– Jeg har aldri følt en større avstand til klubben enn nå

Denne saken stod på trykk i medlemsbladet United-Supporteren i mars.

Å VÆRE RØD

Med et innbitt blikk spidder nordmannen i 40-årene den røde fuglen på skjerfet til sidemannen.

Han mistenker at den ubudne medpassasjeren vet nøyaktig hva han driver med. At Liverpool-skjerfet rundt nakken på ingen måte er et tilfeldig valgt plagg. At han er fullstendig klar over at de røde og gule fargene provoserer rivalene i køen. Og at han vet at styrkeforholdet er snudd på hodet.

«This is an announcement for passengers travelling to Manchester on flight SK4609», lyder det fra høyttaleren i taket ved gaten.

Omgitt av røde djevler får Liverpool-supporteren gå uforstyrret ombord på flyet. Han senker seteryggen og kan drømme søtt om klubbens ferd mot deres første Premier League-tittel mens SAS-maskinen frakter ham over Nordsjøen.

United-fansen ombord har på sin side ingen anelse om hva som venter dem på Old Trafford denne vinterhelgen på våt, engelsk jord. Helt siden suksessen forsvant med Sir Alex Ferguson i 2013 har det vært vanskelig å vite hva man skal forvente. Det gjør det utfordrende å følge Ole Gunnar Solskjærs motto «arrogant, men ydmyk».

For hvilke konsekvenser får det for supportermiljøet når laget plutselig slutter å vinne? Når klubbens identitet forringes i et kaos av ulike arkitekter med forskjellige visjoner ledet av amerikanske eiere med suspekte motiver?

Hva innebærer det egentlig å være United-supporter i 2020, og på hvilken måte har det endret seg i løpet av de sju siste årene?

To momenter

Det er et spørsmål som har stått på blokka til redaksjonen i United-Supporteren i lang tid. Nå inviterer vi til en oppdagelsesferd til Manchester. Ikke for å finne en fasit, fordi den finner vi neppe. Men for å utforske hva det innebærer å være United-supporter i en verden med velbegrunnet skepsis, manglende suksess, eksplosjonen av sosiale medier, og en klubbledelse under sterkt press.

For å finne et passende utgangspunkt skrur vi tiden tilbake til 7. april 2018.

José Mourinho er inne i sin andre sesong som United-manager, og på Etihad Stadium ligger Manchester United under 0-2 mot byrivalen. På bortetribunen er atmosfæren anspent.

Resignerte ansikter ser tomt ut i lufta som om de drukner i sitt eget smertehelvete, akkompagnert av lukten av blått krutt og lyden av City-fans som har våknet til live.

En frustrert mann i 20-årene stjeler «half-and-half»-skjerfet til en forbipasserende medsupporter og kaster det inn i mengden. Eieren slår oppgitt ut med armene. En tredjemann involverer seg og krever at skjerfet returneres.

Bak oss sparker en annen i stykker et sete.

Fellesskapet er i ferd med å slå sprekker.

Situasjonen oppleves som såpass uhyggelig at de fleste har rettet oppmerksomheten mot de to kamphanene mens fotballkampen går sin gang på gresset.

«Gjerningsmannen» og eierens selvutnevnte «forsvarer» går skalle mot skalle og rister av raseri. Et sinne sannsynligvis utløst av en smerte de egentlig deler.

–  We stand fu**ing together! skriker «forsvareren» og slår knyttneven mot United-logoen på brystet.

Scenen på Etihad Stadium illustrerer to sentrale momenter med supporterkultur:

Det første er at forfatteren Terry Pratchett hadde et poeng da han skrev at det viktigste med fotball er at det ikke handler om fotball. Uten supportere hadde fotball aldri vært det samme, men først og fremst: For mange supportere er det ikke ballen og de 22 spillerne på banen som er viktigst.

Supporterkultur handler om menneskene. Om verdier som tradisjon, familie og identitet. Og kanskje viktigst av alt: Fellesskap.

Det andre momentet er at beskrivelsen av supportere som en homogen flokk som alltid går i samme retning og oppfører seg likt er for enkel.

Det er krevende å skape og bevare et fellesskap, spesielt i en tid der vi bruker mer tid på skjermer enn på hverandre. For akkurat som i verden for øvrig er alle fotballsupportere forskjellige. Det skaper friksjon, særlig i motgang.

Vårt utgangspunkt er at Manchester Uniteds identitetskrise har endret betydningen av å være United-supporter. Ferguson-epoken på 26 år med kontinuitet, pokaler, og en trygg og mektig høvding var over på et blunk.

De nye adjektivene er usikkerhet, frustrasjon, håpløshet og fortvilelse.

På denne reisen skal vi ta for oss de viktigste spørsmålene og utfordringene som preger supporterkulturen i Manchester United.

Hvilken effekt skaper det i supportermiljøet at Manchester United er verdens største fotballklubb, men ikke lenger best på banen?

Hva skjer når laget slutter å vinne?

På hvilken måte spiller vi rollen som supporter på forskjellig vis?

Finnes den ekte United-supporteren?

Er vi supportere eller kunder, og hvor går i så fall grensen?

Er Glazer roten til alt vondt, også utenfor fotballbanen? Og hvilken rolle spiller norsk Solskjær-feber og ikke-britiske supportere i dette?

Det globale perspektivet

Før vi lander i Manchester, må vi kikke ut av gluggene på SAS-maskinen og skaffe oss overblikk.

Manchester United hører hjemme i Manchester, men er samtidig en av verdens største fotballklubber med global appell. Det utløser visse mekanismer, spesielt hos markedsavdelingen.

Dersom du klikker deg inn på nettsiden ir.manutd.com blir du introdusert for muligheten for å investere i Manchester United.

Her kan du i detalj lese om klubbens forretningsstrategi, og det er via dette nettstedet konferansene med administrerende visedirektør Ed Woodward og klubbens investorer strømmes.

Formålet er ganske enkelt å selge produktet Manchester United.

På forsiden er det tre aspekter som trekkes fram: Klubbens historie, klubbens globale fanbase, og klubbens følgerskare på sosiale medier.

Klubben har over 226 offisielle supporterklubber i 60 forskjellige land, alt fra Bangladesh til Brasil og Bahrain.

Ifølge nettstedet har Manchester United til sammen 1,1 milliarder mennesker som følger klubben. 467 millioner regnes som United-fans, mens 635 millioner er interessert i klubben og lagets resultater. De omtales som «followers».

1,1 milliarder er 376 ganger så mange mennesker som bor i Greater Manchester og tilsvarer omtrent 14 prosent av verdens befolkning.

Om tallet faktisk stemmer eller ikke overlater vi til andre å undersøke, men poenget er uansett at Manchester United gjennom utviklingen av Premier League, TV-rettigheter, sterke markedskrefter og sosiale medier er en av de mektigste aktørene på den internasjonale fotballscenen, til tross for varierende resultater på fotball­banen.

Denne definisjonen av Manchester United harmonerer imidlertid i liten grad med hvordan en 42-åring fra Warrington ser på klubben han vokste opp med i barndommen og har fulgt hele livet.

Det lokale perspektivet

Puben The Quadrant ligger ikke langt unna Old Trafford, men skiller seg fra de mer kjente stamstedene som Bishop Blaize og Trafford Pub. Lokalet er stappfullt og lyden av samtidige samtaler summer så høyt at det er umulig å få med seg et eneste ord av det som blir sagt rundt bordene.

Mer om Quadrant, Bishop Blaize og pubene rundt Old Trafford.

De fleste gjestene er eldre enn alle United-spillerne som skal i aksjon mot Everton om noen timer, og det er flere «Green&Gold»-skjerf enn drakter å se.

På veggen hylles Nobby Stiles, Duncan Edwards, Bobby Charlton og George Best.

En gjeng sitter og ser dart på TV, noen nyter «pinten» foran dem som om det var deres siste i livet, mens andre diskuterer høylytt om Marcus Rash­ford bør spille ving eller spiss.

Det alle virker å ha til felles er at disse timene på puben handler om å være sammen med gode venner.

– Jaså, hvor var du i forrige uke? Er du bare supporter på deltid nå? spøker en av de eldre gjestene når kameraten som tydeligvis ikke fikk med seg den forrige hjemmekampen mot AZ Alkmaar kommer inn svingdørene med lua i hånden.

– Vinner vi i dag er vi tilbake på femteplass, sier en far til sønnen sin og peker mot tabellen som vises på TV-skjermen.

Her er det fellesskapet som står i sentrum. Dette er en scene som spilles hver gang Manchester United har hjemmekamp og som bekrefter det mange sosiologer har konkludert med i sine studier om supportere: At fotball gir mennesker en sosial identitet.

Du er en del av et fellesskap, og opplever en frihet og flukt fra hverdagens plikter og rutiner. For mange er Manchester United en så betydelig del av livet at de ikke vet hvem de ville vært i en verden der klubben ikke eksisterte.

En splittet familieklubb

– Dette er hva det betyr å være rød.

Bakgrunnsbildet av vaiende «20 Champions»-flagg kommer til syne når Andy Thompson åpner telefonen.

Han blar seg gjennom kamerarullen til et stillbilde fra kringkastingen av Uniteds 2-1-seier på Etihad noen dager i forveien. Midt i havet av jublende United-supportere ser vi telefonens eier i full ekstase.

Andy er 42 år og har sesongkort på Stretford End. Han bor i Warrington, som ligger i grenseland mellom Manchester og Liverpool, og karakteriserer seg selv om en typisk lokal United-supporter som går på alle hjemme- og bortekampene han har mulighet til.

For ham handler Manchester United først og fremst om familie, tradisjon, tilhørighet og vennskap. Fotballen kommer i andre rekke.

– Det handler om å videreføre en tradisjon sammen med bestefaren min, faren min, moren min, onkelen min, broren min, nevøen min og niesen min. For meg handler det om å identifisere meg med byen jeg vokste opp i, byen jeg er stolt av, og byen jeg kaller mitt hjem.

– Det handler om familie og en følelse av å tilhøre et fellesskap, forteller Andy.

– Å følge Manchester United gir meg en mulighet til å være sammen med venner og familie. Det handler ikke bare om de 90 minuttene, men om å henge med kameratene mine før og etter kamp i en by jeg er veldig glad i.

Den selverklærte definisjonen til Andy er romantisk, men i samtalen med United-Supporteren snakker 42-åringen etter hvert mer om utfordringene han møter som fotballsupporter enn om de gode opplevelsene på puben og tribunen.

Det handler først og fremst om den økte avstanden mellom supporterne og klubben.

Mens spillerne på 1980-tallet gjerne kunne ta en øl med supporterne, foregår i dag kommunikasjonen mellom partene nærmest utelukkende via regisserte meldinger på sosiale medier.

Mens The Cliff var åpent for alt og alle, er en «selfie» gjennom bilvinduet det beste du kan håpe på på Aon Training Complex.

Det beste man kan håpe på utenfor avstengte Carrington.

Spillere signeres fra øst og vest, og mange av dem mistenkes for at de ikke skjønner hva det innebærer å spille med United-logoen på brystet.

Spørsmålet Andy stiller seg er om spillerne i det hele tatt er i stand til å relatere seg til «mannen i gata». Om de egentlig forstår hvem supporterne er og hva de ofrer for å støtte laget.

– Under Ferguson var vi en familieklubb. Han visste hvem alle var, og de som jobbet der på den tiden forteller at det var en familieklubb. Men familien er splittet fordi avstanden mellom dem på banen og oss på tribunen er så stor, sier Andy.

– Mange av spillerne er ikke engang gode nok for United, men tjener likevel en formue. Det skaper distanse. Det føles som at sosiale medier kommer først og fotballen er nummer to.

– Klubben og spillerne vet ikke hva vi går gjennom. Vi kan reise fra Manchester klokken 04.30 om morgenen med buss til Bournemouth og være hjemme lenge etter midnatt – og så får vi servert det vi får på banen.

– Jeg har aldri følt en større avstand til klubben enn nå, og jeg tror det er fordi de ikke bryr seg om oss.

Dette er ikke en følelse supporterne undergraver.

Enkelte fikk nok da Malcom Glazer kjøpte klubben i 2005 og meldte seg helt ut. Noen holdt avstand til Old Trafford, samtidig som de støttet laget på andre måter.

Men for mange «Mancunians» har de 15 siste årene handlet om å finne en måte å opptre som United-supporter på som harmonerer med de verdiene og tradisjonene de knytter til supportermiljøet og familieklubben Manchester United.

– Jeg betaler sesongkortet mitt, men jeg betyr ingenting for dem fordi jeg ikke bruker penger, konstaterer Andy.

– Hvorfor går du fortsatt på kamper og støtter laget hvis du ikke betyr noe for klubben?

– Fordi jeg ikke vil la det hindre meg i å følge i mine fars fotspor. For meg handler det om familie, tradisjon og vennskap. De som eier klubben skal ikke hindre meg i være sammen med mine kamerater.

Den kulturelle billetten

Så hva er det egentlig som er i ferd med å skje?

Nøkkelen ligger i de verdiene Andy knytter til det å være fotballsupporter. Det handler ikke om de 90 minuttene med fotball, men om et fellesskap. Og når fellesskapet trues, vil supporterne gjøre alt som står i deres makt for å beskytte og bevare det.

Du trenger en kulturell billett for å slippe inn.

Det er et uttrykk hentet fra rolle- og identitetsteori. Kort forklart har vi forskjellige roller i livet. For eksempel far, ektemann, markedssjef og supporter.

Disse rollene spiller vi ut fra et sett med uskrevne regler vi har lært oss, og atferden vår er situasjonsbetinget med hensyn til hvilken rolle vi spiller til enhver tid. Det vil for eksempel være helt naturlig for en fotballsupporter å synge og skåle på en pub før kamp. Det ville imidlertid neppe tatt seg godt ut om vedkommende innledet et kundemøte på jobben med å løfte vannglasset og gyve løs på «Eric the King».

Teorien er at vi følger disse reglene fordi vi vil gjøre et godt inntrykk, oppnå aksept og passe inn i fellesskapet med likesinnede.

Derfor oppfører vi oss annerledes på fotballpuben enn vi gjør med kollegaer i lunsjen eller i familieselskapet hos mormor og morfar.

Dette forklarer delvis hvorfor fellesskapet er viktigere enn fotballen for Andy og andre supportere. En fotballkamp handler først og fremst om å utforske fellesskapet.

Vi kan si at fansen skaper sin egen forestilling de kan konsumere, i tillegg til det som skjer på banen.

Dette kommer kanskje tydeligst til syne når forestillingen laget leverer ikke lever opp til forventningene.

Når Manchester United taper på banen kan United-fansen likevel storkose seg med ironiske rop på tribunen. De lager rett og slett sin egen forestilling.

Tvisten er at ikke alle supportere følger de samme «reglene» for hvordan de skal spille rollen.

Det å være United-supporter betyr ikke nødvendigvis det samme for meg som det gjør for deg.

Glazers globalisering

Et aktuelt eksempel er hvordan det å bære United-drakt symboliserer vidt forskjellige betydninger for forskjellige supportere.

For mange lokale supportere er drakten et symbol på kommersialiseringen av Manchester United.

– Det handler nok litt om den gamle supporterkulturen i England og stilen i Manchester, men også fordi jeg ikke ønsker å bidra økonomisk til den markedsmaskinen klubben har blitt, sier Andy.

Han forteller at det i enkelte kretser rett og slett blir oppfattet som tåpelig å gå med drakt.

Samtidig går tusenvis av United-supportere i drakt på Old Trafford – og i resten av verden – for å vise sin støtte, dedikasjon og lidenskap.

Dette er et godt eksempel på hvordan lokale supportere opptrer på en måte som skiller seg fra det mange skandinaviske supportere er vant til.

Du skal ha kunnskap om uskrevne «regler» som du helst skal følge.

Her spiller Glazer-overtakelsen i 2005 en avgjørende faktor.

Globaliseringen og kommersialiseringen av Manchester United som fotballklubb skapte en følelse, spesielt i lokalmiljøet, av at supporterne ble dårlig behandlet og ikke ble respektert.

Det var som at koblingen til familieklubben nærmest ble kuttet med tang.

Noen meldte «overgang» til FC United, mens andre fortsatt identifiserte seg med United-laget, men ikke med klubben.

John Ashton var en av dem som sa fra seg sesongkortet sitt i 2005. I dag, 15 år senere, er han tilbake på Old Trafford.

– Det var ikke nok supportere som var villige til å forlate klubben og da hadde det ingen effekt, sier Ashton.

– Det ble rett og slett for vanskelig å holde seg borte, så jeg måtte bare akseptere at det er sånn fotballen har blitt.

– Jeg ønsker ikke at Glazer skal eie klubben vår, men hva kan vi gjøre? Klubben er verdt milliarder, og dersom det ikke er dem som skal eie klubben vår så vil det være en fra Saudi-Arabia.

Motstanden mot Glazer ble synlig via «Green&Gold»-kampanjen, som nådde sitt absolutte toppunkt da David Beckham tok et skjerf rundt nakken som Milan-spiller i 2010. Målet var å drive de amerikanske eierne ut av klubben.

Satt på spissen kan vi låne uttrykket «McDonaldisering» fra sosiologen George Ritzer. I overført betydning kan vi si at en fotballkamp har utviklet seg til å bare være en forbrukeropplevelse.

En United-kamp presenteres til fansen som om det var en hamburger du skal fristes til å kjøpe – et produkt.

Utfordringen er som tidligere nevnt at ikke alle supportere er like, og «Mancunians» vil ikke behandles på samme måte som alle andre. Men mens du som forbruker har et valg, er det mange som føler at de ikke har det som fotballsupporter.

Du kan ikke slutte å følge Manchester United på samme måte som du lar være å kjøpe en hamburger på McDonalds.

Som Andy sier kan ingenting stoppe ham å videreføre United-tradisjonen i familien, mens John ikke klarte å holde seg borte fra Old Trafford mer enn i noen år. Supporternes lojalitet er ikke til salgs.

Dypere enn det skal vi ikke dykke ned i sosiologisk teori, men som eksemplene vi kommer til illustrerer er det en tendens som tyder på at lokale United-supportere har utviklet sin egen rolle. En rolle som skal bevare fellesskapet og beskytte identiteten mange knytter til det å være supporter. Fordi betydningen av å være fotballsupporter er annerledes i 2020 enn den var for 20 år siden.

Det handler om å skille seg ut ved å følge visse identitetsmarkører.

Som å bidra i det lokale supportermiljøet og ikke bære drakt. Det betyr ikke at de ikke er stolte over klubbens posisjon internasjonalt eller at de avviser utenlandske supportere som oppfører seg annerledes.

Men frykten for å bli definert som en passiv sofasupporter gjør at de ønsker å skille seg ut.

Derfor trenger du en kulturell billett.

Det avhenger verken av geografisk eller sosial tilhørighet. Alle kan bli en del av fellesskapet, uansett om du er fra Bergen, Malmö, København eller Salford. Men du er nødt til å spille rollen som supporter etter visse uskrevne regler for å oppnå aksept.

Geografisk tilhørighet

La oss ta noen eksempler.

Andy forteller at han har massiv respekt for andre supportere, men forklarer samtidig at forskjellene mellom eksempelvis engelske og skandinaviske supportere er åpenbare.

– Jeg har vært på Scotsman i Oslo og sett noen kamper, og mange av de norske United-supporterne der er mer lidenskapelige og dedikerte enn meg. Fordi jeg er «Mancunian» har jeg nok en mer negativ innstilling til klubben enn dem, men jeg går likevel på kamp hver eneste uke.

– Utenlandske supportere oppfører seg gjerne annerledes enn oss når de er på kamp i Manchester. Det er mange som er høylytte, fulle og ganske ufordragelige.

– Forskjellen er at de er på ferie, mens en United-kamp for meg er en rutine i hverdagen.

Stemning på Bishop Blaize i 2019.

– Likevel eksisterer vi sammen som United-supportere. Det eneste jeg ikke skjønner meg på er «half-and-half»-skjerf. For meg gir det ingen mening. Hvorfor vil du bære et skjerf med Manchester City eller Liverpool?

– Jeg skjønner at det kan være en suvenir, men jeg personlig kan ikke se for meg noe verre.

Andy forteller altså om gjensidig respekt mellom supportere på Old Trafford, til tross for visse kulturforskjeller. Han sier at for ham er ingenting rett eller galt, men at han har valgt sin måte å være supporter på.

I fanzinen United We Stand skriver Tim Ogdon om hvordan hans autentisitet som United-supporter stadig vekk settes på prøve av andre.

Han omtaler det som absurd at geografisk tilhørighet definerer hvem du er som United-supporter og spør hvorfor supportere som ikke er født og oppvokst i Manchester ikke er like mye verdt som de lokale.

Ogdon lister opp fem spørsmål han ofte blir stilt av andre supportere:

1. Er du en «Manc»?
2. Hvor i Manchester kommer du fra?
3. Går du på alle kampene?
4. Hvor har du sesongkort?
5. Kan jeg få se sesongkortet ditt?

– Jeg synes det er merkelig at enkelte mener du er mindre verdt som supporter dersom du kommer fra Irland eller andre land, skriver Ogdon i artikkelen «Mancunian Top Trumps» i utgave nummer 299 av United We Stand.

– Hvordan kan noen sette spørsmålstegn ved en supporters legitimitet bare fordi de ikke er født et sted med Manchesters postnummer?

– Jeg mistenker at det delvis handler om å beskytte klubben mot turister, men det er jo noe helt annet. Uansett ser jeg heller at turister bruker tid på Manchester United enn på en av rivalene våre.

– Det er merkelig hvor intolerante vi er overfor «non-Mancs» når laget vi støtter er flerkulturelt. Vår største toppscorer gjennom tidene er en «scouser» og vår beste manager var skotsk.

– Jeg elsker hvor tett klubben er knyttet til lokalsamfunnet og at lokale talenter kommer opp gjennom akademiet, men jeg elsker også den franske kongen vår (Eric Cantona) og den norske skarpskytteren (Ole Gunnar Solskjær).

– Jeg elsker kameratene mine fra Manchester, men jeg kjenner også flotte «Reds» som ikke er fra Greater Manchester og som gjør mer for supportermiljøet på ett år enn det enkelte «Mancs» vil gjøre i løpet av hele sitt liv.

For Ogdon og en rekke andre supportere fra Manchester er det altså ikke geografisk tilhørighet som avgjør hvem du er som United-supporter.

Akkurat som fotballklubben, har supportermiljøet i Manchester blitt flerkulturelt, og opplevelsen mange sitter med er at den interne toleransen for hverandre i dette fellesskapet er stor.

Med andre ord: Det spiller ingen rolle om du kommer fra Norge, Sverige, Danmark, Irland, USA, Argentina eller Sør-Afrika. Du er velkommen i gjengen.

Kjernekonflikten

Dessverre er det mange eksempler som viser at det ikke er så enkelt.

Som nevnt innledningsvis er fotballsupportere forskjellige, noe som kan resultere i gnisninger og anstrengte forhold. Det skjer gjerne fordi man er uenig om hva det innebærer å være United-supporter.

Et eksempel er hvordan internett og sosiale medier ifølge «match going fans» utfordrer den tradisjonelle supporterrollen.

– Problemet i dag er arrogansen til internett-supportere som tror fotball er som Football Manager. Det handler om mer enn det. Når du er til stede på Old Trafford gjør du observasjoner som du umulig kan få med deg når du ser kampen på TV, sier Andy, som rister på hodet når supportere på sosiale medier krever at Old Trafford skal protestere mot eierne.

– Ikke sitt foran tastaturet og fortell oss hva vi skal gjøre når du kan bytte kanal og se Downton Abbey etter kampen mens vi bruker timevis på å komme oss hjem. Det er nok den største konflikten; mellom oss som går på kamp og de som sitter hjemme.

Klassisk fan cam.

Innsikten supporterne skaffer seg fra tribunen er dermed en del av den kulturelle billetten.

Andy trekker fram Harry Maguire som et godt eksempel.

Han var kanskje ikke en så komplett midtstopper som mange trodde, men ifølge Andy har han vist at han er United-materiale i kraft av å være en leder som går foran og forstår hva det innebærer å spille med United-logoen på brystet.

Som da han stanget inn 2-0-målet på Stamford Bridge og nærmest dedikerte scoringen til fansen med et kroppsspråk som uttrykte «vi står sammen».

Stadig dukker det opp eksempler på hvordan sosiale medier har skapt splittelse og konflikt i supportermiljøet. I lederen i fanzinen Red News ble det nylig tatt opp hvordan internett har påvirket klimaet i supportermiljøet.

– Internett og deler av samfunnet er et motbydelig og ondskapsfullt sted i disse dager. Tribunene på Old Trafford, der fellesskap og brorskap ble smidd og feiret, trenger ikke å være et slikt sted, skrives det.

– Jeg vet ikke om Ole vil lykkes. Jeg er uansett usikker på om han vil få tiden han trenger fordi jeg ikke stoler på den inkompetente ledelsen over ham. Jeg vet heller ikke om Rashford og Martial kan score 50 mål hver sesong, men jeg har et ønske om å finne det ut.

– For United handler like mye om å drømme som å fordømme og resignere.

– Vi ber spillerne om å være mer jordnære og menneskelige, samtidig som vi selv er ganske hjerteløse som sparker dem som ligger nede.

Det som av mange oppfattes som hensynsløs, ubegrunnet, unødvendig og ukvalifisert kritikk mot spillere og manageren oppleves derfor ofte som en trussel mot fellesskapet. Med manglende innsikt eller feil perspektiv får du ingen kulturell billett.

John har solgt United We Stand utenfor Old Trafford de seks siste årene og opplever at den kanskje største forskjellen på supportere er hvordan enkelte kun er opptatt av resultater.

– Mitt inntrykk er at United-fansen har stått bak Solskjær hele veien, men går du inn på Twitter eller Facebook etter en kamp ser du supportere fra hele verden som roper at han må gå. Så det er en definitivt en splittelse mellom de som går på kamp og de som kun holder til på internett, sier John.

Fra kommentarfeltet på united.no når United ligger under eller har tapt de siste månedene.

– Det handler ikke bare om 90 minutter med fotball. Det handler om opplevelsen. Noen vil nok dra det så langt som at fotballkampen noen ganger kommer i veien for den gode festen som er i gang med venner og kjente på puben.

– Vi ser hva Solskjær prøver på og hva slags langsiktig plan han følger, mens andre bare er ute etter umiddelbare resultater.

Debatt i supportermiljøet

Den siste tiden har debatten om såkalte «fan cams» – kanaler laget av og for fans – skapt høy temperatur i supportermiljøet.

Her er et redigert utdrag fra en samtale mellom to personer på sosiale medier:

Supporter 1: – Hvordan kan fan-kanaler få skylden for Uniteds kollaps? Glazers og Woodward er det virkelige problemet. Det er akkurat som du er nødt til å følge deres «måte» å støtte United på.

Supporter 2: – Dere skal ikke klandres for kollapsen, men «fan cams» er latterlig sammenlignet med skikkelige supportere som går på kamp.

Supporter 1: – Vi lever i forskjellige kulturer. Jeg omfavner sosiale medier og kommuniserer med andre United-supportere. Du tar en øl etter kampen og går hjem til deg selv i stillhet. Du burde ikke rakke ned på andre.

Supporter 2: – Kulturen deres handler om å promotere dere selv så dere kan leve av det. Dere bidrar ikke med noen ting til supporternes støtte.

Kommentarene og eksemplene viser at ikke alle er enige om hva det innebærer å være United-supporter i 2020. Sosiale medier har utfordret den tradisjonelle definisjonen, og konflikten resulterer i en prestisjefylt kamp om respekt.

En god illustrasjon av en lignende konflikt fant sted under hjemmekampen mot AZ Alkmaar i desember.

Stemningen på Old Trafford var på topp. Mange barn var til stede etter at klubben hadde senket prisene til oppgjøret i Europa League. De kunne juble for fire mål og gruppeseier, og mot slutten av kampen utviklet det seg en trend på tribunen. Flere og flere supportere tok fram mobiltelefonen og brukte den som en lommelykt i kveldsmørket.

Etter noen minutter hadde telefonene laget en stjernehimmel av flere tusen lys på Old Trafford. Et vakkert skue – som ikke alle satte pris på.

– What the hell is that!? var reaksjonen fra Stretford End, der mange ikke kunne forstå hvorfor fansen skulle produsere et lysshow midt i en fotballkamp, uansett hvor fint det måtte være.

Dette er eksempler som bidrar til splittelsen i familieklubben Manchester United som Andy snakker om.

Dette er konflikter som skaper grupperinger og «oss mot dem». Vi støtter samme lag, men vi er uenige om hvordan vi skal gjøre det.

Beretningene om splittelse i supportermiljøet er ikke det man ønsker å høre når fotballklubben din er i en omstillingsfase. Men samtidig er håpet om en slags forening tent.

Mannen som lyser vei er norsk og vet selv hva det innebærer å være United-supporter.

Brobyggeren Solskjær

Klientellet fra The Quadrant må følge samme klokke og forlater puben samtidig. Regnet skyller Sir Matt Bubsy Way, men fansen fra puben har tatt sine forholdsregler og kledd seg klokt. Dessuten kan ikke det våte været verken kvele lukten av stekt løk fra burgervognene, eller lyden av fanzine-selgere og et United-rop i ny og ne i det fjerne. Langs mursteinshusene smeltes flokken som teller 73 328 mennesker sammen.

Ole Gunnar Solskjær kommer ut av spillertunnelen på samme måte som han alltid gjør. Med et lite smil om munnen, en ivrig og litt utålmodig gange, og applauderende til United-fansen.

Han gir et ekstra nikk til Stretford End, akkurat som han gjorde da han entret stadion som United-manager for første gang ganske nøyaktig ett år tidligere mot Huddersfield.

Solskjærs regjeringstid har vært en emosjonell berg-og-dalbane, men nordmannens posisjon hos fansen virker å være urokkelig. I medgang rettes hyllesten til Solskjær. I motgang rettes frustrasjonen mot klubbledelsen.

På en pressekonferanse noen dager i forveien av hjemmekampen mot Everton satte Solskjær ord på sitt forhold til United-fansen overfor United-­Supporteren. Manchester United hadde akkurat slått City 2-1 på bortebane i Premier League, en triumf den norske manageren visste å takke United-fansen på Etihad for etter kampen.

– Fansen vår forstår seg på fotball, og de er verdens beste supportere. Jeg har delt så mange øyeblikk med dem, og det er viktig at du feirer slike øyeblikk, svarte Solskjær til United-Supporteren.

– Det var en stor dag for de som var der, og det er viktig at vi setter ting i perspektiv når det ikke går så bra. Jeg har bare positive opplevelser med supporterne, og jeg er sikker på at det gode forholdet vårt vil leve videre.

Slike opplevelser knytter United-fansen sammen.

Mirakelet i Paris er et annet eksempel.

Det er mange år siden engasjementet og samholdet har vært større i kanalene til united.no enn det var i dagene etter den bragden. Men det har vært for få «katalysatoriske» øyeblikk.

En seier her, en overraskelse der, og en lovende signering som dras opp av hatten. Men kanskje ikke nok.

Supportere snakker om at samholdet blir sterkere i motgang, men det er vanskelig å ignorere at de svake resultatene skal ha sin del av skylden for splittelsen og identitetskrisen, spesielt mellom supportere som opererer på ulike arenaer (Old Trafford vs. sosiale medier) og som legger ulik betydning i hva det innebærer å være en supporter.

Ole Gunnar Solskjærs oppgave er å knytte familien sammen igjen.

Det settes stadig spørsmålstegn ved nordmannen, men for supportermiljøet i Manchester United har Solskjær allerede gjort en forskjell, uansett om han spiller med tre, fire eller fem bak og skulle avgi poeng mot svakere motstandere nå og da.

Ikke bare fordi han er en klubblegende og har en helt annen lederstil enn José Mourinho og de andre forgjengerne, men fordi han har et syn på fotball som harmonerer med det mange United-supportere har.

At tradisjon og historie er viktig. At fotballen på Old Trafford skal være offensiv og underholdende. At klubbens unge spillere skal få sjansen. Og kanskje viktigst av alt i denne sammenhengen: At United-kulturen skal bygges opp igjen til det den en gang var.

Som når han trykker på alle de riktige knappene i sitt første intervju som United-manager. Eller når han går bort til United-fansen på Goodison Park etter et forsmedelig firemålstap og strekker armene beklagende i været. Og når han roser supporternes siste påfunn i form av en ny «chant» til en Stone Roses-låt.

– Solskjær bygger en bro mellom supporterne og klubben igjen, forteller Andy, som selv var til stede i Cardiff i desember 2018, Solskjærs første kamp som United-manager.

– Det er et av de store høydepunktene. Solskjær har innført Ferguson-prinsippet om at alle spillerne skal feire alle scoringer, og han kommer alltid over til oss og takker for støtten etter kampen.

– Han forsøker å bringe koblingen mellom supporterne og spillerne tilbake. Jeg står bak ham fordi han er en av oss.

Om Solskjær lykkes med å bygge opp familieklubben Manchester United vil bare tiden vise, men han har fått det til å dundre i betongen på Old Trafford igjen.

Tilhørighet og fellesskap

Denne oppdagelsesferden skulle som nevnt innledningsvis ikke være noen form for fasit. Men ett svar kan vi sette to streker under. At supporterkultur handler om tilhørighet til et fellesskap, uansett om det er på den lokale puben i Manchester, på sosiale medier, eller i vennegjengen du gikk på skole med.

– Fotballen gir mange en familie de ikke har. For andre gir det dem en mulighet til å knytte seg til en far, en bestefar, en bror, en søster eller en mor. Uansett hvor mange liter med vann som lekker gjennom taket på Old Trafford vil det for alltid være et sted der generasjoner har kommet sammen. Det er et sted der YouTube-generasjonen befinner seg på samme sted som deres besteforeldre. At denne institusjonen fortsatt eksisterer beviser hvor viktig den er, skriver Harry Robinson i United We Stands utgave nummer 302.

Som John konkluderer før vi vender hjemover:

– Det er opplevelsen av å være fotballsupporter som betyr noe. Ta det med et smil, og nyt kampen – uansett hvordan det måtte gå.