– Jimmy Murphy var mitt store forbilde

Av Paul McGuinness fortalt til Lars Morten Olsen

Jeg mener Jimmy Murphys betydning for Manchester United aldri kan bli overdrevet. Ikke bare for hvordan han reddet klubben ved omtrent alene å holde skipet flytende etter flyulykken, men også for jobben han la ned før det grusomme skjedde.

Han var Matt Busbys trofaste assistent. Jimmy ledet treningene for A-laget og hadde i tillegg ansvaret for juniorlaget. Som mange av dere sikkert vet, førte han United til finaletriumf i FA Youth Cup fem år på rad fra 1953-57.

Faren min og Bobby Charlton kom samtidig til United i 1953 som 15-åringer. Begge er født i oktober 1937 og ble meget gode venner. De kjente hverandre fra skolelandslaget der pappa var lagkaptein.

Mange klubber var ute etter dem. Pappa hadde vokst opp som United-supporter, men det som ble tungtveiende var at han så hvordan United ga unge spillere fra egne rekker sjansen.

Manchester City, Chelsea, Bolton og ikke minst Wolverhampton kom med tilbud. Wolves var fristende fordi de var det store laget da og de tilbød farfaren min jobb som talentspeider.

Da pappa så United knuse Wolverhampton 7-1 i første finalekamp i FA Youth Cup -53, var han ikke lenger i tvil.

Pappa var imidlertid litt usikker på om Jimmy Murphy virkelig hadde tro på han, men har fortalt om dagen da han ble overbevist.

De trente utenfor Old Trafford og skjøt mot en vegg. Pappas beste fot var den høyre og Murphy ba han skyte ballen mot veggen og ta annenhver gang høyre og venstre fot, uansett hvor ballen spratt. Murphy skulle et kjapt ærend på kontoret og ba pappa om å ta denne økten til han var tilbake om noen få minutter. Det var bare det at Murphy må ha glemt han, fordi han var borte i et par timer. Da han kom tilbake og så at pappa fortsatt sto der i halvmørket og trente tenkte Murphy at en gutt med den type vilje og besluttsomhet har sjansen til å lykkes. Murphy tok pappa under sine vinger etter det.

Da pappa skulle debutere på A-laget som 17-åring mot Wolverhampton var han nervøs før kampen.

Dette så Jimmy Murphy som satte seg ned ved siden av pappa og la armen rundt ham.

«Vet du hva jeg virkelig hater, Wilf? Oransje og sort!» altså fargene til Wolves.

Pappa visste ikke helt, men sa «ja, jeg er enig med deg, Jimmy.» Murphy gjorde naturligvis dette bare for å tenne faren min. Han fortsatte med sånne små stikk og faren min ble mer og mer tent.

Murphy avsluttet med: «Spilleren du står ovenfor er en fyr som heter Peter Broadbent. Vet du hva denne fyren mest av alt ønsker? Rappe seiers­bonusen fra deg slik at du i kveld ikke kan komme hjem til foreldrene dine og be dem ut på en bedre middag.»

Nå hadde Murphy virkelig rørt ved en nerve. Lagene gikk ut på banen og før avspark ønsket Broadbent, som var en hyggelig gentleman, faren min lykke til med debuten. Pappa bare så på ham og skrek: «Piss off, bastard!». United vant for øvrig kampen 4-3 etter å ha ligget under 2-3 seks minutter før slutt så det ble seiers­bonus på pappa.

En annen historie med Murphy var da United spilte FA Youth Cup mot Bexleyheath, som er i tjukkeste cockneyland i London. Duncan Edwards var da allerede etablert på A-laget, men han var fortsatt ung nok til å spille for juniorlaget og spilte altså denne matchen.

Før kampen sto Murphy midt på gulvet i garderoben og instruerte spillerne til å spille som vanlig. «Bare fordi Duncan er med, betyr ikke at dere må spille ballen til han. Spill som normalt. Duncan er bare en av elleve.»

Bexleyheath gikk opp i ledelsen og på tribunen bak Murphy sto det noen hjemmefans og skrek på bred cockney: «Hvor er denne helvetes Edwards?» noe som irriterte Murphy kraftig.

I pausen samlet Murphy spillerne og sa at de måtte glemme alt han hadde sagt før kampen. «Så snart dere har ballen, må dere sende den til Duncan uansett hvor på banen han er.»

United vant og Edwards scoret hattrick. Da snudde Murphy seg til cockneyene og skrek: «Der har dere han helvetes Edwards».

Så har du anekdoten fra Maine Road, Manchester Citys gamle stadion. Juniorene skulle spille kamp der og faren min har fortalt at en av spillerne spurte Jimmy Murphy hvor toalettet var.

Murphy svarte: «Bare drit hvor som helst, Maine Road er full av dritt uansett.»

I dag ville kanskje noen ment at Murphy gikk for langt noen ganger, men han fikk spillerne med seg og fikk tent dem.

Joe Armstrong skal heller ikke undervurderes. Han var sjefsspeider og en meget dyktig sådan. Han hadde en fantastisk evne til få guttenes og ikke minst foreldrenes fortrolighet.

I mange tilfeller var jo United i skarp konkurranse med andre klubber, men Armstrongs vesen og væremåte var mange ganger tungen på vektskålen. Han hadde ikke sertifikat, noe som er ganske upraktisk når du jobber som speider, men han kom seg likevel rundt i England med tog, buss og taxi.

Ikke minst hadde Armstrong et fantastisk nettverk. Han kjente mange og det var takket være det at klubben fikk nyss om Duncan Edwards via Joe Mercer som senere ble manager for blant andre Aston Villa og Manchester City, men som da jobbet for FA.

Et annet lite triks som Armstrong brukte, var at han ba spillerne om å kalle ham «onkel Joe». Da andre konkurrerende speidere hørte spillerne rope «hei, onkel Joe» tenkte de instinktivt at United hadde denne spilleren i lomma. Han var også flink til å bli kjent med foreldrene og glemte aldri et navn.

Når spiller og foreldre ble introdusert for Murphy eller Busby så visste de allerede navnene deres etter samtaler med Armstrong. Kanskje småting, men det var detaljer som gjorde inntrykk.

Matt Busby og Jimmy Murphy utgjorde det perfekte samarbeidet. De var meget ulike, men utfylte hverandre til det fulle. Jimmy bannet i annenhver setning, Matt bannet aldri. Busby var sindig, reservert og hadde en nesten ubeskrivelig aura ved seg. Murphy var utagerende og aggressiv og var suveren til å tenne spillerne.

Jimmy sto for treningene. Av og til kom Matt for å bivåne treningen. Da spratt nivå og tempo i været. Alle ville imponere sjefen. Respekten for Matt var enorm. Av natur var han stille, men hvis en spiller brøt reglene kunne han være nådeløs.

Manchester United har jo hatt The Cliff siden 1930-tallet, men Busby Babes trente også andre steder, spesielt juniorene. Ofte trente de på et sted som ble kalt «the pig farm» (grisefarmen), i Burnage. Navnet sier det meste. Jeg har sett bilder og det var mer et jorde enn en bane.

Andre ganger trente de på Ship Canal Ground i Stretford. Grunnen til at de trente på forskjellige steder er fordi The Cliff rett og slett ikke var stor nok. Det var også årsaken til at juniorlaget trente to kvelder i uken på The Cliff etter at A-laget hadde reist.

Treningene var fysisk tøffe. Jack Crompton, keeperen fra 1948-finalen, var i trenerteamet og Jack var knallhard. Han hadde vært trener i militæret og lot dem ikke slippe billig unna. Han fikk dem også inn i YMCA slik at de kunne bruke fasilitetene der.

Busby Babes trente også ofte på Old Trafford. Ikke nødvendigvis ute på gresset. Det var løpeturer rundt banen, for eksempel fire runder om kapp. Eller det ble målt opp 100-meters merker så var det tidtaking om hvem som var kjappest.

Andre ganger spurtet de opp alle trappene på Stretford End, den var jo både bratt og høy. Som nevnt tidligere trente de også av og til utenfor Old Trafford, på asfalten der. Som regel brukte de hjørnet ved hovedtribunen og Stretford End, utenfor der spillertunnelen er nå. Det sier seg selv at ballen gikk fort på et sånt underlag, noe som igjen gjorde at spillene måtte reagere kjapt og tenke fort.

En sjelden gang, kanskje én gang per sesong reiste de, for å få et avbrekk, til Blackpool for å trene der. United var forut for sin tid, fordi få om noen lag gjorde sånt. Laget bodde alltid på Norbreck Hotel. Der var det svømmebasseng, en sjelden luksus.

Spillerne trente på stranden og hadde løpeturer der. Like viktig som treningen var selve avbrekket. Husk at Manchester den gangen var meget industriell med mye fabrikkrøyk, tåke og damp. Det var ikke den reneste luften i verden for å si det sånn, og derfor var det deilig for laget med litt frisk sjøluft og for å få en aldri så liten ferie.

Det kan sammenlignes med at United nå reiser til Dubai eller andre sydlige strøk midtvinters for å få litt sol. Jimmy Murphy tok med laget til Norbreck Hotel og Blackpool i flere uker etter flyulykken. Manchester var en by i stor sorg og Murphy mente at spillernes moral hadde godt av å komme bort fra all sorgen.

United var også pionerer når det gjaldt å reise til utlandet, blant annet for å få impulser fra ikke-britiske lag. Allerede før United som første lag spilte i Europacupen, hadde Uniteds juniorlag spilt i Blue Stars-turneringen i Sveits.

United spilte der mot lag fra blant andre Frankrike, Tyskland og Italia, og fikk uvurderlig læring med å spille mot kontinentale lag.

Noen ganger forlenget United oppholdet ved å krysse grensen til Tyskland og spille en oppvisningskamp der eller bare mot et lokalt lag nær Zürich. På mange måter var det som en liten ferie. Dette var snakk om unge gutter som ikke hadde sett så mye annet enn sin egen hjemby.

Her fikk de anledning til å reise helt til Sveits, se fjelltopper med snø og oppleve en helt annen natur og kultur. Disse turene var gull verd for teambonding. Laget bodde alltid på Stoller Hotell i Zürich. Matt Busby var også med på disse turene selv om det var juniorlaget som spilte.

Busby var så visjonær og klok at han forstod at det ville komme Europacup og han ville gjøre de unge spillerne forberedt på å reise og spille helt andre kamper og mot helt andre lag enn de engelske. Det ble en tradisjon for United å delta der, nå er det forresten Blue Stars/FIFA Youth Cup som er det offisielle navnet. I dag gjør alle lag sånn, men det jeg vil ha fram her er at United var de virkelige pionerene blant engelske lag.

Avslutningsvis tilbake til Matt Busby og Jimmy Murphy.

De var ulike, men en ting de hadde til felles var at de ikke delte ut ros unødvendig. Også Sir Alex var sånn. Det handler om å gjøre dem motstandsdyktige og ikke la spillerne «ta av», bli for fornøyde med seg selv. De skal alltid strebe etter å bli bedre.

Jim Ryan og jeg var like der. Selv når vi trente virkelig gode spillere som Marcus Rashford og Paul Pogba. De kunne spille en kjempegod kamp, men falt litt av mot slutten. Da vi konfronterte dem med det etterpå hendte det at de svarte at det var vanlig for en gutt på 16, 17 år.

Da svarte jeg: «Vel, vi er Man United og vi er ikke interessert i de vanlige. Vi er interessert i de beste i England, de beste i verden.» Jeg tror de tok hintet.

Holdningen om at du alltid må strebe etter noe bedre stammer fra Jimmy Murphy. For å være ærlig var han den største grunnen til at jeg ble trener. Jeg ble påvirket av faren min, som selv var trener og manager da jeg vokste opp, men den største innflytelsen hadde Murphy.

Selvsagt ønsket jeg å bli fotballspiller, men allerede fra jeg var 12 eller 13 år visste jeg at jeg ville bli trener. Jeg hadde hørt alle disse historiene om hvordan Murphy jobbet og inspirerte de unge spillerne. Jeg møtte ham mange ganger og jeg ønsket å gjøre som han. Han var forbildet jeg ønsket å gå i fotsporene til.

For meg var det derfor en livsambisjon å lede United til topps i FA Youth Cup i 2011. 

Denne saken er hentet fra United-Supporteren nummer 4, 2021

Paul McGuinness

McGuinness var ansatt i Manchester United fra 1992 til 2016. Han var juniortrener fra 2005 til 2016. I 2011 ledet han United til topps i prestisjetunge FA Youth Cup. 54 spillere under McGuinness har tatt steget til Uniteds A-lag, inkludert 23 til landslag. Han skriver eksklusive spalter for United-Supporteren og united.no.