Etter The Treble: Fergie gikk seg vill i Barcelonas gater

MERK: Denne saken ble første gang publisert på united.no 26. mai 2019 – på 20-årsjubileumet for Treble-triumfen. Vi har bevisst ikke endret noe av teksten – selv om det nå altså er 21 år siden det skjedde.

Del 1: Premier League-tittelen sikres med seier mot Tottenham
Del 2: United vinner FA-cupen etter 2-0 i finalen mot Newcastle

Da Teddy Sheringham utlignet i sluttminuttene ville assistentmanager Steve McClaren mane til ro.

Alex Ferguson var imidlertid ikke til å rokke.

– Sett deg ned, denne kampen er ikke over, brøler han til assistenten.

Da Ole Gunnar Solskjær scoret 1 minutt og 41 sekunder senere var den imidlertid det.

United skrev historie, som første og hittil eneste engelske klubb vant Fergusons menn «The Treble». Søndag er det 20 år siden United slo Bayern München 2-1 på det mest dramatisk tenkelige viset.

Camp Nou eksploderte

Bare noen minutter i forveien er det ingen som aner at de skal bli vitne til det største dramaet i Champions League-historien.

Kveldssolen har for lengst senket seg, men temperaturen i Barcelona er fremdeles meget behagelig.

Inne på Camp Nou derimot koker det.

«Can United score? They always score», proklamerer ITV-kommentator Clive Tyldesley.

«Jeg ville ikke veddet mot United nå. Jeg tror de vinner dette», repliserer sidekommentator og Fergusons forgjenger i United, Ron Atkinson.

Kampuret har passert 90 minutter i det den italienske fjerdedommeren Fiorenzo Treossi fikler frenetisk med lystavlen. Flere hundre millioner United-fans verden over holder pusten.

Sir Alex Ferguson gløtter opp på det enslige tallet i rødt neonlys som åpenbarer seg på Treossis lystavle.

«3».

Det er minuttene som kan skille mellom tap og seier. Mellom himmel og helvete. Mellom en gigantisk nedtur eller en ubeskrivelig opptur.

Det er minuttene som Manchester United har på seg til å orkestrere den mest utenkelige snuoperasjonen i en Champions League-finale noen gang.

Det er minuttene United har til rådighet om det skal bli historiske som den første engelske klubben som vinner «The Treble».

Det viser seg å være alt United trenger.

«Dette er ikke over. Tre minutter kan være tilstrekkelig for oss. Vi er tross alt Manchester United», tenker Sir Alex Ferguson.

United-fansen håper og de ber. Om at det utenkelige skal skje. Om én siste sjanse til å fullbyrde mirakelet. Om én scoring.

I løpet av ett minutt og 41 sekunder får de to. Det er som om Sir Matt Busby, på det som ville vært hans 90-årsdag, har en finger eller to med i spillet.

Klokken 22.30 den 26. mai 1999 blir ikke jordkloden snudd på hodet.

Det bare virker slik.

Giggs: – Alt ble tåkete

– Det er kanskje det klareste minnet jeg har fra finalen, begynner Henning Berg.
En kneskade i semifinalen mot Juventus på Old Trafford har satt ham ut av spill resten av sesongen.

Nå sitter i stedet Berg i finstasen på tribunen like bak United-benken. Pulsen er imidlertid nesten like høy som om han faktisk hadde akslet United-trøyen og vært ute på det innbydende Camp Nou-gresset.

Berg fortsetter mimreseansen.

– Jeg husker hvordan Ole Gunnar tok med seg ballen på venstrekanten for å angripe en siste gang. Han kunne valgt det trygge. Spilt ballen bakover eller bare holdt på den. Men det var ikke Ole Gunnar. Det var ikke Manchester United. Så vi en mulighet så angrep vi, forklarer den tidligere United-stopperen til united.no.

Drøye 30 sekunder etter at Bayern har tatt avspark etter det første sjokket kommer opptakten til det andre, episoden som har brent seg inn på netthinnen til Berg.

I en duell med ghaneseren Samuel Kuffour, skaffer Ole Gunnar Solskjær en corner.
Nok en gang leverer silkefoten til David Beckham en presis variant.

Sheringham stiger majestetisk til værs og gir ballen en livsviktig stuss. Ole Gunnar Solskjær river seg løs fra Kuffour og reagerer lynraskt.

Han kaster frem høyrefoten.

I brøkdelen av et sekund er det som om verden står stille.

Så brister lydmuren.

En utløsende ekstase. En betingelsesløs hengivelse. En euforisk lykkerus. En eksplosjon av elleville følelser.

«And Solskjær has won it», skriker kommentator Clive Tyldesley.

– Alt ble helt tåkete. Jeg spilte over tusen kamper i min karriere, men dette var en av de ytterst få gangene hvor jeg ikke kunne fatte det som skjedde, sier Ryan Giggs til United.no

Det kunne ikke Bayern-spillerne heller. De ligger utrøstelige igjen på gressmatten.

Fullstendig sønderknuste.

Samuel Kuffour, spilleren som forårsaket den andre corneren og som mistet markeringen på Solskjær, hulker som et barn mens han slår knyttneven gjentatte ganger i gresset.

I 90 minutter har Bayern Münchens bunnsolide sisteskanse Oliver Kahn hatt full kontroll. I løpet av 101 sekunder blir han praktisk talt gjort til statist.

To ganger.

Solskjær seiler bortover den fuktige Camp Nou-matten på knærne før han overfalles av jublende lagkamerater.

Det siste Peter Schmeichel gjør som United-spiller er å slå hjul i egen 16-meter.

Pierluigi Collina har dømt tusenvis av kamper, inkludert VM-finalen i 2002. Han beskriver Champions League-finalen i 1999 som kanskje den mest minnerike av alle og kaller United-fansens reaksjon på Solskjærs 2-1-scoring et «øredøvende løvebrøl».

– Det har først gått opp for meg i ettertid hvilken ubegripelig prestasjon det var å vinne «The Treble», sier Jesper Blomqvist til United.no.

Manchester United har skrevet historie med gullskrift. Verken spillerne eller fansen vil forlate Camp Nou. I tur og orden løfter de Champions League-troféet ute på gresset foran fansen.

«Treble-drømmen» er ikke lenger «Mission impossible».

Den er fullbyrdet.

Og det etter en sesong som startet på det verst tenkelige viset.

Alle gode ting er tre

Ikke siden den tidligere Manchester United-spilleren George Graham brakte ligatroféet til Highbury våren 1991, har Arsenal vært i nærheten av å utfordre United i kampen om ligagullet siden.

De færreste tror det skal endre seg når klubben henter den relativt ukjente franskmannen Arsene Wenger fra japanske Nagoya Grampus Eight.

Wenger bringer imidlertid en helt ny kontinental stil til Nord-London. Inn kommer en rekke internasjonale toppspillere og flere spennende unge talenter. Til tross for at Fergusons United har et forsprang på tolv poeng ved inngangen til mars i 1998 vinner Wengers Arsenal «The Double»

Sommeren 1998 er det tid for Sir Alex Ferguson å gjøre akkurat det han mestrer bedre enn noen annen manager.

Han vil slå tilbake.

For å lykkes vet Ferguson at han trenger nytt blod.

PSV Eindhovens Jaap Stam blir verdens dyreste forsvarsspiller når han ankommer Old Trafford, spissen Dwight Yorke kommer fra Aston Villa og i sitt tredje forsøk på å hente Jesper Blomqvist, lykkes omsider Ferguson.

Sommeren 1998 bytter Blomqvists klubb Parma ut treneren Carlo Ancelotti med Alberto Malesani. Det skal vise seg å bli gull verdt for Ferguson i jakten på svensken.

– Jeg var på sommerferie, og skulle tilbake til Parma etter ferien. Klubben hadde akkurat byttet til en trener som ønsket et nytt spillesystem som ikke passet meg så bra. Agenten min ringte og sa at han hadde én god og en dårlig nyhet, forteller Blomqvist.

Den dårlige nyheten var trenerbyttet. Blomqvist hadde akkurat funnet seg godt til rette både på laget og i Italia.

– Jeg trivdes godt der nede. Jeg hadde lært meg italiensk, fotballen passet og jeg likte virkelig Italia. Den gode nyheten var at Ferguson fortsatt var interessert i meg. Dette var tredje gangen han forsøkte å kjøpe meg, røper svensken.

To uker senere sitter Blomqvist på det fasjonable hotellet ved golfbanen Mottram Hall, det samme stedet der Ferguson fikk overbrakt budskapet om at United hadde vunnet ligaen i 1993.

Skotten får overbevist Blomqvist til å sette navnetrekket på kontrakten med United.

– Alt skjedde veldig fort. Det faktum at han hadde vært interessert i meg så lenge betydde mye for meg. Han ville ikke bare ha en midtbanespiller med en venstrefot. Han ville ha akkurat meg, og det føltes bra, medgir Blomqvist.

Han beskriver de gode samtalene med Ferguson slik:

– Jeg ville vite hvordan han så på meg og Giggs. Det var vanskelig å få garantier, men jeg var ikke interessert i å komme til United og være fast andrevalg på venstrekanten. Svaret han ga kjøpte jeg da og jeg kjøper det nå. Han sa det er en utrolig lang sesong med veldig mange matcher og han sa at Giggs kan flyttes både til høyrekant og inn som spiss. Før jeg dro til Italia var jeg ikke kjent for å forsvare meg spesielt bra. I Italia lærte jeg enormt mye om den defensive delen av spillet. Bortsett fra mot Inter, da jeg var skadet, spilte jeg hver eneste bortekamp i Champions League i 98/99 og det var ikke tilfeldig. Ferguson så nok meg som en litt mer defensiv og kjempende spiller enn for eksempel Ryan Giggs, forklarer Blomqvist til united.no.

United innleder den nye sesongen med 0-3-tap mot Arsenal i Community Shield. Nyinnkjøpte Jaap Stam har en tøff dag på jobben og blir tidvis herjet med av den unge Arsenal-spissen Nicolas Anelka.

– En viktig psykologisk seier, konkluderer en smørblid Arsene Wenger.

Ferguson er mer bekymret.

Særlig ettersom United bare står med to poeng etter de første to ligakampene.
Men sesongen er lang og skotten skal få et solid ess i ermet i kampen mot franskmannen som skal bli hans erkerival.

Han vet det bare ikke selv ennå…

– Slutt å tulle

Utover høsten finner United tilbake til seiersresepten. En nytt stygt 0-3-tap mot Arsenal, denne gangen på Highbury, overskygger ikke det faktum at United har funnet storformen.

Anført av kaptein Roy Keane, som er tilbake etter en langvarig skade, kniver United i toppen av Premier League.

Andy Cole og Dwight Yorke blir et dødelig effektivt radarpar på topp. «Det er som du har funnet drømmekvinnen i ditt. En som gir deg alt du trenger. Dwight ble det for meg på banen», forklarer Cole til MUTV.

I bakhånd har Ferguson dessuten Ole Gunnar Solskjær og Teddy Sheringham. Men også Ryan Giggs, David Beckhams silkefot og den omskolerte spissen Paul Scholes scorer viktige mål. Offensivt slår det gnister av United, noe som særlig kommer til syne med 20 mål mot de tre B-ene Barcelona, Bayern München og Brøndby i Champions League-gruppen.

– Vi hadde så mange spillere som kunne score den sesongen at det nesten var sprøtt, sier Henning Berg.

I begynnelsen av desember sprekker imidlertid nyheten om at Brian Kidd vil forlate United til fordel for managerjobben i Blackburn.

Det kan ha vært tilfeldig, men akkurat i perioden som følger spiller United seks kamper på rad uten seier. Ferguson trenger en hjelpende hånd. En som kan løfte stemningen og tilføre spillergruppen og trenerteamet nye impulser.

Ferguson vet hvem han vil ha, men det er det ingen andre som gjør. Ikke en gang Kidds arvtaker.

I alle fall ikke ennå.

Middlesbrough gjester Old Trafford 19. desember.Ferguson er hjemme i Skottland i en begravelse og United taper 2-3.

Det blir et avgjørende vendepunkt.

Etter kampen gir innbitte og revansjelystne United-spillerne hverandre et løfte:
De skal aldri fremstå så tafatte igjen.

Etter tapet mot Middlesbrough følger 33 kamper i 1998/99-sesongen.

United taper ikke én eneste av dem.

– På en merkelig måte kan et tap faktisk hjelpe deg. I hvert fall reagerte jeg slik, forklarer Ryan Giggs.

– Jeg husker godt tapet mot Middlesbrough. Etter et tap kan man på en måte starte på nytt, lade opp og få en frisk start. Tenke «ingen flere tap nå».

Fergusons valg av ny assistent overrasker mange, inkludert hovedpersonen.

United-formann Martin Edwards kan heller ikke ha hatt inngående kjennskap til mannen som blir Fergusons nye høyrehånd. Edwards presenterer klubbens nye assistentmananger som «Steve McClaridge» for pressen.

– Jeg hadde fått med meg at Ferguson skulle ha en ny assistent, men så på det med alminnelig nyhetsinteresse. Jeg trodde aldri at jeg skulle være aktuell for jobben, sier Steve McClaren til United.no.

Ved juletider deltok Derbys assistentmanager McClaren på en middag i regi av de engelske sportsjournalistene. En av journalistene som kjenner Ferguson godt hvisker McClaren i øret at han er høyaktuell og at McClaren kan vente seg en telefon fra Ferguson selv.

–  «Slutt å tulle, det kan ikke stemme», svarte jeg. Men journalisten hadde rett. To uker senere ringte Sir Alex, forklarer McClaren.

På kvelden lørdag 30. januar, kort tid etter at Derby på imponerende vis har slått Sheffield Wednesday 1-0 på Hillsborough, ringer telefonen hos McClaren.

– Timingen var bemerkelsesverdig fordi den påfølgende onsdagen skulle vi til Manchester og møte United på Old Trafford. Sir Alex fortalte meg at han hadde planer om å snakke med Jim Smith, Derbys manager, etter kampen fordi han ønsket å ha meg som sin nye assistent. Det var en spesiell følelse å sitte på Derby-benken i den kampen og vite at jeg snart skulle sitte på motsatt benk, medgir McClaren.

Fergusons gamle assistent sier han er evig takknemlig for Jim Smiths sjenerøse gest.

– Jim Smith var fantastisk. Han ville ikke stå i veien for en slik mulighet for meg. Jeg skrev under for United dagen etter. Fredag hadde jeg min første trening med laget og lørdag min første match da United slo Nottingham Forest borte 8-1 med fire mål av Ole Gunnar Solskjær. Alt skjedde i løpet av noen dager, i en uke som forandret livet mitt.

McClaren fikk en umiddelbar effekt på laget.

– Vi hadde vokst opp med «Kiddo», og hadde stor respekt for ham. Men Steve kom inn som et friskt pust med nye ideer og en ny treningsform som jeg personlig elsket. Han var definitivt en viktig del av Treble-triumfen, forteller Ryan Giggs.

– Steve hadde en veldig positiv effekt på gruppen, bekrefter Henning Berg.
Før McClaren kom inn i trenerteamet til United i februar hadde laget sluppet inn 47 mål og hele 13 ganger sluppet inn to eller flere mål i én og samme kamp.
Med McClarens fokus på strammere organisering var fasiten 16 baklengsmål og kun to kamper der United slapp inn to mål.

Trolig helt avgjørende for det eventyrlige utfallet sesongen fikk.

Tallene overrasker ikke Henning Berg.

– Det var ikke tilfeldig. Brian Kidd var god på individuell oppfølging av spillerne, men med Steve McClaren ble det er mye tydeligere fokus på helheten og organiseringen av laget. For Ole Gunnar, Ronny og meg selv var ikke det så uvant. Husk på at vi var vant til «Drillo», smiler stopperkjempen.

Særlig i Champions League ble det viktig med en strammere organisering, for Ferguson velger flere ganger, med stort hell, å endre formasjon og tilnærming i de store kampene i Europa.

– Den fortjente du Henning

Få prestasjoner er mer populære blant United-fansen enn vinnermål mot Liverpool. Ikke siden 1921 hadde United tapt en FA-cupkamp mot Liverpool, men den statistikken lever farlig den 24. januar 1999.

En tidlig scoring av Michael Owen er kampen eneste helt til det gjenstår to minutter. Dwight Yorke utligner før innbytter, naturligvis, Ole Gunnar Solskjær scorer vinnermålet i kampens siste minutt.

I München er det imidlertid neppe så mange som ser faresignalene i kombinasjonen «Ole Gunnar Solskjær og sen scoring» denne dagen.

Selv om Solskjær viste seg som en uhyre verdifull joker for Sir Alex Ferguson, var perioden etter årsskiftet 1998-99 en tid Henning Berg også husker med glede.

– Det var min beste periode i United. Uten tvil. Jeg kom inn på laget rundt årsskiftet, spilte mer eller mindre fast og vi gikk fra seier til seier. Etter en av de første kampene der jeg var tilbake på laget, kom Teddy Sheringham bort til meg, la en arm på skulderen min og sa «Det fortjente du Henning». For mange ville det kanskje ikke vært noen stor sak, men det er et øyeblikk jeg aldri har glemt. Det var et samhold i den troppen som var helt unikt, forklarer Berg til US.

I mars og april kommer storkampene tett som hagl for United som kjemper på tre fronter.

Den første kvartfinalen mot Inter i Champions League på Old Trafford, huskes særlig for to ting.

Det ene er Dwight Yorkes to mål, begge headinger etter to utsøkte innlegg fra David Beckham.

Det andre er Henning Bergs redningsaksjon på streken.

– Ah, den ja, erindrer Berg.

– Peter Schmeichel var utspilt og jeg tenkte at jeg må tilbake på streken. Jeg reagerte på instinkt, men har ingen problemer med å innrømme at det var flaks. Hadde skuddet gått hvor som helst ellers ville Inter fått med seg et verdifult bortemål. Men det er vel kanskje den redningen på streken, og kanskje den i Milano to uker etter, United-fansen først og fremst husker meg for, smiler han.

– Vi kikket aldri på tabellen

Chelsea og Inter er ryddet av veien.

Nå venter semifinalene både i FA-cupen og Champions League. Og i Premier League nektet simpelthen både United og Arsenal å tape. I tillegg halset Chelsea like bak, som en lei forkjølelse man simpelthen ikke klarer å bli kvitt.

For spillerne handler det nå om å holde fokus.

– Vi kikket ikke på tabellen. Man kan gjøre ting mer komplisert enn nødvendig ved å studere den.  Det spiller ikke så stor rolle om man leder med ett poeng eller ligger ett poeng etter. Vi hadde erfaringen som fortalte oss at alt kan snu på en uke, sier Ryan Giggs.

United-fansen begynner så smått å drømme om «The Treble», men ingen i spillergruppen eller trenerteamet tør å ta det ordet i sin munn.

Enn så lenge.

Steve McClaren kom inn i trenerteamet midt i sesongen til det han kaller sitt livs hardeste jobb.

– Jeg innrømmer glatt at de fire månedene fra jeg begynte i starten av februar og til sesongen var over er de fire hardeste månedene i mitt liv. Det var ikke én eneste fridag, sier han til united.no.

Likevel, våren 1999 ser han at noe helt spesielt kan være i emning.

Denne troppen er unik.

– Alle respekterte hverandre uten at de nødvendigvis var venner. Akkurat det var en stor lærepenge for meg. Jeg forstod at du behøver ikke å være venner med dine lagkamerater hele tiden, men så snart du krysset den hvite krittstreken så må spillerne gjøre jobben for hverandre, forklarer han.

Belastningen på Uniteds nøkkelspillere er imidlertid enorm. Peter Schmeichel har allerede sagt fra at kroppen hans ikke tåler hardkjøret og dansken vil forlate United etter sesongslutt. Flere spillere sliter med småskader og Ferguson får bruk for hele troppen når han roterer på mannskapet.

Alarmen går

I Manchester herjer fotballfeberen, men ikke alle har blitt smittet. Det får Jesper Blomqvist erfare.  Ronny Johnsen drar på noen dagers ufrivillig ferie med en skade, men før han reiser tilbyr han Jesper Blomqvist å låne TV-kortet til parabolen.

Svensken får låne Johnsens nøkler og låser seg inn i huset. Han finner TV-kortet og låser døren etter seg. Tilbake i bilen oppdager han imidlertid at en bil fra et vaktfirma har ankommet.

– Jeg tenkte kanskje at det var en alarm som var på som Ronny ikke hadde fortalt meg om og prøver å oppklare misforståelsen, humrer Blomqvist.
Problemet er av vaktmannskapene ikke kjenner igjen svensken og blir mistenksomme.

– Jeg prøver å si at jeg spiller for Manchester United, men de kjenner meg fremdeles ikke igjen, ler han.

Etter hvert blir misforståelsen oppklart, men for Blomqvist er det langt viktigere å få vist seg frem for Ferguson enn for sikkerhetsvaktene som passer lagkameratens hus.

I løpet av 14 dager skal United møte både Juventus og Arsenal to ganger i tillegg til Sheffield Wednesday i ligaen.

Ferguson gir hardkjøret et navn.

Squeaky Bum Time

Stjernegalleriet til Juventus med Zinedine Zidane i spissen har United i kne på Old Trafford. Antonio Contes mål er det eneste i kampen før Ryan Giggs gir United en livbøye i sluttsekundene med sin utligning.

Nok en sen scoring.

Nok et comeback

– Det var et veldig viktig mål som ga oss et stort løft. Samtidig var det en påminnelse om at vi aldri gir opp, sier Ryan Giggs.

Det var imidlertid et annet mål, nøyaktig en uke etter, som skulle bli det kjæreste minnet fra Ryan Giggs sin United-karriere for millioner av fans verden over.

– Snakker vi om «avgjørende øyeblikk» i 1998/99-sesongen så er Arsenal i FA-cupsemifinalen kanskje det viktigste, sier Steve McClaren.
– Det var helt koko, supplerer Henning Berg.
– Det var mye verre å se kampen fra benken enn å spille selv, sier Jesper Blomqvist som ble byttet ut etter en drøy time.

Roy Keane har allerede blitt utvist. Arsenal styrer mer og mer av spillet på Villa Park. På overtid lager Phil Neville straffe i det han klipper ned Ray Parlour.
Uniteds Treble-drøm er et straffespark unna å bli knust.

Dennis Bergkamp gjør seg klar.
United trenger et mirakel.
Foruten straffesparkkonkurranser fikk Peter Schmeichel 16 straffespark mot seg i løpet av sin United-karriere.

Han reddet ett.

Dette.

– Helt koko, gjentar Henning Berg.

– Vi surfet på en vanvittig medgangsbølge, men du må skape flyten selv, og det handler om aldri, aldri å gi opp, påpeker han

– Please la oss få straffesparkkonkurranse, tenker Ryan Giggs.

Waliseren «torpederer» sitt egen ønske.

Ti minutter før slutt i 2. ekstraomgang faller nemlig avgjørelsen. Det som da ble beskrevet som «årets mål» i «årets kamp», har senere vært omtalt som «tidenes mål» i tidenes kamp» i FA-cupen.

Vær så god Ryan Giggs, scenen er din:

–  Beskjeden fra Ferguson da jeg ble byttet inn var klar: «Lee Dixon begynner å bli sliten. Bare løp mot ham og slit ham ut». Jeg prøvde på det, men jeg spilte ikke bra i det hele tatt. Jeg ga bort ballen flere ganger. Fordi jeg hadde gjort disse feilene bestemte jeg meg for ikke å sentre neste gang jeg fikk ballen. Jeg ville helle drible og løpe fordi det var styrken min. Da Vieira sendte meg pasningen må jeg innrømme at øynene mine lyste opp fordi jeg så det som en gylden mulighet for en kontring. Men for å være ærlig; ikke før jeg så målet i reprise innså jeg at jeg var så langt fra mål. Da jeg kom ut av garderoben etterpå spurte en journalist om det var det fineste målet i karrieren min? «Jeg har vel scoret bedre mål enn dette», tenkte jeg. Så fikk jeg se målet på TV, se hvor langt jeg løp og hvor mange Arsenal-spillere jeg lurte og passerte. Da skjønte jeg mer av spørsmålet til journalisten. «Oh, dette var jo  ganske pent likevel», humrer Giggs.

Om målet er ikonisk, kan det samme sies om feiringen.

– Jeg var bare i en situasjon der jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde aldri revet av meg trøyen før det målet, og jeg gjorde det aldri etter det heller. Scholesy hadde tenkt til å vrenge av seg drakten også. Hvis du ser på klippet så griper han tak i trøyen sin klar for å dra den av, men tenker i siste øyeblikk «nei». Jeg skulle ønske at han gjorde det, så hadde jeg sluppet alt maset jeg har fått for feiringen min, ler Giggs.

United hadde nærmest gjenoppstått fra de døde på et vis selv Lasarus ville nikket anerkjennende til.

– Etter Arsenal-kampen hadde jeg en følelse av at noe stort kunne skje. Jeg satt i garderoben på Villa Park og tenkte «dette er ikke normalt», sier Steve McClaren.

Han utdyper.

– Det var ikke normalt at kamper skulle vinnes med så mye drama. Det var ikke normalt at Bergkamp bommet på straffespark. Det var ikke normalt at vi måtte unnvære kapteinen og spille  med ti mann i tyve minutter pluss to ganger femten. Men vant likevel. Det var da vi tenkte at noen der oppe kikker ned på oss og velsigner dette laget, smiler McClaren.

United-fansen forlot Villa Park vel vitende om at FA-cupfinalen var i boks. Samtidig undret de på om de noen gang ville få se et drama og en snuoperasjon av lignende dimensjoner igjen.
De trengte kun å vente en uke…

– Keane dro laget til finalen

Ole Gunnar Solskjær store gjennombrudd i norsk fotball, kom som en av de tre S-ene i Molde-angrepet sammen med Ole Bjørn Sundgot og Arild Stavrum.

I den siste ligakampen før United skal møte Juventus i Torino er det Uniteds tre S-er, Solskjær, Scholes og Sheringham som besørger målene i 3-0-seieren mot Sheffield Wednesday.

I det United retter kursen mot Torino og Stadio delle Alpi er laget fremdeles ubeseiret i kalenderåret 1999.

Men nå venter den tøffeste kampen av dem alle.

Og det starter katastrofalt.

Etter drøye ti minutter har Filippo Inzaghi scoret to.

– Vi var skuffet, men likevel ganske rolige etter den starten. Det var ingen panikk fordi det var tidlig og vi visste vi hadde rikelig med tid igjen. Og dette ble bare et av flere mirakler denne sesongen, gliser McClaren.

Denne gangen blir mirakelet eksemplifisert av kaptein Roy Keane. Først reduserer han til 1-2, men så får iren gult kort etter en tøff tackling av Zidedine Zidane.

Kortet blir skjebnesvangert.

Keane må stå over finalen om United kommer dit.

Han kunne furtet og han kunne gitt opp. Han kunne latt seg stresse og bringe ut av fatning.

Han gjør ingen av delene.

I stedet leverer han sitt livs kamp.

– Keane dro laget inn igjen i kampen og til finalen, sier Steve McClaren ettertenksomt.

– Rent mentalt, fortsetter han.

En liten kunstpause.

– Det å vite at du må stå over selve finalen, men likevel klare å levere en slik kamp…

Han lar det henge i luften.

– Det har knapt vært vist på en fotballbane verken før eller etter, sier han.
McClaren skjønner dem som mener dette var Keane beste kamp i Unted-trøyen.

– Det var i alle fall blant de beste, sier han.

På direktørtribunen sitter Ryan Giggs, Uniteds målscorer fra det første oppgjøret.

– Helt på tampen av semifinalen mot Arsenal kjørte Lee Dixon knottene i akillesen min. I kampens siste minutt fikk Arsenal frispark. Alle var tilbake for å forsvare målet vårt, mens jeg hinket rundt på ett bein fordi jeg hadde så vondt i akillesen. Jeg forlot Villa Park på krykker med enorme smerter den kvelden og trodde sesongen var over. Noen dager etter ble jeg sendt til en spesialist i Sheffield. Han injiserte steroider i hælen, forklarer Giggs til united.no.

Det reddet innspurten av sesongen, men waliseren ble ikke klar til kampen i Torino.

– Til tross for starten vi fikk var jeg ganske rolig. Jeg syntes Yorke og Cole begge virket farlige, og når vi hadde ballen slet Juventus med å klarere. Jeg har vel aldri hatt den følelsen før, men ikke på noe tidspunkt var jeg redd. Jeg var sikker på at vi ville klare å score to mål.

United scoret tre.

Andy Cole punkterer kampen i sluttminuttene med sin 3-2-scoring og simultant går luften også ut av Juventus sitt stjernegalleri.

Finito for Juventus.

Finale for United.

Nå rettes alt fokus på ligaen og de seks gjenstående kampene. Hvert feiltrinn nå kan bli fatalt.

«One down two to go»

Det er drama også i Premier League.

Med to serierunder igjen står United og Arsenal kliss likt. Like mange seire, identisk antall uavgjorte og begge med tre tap hver.

Til og med målforskjellen er lik, pluss 42 på begge.

Men United har scoret flere mål enn Arsenal. Det kan bli helt avgjørende. I innspurten spiller Chelsea tre uavgjorte kamper på rad og er i realiteten hektet av.

11. mai møter Arsenal, som i likhet med United ikke har tapt en ligakamp etter nyttår, Leeds på Elland Road. Ved en skjebnens ironi er det mannen med flest Arsenal-kamper i historien, David O’Leary, som stikker kjepper i hjulene for gamleklubben.

Leeds vinner 1-0 etter en sen scoring av Jimmy Floyd Hasselbaink.
Dagen etter kan Blackburn-manager Brian Kidd stanse sin gamle klubb. Men han trenger også sårt poengene for sin egen del. Blackburn må vinne for ikke å rykke ned.

For United handler det for alt i verden om å unngå tap.
Det ender 0-0.

Ikke ideelt, men United er i førersetet før sesongen siste hjemmekamp mot Tottenham.
Det er duket for ti magiske maidager med det som i realiteten er tre finaler for United.

«Hadde jeg kunnet levd ti dager på nytt i livet mitt, skulle det vært akkurat disse ti dagene», proklamerer Gary Neville.

Steve McClaren er enig.

– I de ti dagene var vi ikke på samme planet som resten av verden. Vi var et helt annet sted, i en boble med ett mål og ett fokus og det var å vinne neste kamp, og så den neste og så den neste. Jeg vil ikke kalle de ti dagene for en fornøyelse, men jeg nøt dem likevel, sier McClaren.

– Jeg skjønte jeg ikke ville rekke verken Tottenham-kampen eller FA-cupfinalen mot Newcastle, men håpet i det lengste at kunne bli klar til Champions League-finalen. Lysten til å bidra i denne fantastiske perioden var enorm, sier Henning Berg.

Tottenham, Old Trafford og siste serierunde. Kombinasjonen byr opp til drama og skuffer ikke.

Tottenham tar ledelsen, men to mål signert David Beckham og innbytter Andy Cole snur kampen for United. At nettopp Andy Cole startet på benken overrasket de fleste.

Bortsett fra Sir Alex Ferguson.

– Det var hans styrke. Han visste når han skulle hvile hvem. Han trakk spillere til siden og forklarte dem at de ikke skulle spille i morgen, men det var fordi han hadde bruk for dem for kampen om ti dager, forklarer McClaren.
På Highbury vinner Arsenal 1-0 over Aston Villa.

– Jeg tror ikke vi fikk oppdateringer fra Arsenal-kampen. Vårt fokus var å vinne vår kamp, men det var nervepirrende å følge de siste minuttene fra benken, medgir Ryan Giggs.
«Gunners-fansen» håper erkerivalen Tottenham kan gi dem en hjelpende hånd på Old Trafford.

Det skjer ikke.

United holder unna i de nervepirrende minuttene. Ligagullet er i boks. For andre gang på en drøy måned har Sir Alex Ferguson tatt innersvingen på Arsene Wenger.

Skuffelsen i United-troppen tolv måneder i forveien er forduftet som dugg for den vakre maisolen i Manchester.

Det beste er likevel i vente.

Rundturen på hotellet

Med ligagullet i boks kan Sir Alex Ferguson og trenerstaben rette fokuset mot FA-cupfinalen mot Newcastle. Men Ferguson må også se frem mot Champions League-finalen mot Bayern München.

Nøkkelspillerne han ikke kan klare seg uten på Camp Nou må hviles på Wembley.

– Jeg glemmer aldri den morgenen på FA-cupfinaledagen, da det banket på hotellromdøren min. Det var selvsagt sjefen. Sir Alex ville at jeg ble med ham rundt og snakket med spillerne. Vi banket på rom etter rom for å fortelle dem «du spiller i dag» eller «du spiller ikke i dag», forteller McClaren.

De fleste forstår Fergusons begrunnelse.

Jesper Blomqvist ønsket å spille finalen, men tok beskjeden med fatning.
– Ferguson hadde allerede sagt til meg jeg måtte stå over Tottenham-kampen og trolig FA-cupfinalen, men at han derimot trengte meg i Barcelona, sier Blomqvist.
Én spiller har derimot tungt for å svelge beskjeden han får. Selv ikke forklaringen fra Ferguson hjelper stort.

– Jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket til Dwight Yorke da vi banket på hos ham og forklarte at han ikke var i startelleveren. Han var helt sønderknust, forklarer McClaren.

Men dette var Fergusons jobb. Han måtte ta avgjørelsene som tjente laget og ikke enkeltspillerne.

David May spiller for Jaap Stam. Phil Neville erstatter Denis Irwin, og ettersom både Roy Keane og Paul Scholes må stå over Champions League-finalen starter de på Wembley.

Keane holder imidlertid bare i ni minutter før han må ut med skade.

Innbytter Teddy Sheringham har knapt vært på banen i to minutter før han sender United i føringen.

Da hadde Steve McClaren allerede skutt ballen i mål flere ganger.
– For meg var FA-cupfinalen like viktig som de to andre. Jeg hadde aldri vært på Wembley. Etter oppvarmingen gikk materialforvalter Albert Morgan med et nett fullt av baller. Jeg ropte på ham og sa jeg ville ha noen fotballer så jeg kunne oppfylle guttedrømmen jeg hadde hatt om å skyte ballen i mål på en FA-cupfinale, ler McClaren.

Trolig har Paul Scholes hatt den samme drømmen og også rødtoppen får den oppfylt. Tidlig i 2. omgang sender han United opp i en 2-0-ledelse. Ruud Gullits multinasjonale mannskap har lite å stille opp med.

Roy Keane er skadet, men frisk nok til å lede United opp på kongetribunen der Prins Charles venter. Ingen skal si at det ikke er fortjent. På veien til Uniteds tredje «Double-triumf» under Sir Alex Ferguson har United slått ut Liverpool, Chelsea og Arsenal.

Men denne gangen kan det også bli enda mer.

Blant jublende supportere i Manchester United-svingen kommer et stort banner til syne. «Two Down, One To Go».

«Det der gjør du ikke i Barcelona»

Mens Manchester stod på hodet, valgte United å legge de siste forberedelsene før avreise til London. Laget bodde like ved Heathrow og trente på anlegget Bishop Abbey.

– Treningene handlet mest om detaljer, minnes Steve McClaren.

– Jeg husker vi trente på straffer. Både med tanke på eventuell straffekonkurranse og selvsagt at flere aktuelle spillere skulle være klare for å steppe fram hvis vi skulle bli tildelt et straffespark i finalen. Jeg husker at Yorke tok en «Panenka» på Schmeichel. Schmeichel klikket fullstendig! Han jaget Yorke rundt hele Bishop Abbey. Da han omsider fikk tak i ham, holdt han Yorke fast og sa «du våger aldri å ta en «Panenka» i Barcelona»! Yorke sto på sitt at det ville han, og for å være ærlig så tror jeg Yorkie snakket sant. Han var den typen, ler McClaren.

United flyr Concorde til Barcelona.

Reisen med det superraske flyet er så uvant at Ole Gunnar Solskjær blir reisesyk og kaster opp.

Heller ikke Ryan Giggs likte flyturen.

–  Takeoff var verst. Farten på rullebanen er så kraftig at da flyet nådde luften føltes det som om vi bråstoppet for et øyeblikk. Jeg likte ikke å fly i utgangspunktet og dette gjorde meg enda mer nervøs, sier Giggs til united.no.

I Barcelona handler det om å få tiden til å gå på et noenlunde fornuftig vis mellom spillermøtene.

Det blir alt annet enn enkelt.

– Det var ekstremt mye ståhei og fokus rundt kampen. Det ble vanskeligere å sove og det ble vanskelig å stenge alt ute, forklarer Blomqvist.

– Vi lå rundt bassenget og spilte kort for å få tiden til å gå. Selve kampdagen var den lengste dagen i mitt liv. Det eneste jeg ønsket var å komme ut på banen og få startet kampen, sier Ryan Giggs.

Ole Gunnar Solskjær deler rom med Jaap Stam, men nederlenderen snorker såpass at Solskjær ikke får sove.

I stedet ringer han en kamerat i Norge som skulle på nattevakt som sykepleier.

–  Få noen til å dekke over den første delen av vakten din slik at du får sett hele kampen. Noe stort kommer til å skje i kveld, forklarer Solskjær på telefonen.

I garderoben på Camp Nou leverer Sir Alex Ferguson en tale som får selv Winstons Churchills mest velvalgte ord til å blekne.

Men United får det tøft. Mario Baslers frispark gir United en marerittaktig start, og denne gangen virker det ikke som om United skal komme til hektene igjen.
– Det er bare å innrømme at vi var nest best i mesteparten av kampen. Det vi ble enige om var at vi måtte, bare måtte, ta flere risikoer framover uansett om det kunne koste oss dyrt, forklarer McClaren.

Steve Archibald fortalte en gang Ferguson om hvor fælt det var å tape finalen i den gjeveste europacupen som Barcelona-spiller. Det å gå forbi troféet uten å kunne røre det, var hans verste opplevelse som spiller.

I pausen bruker Ferguson det i sin peptalk for alt det er verdt.
Men lenge ser det ikke ut til å ha den ønskede effekten.
Innbytter Mehmet Scholl lobber ballen over Peter Schmeichel, men treffer stangen, returen går rett i fanget på dansken. Carsten Janckers brassespark treffer tverrliggeren. Hadde det vært en boksekamp hadde United for lengst tatt telling. Fergusons menn henger uansett i tauene.

Heldigvis er det United og ikke Bayern München Fru Fortuna flørter vilt og hemningsløst med denne kvelden.

Teddy Sheringham har allerede erstattet Jesper Blomqvist og med knappe ti minutter igjen kommer Ole Gunnar Solskjær inn for Andy Cole.

– Ferguson visste hvilket arsenal av angrepsspillere han rådet over, og han var ekstrem på å time byttene. Men i bunn lå det også en holdning han hadde banket inn i spillerne. Aldri, aldri gi opp, forklarer Henning Berg.

Men selv Ferguson var nær ved å gjøre det.

På pressekonferansen etter finalen blir han møtt med applaus. Så forklarer han hvilke tanker som gikk gjenom hodet hans før Sheringhams utligning.

– Jeg forberedte meg på et tap og sa til meg selv: «Nå er det viktig at du beholder verdigheten din». Du må akseptere at det ikke var din tur denne gangen.

I november 2017 besøkte united.no den nåværende United-manageren Ole Gunnar Solskjær i Molde.

I programmet «Glory, Glory»!, gir han sin egen versjon om scoringen som har sikret han evig legendestatus blant United-fansen, lenge før han kom inn og reddet klubben også som manager.

– Det er jo bare tilfeldigheter at det skjer det som skjer. Jeg har aldri øvd på en slik avslutning. Jeg kaster frem høyrefoten, men i stedet for å ha en stiv fot, klarer jeg å gjøre noe med ankelen slik at jeg styrer den inn. Jeg har aldri øvd på det, og kommer aldri til å treffe slik igjen, forklarer Solskjær.

Så ble han usikker et lite sekund.

– Var jeg i offside? Så ser jeg at scoringen er godkjent. I det jeg løper avgårde husker jeg hvordan Basler hadde sklidd på knærne da han scoret for Bayern og jeg tenkt:e «Jeg gjør det samme». Jeg skadet et leddbånd i kneet, men det driter jeg i, ler United-manageren.

– Hjertet gjorde noen ekstra slag da, humrer Henning Berg.

– Den sesongen hadde vi snudd mange kamper mot slutten så vi hadde fått et bevis på at det faktisk kunne skje. Det mentale var der, å gi opp var aldri aktuelt selv om Bayeren var mye bedre enn oss den dagen, sier Jesper Blomqvist.

– Jeg tror feiringen ute på gresset foran svingen med United-fansen må ha vart i én time, kanskje halvannen. Vi hadde bare ikke lyst til å bryte opp, forklarer Ryan Giggs.

«Dette fortjener du!»

Da det omsider skjer er Sir Alex Ferguson den første som ankommer garderoben. Fremst i rekken av gratulanter er Uniteds andre «Sir».

Sir Bobby Charlton.

Tomålsscoreren og kapteinen da United sist vant den gjeveste europacupen i 1968, anført av den tredje United-personligheten som har fått tittelen «Sir».

Sir Matt Busby.

Han er likevel med United i ånden. 26. mai 1999 ville vært Busbys 90 årsdag. Ferguson gir Charlton en real bamseklem. Charlton som, i kraft av sin rolle som styremedlem, var en av de ivrigste pådriverne for å hente Ferguson til United og som stod last og brast ved ham i de vanskelige første årene. Det er mye følelser i den klemmen.

«Hvor er champagnen», utbryter Ferguson før det blir for sentimentalt.

«Den er på vei», lyder svaret.

Med en åpnet champagneflaske i hånden tar Ferguson i mot den første spilleren som kommer inn. Spilleren som ikke spilte i noen av de andre utslagsrundene i Champions League, men som nok en gang viste at han er gull verdt som innbytter.

En 26 år gammel nordmann fra Kristiansund.

Det var Ole Gunnar Solskjærs skotupp som fullbyrdet eventyret.

I et par sekunder gir de to hverandre en klem og smiler.

«Dette fortjener du», tenker Solskjær og rusler videre inn i garderoben.

De andre spillerne kommer inn.

Ulastelig antrukket i dress er Paul Scholes og Henning Berg som måtte se finalen fra tribuneplass med suspensjon og skade.

Den lavmælte iren Denis Irwin koster på seg et digert glis. David May jubler som om det var han og ikke Ole Gunnar Solskjær som hadde scoret vinnermålet.

Jonathan Greening som ikke spilte et eneste minutt i Champions League får likevel medalje. Det er ikke rart han sprudler.

Dwight Yorkes kritthvite tanngard hadde passet perfekt i en reklamefilm for hvilken som helst tannlege.

Han viser den i all sin prakt.

Aller sist kommer Peter Schmeichel.

Keeperkjempen som kronet sin aller siste kamp for United ved å løfte Champions League-trofeet sammen med Ferguson som Uniteds kaptein for dagen. Mannen som skulle vært Uniteds kaptein, Roy Keane, åpner en Champagne-flaske og dynker lagkameratene i de edle dråpene.

Det lyder taktfaste rop fra noen av spillerne med andre preferanser.
«Beers! Any beers?»

Materialforvalter Albert Morgan kastes i boblebadet, men søkkvåt får han summet seg til å bli med på jubelbildene fra garderoben.

Det er midt på natten når Sir Alex Ferguson og laget ankommer hotellet en kort busstur fra Camp Nou.

Mens spillerne tyr til triple vodkaer, tar Sir Alex Ferguson seg en spasertur i Barcelonas gater. Han har behov for å summe seg.

Helt alene.

Midt på natten.

Han går og går.

Og går seg vill.

Så orkestrerer han det aller siste underet i 1998/99-sesongen.
Ved en tilfeldighet møter han på en gammel bekjent fra Aberdeen han ikke har sett på evigheter. Sammen finner de veien tilbake til hotellet, der Ferguson slutter seg til festen.

– Jeg vet ikke hvorfor, men av alt det utrolige som skjedde den dagen og natten er det av en eller annen grunn denne episoden som har limt seg fast i hukommelsen min, har Sir Alex Ferguson forklart til United-Supporteren.

Videoen eller DVD-en om du vil med fra finalen fra 1999 er blant de mest solgte «United-filmene», gjennom tidene. Ferguson har sett den et par ganger, mens dagens manager, og matchvinneren i 1999-finalen, Ole Gunnar Solskjær, kun har sett det siste kvarteret.

Aldri hele kampen.

– Minnene sitter uansett som spikret for oss som var med, sier Henning Berg.

Det gjør de også for millioner av United-fans som opplevde at laget i deres hjerter skrev historie med gullskrift.

En svak sesongavslutning gjorde at United ikke klarte en Champions League-plass kommende sesong.

Likevel har historien lært oss, gang på gang, at United aldri kan avskrives.

Og kanskje kan det skje mirakler når du minst av alt aner det.

Slik det gjorde på Camp Nou 26. mai 1999.

«Football, Bloody Hell».