Har alltid snudd motgang til suksess

Av: Luca Caioli

– Hva er det du driver med? Hvem tror du at du er? Bare så du vet det – Karim Benzema er ti ganger så god som deg. Med begge bein.

Anthony Martial har møtt på store utfordringer gjennom det meste av karrieren. Dette er hans historie.

– Beklager, du kom ikke inn.

Det stod det i brevet som havnet i postkassa til Anthony Martials familie. Avsender: Eliteskolen til det franske fotballforbundet. Årsak: Han var for dårlig på skolen.

Det var bare en ting som skurret: Anthony Martials skolekarakterer var jo helt ok.

Han dro hjemmefra bare 13 år gammel for å forfølge drømmen om en fotballkarriere, og ble plassert på internat. Han stod opp klokka 07, var på skolen fra 8 til 15, trente fra 15.30 til 17 før han returnerte til internatet for å gjøre lekser før leggetid. Hver eneste dag.

Men han fikk ikke spille.

Frustrasjonen skal ha vært stor.

17 år gammel fikk han denne karakteristikken av Claudio Ranieri – spredd i alle franske medier.

– Mentaliteten hans. Den må endres. Det gjelder flere franske spillere. Den franske mentaliteten er at «jeg spiller bra i dag og kanskje jeg spiller bra også i neste kamp».

Da unggutten egentlig var klar for spanske Valencia, ødela United og Louis van Gaal – ved å hente Radamel Falcao.

Bare noen uker etterpå ble han ydmyket av Monacos nye trener, Leonardo Jardim direkte på fransk tv.

Allerede før han hadde fylt 20 år hadde Anthony Martial vært gjennom flere opp– og nedturer enn de fleste andre på hans nivå.

Det spesielle er at 23-åringen – som ofte får høre at han har dårlige holdninger – faktisk har slått tilbake etter hver eneste nedtur.

Dette er historien om Anthony Joran Martial.

Tøft nabolag

– Her får du rappere og fotballspillere. Ingenting annet, sier gutten på gatehjørnet i Les Ulis.

20 kilometer sørvest for Paris forsøker innbyggerne i Les Ulis fortsatt å overbevise utenforstående om at stedet er bedre enn sitt rykte.

I 2005 var det et tre ukers langt opprør i forstedene til Paris. Det ble satt fyr på 8 000 biler og 2 760 personer ble arrestert, men etterpå har kriminaliteten sunket år etter år.

For de få «turistene» som måtte havne der, kan Les Ulis likevel fremstå som et ganske tøft sted.

Men fotballspillere har stedet alltid produsert.

Alle United-fans kjenner Patrice Evra, Uniteds venstreback i åtte sesonger. Han kom fra Les Ulis. Thierry Henry er tidenes toppscorer for Frankrike, og én av Premier Leagues aller største legender. Også for ham startet alt i Les Ulis.

I Frankrike er stedet imidlertid mest kjent for å være såkalt ZUS – en sensitiv urban sone, som på godt norsk egentlig betyr at myndighetene beordret politiet til å prioritere området på grunn av stor grad av lavtlønnede, arbeidsledige og personer med store utfordringer i livet.

– Så mye dop å få i butikkene eller på hjørnene, sånn er det her i denne forstaden. Ingen kan fikse dette, het det i en sangtekst om Les Ulis fra en av Frankrikes kjente rappere, Sinik.

– Da jeg vokste opp så husker jeg egentlig ikke noe annet enn sement, sa Thierry Henry i 2004.

Det var definitivt et tøft sted.

Men det var der Anthony Martial vokste opp. I perioden da området skal ha vært på sitt verste, 5. desember 1995, ble Anthony Joran Martial født.

Foreldrene Florent, som jobbet i kommunen og Myriam, som jobbet i et legemiddelselskap, var begge født på Guadeloupe, en fransk stat i Karibia, men hadde slått seg ned utenfor Paris på 80-tallet.

I 1989 fikk de Dorian, i 1991 Johan og så Anthony i 1995.

Broren Johan er nå midtstopper i den israelske toppdivisjonen, og Dorian var den eneste av brødrene som ikke ble profesjonell fotballspiller.

– Broren min hadde en sterk personlighet, kanskje den sterkeste av alle oss tre. Han var sta, og vi kranglet så godt som hver dag, men samtidig er jo det helt normalt mellom brødre.

På skolen ble Anthony oppfattet som en flink og rolig type, men han hadde sine utfordringer ved at han aldri klarte å konsentrere seg i lang tid om gangen.

– Han ville helst bruke all tiden sin på fotballen, sier Fabrice Tenin, som var en av hans beste venner da han var liten.

– Han var veldig god allerede da han var liten. Han var for eksempel den eneste av de i 2. klasse, altså seksåringene, som fikk spille med 6. klassingene, de som var tiåringer.

– Han forsøkte seg med frispark som Roberto Carlos med venstrefoten, selv om han var høyrebeint. Idolene hans var brasilianske Ronaldo, Ronaldinho og Zidane. Favorittlaget var Lyon, siden de vant alt i Frankrike i den perioden.

– Den aller første drakta han eide var drakta til Sonny Anderson, Lyons brasilianske spiss, fortsetter Tenin.

Siden brødrene begynte å spille for Les Ulis så fulgte Anthony med – som femåring, ett år før det egentlig var lov å starte.

– Vi har få klare regler, sier Mahamadou Nikate, som er ansvarlig for klubbens fotballskoler.

– Vi tar imot hvem som helst når som helst i løpet av sesongen. Her handler det både om sosiale mål og utdanningsmål. Hovedmålet er likevel å trene dem, at de har det gøy og at de holder seg unna trøbbel.

Det tok ikke lang tid før Anthony ble lagt merke til, og Jean Michel Espalieu, klubbens visepresident, karakteriserer ham som sta, stolt, beskjeden, reservert og en av og til sur guttunge, men også med en veldig sterk vilje.

– Han var mer utadvendt i gruppa. Da likte han både å spøke og le. Han fikk stor respekt for det han gjorde med ballen, og de ble en sammensveiset gjeng.

– Vi hadde egentlig en regel som sa at hvis du glemte bagen din, med alt som var nødvendig for å dusje etter kampen, så fikk du ikke spille.

– Anthony glemte bagen sin en gang. Han skulle da ikke vært på banen, men alle de andre gutta hjalp ham. En ga ham litt såpe, andre litt shampo og en hadde et ekstra håndkle med seg, så da måtte vi bare si «greit nok. Du kan spille. Men la det ikke skje igjen».

– Jeg vil imidlertid ikke si at han hadde noe spesielt helt fra starten av. Det var først fra 11-årsalderen og oppover at vi så at han hadde noe spesielt, sier faren.

– Ingen kunne fastslå at han kom til å bli profesjonell fotballspiller, en mester, men det var lett å se at han hadde noe, både potensial og noen interessante kvaliteter, sier Mahamadou Niakaté – som også snakket av erfaring. Han hadde selv vært Thierry Henrys lagkamerat, i tillegg til at han var vitne til Patrice Evras utvikling.

Viste seg frem

I 2019 spilles cupen Gif-sur-Yvete for 15. gang, med internasjonale speidere på tribunen. Det er her standarden settes for U12-nivå i Frankrike, og gjennom årene har superstjerner som Kylian Mbappé, Benjamin Mendy, Kingsley Coman og Adrian Rabiot vist seg frem på banene som ligger kun 3,5 kilometer unna Les Ulis. I 2007 var Anthony Martial strålende her, selv om han var flyttet opp én aldersgruppe.

– Det var nå tydelig at han var langt framme for alderen, spesielt på noen ferdigheter, sier Aziz Benaaddane, treneren hans på U12- og U13-nivå.

– Han bidro til at vi vant både serie og cuper. I løpet av bare ett år hadde han utviklet både kraft og teknikk. Fotballforståelsen hadde også blitt klart bedre.

– Han var yngstemann på laget, men han var allerede både kaptein og den naturlige lederen, fortsetter han.

Det ble lagt merke til.

Agenten

– Jeg var trener i Boulogne-Billancourt og leder for et fotballsenter i Paris, og var derfor interessert i å se nærmere på andreårs-spillerne.

– Jeg ante ingenting om Anthony, men så fikk jeg se ham i aksjon. Han var liten, han virket ikke spesielt skolert, men han utgjorde all forskjell for laget sitt.Han kunne gå av tre-fire mann bemerkelsesverdig lett, og kronet det gjerne med en scoring.

– Det gjorde et sterkt inntrykk.

Ordene tilhører Philippe Lamboley, mannen som ble og fortsatt er Anthony Martials agent.

– Jeg dro derfor for å treffe Anthonys foreldre. Jeg forklarte hva jeg kunne gjøre for ungen, hvordan jeg kunne ta vare på ham og hvordan jeg kunne hjelpe ham videre. Jeg sa også at vi burde reagere raskt, siden det var åpenbart at flere profesjonelle klubber begynte å fatte interesse for ham.

– De stolte på meg. Jeg ble Anthonys agent, og begynte å ta meg av karrieren hans, fortsetter Lamboley.

Akkurat som han spådde var interessen for Anthony Martial økende, og etter en prat med foreldrene tok Lamboley selv kontakt med Gérard Bonneau, rekrutteringsansvarlig for Lyon.

– Han ringte meg og sa: «Jeg har sett en spiller jeg tror du vil like. Han er en uvanlig spisstype. Han fremstår litt slapp og det virker av og til som om tankene hans er litt overalt, men han har et fantastisk talent».

Det var ikke første gang Lamboley hadde anbefalt spillere til Bonneau, med Demba Ba som en av profilene han så veldig tidlig.

Bonneau stolte derfor på anbefalingene hans, og dro derfor raskt til Montjoye, fem mil sørvest for Paris, for å se nærmere på uttakene til det «nasjonale fotballinstituttet» i Clairefontaine, der Martial skulle vise seg frem.

Det er det franske fotballforbundet som står bak akademiet i Clairefontaine. De som blir valgt ut får to år med topp trening, samtidig som de får skreddersydde skoleopplegg slik at de også skal komme seg gjennom den. Nåløyet er imidlertid meget trangt. 2 000 kandidater testes i en rekke ulike øvelser, og 1 978 fjernes underveis i utvelgelsesprosessen. Til slutt står man igjen med kun 22 utvalgte. Allerede på de første øvelsene la Bonneau merke til Martials kvaliteter.

– Med en gang han fikk ballen i beina visste han hva han skulle gjøre. Han var veldig angrepsvillig, rask og med et imponerende rykk i avgjørende situasjoner. Han var annerledes, men han minnet meg faktisk litt om Karim Benzema den gangen.

– Jeg kunne selvsagt ikke vite at han kom til å lykkes, men potensialet hans var åpenbart.

Han bestemte seg derfor for å invitere Martial til turneringen Sans Frontiere i påsken 2008, i det som skulle bli spillerens første kamper i den rød, blå og hvite Lyon-trøya.

Martial fikk åtte kamper, 145 minutter og kvitterte med fire mål i et lag med spillere han ikke kjente. Lyon kom til semifinalen, men ble til slutt nummer fire etter tap i de to siste kampene mot Bayer Leverkusen og Lille. Anthony hadde imponert, og dro tilbake til Les Ulis med bedre selvtillit. Der fortsatte han med å terrorisere forsvarere samtidig som han stadig avanserte i utvelgelse-prosessen på akademiet i Clairefontaine.

Det var hektiske dager.

– Vi spilte en gang en semifinale i regionscupen mot Linas-­Monthlèry. Det var midt på vinteren, og Anthony hadde brukt tre timer og hele formiddagen på økter i Clairefontaine. Da han kom tilbake til Les Ulis var det bare 20 minutter igjen av kampen, men han skiftet raskt, ble kastet innpå og scoret med sitt første touch, sier Aziz Benaaddane.

Anthony kom helt til «finalen» i uttaket i Clairefontaine, men ble så også vraket. Skolekarakterene hans var ikke briljante, og hans noe innadvendte personlighet hjalp nok heller ikke.

I ettertid er det blitt spekulert i at det franske fotballforbundet ikke turte å bruke noen annen forklaring enn karakterene, siden de visste at flere klubber var interessert i Martial – og at de kunne komme dårlig ut av det hvis han faktisk lyktes.

Monaco var et lagene som siklet på unggutten, og de gikk så langt at de ga foreldrene en ferdigskrevet kontrakt. Det hele ble stanset av agent Lamboley, som fortsatt var i samtaler med Lyon.

Agenten sa imidlertid ja til at hele familien kunne bli med Anthony til et prøvespill hos Manchester City, som da var veldig interesserte. De lyseblå inviterte Anthony for å se på fasilitetene og vise seg frem i en uke i 2008, sammen med den omdiskuterte Paris St. Germain-stjernen Adrien Rabiot.

– Vi likte opplegget der. Vi vurderte det også, men til slutt bestemte vi oss for å velge Lyon, sier pappa Florent.

– Det var mer praktisk, og så spilte det også en rolle at Anthony hadde vært Lyon-supporter siden han var liten.

Kjente Adrien Rabiot skrev imidlertid under på en seksårskontrakt med City, bare for å vende tilbake til Frankrike etter de første seks månedene.

– City aksepterte egentlig ikke at Anthony skrev under for oss, forklarer Gérard Bonneau.

– De kunne ha betalt mye mer enn de 30 000 euroene vi betalte familien for å skrive under på kontrakten. Totalpakka ville også vært betydelig bedre der, men Martial-familien forstod at hvis han trente bra så ville det økonomiske falle på plass senere i karrieren.

Høsten 2009, etter å ha spilt for Les Ulis siden 2001, i over halvparten av sitt korte liv, dro han til Lyon hvor han tok plass på klubbens U15-lag. Avtalen mellom Lyon og foreldrene var en femårsplan som også innebar gratis skolegang, kost, losji og at alle utgifter ble dekket. Han bodde på et internat da han ankom, men flyttet etter hvert inn på akademiet sammen med de andre talentene i klubben. Han skrev også under på en kontrakt som innebar at han ikke hadde lov til å skrive under eller forhandle med andre klubber i løpet av sine tre første år i Lyon.

Ikke at det var noen overheng­ende fare for det med en gang.

Overgangen fra trygge omgivel­ser hjemme med mor, far og brø­dr­ene til et internat var tøff. Der kimet vekkerklokka 07 hver morgen. Deretter bar det videre til skole fra 8 til 15, trening fra 15 til 17.30 før returreise til internatet for lekselesing og middag før lysene så ble slukket hver kveld klokka 22. For å unngå bråk ble også mobiltelefonene samlet inn, men akkurat det klarte Martial å lure seg rundt. Han ga fra seg Mp3-spilleren i stedet – uten at de ansvarlige forstod forskjellen den gangen.

Han fikk imidlertid ikke spille de første tre månedene, noe som frustrerte stort. Det avgjørende, for fremtiden, var at foreldrene ikke fikk panikk, og etter hvert gikk det seg til – også takket være kravstore trenere. De første månedene var fullstendig glemt da han avsluttet 2009/10-sesongen med 43 mål på 36 kamper – mer enn både Karim Benzema og Alexandre Lacazette hadde levert i Lyon på samme alder.

– Scoret han ett mål så sa jeg at du må score to. Jeg krevde alltid mer. Hvorfor? Jo, fordi jeg visste at han var kapabel til det, sa treneren hans.

Alle ungdommelige sprell ble slått hardt ned på. Før en viktig kamp borte mot St. Etienne kom Martial og noen av lagkameratene løpende til bussen da den var i ferd med å kjøre. For å lære ungene en lekse så kjørte bussen en runde rundt stadion før de plukket opp guttene.

På bussen lekset treneren opp Martial, om at hvis han trodde han var noe spesielt så måtte han tro igjen. Han var ikke i nærheten av det Karim Benzema hadde vært for Lyon, og da de kom til Saint-Etienne så ble Martial plassert på benken i den viktige kampen. Der så han hjemmelaget gjøre 1-0, 2-0 og 3-0 før han kom innpå. Han reduserte en gang, men det ble tap. Lærepengen var viktigere enn seier.

Han hadde også imponert for Frankrikes U16-landslag – noe som var mer enn nok til å trigge interesse både fra andre franske klubber og noen av storhetene internasjonalt.

– Så fort han ble plukket ut til det franske U16-landslaget så var italienske Inter Milan å se ganske regelmessig. De sendte Pierluigi Casiraghi (red.anm: Kjent fra Juventus, Chelsea og fotball-VM), som var speider for dem da, innrømmer Bonneau.

– Men han var ikke lenge alene. Det kom bare flere og flere. Du skulle selv sett antallet med utenlandske klubber som kom for å se på ham hver eneste helg. Det spesielle var at før så hadde det ikke vært noen her for å se på. Nå var imidlertid alle her, inkludert Juventus, legger han til.

Høsten 2012 var 16 år gamle Martial klar for noe mer enn akademispill. Han var så god at han hoppet over spill på Lyons U19-lag, og bare to måneder etter debuten for reservelaget fikk han sin første A-lagskamp. Datoen var 5. desember 2012, på sin egen 17-årsdag, da Lyon møtte israelske Kiryat Shmona i Europa League.

Det ble ikke altfor mange sjanser den sesongen, men Lyon-fansen var likevel begeistret: De mente de hadde sett noe stort, noe som skulle bli klubbens fremtid.

Men nesten som lyn fra en klar himmel – 30. juni 2013 la Lyon ut følgende melding på klubbens nettside.

– Klubben har i dag ferdigforhandlet Anthony Martials overgang til Monaco for fem millioner euro.

Protestene lot ikke vente på seg, selv om fem millioner euro var rekord i Frankrike for en U18-spiller.

– Hvis han drar så føler vi at vi gir bort en del av sjela vår. Vi føler oss sveket, het det fra en fangruppering som fikk 1 500 signaturer.

Etter hvert kom det imidlertid frem at det hele var en økonomisk avgjørelse, for å innfri UEFAs krav til Financial fair play.

– Vi hadde ikke noe valg. Det var hjerteskjærende, het det senere fra klubben.

– Anthony ønsket egentlig å bli, men samtidig lyttet vi til Monacos tilbud da Lyon sa ja. Deres visjon var at han skulle bli en fransk spiller i stjernegalleriet deres, og til slutt ble hele overgangen fullført på bare fire dager, sier agent Lamboley.

Lokalavisene var imidlertid fortørnet over Lyons salg, og internt i Lyon ble det hevdet at de solgte på billigsalg en spiller som de kunne solgt for 30 millioner euro litt senere. Trener Remi Garde la skylden på klubben, og senere ble det om og om igjen nevnt at Martial-salget fratok fansen muligheten til å se trioen Martial, Lacazette og Nabil Fekir sammen – siden Fekir slo gjennom sommeren etter.

I Monaco kom han til en storsatsing. Joao Moutinho, James Rodrigues, Falcao, Ricardo Carvalho, Fabinho, Jeremy Toulalan og Eric Abidal kom nemlig også inn stadionportene i fyrstedømmet.

Trener Claudio Ranieri var imidlertid ikke overbevist. Selv om Martial hadde imponert på U19-landslaget og fikk debutere for U21-landslaget, bare 18 år gammel, så nektet han å slippe til Martial. I alle fall i viktige kamper.

Demed handlet alt om hvordan Martial tok utfordringen.

Monaco kan være et farlig sted for unge menn med penger. Fristelsene er mange, både med casino, raske biler og flotte kvinner. Det kan være lett å miste fokus, men tilbakemeldingene fra pressen var at Martial var ekstremt seriøs og at han ofte var best på treningsøktene med førstelaget.

Kamphverdagen var imidlertid for klubbens andrelag på nivå fire – gjerne foran bare 50 tilskuere.

I november 2013 høstet han fruktene av innsatsen.

Først ble det tre mål for andre­laget, ett fra like innenfor 16-meteren, to fra utsiden av 16-meteren. Fem dager etter scoret han på ny, denne gangen for det franske U21-landslaget. Dermed måtte Ranieri finne plass til ham.

24. november 2013, et par uker før 18-årsdagen, fikk han omsider debuten sin i ligaen, og uka etter debuterte han fra start med en scoring i Falcaos skadefravær.

Mer enn noe annet virket feiringen preget av lettelse. Etterpå vanket det ros fra Eric Abidal.

– De første månedene i Monaco var gode for ham. Han fikk ingenting servert på sølvfat. Han så hvor tøft det kan være som profesjonell fotballspiller, men han jobbet hardt hele veien. Han ga ikke opp. Han lærte noe av det.

Martial var så god at Monaco ikke merket tapet av Falcao noe særlig, men samtidig gikk det spekulasjoner om at Ranieri egentlig ikke var noe særlig fan, og da januarvinduet åpnet tok han grep: 33 år gamle Dimitar Berbatov ble hentet inn. 18 år gamle Anthony Martial ble henvist til reservebenken. Igjen. Han fikk kun to ligakamper til fra start ut sesongen. Ranieri var også kritisk utad.

– Martial er en fantastisk spiller, en fantastisk ung spiller med en stor fremtid, men han må forandre seg.

– Hvordan sier man det på fransk? Jo, mentaliteten hans. Den må endres. Det gjelder mange franske spillere. Den franske mentaliteten er at «jeg spiller bra i dag og kanskje spiller jeg bra også i neste kamp». Men du må være tøff med deg selv hver dag. Det er det jeg tenker om Martial.

– Hvis han endrer mentaliteten sin så kan han bli en av de beste. Hvis ikke så blir han en god Ligue 1-spiller. Ingenting mer.

Det skal være Martials fremtoning som irriterte Ranieri. Han fremstod nonchanalant, som om han ikke brydde seg.

Én måned etter var Ranieri imidlertid ferdig i Monaco, og klubben la også fullstendig om på sin strategi. Det var slutt på stjernekjøpene. Nå skulle det handle om å utvikle yngre spillere og kjøpe billig. Men Martial-klanen lurte nå på om Monaco-overgangen var en tabbe. Monaco begynte sin opprydding. James Rodrigues ble solgt til Real Madrid. Emmanuele Riviere ble solgt til Newcastle – men klubbdirektøren åpnet for å selge én til: Falcao eller Martial. Valencia var villig til å gi 15 millioner euro for Martial – noe som ville gitt Monaco en fortjeneste på 10 millioner euro på en sesong.

Martial var klar – til å forlate Frankrike og begynne sitt nye liv i Spania.

25. august 2014, mens alt dette pågikk og da Monaco ledet 1-0 mot Nantes, ble han imidlertid byttet inn av Leonardo Jardim etter en times spill. To minutter før slutt, fortsatt på 1-0, selv om han ikke var skadet, ble han byttet ut.

Martial hadde ikke gjort det som var avtalt på treningsfeltet i uka før, og han ble ydmyket live på TV selv om treneren etterpå hevdet at det var et taktisk grep.

– Han skulle aldri spilt den kampen, sa agent Lamboley.

Årsak: Turen til Valencia, for å skrive under for dem, var allerede planlagt.

Så ødela faktisk Manchester United.

Radamel Falcao hadde nemlig i kulissene presset hardt på for å få dra, og i stedet for at Martial endte i Valencia så dro colombianeren på lån til United på overgangsvinduets siste dag.

Martial skal ha vært langt nede, helt til Jardim en dag tok ham til side, forklarte at det som faktisk hadde skjedd var at Falcao var borte og at det dermed var en ledig plass.

Sakte, men sikkert bygget Jardim opp Martial. Han ga ham noen sjanser i ligaen, og jobbet knallhardt med ham på treningsfeltet. Det var noen oppturer, blant annet en utlikning i siste minutt borte mot Paris St. Germain. Landslagstrener Didier Deschaps tok også turen innom, og gjorde det klinkende klart at han trodde på Martial – men at han måtte trene hardt for å lykkes.

Det ble gradvis mer tillit i et lag som hadde suksess, selv om han ikke nødvendigvis spilte fra start.

Da Arsenal ventet borte i 8. delsfinalen av Champions League overrasket imidlertid Jardim. Han brukte ikke Martial som spiss eller høyreving – som hadde vært Martials plass til da. Han startet heller ikke med Martial på benken. Han sendte ham utpå fra start som venstrekant, og fikk en strålende prestasjon og målgivende til Berbatov i retur etter seieren i London.

– Som å se Thierry Henry, skrev pressen.

Det ble fire ligamål og nye U21-landslagsscoringer i mars, tre mål i april og ett mål i mai. Han endte 2014/15-sesongen med 12 mål og fem målgivende i alle turneringer.

Men viktigst: På godt under ett år hadde Martial gått fra å være sjettevalg til førstevalg lengst framme hos Monaco.

Manchester United fulgte nå selvsagt med.

27. august 2015, bare få dager før overgangsvinduet steng­te, ringte Martials far til sønnen for å fortelle at han var tatt ut på Frankrikes A-landslag for første gang, bare 19 år gammel.

Han dro dit, men med seg hadde han en forespørsel som aldri før hadde blitt gitt i fransk fotball. Martial ba om å få dra fra landslagssamlingen. Med en gang. Ed Woodward, Louis van Gaal og Manchester United hadde satt inn støtet, og blitt enig med Monaco om en overgangssum på minst 50 millioner – og kanskje 80 millioner euro hvis alle klausuler ble innfridd.

Martial måtte til Manchester, og fikk ja.

Han ble tidenes dyreste tenåring og den sjette dyreste i fotballhistorien. Det var den dyreste overgangen i fotballverdenen den sommereren, og han ble også den dyreste franske fotballspilleren noensinne.

Tolv dager etterpå danset han seg gjennom Liverpool-forsvaret og scoret et nydelig mål, men fire år etter er det fortsatt svært delte meninger om Martial blant United-fansen. Alle er enige om at talentet er der, men prestasjonene har vært variable. Han skrev imidlertid på en ny kontrakt så sent som i januar i år, en kontrakt som gjør ham til United-spiller frem til 2024 – hvis Ole Gunnar Solskjær og klubben vil – og hvis Martial enda en gang snur skepsis til suksess.

Vil du lese alt? Du kan kjøpe biografien om Anthony Martial flere steder, blant annet på Amazon.

Les også: Denne saken stod i vårt nyeste medlemsblad. Les det digitalt her.

Tøff kamp for å overbevise Solskjær?

Anthony Martial har snudd motgang til suksess tidligere i karrieren, men klarer han også å bli en stabil suksess under Ole Gunnar Solskjær?

Da den franske 23-åringen kom for sent tilbake fra en juletur til Paris skal han ha fått en klar tilbakemelding fra Solskjær på at det ikke er holdbart. Den skrapen ble imidlertid snudd til optimisme da Martial ble en nøkkelspiller under Uniteds opptur i de første 3,5 månedene under nordmannens ledelse.

Sannheten er imidlertid at Martial faktisk kun fikk tre hele kamper under Solskjær, og etter 4-0-tapet borte mot Everton, der Martial spilte hele kampen, så var han bare på banen i 53 av Uniteds siste 360 minutter med fotball denne sesongen.

Ifølge Daily Mails Uniteds-journalist skal Solskjær ha skjelt ut Martial foran de andre i United-garderoben i forbindelse med Chelsea-kampen, for det han mente var dårlige holdninger.

Tidligere har united.no hørt at Solskjær er en fyr som gir folk én ny sjanse, men ikke mange. Hvis det stemmer – og hvis det faktisk stemmer at Martial har irritert United-manageren flere ganger – så bør nok Martial bruke sommeren godt.

Samtidig skrev han i januar under på en ny langtidskontrakt med United, frem til sommeren 2024 – og United har også opsjon på å beholde ham i ytterligere ett år. – Dette er den perfekte klubben for Anthony, sa Solskjær da. Martials videre utvikling er bare en av flere utfordringer – og mulige nøkler – for Uniteds fremtid. En vellykket Martial betyr fort et sterkt United, mens en mindre god Martial betyr fort et mindre vellykket United.