– Få spillere har vist større kjærlighet til United
På listen denne gangen finner vi en av Uniteds aller giftigste spisser, en kaptein som ble en bærebjelke, en kjeftesmelle som ble verdensmester, en klubblegende i supporterkretser og spilleren som trolig var Alex Fergusons beste investering, pris tatt i betraktning.
Kjære leser: Vi er inne i en ekstraordinær tid, også for oss fotballsupportere. Vi savner kamper, men akkurat nå det er mye som er viktigere her i verden. Likevel, til alle dere som er inne på united.no den neste perioden: På grunn av situasjonen så legger vi inntil videre ut absolutt alle nye saker på united.no åpent for alle å lese. Dette er en sak som normalt ville vært kun for medlemmer.
Peter Schmeichel er trolig Sir Alex Fergusons aller beste spillerkjøp, den beskjedne prisen på 505.000 pund tatt i betrakning.
Han er også den beste keeperen Manchester United har hatt og en målvakt som ga keeperrollen en ny dimensjon og betydning ved sin ekstreme tilstedeværelse.
Det viste også igjen i Uniteds trofèskap på Old Trafford.
Annonse
I løpet av åtte sesonger i United var Schmeichel helt sentral da United vant Premier League fem ganger, FA-cupen tre ganger, Ligacupen og ikke minst Champions League.
To ganger vant han The Double og én gang The Treble.
Karrieren i United fikk nemlig et perfekt punktum da Schmeichel var Uniteds kaptein i Champions League-finalen i 1999. Han bidro der til Teddy Sheringhams utligningsmål da han skapte kaos i Bayern-feltet på overtid.
I tillegg innkasserte dansken en rekke personlige utmerkelser. UEFAs «Årets målvakt» i 1992, 93, 97 og 98, UEFAs «Dream Team» 1992-2002 og IFFHS (Foreningen for fotballhistorikere og statistikkere) «Verdens beste keeper» i 1992 og 93 er bare noen av utmerkelsene.
I 2001 ble Peter Schmeichel også kåret til historiens beste keeper i en åpen avstemning avholdt av nyhetsbyrået Reuters. Den tidligere sovjetiske landslagskeeper Lev Yashin fulgte på andreplass, mens Gordon Banks ble nummer tre. Hele 200.000 stemmer kom inn fra hele verden.
Sir Alex Ferguson hadde vunnet både FA-cupen og cupvinnercupen med United, men visste at han trengte en ny keeper for å ta opp jakten på det etterlengtede ligagullet. Valget falt på den danske lysluggen som var dansk landslagskeeper, men relativt ukjent i England da han ble hentet fra Superliga-klubben Brøndby i august 1991.
Det var en handel Sir Alex Ferguson ti år senere skulle beskrive som «århundrets røverkjøp».
Med sine lynraske reflekser, dominerende og totalt fryktløse opptreden feltet tilførte han United en helt ny dimensjon defensivt og United slapp inn færrest mål i Premier League i fire av de åtte sesongene han var i klubben og United ble aldri dårligere enn nummer 2 i ligaen med Schmeichel mellom stengene.
Annonse
Den danske medaljegrossisten dro videre til Portugal. Der opplevde han, nær sagt selvfølgelig, å vinne ligaen i den første av to sesonger i hovedstadens nummer 2-klubb, Sporting. Deretter returnerte Schmeichel overraskende nok til England. Der spilte han en knapp sesong for Aston Villa, før han returnerte til Manchester for å trappe helt ned som sisteskanse i Manchester City (et valg for eksempel Gary Neville har kritisert dansken for).
Schmeichel har også den unike rekorden ved aldri å tape et Manchester-derby, enten han spilte for United eller City.
Juryen uttaler:Peter Schmeichel er ikke bare den største keeperen som har spilt i United. Han er også den største målvakten i Premier League-epoken. Dansken holdt verdensklasse i flere sesonger og kun Alex Stepney blant Uniteds mange solide målvakter har flere kamper for United, med David De Gea bare fire kamper bak. Hadde denne listen handlet om tidenes beste United-spillere, ville Schmeichel utvilsomt kommet høyere. Selv om ikke Manchester City var en stor konkurrent til United da Schmeichel skrev under for klubben er det ikke tvil om at han ødela noe av sin legendestatus på Old Trafford ved å avslutte karrieren hos rivalen. Danskens feiring av Citys 3-1-seier mot United i det siste byderbyet på Maine Road er det mange United-supportere som aldri kommer til å glemme, og det er definitivt veldig delte meninger om hans legendestatus blant fansen – til tross for en herlig United-spillerkarriere.
Det var ingen tilfeldighet at lokket på den prestisjetunge FA-cuppokalen endte på hodet til Crerand etter seieren mot Leicester i 1963.
Skotten var en spøkefugl og humørspreder, men først og fremst en glimrende midtbanespiller gjennom 1960-tallet for Sir Matt Busbys United.
Ordtaket blant United-fansen i denne perioden var ofte «If Paddy plays well, United play well».
Crerand spilte ofte bra og United hadde ingen erstatter for ham.
Paddy Crerand ble kjøpt fordi Busby forstod at Law trengte en som kunne fore ham med pasninger og skotten ble kjøpt fem måneder etter landsmannen Law som det første spillerkjøpet til Busby etter at Law hadde ankommet Old Trafford fra Torino.
Busby hadde så stor tillit til Laws vurderingsevne at han spurte måltyven om hvem han skulle velge av Crerand og Rangers’ Jim Baxter. Law kjente begge fra Skottland og valgte Crerand, til tross for at Baxter var en meget god venn.
Annonse
Crerand spilte «bare» ni sesonger for United, men snittet i antall kamper per sesong var imponerende 44,1 inkludert hans første som var fra februar til mai. Crerand var påliteligheten selv og i løpet av sine fem første hele sesonger i United gikk han kun glipp av ni av de 210 ligakampene United spilte.
Annonse
Crerand var således meget viktig i alle Uniteds pokaler på 1960-tallet, da han var med på å vinne to ligatitler, FA-cupen og europacupen for serievinnere i 1968.
Det er mange spillere som har en lenger merittliste enn Crerand, men skotten scorer høyt for sin lidenskap for Manchester United.
Paddy Crerand fungerte nesten som en «fadder» for George Best, og lot ham få bo hjemme hos seg og kona da det stormet som mest rundt driblekunstneren.
Crerand er også ofte blitt beskrevet som «broen mellom klubben og supporterne», noe som har gjort ham til en særdeles populær skikkelse i supporterkretser på Old Trafford, og flere spillere brukte i flere år Crerand som rådgiver i supporterrelaterte spørsmål.
Han var også den første til å forsvare Eric Cantona offentlig etter karatesparkene på Selhurst Park.
Crerand blir ofte kalt «røde Paddy», både for sitt politiske ståsted og for kjærligheten til United. Crerands selvbiografi het passende nok Never Turn the Other Cheek og skotten var en knalltøff, men ikke ufin, spiller.
Skotten hadde også et kort opphold som assistentmanager under Tommy Docherty.
Crerand jobbet i flere år som ekspertkommentator i radio før han begynte å jobbe for MUTV. Her har Crerand blitt en populær sidekommentator på Uniteds kamper, i tillegg til å ha sitt eget show der han svarer på spørsmål fra seerne. Som kommentator har han blitt kjent for å være usedvanlig partisk, gjerne med kommentarer som «det der var ikke engang et frispark» når United-spillere takler en motspiller stygt.
Juryen uttaler:Best, Law og Charlton er kanskje de største 60-tallsheltene, men trioen fikk nyte svært godt av Crerands pasningsfot og habile spill på midtbanen. Foruten å være en nøkkelspiller for Busbys United, er det få spillere som har vist en større kjærlighet til United enn Crerand. Selv i en alder av 81 år er han et fast innslag som kommentator på Uniteds kamper og er trolig den enkeltpersonen som linker gammel og ny tid i United bedre sammen enn noen andre. En uhyre populær skikkelse blant supporterne.
Kun tre spillere i Manchester Uniteds historie har scoret flere mål enn Jack Rowley. Sammen med Wayne Rooney, Bobby Charlton og Denis Law, er spissen fra Wolverhampton kun én av fire spillere med over 200 mål for United.
Rowley spilte 12 sesonger i United, og 2. verdenskrig er årsaken til at det ikke ble betydelig flere for den målfarlige angrepsspilleren.
Jack Rowley startet fotballkarrieren i hjembyens Wolverhampton Wanderers, men måtte til 3. divisjonsklubben Bournemouth for å få sjansen til førstelagsfotball. At han snart skulle ende opp i United, var mer eller mindre en tilfeldighet.
Uniteds styreformann James Gibson eide et hus i den engelske sørkystbyen. Der fikk han tidlig nyss om det unge tenåringstalentet, og hentet Rowley til Old Trafford for 3.000 pund 22. oktober 1937.
Allerede dagen etter overgangen debuterte den ferske 17-åringen for sin nye klubb, som venstreving i 1-0-seieren over Sheffield Wednesday på Old Trafford. Dette var imidlertid bare ment som en smaksprøve, og den unge angriperen måtte vente noen uker på neste sjanse. Den dukket opp da walisiske Swansea kom på besøk i begynnelsen av desember, en kamp som skulle vise seg å bli Rowleys store gjennombrudd.
United vant 5-1 etter fire mål av Rowley.
Da 2. verdenskrig brøt ut meldte Rowley seg til militærtjeneste, men forble stasjonert i England gjennom det meste av krigen.
I denne perioden gjestespilte han etter tur for Wolverhampton og Tottenham, men også for England i en uoffisiell landskamp mot Wales i 1944. Få måneder senere ble han sendt over Kanalen for å være med på landgangen i Normandie.
Rowley slapp unna D-dagen uten mén, og kunne snart returnere til Old Trafford etter et fem år langt fravær.
Han fortsatte umiddelbart der han hadde sluppet i 1939, og bøttet inn mål i den siste sesongen av den såkalte «Krigsserien». Fra det øyeblikk ligafotballen igjen begynte å rulle, høsten 1946, var Jack Rowley blitt delvis omskolert.
Klubbens nye manager, Matt Busby, hadde funnet ut at den målfarlige ville kunne gjøre en vel så god jobb for laget som ren senterløper. Og slik ble det. Med god hjelp av indreløperne Stan Pearson og Johnny Morris/John Downie, produserte «Gunner» Rowley scoringer på løpende bånd.
Han skjøt seg til topps på klubbens scoringslister i fem av syv sesonger og den imponerende statistikken inkluderte en ny klubbrekord med 30 fulltreffere på vei mot ligatriumfen i 1952, klubbens første siden 1911.
Denne rekorden ble stående frem til 1959/60-sesongen da Dennis Viollet overgikk den med sine 32 scoringer.
Seks spillere har scoret to mål i én og samme FA-cupfinale for Manchester United og Rowley var den første av dem alle da United vant 4-2 mot Blackpool i 1948. Siden har David Herd, Bryan Robson, Mark Hughes, Eric Cantona og Ruud van Nistelrooy kopiert den bragden.
Harold Halse og George Best er de to eneste spillerne i historien som har scoret seks mål i én og samme kamp for United. Sammen med Dimitar Berbatov og Andy Cole innehar Jack Rowley andreplassen på listen med fem mål i én kamp, mot Yeovil Town i FA-cupen i 1949.
Kun Denis Law har scoret flere FA-cupmål for Manchester United enn Rowley, som merkelig nok fikk kun seks landskamper for England. Særlig når man ser på det faktum at han scoret seks landslagsmål på de seks kampene han fikk med de tre løvene på brystet!
I februar 1955 forlot «The Gunner» Old Trafford for siste gang, i visshet om at han på det tidspunktet var Manchester Uniteds største målscorer gjennom alle tider med 211 mål.
Juryen uttaler:Jack Rowleys posisjon som en av tidenes største angrepsspillere i United er ubestridt. Han var en særdeles viktig og ikke minst giftig spiss og helt sentral i Sir Matt Busbys første mesterlag. Rowleys statistikk taler egentlig for seg, som kun en av fire spillere med mer enn 200 mål for rødtrøyene. Om det ikke var for andre verdenskrig, så ville han kanskje ha vært den spilleren med aller flest mål i United-historien? Uansett er Rowley definitivt en legende, med solide prestasjoner på begge sider av krigen.
For å forstå Johnny Careys betydning i United-historien er det viktig å se på hvor sentral han var i begynnelsen av Matt Busby-æraen.
Carey var Uniteds ubestridte kaptein i de første årene etter 2. verdenskrig, og kanskje den viktigste brikken for Busby da skotten bygget sitt første storlag like etter krigen.
Carey var kapteinen som ledet United til FA-cuptriumf i 1948 og ligamesterskapet fire år senere.
I 1949 ble han også kåret til årets spiller av de britiske fotballjournalistene i den andre kåringen som ble avholdt. Han er, sammen med Roy Keane, fremdeles den eneste iren som har vunnet prisen, og han er kun en av åtte United-spillere i historien som har vunnet den prestisjetunge prisen.
Carey var også den første iren som vant et betydelig trofé med United.
På banen styrte han sine tropper med kløkt gjennom eksemplets makt, og utenfor banen med lavmælt vennlighet og upåklagelig oppførsel.
Carey var temmelig lik sin manager, Sir Matt Busby, både i fremtoning og væremåte. Managerlegenden hadde derfor stor respekt for iren, og gjorde ham til sin kaptein praktisk talt umiddelbart etter at han kom til United.
Så viktig var Carey for Busby, og så viktig ble Carey for United, da klubben gjenoppstod som en stormakt i Storbritannia.
Carey var spilleren som fikk alt til å virke enkelt og naturlig. Med sitt balanserte temperament ble han aldri brakt ut av fatning.
Det var tilfeldigheter mer enn noe annet som førte Johnny Carey til Old Trafford. Uniteds sjefsspeider Louis Rocca hadde nemlig en helt annen spiller i tankene i november 1936 da han dukket opp i Careys hjemby, Dublin.
Rocca ønsket å se nærmere på Bohemians’ senterløper Benny Gaughan, men den planen skar seg, for samme dag, og til Roccas store fortvilelse, skrev nemlig Gaughan under for skotske Celtic.
Rocca lot seg imidlertid overtale til å tilbringe noen ekstradager i den irske hovedstaden. Uniteds Dublin-baserte speider,Billy Behan, fanget nemlig Roccas interesse ved å berette om en 17-åring som spilte for det lokale laget, St. James’ Gate.
Behan var speideren som også oppdaget Liam Whelan, Tony Dunne, Don Givens, og senere Kevin Moran og Paul McGrath, men Johnny Carey var kanskje hans aller beste anbefaling til United.
Rocca ble så imponert av det den irske tenåringen viste frem at han sporenstreks bladde opp £250, og tok ham med seg tilbake over Irskesjøen.
I sin første sesong for United var Carey en sterk bidragsyter til at klubben tok steget opp fra 2. divisjon. Men Carey hadde egentlig innledet sin fotballkarriere som angrepsspiller, og det var som angriper han også innledet sitt nye liv i Manchester.
Da krigen brøt ut og trakk Carey i soldatuniformen. I mer enn fem år ble han flyttet rundt omkring, utstasjonert blant annet i Italia og i Midtøsten, før han returnerte til Old Trafford.
Der skulle den fortsatt unge iren få merke at den omflakkende tilværelsen ikke var over, til tross for at krigstjenesten var et tilbakelagt kapitel. Den nytilsatte manageren, Matt Busby, så nemlig at Carey trolig hadde et større potensial som midtbane- eller forsvarsspiller enn som angriper. Dermed flyttet han ham rundt på laget i søken etter å utnytte hans egenskaper best mulig.
Det var som høyreback han virkelig skapte seg et navn og det var i denne posisjonen han ledet Manchester United til FA-cupmesterskapet i 1948 og til ligamesterskapet fire år senere.
Sommeren 1953, nær 17 år etter at han første gang dukket opp på Old Trafford, la Johnny Carey fotballstøvlene på hyllen. Han var blitt 34 år gammel, og hadde 344 kamper bak seg i den røde trøyen.
Flere klubber ønsket iren, men Carey hadde bestemt seg og takket høflig nei til samtlige.
Da Blackburn Rovers dukket opp og tilbød ham managerjobben på Ewood Park, var det derimot ikke lenger nei i hans munn. Dermed innledet han en managerkarriere som skulle komme til å strekke seg over 18 år. Den inkluderte klubber som Everton, Leyton Orient og Nottingham Forest, og til slutt Blackburn igjen, før han trakk seg tilbake etter sesongslutt i 1971.
23. august 1995 døde Johnny Carey etter lengre tids sykdom, 76 år gammel. Med hans bortgang mistet britisk fotball en av sine mest markante og respekterte skikkelser.
Juryen uttaler:Johnny Careys betydning for Sir Matt Busby, etter at skotten overtok managerjobben i United, var enorm. Han var lederskikkelsen på banen og den bærebjelken Busby kunne bygge laget rundt. Carey har blitt beskrevet som kanskje den mest elegante kapteinen i Uniteds historie, og hans ti sesonger i United ville naturligvis blitt atskillig flere om det ikke var for 2. verdenskrig. En bauta, en leder og en legende.
Nobby Stiles var sammen med Bobby Charlton den eneste engelske spilleren som hadde vunnet både VM (1966) og europacupen for serievinnere (1968), før Liverpools Ian Callaghan og resten av England-troppen, som ikke spilte i VM-finalen (deriblant Uniteds John Connelly), ble tildelt vinnermedaljer i 2009.
Stiles ble kjent for sin tøffe og oppofrende stil, men så ble han også født under bomberegnet fra tyske fly i Manchester i 1942.
Stiles vokste opp i Collyhurst i Manchester og var en stor United-supporter i oppveksten. Han hadde fast plass på ståtribunen på motsatt side av Stretford End, og var ofte på Old Trafford over to timer før avspark.
Den unge Nobby Stiles var ikke bare en stor United-fan, men også en begavet spiller. Mange klubber ønsket Stiles, men faren, som var en stor United-fan, sa nei til samtlige uten å spørre Nobby, fordi han håpet United ville melde interesse.
Og det gjorde Matt Busby og United.
Nobby fikk lærlingkontrakt som 15-åring og det store forbildet var Eddie Colman, som Nobby konsekvent kalte Coly. Som læregutt i United hadde Stiles som oppgave å pusse fotballskoene til nettopp Colman.
6. februar 1958, etter å ha lest ettermiddagsutgaven av Manchester Chronicle, gikk Nobby rett i kirken og ba om at avisen måtte ta feil.
Den manglende tanngarden og den oppofrende stilen ble Stiles sitt varemerke og han ble en særdeles viktig spiller for Busby da skotten ledet United til ligamesterskap både i 1964/65- og 1966/67-sesongene.
Karrierens store høydepunkt, med all respekt for det han oppnådde med United, kom sommeren 1966 da han spilte samtlige minutter for England i VM-triumfen på hjemmebane. Stiles briljerte i semifinalen mot Portugal ved å holde Eusebio i sjakk, og lagkameraten Bobby Charlton scoret de to målene da England vant 2-1 og tok seg til finalen. England-fansen har aldri glemt Nobbys seiersdans etter at VM-troféet var sikret (en dans som er nevnt i både 96-versjonen og 98-versjonen av Three Lions-sangen).
To år etter fikk Stiles gleden av å slå Eusebio på ny da United vant europacupen, også det på Wembley med 4-1 over Benfica etter ekstraomganger.
– Jeg tror at hvis en satte opp Manchester Uniteds beste lag noensinne, og Nobby ikke var på det laget, så ville det ha vært noe som manglet, sa Alex Ferguson i et intervju i en 1992-film om fotballens tøffinger.
Stiles gikk under kallenavnet Happy, og det var Shay Brennan som «døpte» ham. Kallenavnet var ikke myntet på at han var liten, lett og glad, men fordi han var så grinete på banen.
Stiles var for øvrig ekstremt nærsynt, noe som periodevis skapte problemer for ham på banen, spesielt som ung spiller – og innimellom utenfor banen også. Etter landslagsdebuten mot Skottland gikk Stiles feil vei inne på Cafe Royal da han var på vei til England-banketten, og satte seg ned med noen ukjente mennesker mens han så seg rundt for å se om han kunne finne noen av lagkameratene. Stiles skjønte ikke at han hadde havnet i helt feil forsamling før en av hans ukjente sidemenn spurte ham om det var bruden eller brudgommen han kjente.
Etter en heller lite vellykket managerkarriere, takket Stiles med glede ja til Alex Ferguson da skotten tilbød han rollen som ungdomstrener i 1989. Det var en jobb han hadde i fire år og sammen med Eric Harrison har Stiles en stor del av æren for å ha bidratt til å få frem «Class of ’92».
Da Uniteds legendariske ungdomslag for alvor ble etablert som en enhet og vant Milk Cup i Nord-Irland, var det Stiles som ledet laget.
Nobby Stiles hadde en fast spalte i United-Supporteren i flere år, og vil bli husket som en særdeles viktig spiller i historien under Sir Matt Busbys storhetstid.
De senere årene har Stiles slitt med sykdom og i 2016 opplyste familien at han slet med demens.
Juryen uttaler:Det er særlig Sir Bobby Charlton, Denis Law og George Best som blir trukket fram fra Uniteds storhetstid på 1960-tallet, men ingen skal undervurdere terrieren Nobby Stiles sin betydning både for Manchester United og England. I elleve sesonger var han en svært sentral brikke på United-laget, og han gjorde ofte grovarbeidet som igjen gjorde at de nevnte tre spillerne kunne skinne. Juryen har lagt stor vekt på å se bak resultatene og trekke frem spillere som hadde viktige roller på de ulike United-lagene, men som ikke alltid har fått den heder og ære som de har fortjent. Nobby Stiles har vært en United-mann hele sitt liv både som supporter, læregutt, spiller og trener. En legende i ordets rette forstand.
Hele lista hittil:
21. plass: Nobby Stiles 22. plass: Johnny Carey 23. plass: Jack Rowley 24. plass: Paddy Crerand 25. plass: Peter Schmeichel 26. plass: Steve Bruce 27. plass: Charlie Roberts 28. plass: Michael Carrick 29. plass: Billy Meredith 30. plass: Edwin van der Sar 31. plass: Alex Stepney 32. plass: Nemanja Vidic 33. plass: Dennis Viollet 34. plass: Norman Whiteside 35. plass: Eddie Colman 36. plass: David de Gea 37. plass: Gary Pallister 38. plass: Joe Spence 39. plass: Ruud van Nistelrooy: 40. plass: Martin Buchan 41. plass: Tony Dunne 42. plass: Steve Coppell 43. plass: Mark Hughes 44. plass: Patrice Evra 45. plass: Andy Cole 46. plass: Brian McClair 47. plass: Arthur Albiston 48. plass: Harry Stafford 49. plass: Sandy Turnbull 50. plass: Sammy McIlroy
