Av Kristof Terreur, for flere, deriblant united.no, oversatt av Dag Langerød
Etter at bildene til dette intervjuet er tatt strekker Marouane Fellaini på seg. Armene står rett ut til siden, som en fugl Føniks, som triumferende folder ut vingene sine. Uten at han kanskje er klar over det så oppsummerer egentlig det ene bildet hele karrieren hans: Fellaini er en spiller som, uansett kritikk og tvil, alltid reiser seg.
Et godt hjerte har han også.
– Jeg gir alt for de som virkelig bryr seg om meg, sier han til meg.
Annonse
Han spøker også. Han smiler. Han erter. Vi møter ham i restauranten på Lowry-hotellet i Manchester, der han setter seg i en av de lærkledde stolene. Til tross for snakk om en bitteliten hamstring-skade så går det bra.
– Tranquille et relax, sier han.
Rolig og avslappet, altså.
Av og til, når man snakker med ham, fremstår han opprørt. Litt nervøs. Han fomler med bilnøklene, skifter posisjon i stolen der han sitter og knuger hendene mot hverandre.
– Jeg er ganske hyperaktiv, sier han unnskyldende.
– Jeg må ha noe å gjøre.
Han hadde ikke trengt å beklage. Foran oss sitter en toppspiller i en versjon som man sjelden ser på tv. Krigeren er egentlig bare en snill gutt. Han er respektfull og høflig. Av og til også morsom. Han er riktignok ikke typen som takler med begge beina på gresset på banen, og slik er svarene hans også utenfor også.
“Jeg vet spesielt godt hva jeg ikke kan. Det er også en styrke.”
Marouane Fellaini
– Hvis noen sier at jeg ikke er menneskelig, så få ham hit, så han kan si det til meg, ansikt til ansikt.
Annonse
Fellaini gliser.
– Man må ha baller. Ja, jeg vet at jeg har et image. Selvsagt vet jeg det, men de som kjenner meg, de vet bedre. Det vil alltid være de som dømmer deg. For eksempel, se på bartenderen der borte. Han kan si: ”Ah, Fellaini, han er ikke en bra fyr”. Men han vet jo ikke hvem jeg egentlig er.
– Spør heller lagkameratene mine. Jeg er den første til å spøke, den første til å snakke med alle. Jeg er en bra fyr. Jeg er avslappet og lett å forholde seg til.
Han ler igjen.
– Jeg er overhodet ikke den håpløse fyren noen prøver å fremstille meg som.
For ti år siden nå så avsluttet du din første hele sesong som profesjonell i Standard Liege. Siden det har du spilt over 230 Premier League-kamper, spilt i VM, EM og en europacup-finale. Hva tenker du om det?
– Stolthet.
– Hvert eneste år, i hvert eneste overgangsvindu, så sier folk at jeg kommer til å forsvinne. Men hvert eneste år, etter hvert eneste overgangsvindu, så er jeg fortsatt her. Jeg spiller fortsatt kamper.
Annonse
Fellaini ler igjen.
– C´est le parcours d´un combattant.
– Karrieren min er en krigers karriere.
Du har aldri vært det største talentet. Uansett hvor du har dratt har det derfor vært de som har tvilt på deg. Hvordan forholder du deg til det?
– Vel, selv har jeg aldri følt meg noe dårligere enn de andre. Jeg har aldri tvilt på meg selv. Jeg vet hva jeg kan gjøre, og jeg vet spesielt godt hva jeg ikke kan. Det er også en styrke.
– Hvis jeg gjør en feil eller spiller under pari så er jeg heller ikke den som tror at jeg har spilt bra. Jeg kjenner spillere som gjør det, men det er ikke meg. Jeg fokuserer i stedet da på å gjøre det bedre neste gang. Det, kombinert med en ganske så sterk personlighet, tror jeg er min største styrke. Jeg gir aldri opp. Jeg blir aldri negativ. Jeg jobber alltid hardt. Det gjør jeg fortsatt.
– Hvis manageren så velger meg så vil jeg vel mene at det betyr at jeg er ganske så kapabel…
Treneren din i Standard, Johan Boskamp, sa at «fysisk er Fellaini veldig sterk. Han kan også spille fotball, og holdningene er gode. Det er bare ett problem: Han sliter med å kontrollere de lange beina sine. Derfor har vi satt ham til å hoppe mye tau…»
– Men jeg har alltid ønsket å utvikle meg. Det er viktig. Hvis en manager sier noe til meg, så gjør jeg det han sier. Sjefen er sjefen.
– Jeg var ung da jeg var i Standard, bare 19 år gammel, og med de øvelsene så fikk jeg trent mye koordinasjon og kvikkhet.
– Så er jeg fullstendig klar over at jeg ikke er en spiller som kommer til å drible av sju mann, men jeg har faktisk utviklet meg teknisk hvert eneste år. Hvorfor? Jo, ved å lytte og lære, og virkelig ville utvikle meg.
Annonse
– Foreldrene mine skal nok ha mye av æren for det. Oppdragelsen deres. De var strenge, men de var rettferdige. Det førte til at jeg alltid lyttet.
En annen av dine tidligere trenere, Michel Preud´homme, sa i 2008: “Marouane kommer til å lykkes”…
Fellaini ler igjen.
– Det var hyggelig av Michel. Han la raskt merke til kvalitetene mine, satte pris på meg som menneske, og så hva jeg kunne tilføre laget. Jeg er ikke en ”tricheur”, jeg er altså ikke en uærlig fyr. Michel var også en toppmanager, helt gal etter fotball. Jeg ville gi alt for ham.
“Du kan bli her hvis du vil, men du er verken første- eller andre-valget mitt”
Louis van Gaal om Fellaini
Den neste manageren din var Lazslo Bölöni. «Marouane teller som to. Han utgjør en forskjell både offensivt og defensivt, noe som er uvanlig i en og samme spiller».
– Jeg jobbet bare for ham i to måneder, men han var også en herlig fyr. Samtidig skal det sies at vi hadde en fantastisk tropp i Standard. Det var et lag som kunne knuse alle i Belgia. I Champions League-kvalifiseringen skapte vi jo også flere problemer for Liverpool. Oppgjøret ble jevnt.
– Samtidig, hadde vi ikke blitt slått ut da så hadde jeg kanskje blitt videre i Liege. Kanskje ville karrieren min da sett helt annerledes ut nå. Men det er skjebnen. Sånn er livet.
I Everton var David Moyes som en andre far for deg, og dette sitatet fra ham er vel ganske passende. «Marouane er en spiller som gjør alt du ber ham om. Samtidig er det eneste du hører etter trening ”Tusen takk, manager».
– I løpet av sesongen så forsøker jo trenerteamet å få det beste ut av deg. Da synes jeg ”Tusen takk” er det minste man kan si.
– Moyes har gjort mye for meg, og jeg kommer aldri til å glemme det. Han hentet meg fra Standard, og vi endte alltid i topp-8 i ligaen med ham, det var 5. plass, 8. plass, 7., 7. og 6. plass. Så hentet han meg til Man. United.
Fellaini sukker.
– Det er bare logisk at vi etter så mange år sammen ble ganske knyttet til hverandre. Det er ikke alltid det nødvendigvis gjelder manageren, som er sjefen og respektert for det, men kanskje med assistenten, resten av trenerteamet og folkene rundt laget.
Annonse
– Hans avskjed gikk sterkt inn på meg.
“Hvis noen virkelig bryr seg om meg, da vil jeg gi alt for ham.”
Marouane Fellaini
Så overtok Louis van Gaal. Det er vel korrekt å si at han ikke var helt overbevist av deg i starten…
– Du mener de første få dagene?
Vel, etterpå sa han i alle fall: «Fellaini er en eksklusiv type spiller. Jeg kjenner ingen andre med hans karakteristikk eller profil».
– Jeg tror det handlet om at han ikke kjente meg, eller kanskje han hadde hørt de gale ekkoene fra andre. Hvem vet.
– Han sa i alle fall klart i fra med en gang at ”Du kan bli her hvis du vil, men du er verken første- eller andre-valget mitt”.
– Det var en tøff beskjed å få. Jeg vurderte å dra, men ombestemte meg raskt. Jeg ville vise at det var en plass til meg i United. Det føler jeg også at jeg har gjort.
– Så vet jeg at noen, spesielt i Belgia, tror at jeg nesten ikke har spilt her de siste årene, men dette har jeg kontroll på. Jeg spilte 21 kamper den første sesongen, 31 i den andre, 34 i den tredje og 47 i den fjerde. Det er over 130 kamper for United på fire år. Det er faktisk ikke så verst.
Til slutt så er det nå Jose Mourinho, som har sagt: «Av og til kan en telefonsamtale til en spiller som ikke føler seg elsket utgjøre en forskjell. Jeg ringte Marouane, og sa: ”Ikke tro alt du leser. Du forlater meg ikke. Det er sikkert»».
– Med Mourinho handlet det om måten han tok meg i mot på, og måten han snakket til meg på. Det ga meg selvtillit.
– Hvis jeg føler at noen stoler på meg, så er jeg villig til å gjøre alt for dem. Hvis jeg må brekke foten min for ham så ville jeg gjort det. Sånn er jeg. Hvis noen virkelig bryr seg om meg, da vil jeg gi alt for ham.
Jeg skjønte med en gang at du var hans type spiller…
Fellaini humrer.
– Vel, det var også noen som ikke trodde jeg var det.
“Det er Agüero som som oppfører seg som en guttunge.”
Marouane Fellaini
Noen trodde også at han kom til å gi deg opp etter den uheldige straffen imot da dere møtte Everton…
– Han kunne tatt meg for det, men i stedet så beskyttet han meg. Da fansen buet på meg mot Tottenham så dedikerte han seieren mot dem til meg. Jeg glemmer ikke sånt.
– Derfor løp jeg rett over til ham etter at jeg hadde scoret mot Hull. Jeg ville takke ham. Det var følelser. Det viste den menneskelige siden av meg.
– Nå har jeg jobbet med Jose i ett år, og alt er veldig bra. Han er veldig vennlig. Han er enkel å forholde seg til. Hvis han har noe å si, så sier han det rett ut. Åpent og ærlig.
– Så vet han at om han trenger meg så kan han stole på meg. Jeg er en lagspiller.
Mourinho tilgir vel også raskt..
– Jeg gjør feil. Jeg lærer fortsatt. Noen ganger fortjener jeg ikke det som skjer, heller.
– For eksempel den hendelsen med Agüero. Selvsagt skulle jeg ikke satt hodet mitt mot hans hode….
Fellaini sukker. Igjen.
– Men hvis du ser nøye på tv-bildene så ser man at det egentlig ikke er kontakt. Det er så vidt jeg er nær ham.
– Det er han som kommer til meg, og det er han som…..
Fellaini tar en tenkepause og veier ordene sine før han fortsetter.
– Vel, jeg skal ikke fornærme noen her, men det er han som er en ”gamin”, det er han som oppfører seg som en guttunge.
– Jeg vet at jeg ikke skulle gjort det jeg gjorde. Det var adrenalinet som pumpet, det var i kampens hete. Likevel må jeg få si dette: Det var et derby, det var City mot United. Folk betaler for å se en ordentlig fotballkamp. Da man så skværer opp til hverandre på den måten, da skal man ikke gå i bakken slik. Hold deg på beina. Ikke juks. Det er så enkelt som det i min verden.
– Jeg håper dommerne også lærer av dem episoden.
“Hvis du skulle trodd og lyttet til alle som har en mening om meg så burde jeg vel bare lagt opp med en gang.”
Marouane Fellaini
Det handler jo også om ditt rykte. Du er ikke bare en ”bad boy” i en dag. Man er det for livet…
Fellaini ler.
C´est bien, c´est mal, cést Maroaune.
– Det er bra, det er dårlig, det er Marouane.
– Det første frisparket jeg lager blir ofte et gult kort. Det synes jeg er urettferdig. Men ok, da sier jeg heller til meg selv: Bare hold deg rolig, Marouane, sånn er fotballen. Bare jobb videre.
Synes du at du er en lett fyr å ta?
Han ler igjen.
– Vel, etter 11 år som profesjonell fotballspiller så har jeg fått litt perspektiv. Kritikk er en del av denne sporten. Det motiverer meg også å vise at folk tar feil av meg. Hvis du skulle trodd og lyttet til alle som har en mening om meg så burde jeg vel bare lagt opp med en gang. Det kommer imidlertid ikke til å skje.
– Etter alt som har skjedd her (i United) så vil jeg tro at mange allerede hadde gitt seg, men jeg gir meg ikke. Jeg er en «survivor»…
Hvorfor?
– Fordi jeg vet at de som jobber i klubben setter pris på meg. Jeg vet også at jeg blir satt pris på av folk som har peiling på fotball utenfor United. Ja, noen kritiserer meg fordi de ikke liker meg, andre fordi de ikke liker stilen min, men jeg bryr meg ikke om dem.
Det siste sier alle spillere jeg møter, men ønsker ikke alle å bli elsket av alle? Samtidig kan man ikke gjemme seg for kritikken nå for tiden. Den er overalt….
– Vel, broren min eller familien min sier kanskje: ”Har du sett dette? Leste du det?”. Selvsagt sårer det, men jeg forsøker å bare flire av det. Fordi jeg vet bedre.
– Så handler alt selvsagt om prestasjon. Det er kun på banen man ser det som er ekte. Resten er bare fjas. Mentaliteten er også styrken min. Jeg er sterk mentalt. Hadde jeg ikke hatt den innstillingen så ville jeg nok ha dratt for lenge siden.
Du var kaptein mot Sunderland. Var det den ultimate seieren?
– Jeg vet ikke om ”seier” er rett ord å bruke, men det føltes i alle fall godt. Jeg er stolt over det. Tenk å være kaptein for Man. United i en dag. Det er ikke så altfor mange spillere som får kjenne på det.
– Det er en belønning for familien min også, og for arbeidet jeg har lagt ned. Så er det et tegn på tillit – og respekt – fra manageren.
Hvordan føles det nå å være Marouane Fellaini i United?
– Kontrakten min løper i ett år til, men jo, det føles komfortabelt. Etter fire år så føles det som hjemme her – en følelse jeg også kjente på i Everton. Man kjenner alle, man føler seg betydningsfull, og man kommer overens med alle i garderoben.
– Eller, skulle du finne noen som ikke liker meg så får du be ham om å si det til meg ansikt til ansikt.
Fellaini ler.
– Nei da, det vil du ikke finne. Det er jeg helt avslappet til. Jeg er en ærlig fyr. Selv når laget ikke spiller bra så er ikke jeg en fyr som sier: ”Ah..jeg føler meg ikke helt bra, jeg har ikke lyst til å spille i dag”. Uansett hvordan jeg føler meg så ønsker jeg å spille.
Hvordan kommer du overens med Zlatan?
– Han er fantastisk. En vinner. Et beist. Den sterkeste spilleren jeg noensinne har spilt mot, og da tenker jeg ikke på ren muskelmasse. Da tenker jeg på ren styrke. Han er vanvittig.
– Og da har jeg fortsatt ikke begynt å snakke om mentaliteten hans. Han er en kriger. Selv nå, etter kneoperasjonen, så har jeg sett ham seks-sju timer om dagen på Carrington. Han er 35 år gammel, og det må gjentas, 35 år gammel. Jeg har enorm respekt for ham. Han er helt ekstrem profesjonell.
Det samme sies jo om deg…
– Hvis jeg kan gi råd til unggutta, så gjør jeg det. Jeg sier hva jeg tenker. Hvis en unggutt ikke får spille så er jeg også en type som legger en hånd på skulderen hans og understreker at ”din tid kommer. Bare stå på videre”. Jeg snakker jo med alle sammen, Rashford, Lingard, Martial og Paul Pogba.
– Pogba er allerede en topp midtbanespiller, men han kommer også bare til å bli bedre.
– Eric Bailly er et annet eksempel. Han fikk et håpløst rødt kort i semifinalen av Europa League, og da sa jeg til ham: ”Løp du virkelig bort fra posisjonen din for å være med på håndgemeng midt på banen?”. Det er en type feil som vil plage ham hele livet. Han løper 50 meter for å slåss, men mistet da finalen. Han kommer aldri til å glemme det.
Og det sier du fordi du vet det av egen erfaring?
– Det er bare å se på de røde kortene jeg har fått i karrieren min. De fleste av dem har kommet fordi jeg er blitt provosert. Det kan være at jeg er blitt dyttet og dratt i 16-meteren, at noen har dratt meg i håret eller stygge taklinger…
Fellaini ler enda en gang.
– Som jeg allerede har sagt – de som er ute etter meg vet hvor jeg er…
Du er en lagspiller. Du ofrer deg for andre. Burde du ikke tenke mer på deg selv?
– Jeg blir 30 senere i år. Jeg kommer ikke til å endre meg, og jeg ønsker vel ikke å endre meg, heller.