«Hvordan bruke Uniteds styrke mot svakere lag»

Av: Øyvind Eide

Mot ligaens svakeste lag var jeg spent på hva United skulle få til etter den siste månedens oppturer. Men bortsett fra Lingards sjanse på kontring var det lite å spore av et lag som endelig har funnet nøkkelen i det etablerte angrepsspillet.

Den nøkkelen er fortsatt godt gjemt. Det var noen tendenser til motsatte bevegelser mellom Lingard og Martial, men ellers var det tamt.

Det etablerte spillet var stort sett preget av dette: 4 spillere som står flatt på topp. Få eller ingen bevegelser. Og da svikter laget på det som er det mest grunnleggende i ethvert angrepsspill: Bevegelse.

Når én beveger seg, så vil motstander forholde seg til den bevegelsen. Og da vil det skapes rom for en annen United spiller som kan fylle det hullet. Slik vil én bevegelse kunne utløse en annen, og ballfører vil til enhver tid ha flere alternativer.

Men i denne omgangen så var det bare én og én spiller som beveget seg av gangen. Ingen samtidighet. Det gjør det veldig lett å lese for forsvarende lag, og selv Watford hadde stort sett god kontroll på United.

Et annet problem som oppstår når de offensive spillerne blir stående flatt ser vi i bildet over. Martial blir spilt opp feilvendt. Det er for så vidt greit, om det finnes et støttealternativ som igjen kan spille fremover i banen. Men her er støttespillere lavt nede i banen på sentral midtbane.

McTominay må i såfall følge egen pasning. Dette kompliserer spillet høyt i banen, da det blir for store avstander i laget offensivt. Det vil også skape problemer ved brudd. Spillere vil ikke kunne komme tett nok for gjenvinning, og det leder meg til neste punkt:

United må skape gode betingelser for seg selv, ved å utnytte sin store styrke.

Per tid er Uniteds soleklare styrke å ødelegge for motstander ved å utnytte ubalanse på kontring. Så hvordan kan det se ut mot svakere lag? Det hele starter med hvordan laget selv angriper. Det må være en viss forutsigbarhet i spillet, så laget vet i hvilke områder de kan komme til å miste ball. Dette gjør det lettere å være i forkant, og posisjonere seg for ev. brudd imot på visse steder på banen.

Da vil de ved en gjenvinning kunne kontre på Watford, mens Watford-spillerne er på vei frem. Da slipper de å møte 11 Watford-spillere som til enhver tid er i posisjon i forsvar.

Her er Lingard på vei frem med ball. Uniteds bakerste spillere ser vi til venstre, de står og går. I dette bildet skal de tette avstandene mellom Lingard og resten av laget. Dette er en situasjon der Lingard vil utfordre en-mot-en, som betyr relativ stor sjanse for å miste ball.

Det ender med at Lingard prøver å spille ballen inn i feltet, men treffer førsteforsvarer. Akkurat nå ser vi at klimaet for å vinne ballen tilbake er dårlig. United er i undertall 5v2 i det området de mister ball.

Watford får selvsagt spilt ballen helt fritt ut til backen. Wan-Bissaka og McTominay som jogget for noen sekunder siden, de har ikke greid å tette rommet og kommet etter med laget.

Watford får da komme seg høyere i banen. Når «bruddfasen» ser slik ut, så greier heller ikke United å sette seg selv i gode posisjoner hvor de kan utnytte fart og kraft på overganger.

De skaper dårlige betingelser for seg selv til å utnytte sine styrker. De vinner ballen tilbake lavt i banen. Dette var en stor gjenganger, der United nesten til enhver tid vant ballen tilbake på egen halvdel. På den måten måtte United spille det meste av kampen i spill mot etablert forsvar.

Etter pause er Greenwood og Pogba kommet inn. Tendensen er fortsatt den samme. Greenwood presser en feilvendt forsvarer, på vei mot eget mål. Det er milevis ned til neste United spiller. Martial jogger etter, Motsatt kant burde kommet lenger inn, og midtbanen burde kommet opp. Ballfører skjermer ballen i noen sekunder, så det hadde vært nok tid for United å flytte opp laget her.

Dødballmål

I slike jevne kamper er det ofte dødball som blir avgjørende. Omgangen starter med en gedigen tabbe av De Gea, og følges opp med en tabbe av backleddet.

Her er situasjonen i forkant av straffesparket. Lindelöf vinner duellen, og backleddet er konsentrert inn bak duellen. Vi ser på dette bildet at Lindelöf er tett i duellen, Wan-Bissaka har gått i kroppen på sin spiller, og Shaw har kontroll på mannen bak ryggen til Maguire.

Ballen blir klarert fra Lindelöf, og kommer i retur sekunder senere. Da ser bildet helt annerledes ut. Lindelöf har havnet på halvdistanse. Han må enten gå i duellen, eller falle ned i leddet. Han gjør ingen av delene.

Wan-Bissaka har feil kroppsstilling, og blir tatt på feil fot. Han er på vei ut, mens motstander er på vei gjennom. Det finnes ingen grunn for at kanten til Watford skal reagere raskere på dette enn Wan-Bissaka. I tillegg er Maguire på feil side av sin mann. Han må ligge i det vi kaller «ballside».

Her er det strykkarakter for alle i backleddet på helt grunnleggende ting.

Konklusjon

Men tabber eller ei, Solskjær har en stor jobb foran seg. Ingen vil kunne leve lenge i managerstolen på Old Trafford uten å kunne vinne slike kamper. Uten å ha utviklet et eget grunnspill. Et grunnspill er å forvente når samme manager har hatt laget i halvannet år.

Hovedproblemet er som beskrevet over:

For få, og for dårlige bevegelser foran ballfører. Her er det kun Shaw som truer rom. Altså én bevegelse, slik som ellers i kampen. Martial og Pogba er begge feilvendt, og Rashford og Greenwood står i ro i feltet. Om United skal fortsette å angripe slik, så vil de fortsette å tape poeng mot lag som Watford.

De kan ikke fortsette å gjøre de samme tingene, men forvente et annet resultat. Trenerteamet må inn og gjøre endringer:

• Skape et bevegelsesmønster som i stor grad er forutsigbart for eget lag og uforutsigbart for motstander.
• True flere rom samtidig, med samtidige og motsatte bevegelser.
• Kortere avstander offensivt, så de kan utnytte styrkene sine defensivt.

For akkurat nå er mottrekket mot United litt for enkelt: La United ha ballen.