Som liten hadde jeg en utgave av Uniteds offisielle magasin fra mars 1999 hvor Uniteds 50 største spillere gjennom tidene ble kåret.
Jeg husker ingenting av hvordan kåringen ble gjennomført (tipper det kan ha vært ren avstemming), og jeg kunne ikke gjengitt særlig mye av rekkefølgen – jeg tror kanskje Cantona vant – men det jeg husker er at magasinet og historien om spillerne gjorde stort inntrykk.
Det gjorde det utrolig mye lettere å lære om Uniteds historie, for når jeg senere leste om noe som handlet om United-historien, så hadde jeg allerede noen knagger å henge disse historiene på. Hvis for eksempel FA-cuptriumfen i 1948 ble nevnt et sted, så kunne jeg se for meg bildet dette United-magasinet brukte av Johnny Carey. Sannsynligvis betydde dette bladet en del når det gjaldt mitt forhold til klubben, siden det gjorde det til noe dypere enn bare de nåværende spillerne. Det ga en skikkelig ramme til det hele.
En viss ærefrykt var det derfor da jeg skulle få være med på å gjennomføre en lignende kåring for united.no rundt 21 år senere, og tidlig i prosessen merket jeg at det faktisk var enda vanskeligere enn jeg trodde – og jeg trodde jo det ville bli vanskelig. Vi ble enige om at vi skulle sette opp hver våre lister, og at diskusjonene kunne ta utgangspunkt i disse listene, og jeg klarte ikke å bli enig med meg selv om særlig mye. Da jeg sendte inn min liste, var jeg så uenig med mange av valgene mine at jeg nesten var sint på meg selv.
Det var mange posisjoner som var vanskelige. Det var minst fire spillere jeg tenkte på som naturlige kandidater til førsteplassen, men jeg konkluderte tidlig med at det måtte bli Charlton eller Giggs. Jeg hadde i utgangspunktet Charlton på førsteplassen, men for meg var det egentlig det samme hvem av disse to som fikk toppet lista – begge ville være verdige vinnere.
ANDRE- OG FØRSTEPLASS: Sir Bobby Charlton og Ryan Giggs.
Det var egentlig vanskeligere litt lenger nede, følte jeg, for det var så utrolig mange som fortjente å være med på topp ti. Ja, egentlig var det vel rundt ti spillere som jeg følte fortjente en fjerdeplass på lista. Det var hjerteskjærende at spillere som Bill Foulkes, Rio Ferdinand og David Beckham skulle havne utenfor topp ti, men ingen av disse var med på min egen topp ti heller, selv om de var like utenfor.
Annonse
Jeg ville derimot definitivt hatt Wayne Rooney på topp ti – han var på min topp ti.
Rooneys senere år var ikke særlig gode, og det som skjedde høsten 2010 har ødelagt statusen hans blant United-fans, og jeg skjønner selvsagt argumentene for å trekke ham for disse tingene. Det gjorde det selvsagt for meg også – bare ikke så mye at jeg av den grunn plasserer ham utenfor topp ti, slik det ble på den endelige lista.
For meg hører han hjemme langt over Cristiano Ronaldo, selv om Ronaldo på sitt beste var bedre enn Rooney på sitt beste.
HELT PÅ TRYNET: Om jeg hadde vært mer opptatt av en morsom bilde/overskrift-kombinasjon enn av å kunne stå inne for tittelen, så ville dette bildet vært kommentarens hovedbilde, og overskriften ville vært «helt på trynet at Rooney ikke var høyere oppe» (eller noe slikt). Men det mener jeg jo ikke, selv om jeg ville plassert ham høyere. Bildet er uansett morsomt nok til at jeg utnytter sjansen til å ta det med. Det er for øvrig fra Uniteds kvartfinaletriumf mot Chelsea i Champions League i 2010/11-sesongen.
Rooney hadde mange virkelige gode sesonger også, og selv om en altså selvsagt kan ha enkelte tvil rundt hans lojalitet til klubben, så ofret han alt for United så lenge han spilte for klubben. Han spilte lagkameratene gode, hadde en innsats som innimellom kunne bli for mye av det gode, og det var aldri noen tvil om at Rooney kom til å gjøre alt for å vinne, og vanligvis var det knapt noen som så gladere ut når det endte med nettopp seier. Det er ikke uten grunn at gamle lagkamerater gjerne trekker han frem som en å se opp til.
Nå har jeg ikke engang nevnt det at han er vår mestscorende spiller gjennom tidene. Det gjør ham ikke større enn Bobby Charlton, på ingen måte, men det viser likevel at han var god, og at han var god over tid. Han hadde 13 sesonger i United, og i 11 av dem scoret han 15 mål eller mer (2014/15 og 2016/17 var unntakene).
Det er egentlig ganske synd at hans to mest produktive sesonger var sesonger hvor vi akkurat ikke klarte å vinne ligaen. Ligagull i 2009/10 eller 2011/12 ville løftet Rooneys status ytterligere. Selv er jeg mest fan av 2006/07-versjonen av Rooney – han var fortsatt rå og uferdig, men var begynt å bli litt klokere, og det var liksom den riktige blandingen. Kontringsspillet, pasningene og innsatsen var strålende, og han scoret i tillegg 23 mål den sesongen, samme antall som Ronaldo.
12 mål mot Arsenal, 11 mål mot Tottenham, 11 mål mot Manchester City, 9 mål mot Chelsea, 6 mål mot AC Milan (!) og 6 mål mot Liverpool viser også at Rooney var en mann for de store anledningene. At han har scoret i en Champions League-finale blir ellers kanskje litt glemt siden vi tapte finalen, og mange av oss prøver å glemme hele kampen.
GOD NÅR DET GJALDT: Her et av Rooneys aller mest minneverdige mål, mot Manchester City.
Rooney har egentlig aldri vært en av mine favorittspillere heller, og akkurat det var en litt deilig ting med denne kåringen: jeg tror alle fire klarte å gjøre en god jobb med å distansere seg fra egne preferanser. Innimellom de selvsagt til syne, men i diskusjonene trakk en seg fort om en skjønte at en overdrev favoriseringen av egne favoritter.
Annonse
Selv endte undertegnede opp med å argumentere mot egne preferanser ganske ofte.
For eksempel er Gary Neville en av mine absolutte favorittspillere, men jeg hadde han en del plasseringer under der han havnet (14. plass). Jeg var vel den i redaksjonen som plasserte Neville lavest, og det ville jeg aldri gjettet på forhånd. Kanskje var det fordi jeg i for stor grad trodde at jeg ville bli påvirket av mitt syn på han, kanskje ikke, men uansett trenger ingen å fortelle meg at Neville er en Manchester United-legende som fortjener å være høyt på lista!
FAVORITT: Gary Neville.
Det var flere eksempler på det motsatte også. Peter Schmeichel var selvsagt en utrolig United-keeper, men han har aldri vært en personlig favoritt, men jeg mente (og mener) at han burde vært flere posisjoner høyere likevel.
En avgjørelse jeg angrer litt på at jeg ikke kjempet enda hardere mot, var utelatelsen av Teddy Sheringham. Det var spilleren jeg var mest uenig med de andre om, når jeg ser på egen liste kontra hvor spillerne havnet til slutt. For meg var han klart inne på lista, selv om han ikke bare var god i hele United-perioden, og selv om han kanskje ikke er den spilleren fansen i størst grad har bevart i hjertet.
I den strålende 2000/01-sesongen ble han toppscorer, og ble kåret til årets spiller av fansen, men aller best huskes han naturligvis for det som skjedde i mai 1999. Først scoret han det viktige førstemålet i FA-cupfinalen (rett etter at han kom inn for en skadet Roy Keane), før han noen dager senere scoret kanskje det viktigste United-målet i historien da han utlignet til 1-1 mot Bayern München på overtid, før han rett etter det igjen headet ballen ned til Solskjær på seiersmålet.
Det å være involvert når det virkelig gjelder er en kunst, og mye av argumentasjonen min rundt andre spillere handlet om verdien av de store og viktigste øyeblikkene. Etter min mening skulle kombinasjonen av trippelbidragene og 2000/01-sesongen vært nok til å fortjene en plass på denne lista – men det er jo ikke slik at jeg ikke skjønner noe som helst av utelatelsen av Sheringham.
I BAKGRUNNEN: Solskjær ble helten i Champions League-finalen i 1999, men Teddy Sheringhams bidrag kan absolutt ikke undervurderes.
Evnen til å være god når det virkelig gjelder er naturlig nok også en grunn til at Giggs og Charlton topper. Charlton scoret to mål i Serievinnercupfinalen i 1968, og Giggs har uttallige bidrag i de store øyeblikkene også (inkludert to målgivende i Champions League-finaler). Ja, egentlig vil jeg oppfordre alle til å legge merke til hvor ofte Giggs er involvert i de store øyeblikkene i Ferguson-æraen. Han hadde en egen evne til å være sterkt involvert når det gjaldt som mest, og også i de mest spektakulære kampene.
Hva har for eksempel 4-3-seieren mot City til felles med 7-1-kampen mot Roma…? Svaret er at Giggs hadde målgivende pasning til flesteparten av målene i begge kampene. Mot City hadde Giggs målgivende pasninger til både 2-1 og 3-2 (begge Fletcher-mål), før han slo den utrolige pasningen som sørget for at Owen kunne fikse 4-3. Han var sterkt delaktig i kampens 1-0-scoring også, for øvrig. Mot Roma hadde han målgivende til fire av de sju United-målene, selv om han ble byttet ut etter en time.
FEARED BY THE BLUES: Ryan Giggs, her etter å ha regissert 4-3-seieren mot City.
Akkurat dette var noe av det som var ekstra spennende med kåringen: vi hadde ulike utgangspunkt (det var 30 års aldersforskjell mellom den eldste og den yngste i juryen), og vi hadde også naturlig nok ulik vekting av de forskjellige kriteriene. For min del var altså fokuset en del på det å gjøre det godt når det virkelig gjaldt – og nettopp derfor var det Sheringham jeg ønsket å ha med, og ikke f.eks. Dwight Yorke (som hadde en mer imponerende United-karriere om en velger de fleste andre innfallsvinkler).
Likevel var det jo litt artig at det viste seg at Lars Morten Olsen (juryens eldstemann) var den jeg (juryens yngstemann) oftest var enig med. Det at alderen tilsynelatende ikke fikk så mye å si, sier kanskje noe om hvilken innstilling vi hadde til prosjektet, og jeg føler (og her er jeg selvsagt eksepsjonelt inhabil) at vi har klart å ta vare på Uniteds historie på en bedre måte enn mange andre som har skrevet slike lister, selv om det aldri vil bli perfekt. Jeg er glad for at vi på topp 20 har åtte spillere fra før Ferguson-epoken (+ Bryan Robson), og for at vi har funnet plass til tre spillere fra mesterlaget i 1907/08 blant de femti.
Det gjorde vondt å utelate enkelte spillere, og undertegnede skrev derfor denne saken med 50 navn vi ikke tok med, og selv der manglet jo mange United-helter.
Annonse
Konklusjonen er i alle fall at United har en fantastisk historie, og det er bare å håpe at disse tekstene om de 50 største kan påvirke noen unge supportere på samme måte som jeg ble påvirket av kåringen fra klubbens magasin i 1999 – det er bare å håpe at medlemmene våre oppfordrer ungene sine til å lese akkurat disse tekstene!
PS. Bjarte Valen skrev mesteparten av topp 50-tekstene etter at vi fire hadde blitt enige om lista, og han måtte vel egentlig endre søvnvaner en periode for å få det hele til å gå, så han fortjener en stor takk fra oss andre i juryen. Utenom det er det bare å takke mange av bidragsyterne fra kommentarfeltet for gode kommentarer under de ulike topp 50-tekstene – takk!
