– Jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket til Yorke. Han var fullstendig knust

Grytidlig på morgenkvisten 22.mai 1999 banker Sir Alex Ferguson på hotelldøren til Steve McClaren.

Les også del 1 av Treble-triumfen: – Vi ga hverandre et løfte, ingen flere tap nå

Ferguson ønsker å ta med seg assistenten sin når han skal ta runden på hotellet og besøke hver og en av spillerne for å fortelle hvem som skal starte FA-cupfinalen mot Newcastle.

Spillerne forstår Fergusons valg, men for en av dem som må starte Wembley-finalen på benken blir beskjeden brutal.

– Dwight Yorke ble helt knust. Jeg komme aldri til å glemme ansiktsuttrykket hans, men sjefen trengte ham i Barcelona, forklarer Steve McClaren til united.no

Det avgjørende øyeblikket

Onsdag er det nøyaktig 20 år siden United vant FA-cupfinalen på Wembley mot Newcastle på vei mot den historiske Treble-bragden.

I en sesong United-fansen aldri vil glemme bød FA-cupen på flere dramatiske kamper. United snudde 0-1 til 2-1 med to sene mål mot Liverpool og trengte omkamp mot Chelsea i kvartfinalen.

Ingenting slår imidlertid det som skjedde på Villa Park i semifinalen.

– Snakker om «avgjørende øyeblikk» i 1998/99-sesongen så er Arsenal i FA-cupsemifinalen kanskje det viktigste, sier Steve McClaren til united.no.

– Det var helt koko, supplerer Henning Berg.

– Det var mye verre å se kampen fra benken enn å spille selv, forklarer Jesper Blomqvist som ble byttet ut etter en drøy time.

Vi går tilbake drøye 20 år i tid.

Roy Keane har allerede blitt utvist. Arsenal styrer mer og mer av spillet på Villa Park. På overtid lager Phil Neville straffe i det han klipper ned Ray Parlour.

Uniteds Treble-drøm er et straffespark unna å bli knust.

Dennis Bergkamp gjør seg klar.

United trenger et mirakel.

– Jeg har vel scoret bedre mål enn dette?

Foruten straffesparkkonkurranser fikk Peter Schmeichel 16 straffespark mot seg i løpet av sin United-karriere.

Han reddet ett.

Dette.

– Helt koko, gjentar Henning Berg.

– Vi surfet på en vanvittig medgangsbølge, men du må skape flyten selv, og det handler om aldri, aldri å gi opp, påpeker han.

– Please la oss få straffesparkkonkurranse, tenker Ryan Giggs før han «torpederer» sitt egen ønske. Ti minutter før slutt i 2. ekstraomgang faller nemlig avgjørelsen.

Det som da ble beskrevet som «årets mål» i «årets kamp», har senere vært omtalt som «tidenes mål» i tidenes kamp» i FA-cupen.

Vær så god Ryan Giggs, scenen er din:

–  Beskjeden fra Ferguson da jeg ble byttet inn var klar: «Lee Dixon begynner å bli sliten. Bare løp mot ham og slit ham ut». Jeg prøvde på det, men jeg spilte ikke bra i det hele tatt. Jeg ga bort ballen flere ganger. Fordi jeg hadde gjort disse feilene bestemte jeg meg for ikke å sentre neste gang jeg fikk ballen. Jeg ville helle drible og løpe fordi det var styrken min.

– Da Vieira sendte meg pasningen må jeg innrømme at øynene mine lyste opp fordi jeg så det som en gylden mulighet for en kontring. Men for å være ærlig; ikke før jeg så målet i reprise innså jeg at jeg var så langt fra mål. Da jeg kom ut av garderoben etterpå spurte en journalist om det var det fineste målet i karrieren min? «Jeg har vel scoret bedre mål enn dette», tenkte jeg. Så fikk jeg se målet på TV, se hvor langt jeg løp og hvor mange Arsenal-spillere jeg lurte og passerte. Da skjønte jeg mer av spørsmålet til journalisten. «Oh, dette var jo  ganske pent likevel», humrer Giggs.

– Skulle ønske Scholes kopierte meg

Om målet er ikonisk, kan det samme sies om feiringen.

– Jeg var bare i en situasjon der jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde aldri revet av meg trøyen før det målet, og jeg gjorde det aldri etter det heller. Scholesy hadde tenkt til å vrenge av seg drakten også. Hvis du ser på klippet så griper han tak i trøyen sin klar for å dra den av, men tenker i siste øyeblikk «nei».

– Jeg skulle ønske at han gjorde det, så hadde jeg sluppet alt maset jeg har fått for feiringen min, ler Giggs.

United hadde nærmest gjenoppstått fra døde på et vis selv Lasarus ville nikket annerkjennende til.

– Etter Arsenal-kampen hadde jeg en følelse av at noe stort kunne skje. Jeg satt i garderoben på Villa Park og tenkte «dette er ikke normalt», sier Steve McClaren.

Han utdyper.

– Det var ikke normalt at kamper skulle vinnes med så mye drama. Det var ikke normalt at Bergkamp bommet på straffespark. Det var ikke normalt at vi måtte unnvære kapteinen og spille  med ti mann i tyve minutter pluss to ganger femten. Men vant likevel. Det var da vi tenkte at noen der oppe kikker ned på oss og velsigner dette laget, smiler McClaren.

United-fansen forlot Villa Park vel vitende om at FA-cupfinalen var i boks.

Samtidig undret de på om de noen gang ville få se et drama og en snuoperasjon av lignende dimensjoner igjen.

De trengte kun å vente en uke…

– Visste jeg måtte stå over

Med ligagullet i boks etter seieren mot Tottenham kan Sir Alex Ferguson og trenerstaben rette fokuset mot FA-cupfinalen mot Newcastle.

Men Ferguson må også se frem mot Champions League-finalen mot Bayern München.

Nøkkelspillerne han ikke kan klare seg uten på Camp Nou må hviles på Wembley.

– Jeg glemmer aldri den morgenen på FA-cupfinaledagen, da det banket på hotellromdøren min. Det var selvsagt sjefen. Sir Alex ville at jeg ble med ham rundt og snakket med spillerne. Vi banket på rom etter rom for å fortelle dem «du spiller i dag» eller «du spiller ikke i dag», forteller McClaren til united.no.

De fleste forstår Fergusons begrunnelse.

Jesper Blomqvist ønsket å spille finalen, men tok beskjeden med fatning.

– Ferguson hadde allerede sagt til meg jeg måtte stå over Tottenham-kampen og trolig FA-cupfinalen, men at han derimot trengte meg i Barcelona, sier Blomqvist.

Én spiller har derimot tungt for å svelge beskjeden han får. Selv ikke forklaringen fra Ferguson hjelper stort.

– Jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket til Dwight Yorke da vi banket på hos ham og forklarte at han ikke var i startelleveren. Han var helt sønderknust, forklarer McClaren.

Men dette var Fergusons jobb. Han måtte ta avgjørelsene som tjente laget og ikke enkeltspillerne.

David May spiller for Jaap Stam. Phil Neville erstatter Denis Irwin, og ettersom både Roy Keane og Paul Scholes må stå over Champions League-finalen starter de på Wembley.

– En guttedrøm å score på Wembley

Keane holder imidlertid bare i ni minutter før han må ut med skade.

Innbytter Teddy Sheringham har knapt vært på banen i to minutter før han sender United i føringen.

Da hadde Steve McClaren allerede skutt ballen i mål flere ganger.

– For meg var FA-cupfinalen like viktig som de to andre. Jeg hadde aldri vært på Wembley. Etter oppvarmingen gikk matrialforvalter Albert Morgan med et nett fullt av baller. Jeg ropte på ham og sa jeg ville ha noen fotballer så jeg kunne oppfylle guttedrømmen jeg hadde hatt om å skyte ballen i mål på en FA-cupfinale, ler McClaren.

Trolig har Paul Scholes hatt den samme drømmen og også rødtoppen får den oppfylt. Tidlig i 2. omgang sender han United opp i en 2-0-ledelse.

Ruud Gullits multinasjonale mannskap har lite å stille opp med.

Roy Keane er skadet, men frisk nok til å lede United opp på kongetribunen der Prins Charles venter. Ingen skal si at det ikke er fortjent. På veien til Uniteds tredje «Double-triumf» under Sir Alex Ferguson har United slått ut Liverpool, Chelsea og Arsenal.

Men denne gangen kan det også bli enda mer.

Blant jublende supportere i Manchester United-svingen kommer et stort banner til syne.

«Two Down, One To Go».

I den tredje delen av Treble-saken får du hele historien om den magiske kvelden i Barcelona, hvordan spillerne husker Ole Gunnar Solskjærs vinnermål og historien om hvordan Sir Alex Ferguson gikk seg vill i Barcelonas gater i timene etter seieren.

Den publiseres søndag 26.mai, på dagen 20 år etter at United slo Bayern München og samme dag som legendekampen mellom de to lagene finner sted på Old Trafford.