Stolt Giggs: – Det har vært så mange legender i United. Dette gjør meg stolt og ydmyk

Slik reagerer Ryan Giggs når han får vite at Supporterkluben har kåret han til tidenes største Manchester United-spiller.

Selv om Giggs er tidenes mestvinnende britiske spiller og troner suverent øverst på adelskalenderen til Manchester United, kommer kåringen som en stor ære.

Vokste opp som fan på Stretford End

– Jeg håper at supporterne vil huske meg som en liten del av Manchester Uniteds unike historie. Hvis United-fansen ser på meg som en spiller som begeistret og gledet dem og scoret noen viktige mål innimellom, er jeg fornøyd, sier Giggs til united.no.

Som guttunge sto Ryan Giggs selv på Stretford End, tribunedelen der de mest trofaste United-supporterne skulle bære ham frem gjennom smått utrolige 24 sesonger.

Han skrev under for United på 14-årsdagen og fikk 963 kamper på A-laget. Deretter var han både trener og, i en kort periode, manager for klubben i sitt hjerte.

Hvis vi skal snakke om en som har vært på hele reisen, må det være Ryan Giggs.

Han ble født inn i en familie der spesielt besteforeldrene på morssiden hadde stor innflytelse for at han ble United-supporter fra barnsbein av.

Via akademiet, og som en del av den berømte «Class of 92», vant Giggs alt som er å vinne for en fotballspiller.

Han endte til slutt opp på toppen av adelskalenderen med flest kamper gjennom tidene for Manchester United.

– United har rett og slett vært livet mitt, sier Ryan Giggs i dette eksklusive intervjuet for united.no, som på grunn av coronakrisen ble gjort over telefon.

– Lærte om «Busby Babes» av besteforeldrene

Mannen med 963 obligatoriske United-kamper forteller at han er evig takknemlig til sin mormor og nå avdøde morfar som oppdro han til å bli en god United-supporter.

– Jeg har holdt med United så lenge jeg kan huske. Faktisk allerede før jeg flyttet til Manchester som fem- eller seksåring. Mine besteforeldre var store United-fans helt siden før flyulykken i 1958. De fortalte meg om «Busby Babes»  og siden berettet de om 60-tallslaget laget med Charlton, Law og Best, sier Giggs.

Da en ung Ryan Giggs med familien flyttet til Manchester som følge av at faren fikk kontrakt med rugbyklubben Swinton, ble kontakten til United enda nærmere og sterkere.

– Sammen med mine kompiser tok jeg bussen til Old Trafford og sto bak målet på Stretford End og heiet United frem, minnes Giggs.

En helt «vanlig» supporter

Rugby var en sport som også Ryan prøvde seg på. Riktignok ikke lenge, men lenge nok til at han med litt rugbybakgrunn, til tross for en spinkel kropp, lærte å tåle tøffe, fysiske dueller i fotball.

Likevel var det fotball som lå Ryans hjerte nærmest.  

– United har rett og slett vært livet mitt. Jeg har vært United-supporter så lenge kan huske, jeg kom inn i akademiet som 14-åring og var spiller på førstelaget i over 20 år. Deretter var jeg trener og i en kort periode manager. Jeg elsket å være manager for Manchester United selv om det bare var for noen uker, forklarer Giggs til united.no.

– Som spiller fikk jeg anledning til å reise kloden rundt. Med Class og 92 fikk jeg venner for livet. United har vært en utrolig stor del av livet mitt, men nå er jeg bare en vanlig supporter. Jeg er glad når vi vinner og skuffet når vi taper, akkurat som andre fans. Jeg går på så mange kamper jeg har anledning til, ofte sammen med sønnen min, legger Giggs til.

– Jeg vil gjerne fortelle om bestefar…

Under intervjuet ber Giggs, uoppfordret om han kan fortelle litt om sine besteforeldre og spesielt morfaren Dennis, som vi presenterte stort intervju med i United-Supporteren våren 2014.  

– Bestefar hadde veldig stor betydning for meg etter at foreldrene mine ble skilt. Vi hadde ikke særlig med penger, og i hvert fall ikke råd til fotballsko, trøye og annet fotballutstyr. Besteforeldrene mine hadde heller ikke spesielt god råd, men det hindret dem ikke å kjøpe fotballsko og annet utstyr til meg. Etter at jeg begynte i United fortsatte bestefar å følge meg opp selv om han og mormor bodde i Cardiff, forteller en åpen Giggs.

Før han fortsetter: 

– Han kjørte tur-retur Cardiff – Manchester (godt og vel 300 kilometer hver vei, red.anm.) hver gang jeg spilte kamp. Det hendte det var tre kamper i uken, men han var der trofast hver gang, uansett om det var solskinn eller øsende regn. Hvis det var midtuke, var han ikke hjemme i Cardiff før fire om morgenen. Dette gjorde han både da jeg var på akademiet og på A-laget, og han fortsatte selv da han ble gammel og pensjonist. Bestefar sa at for han var det ukens høydepunkt. Det står sånn respekt av det han gjorde. Jeg beundrer han og mormor enormt, og de var meget viktige for min fotballkarriere.

– Robson og Hughes var heltene mine

Du fortalte at du sto på Stretford End som ung gutt. Hvem var dine idoler da du vokste opp?

– Jeg hadde to helter, Bryan Robson og Mark Hughes, avslører Giggs og forklarer hvorfor.

– Hughes er jo waliser som meg, mens Robson, som spiller og leder, var et stort forbilde. Hughes scoret noen fantastiske mål. Jeg var på tribunen i Rotterdam-finalen 1991, jeg var 17 år da, og så hvordan han scoret dette utrolige målet fra skrå vinkel. Alle trodde at ballen hadde kommet for langt ut til siden, men med kraft og presisjon klarte han å skyte ballen i nettet. Det var SÅ mye kraft i det skuddet!

– Et annet fantastisk mål var FA-cupsemifinalemålet mot Oldham på Wembley i -94. En volley som det, med kroppen bakover, skal jo egentlig gå over, men han klarte å få ballen i mål. Det målet reddet FA-cupen for oss det året. Det var bare Hughes som kunne score mål som det. Det samme med brassesparket hans for Wales mot Spania, forteller Giggs som lot seg inspirere av de to United-legendene.

På samme måte som millioner av United-fans lot seg inspirere av ham selv.

– Robson og Hughes hadde stor innflytelse på meg da jeg vokste opp. Da jeg spilte med guttene i gata, innbilte jeg meg at jeg var Robson hvis jeg spilte på midten og Hughes hvis jeg var på topp.

– Jeg glemte avtalen med Ferguson

Da Giggs var liten, spilte han for Deans FC, en småklubb i Eccles i Manchester.

Treneren for laget var Dennis Schofield. Han var både hyggelig og en dyktig trener.

Det var bare ett problem.

Han var stor Manchester City-fan!

Ikke nok med det, Schofield var også talentspeider for de lyseblå. Schofield hadde oppdaget Ryan i en skolekamp og fikk ham straks inn på Deans. Treneren kastet ikke bort tiden og lot Giggs trene ukentlig med City fra han var ni år gammel.

Schofield forstod raskt hvilket unikt talent det var. Den gang var det ikke tillatt å skrive kontrakt med en spiller før han fylte 14 år, men Schofield forstod at også andre klubber ville oppdage Giggs, enten han spilte for skolelaget, kretslaget eller Deans.

Derfor maste han på Ken Barnes, sjefsspeider i City, om at City måtte reise hjem til Giggs på hans 14-årsdag for å få underskriften hans.

Barnes klappet Schofield på skulderen med ordene «it’s sorted.»

I mellomtiden hadde også United kastet sine øyne på Giggs.

Dette takket være Harold Wood, vakten på Uniteds tidligere treningsfeltet The Cliff.

Gamle Wood var ingen speider, men kunne definitivt sin fotball. Han sa fra til Uniteds talentspeidere opptil flere ganger at de måtte ta en kikk på gutten som fortsatt spilte for Deans.

Wood har fortalt United-Supporteren at da talentspeiderne ikke responderte på hans anmodninger, gikk han rett til sjefen sjøl.

Alex Ferguson lyttet til vakten og reagerte lynraskt. De inviterte 13-åringen til en treningsøkt. Ferguson overvar selv treningen og har beskrevet det som «når en gullgraver plutselig stirrer ned på en svær gullklump».

Ferguson gjorde avtale med mamma Giggs om å komme hjem til dem på guttens 14-årsdag. Ken Barnes hadde jo sagt at også City skulle gjøre det, men det skjedde aldri. City hadde andre, sikkert langt viktigere, saker å gjøre den november-søndagen i 1987.

Det kom bare representanter fra én klubb.

Giggs husker det godt, snaut 33 år senere.

Han smiler når han tenker tilbake.

– Jeg hadde glemt alt sammen, ler han og fortsetter.

– Det var jo bestemt på forhånd at Alex Ferguson skulle komme den dagen, så jeg burde absolutt ha husket det. Det gjorde jeg likevel ikke. Jeg glemte både tid og sted fordi jeg var travelt opptatt med å spille fotball. Der jeg vokste opp var det ikke så flott. Det var i hvert fall ingen «flashy» biler i vår gate, for å si det sånn. Da jeg kom hjem og så den svære, fete Mercedesen stå utenfor huset, gikk det plutselig opp for meg at det selvsagt måtte være bilen til Manchester Uniteds manager og jeg tenkte «åh, nei!», ler Giggs.

Han avslører at han lærte en viktig lekse den dagen.

– Til mitt forsvar kan jeg si at jeg aldri kom for sent til Sir Alex etter det. I påvente av at jeg skulle komme hjem, hadde stakkars mamma forsøkt sitt beste for å få tiden til å gå med å servere te, kjeks og sjokolade til Sir Alex og Joe Brown, som var utviklingssjef for akademiet, erindrer Giggs.

– Aldri nær ved å flytte på meg

Det er ikke sikkert Giggs hadde skrevet under for City uansett.

Schofield har senere beskrevet den kommende Manchester United-legenden som «United daft» og Giggs sier selv i boken «My life, my story» at han aldri likte seg spesielt godt der, og av og til skulket han unna de ukentlige treningene med City.

Likevel er det lov å spekulere litt om hvor annerledes historien kunne blitt.

Tenk om ikke Harold Wood hadde vært så pågående som han var, og gått rett til Manchester Uniteds mektige manager, da talentspeiderne ikke fulgte opp hans råd.

Tenk om Ken Barnes, hadde gjort som Schofield maste om, og troppet opp med kontraktspapirer på guttens 14-årsdag?

Nå ble det heldigvis ikke sånn.

Ryan Giggs spilte for Manchester United, og der ble han hele sin aktive karriere. I en tid der en-klubb-spillere er en utdøende rase, innrømmer Giggs overfor united.no at han føler stolthet over akkurat det.

– Jo, jeg er stolt, men også glad for at jeg fikk muligheten til det. Men for å være ærlig så var ikke det noe jeg tenkte over så mye da jeg spilte, fordi jeg var aldri nær ved å flytte og jeg var definitivt aldri i nærheten av å spørre om å dra. Med hånden på hjertet føltes det aldri kjedelig å møte opp på trening i United. Selv ikke etter alle disse årene jeg var der. Jeg gledet meg til trening og møtet med guttene hver eneste dag, forklarer Giggs til united.no.

Sulten etter å vinne nye troféer hver eneste sesong drev både han, Sir Alex Ferguson og hele Manchester United til stadig nye høyder. 

– Jeg så på det som en utfordring, begynner Giggs.

– Det gjaldt jo stort sett enten å forsvare ligagullet, eller å forsøke og vinne pokalen tilbake, eller gå langt i Champions League. Det var en utfordring, og det samme var det faktum at det hele tiden kom nye spillere som truet plassen min på laget. Jeg tok aldri plassen min for gitt og forsøkte hele tiden å forbedre meg. Jeg må også si at mine siste år som spiller var trolig de jeg syntes var mest morsomme. Det var fordi jeg innså at jeg nærmet meg slutten og tenkte at nå gjaldt det å nyte øyeblikkene, sier Giggs til united.no.

– Jeg blir både stolt og ydmyk

I meget skarp konkurranse ble Giggs altså stemt frem som tidenes største Manchester United-spiller av juryen til den skandinaviske supporterklubben.

Han troner også øverst på listen som ble stemt frem av united.nos lesere.

Mannen som har fått en rekke priser og utmerkelser inkludert OBE i 2007 og «Freedom of Salford» i 2010, blir både glad og overrasket når Supporterklubben ringer for å fortelle at han er blitt kåret til Uniteds største spiller.

– Wow, nå ble jeg er kjempeglad. Jeg er «over the moon», utbryter Giggs og fortsetter:

– Jeg er glad, men også ydmyk. Jeg tenker på at de de store og fantastiske spillerne som har spilt for Manchester United gjennom årene. Det oser av kvalitet og når jeg reflekterer over kåringen så ble jeg litt overrasket. Det må jeg innrømme, erkjenner Giggs.

Han tror den gullkantede epoken United var inne i da han herjet på venstrekanten i over to tiår, ga ham en fordel.

– Jeg var heldig fordi jeg spilte i en æra hvor vi vi var gode og vant mange liga og cuptitler. Det var så mange store kamper i denne perioden hvor jeg var heldig nok å være involvert. Jeg tror vel også, hvis jeg skal være ærlig, at disse store og viktige triumfene fortsatt sitter frisk i minnet til mange folk.

Helt til sist, Ryan. Hvordan håper du at United-supportere vil huske deg som en Manchester United-spiller? 

– Jeg håper at supporterne vil huske meg som en liten del av Manchester Uniteds unike historie. Da jeg spilte forsøkte jeg alltid å spille slik at jeg underholdt fansen. Jeg ønsket at supporterne skulle komme seg på føttene, bli engasjerte og glade. Jeg tenker tilbake på de virkelig store kveldene i Champions League mot spansk, italiensk eller tysk motstand. Kvelder da vi virkelig måtte heve oss, det var kvelder hvor vi så inderlig ønsket å begeistre fansen, sier han.

– Gå rett på, ikke nøle og få fansen opp av stolsetene. Hvis jeg blir husket som en som begeistret og gledet United-fansen og scoret noen viktige mål innimellom er jeg fornøyd, smiler Ryan Giggs.

Lørdag kan du lese Ryan Giggs sin vurdering av de andre navnene på topp-10-listen over tidenes største United-spillere.