Som United-reporter i lokalavisen Manchester Evening News har han gått fra ukentlige telefonsamtaler med Sir Alex, til å dekke klubben tett også etter at skotten ga seg.
I oktober avsluttet han imidlertid samarbeidet med Manchester Evening News. Det gjorde han etter 23 trofeer på 22 år som avisens United-korrespondent, en jobb han hadde helt siden FA-cupfinalen i 1995.
Nå skriver han for united.no.
Annonse
Av: Stuart Mathieson, oversatt av Steinar Madsen
Det må ha vært en hes Michael Carrick som omsider kom seg hjem på søndags kvelden.
Da hadde han vist sin veltalenhet ute på gressteppet etter avskjedsforestillingen mot Watford.
Deretter ønsket selvsagt samtlige medier på Old Trafford å få sin del av den 36 år gamle midtbanespilleren. Alle forlangte de en bit av Carrick.
Så, etter en endeløs rekke med intervjuer, kom Carrick endelig ut i «mixed zone». Der befant det seg en liten gruppe med avis- og nettreportere som alle ventet på et siste ord med «geordien».
Selv var jeg en av journalistene som sto der i håp om at han ikke hadde pratet seg fullstendig tom. Ja, kanskje ville vi til og med klare å skvise en ny setning ut av ham.
Egentlig hadde han allerede sagt alt som var å si, men allikevel var han medgjørlig nok til å gi oss et siste øyeblikk som aktiv spiller. Faktisk ga han oss ti minutter av sin tid.
Under samtalen beskrev han seg selv som «en noenlunde ok fotballspiller»[!] For en mann som, helt siden han dukket opp fra Spurs i 2006, bestandig har gitt meg upartiske og nøkterne vurderinger både av egne og lagets prestasjoner, var denne måten å beskrive seg selv på, helt typisk.
Annonse
Men her innså han bare det faktum at «noenlunde ok» ikke garanterer ham suksess i den nye rollen som trener, eller for den saks skyld om han en dag skulle forsøke seg som manager.
Etter kampen hadde José Mourinho allerede sagt at han ikke kommer til å utnevne en ny assistent som erstatter for sin mangeårige høyrehånd, Rui Faria, som forlater United og Mourinhos trenerstab etter lørdagens FA-cupfinale.
United-manageren sa at han isteden vil riste litt i trenerapparatet. Likevel antydet han at jobben som hans nummer to kan bli gjeninnført en gang i fremtiden og at det kan bli Carrick som får den.
Jeg håper at Carrick i så fall får den, for med ham vil vi ha en klubbmann med direkte forbindelser til jubelårene, og det er nettopp hva United har behov for.
Med fjerningen av assistentrollen, selv om det kanskje bare er midlertidig, fikk meg til å tenke på de assistentene jeg hadde med å gjøre i min tid som MEN-journalist.
Idet Carrick sto og pratet med meg og andre reportere, befant Brian Kidd seg 40 mil unna i Southampton. Der feiret han Manchester Citys utrolige 100 Premier League-poeng sammen med resten av Pep Guardiolas trenerstab.
Selv om han spilte for City etter at han forlot United, er det for mange Reds vanskelig å akseptere at Kidd befinner seg i den blå leiren. Min egen hengivenhet overfor europacupvinneren fra 1968 vil derimot aldri visne, uansett hvilken klubb han måtte befinne seg i.
Da jeg tok over United-dekningen i MEN, var Brian strålende overfor meg. Vi var begge Mancunians, Kiddo fra Collyhurst og jeg fra Fallowfield, og derfor elsket han Manchester Evening News. Således gjorde han alt han kunne for å hjelpe meg.
Annonse
Min første tur i forbindelse med en sesongoppkjøring, var til Malaysia i 1995. Da var jeg del av klubbens reisefølge – litt andre tilstander enn i dag!
Alex Ferguson var ikke med; han fikk flyforbud av legen som følge av et problem med øret, så Kiddo ledet an troppene.
Han fikk meg til å føle meg som del av opplegget, og over frokostbordet en morgen slapp han til og med inn i samtalen at Fergie hadde planer om kjøp av Marc Overmars fra Ajax. Opplysningen var dessverre konfidensiell, så jeg kunne ikke sette det på trykk, men likevel var det god bakgrunnskunnskap å sitte på. Ved å fortelle meg det hadde Kiddo også vist at han stolte på meg.
Jeg hjalp ham også med å få det beste ut av Paul Parker på den turen. Høyrebacken hadde vært ute med skade, men var tilbake til avreise til Malaysia. Han spilte godt i åpningskampen, og Brian ga meg noen fine sitater som jeg benyttet meg av.
Under frokosten neste dag spurte Kiddo om jeg hadde brukt dem i MEN, noe jeg bekreftet. Da ba han meg fortelle det til Paul, men uten å røpe at Kiddo var opphavsmannen. Brian forklarte meg da at selv om forsvarsspilleren virket å ha selvtilliten i orden, så hendte det at han følte seg litt nedfor. Da trengte han en liten oppkvikker, og da ville det være fint om den kom fra noen andre.
Så jeg satte meg ned med Paul og fortalte ham hva jeg hadde skrevet i MEN, og om Kiddos sitater. Da strålte han.
Senere kom Kiddo bort og takket meg:
– Paul har vært hoppende glad siden han pratet med deg, sa han.
Godt å kunne hjelpe.
Brian pleide også å gi meg noen andre godbiter som kanskje ikke ville ha nådd overskriftene i de nasjonale avisene, men som var glimrende for MEN.
Etter Community Shield på Wembley i 1997, tok han meg til side for å fortelle at Fergie hadde gitt ham sin medalje som takk [assistenter fikk ellers ikke med seg noen minner]. Det var en fin gest, og ble en sak som ble tatt godt imot av avisen min.
Annonse
Så, i 1998, etter å ha overvært treningen foran Champions League-oppgjøret med Brøndby i Danmark, kom Kiddo bort til meg og avslørte at Fergie ville gi Wes Brown europacupdebut.
En Manchester-gutt fra Longsight, det var en flott sak for MEN. På min oppfordring gikk Kiddo til og med ombord i bussen for å spørre Wes om hvilken skole han hadde gått på. Jeg visste jo at avisen ville ha full oversikt over forsvarerens biografi.
For meg var det derfor trist da det noen måneder senere kom frem at Brian ønsket seg bort for selv å prøve seg som manager. Jeg uttaler meg ikke i etterpåklokskapens navn, for jeg hadde bestandig tenkt at han var for snill til å være hovedmannen. Jeg følte at hans styrke lå i å være den gode i behandlingen av andre, den som komplementerte den onde [Fergie!].
Jeg husker at jeg ringte opp Uniteds styreformann Martin Edwards i et forsøk på å mer ut av historien. Han fortalte da at han hadde gitt Brian lov til å prate med Blackburn Rovers.
Selv trodde jeg at Sir Alex kjente til dette og nevnte det da jeg senere ringte ham opp. Jeg ble derfor litt sjokkert da han hørtes overrasket ut. Likevel var ikke før han senere ga ut sin første selvbiografi at han røpet meg som kilde. Inntil da hadde ikke styreformannen nevnt det for ham med et ord!
Jeg likte Steve McClaren da han kom inn for å ta over etter Kiddo. Likevel var en stor del av meg veldig trist og skuffet over at Brian ikke var del av Trippelsuksessen noen måneder senere – spesielt siden hans forhold til Blackburn allerede hadde surnet.
Jeg håper at Michael Carrick lykkes i trenerteamet og en dag kanskje blir Manchester Uniteds assisterende manager.
Han blir del av Mourinhos stab i lørdagens kamp på Wembley, og la oss håpe at han markerer sin første treneroppgave i forbindelse med en storkamp med FA-cupsuksess.
