Han er tidenes toppscorer og ble et ikon. Likevel splitter han United-fansen
Vi presenterer nå de to siste plassene før vi tar fatt på topp 10-listen. Denne gangen handler det om to spillere som begge fortjener legendestatus. Men der United-fansen trykket den ene til sine bryst, var det delte meninger om den andre. Det til tross for en fantastisk United-karriere.
Kjære leser: Vi er inne i en ekstraordinær tid, også for oss fotballsupportere. Vi savner kamper, men akkurat nå det er mye som er viktigere her i verden. Likevel, til alle dere som er inne på united.no den neste perioden: På grunn av situasjonen så legger vi inntil videre ut absolutt alle nye saker på united.no åpent for alle å lese. Dette er en sak som normalt ville vært kun for medlemmer.
Det er en enorm prestasjon, og kanskje vil rekorden hans, med flest mål for Manchester United gjennom alle tider, aldri bli slått.
Kun fem spillere har flere kamper for Manchester United og i Premier League-epoken er det kun tre. Det er bare Alan Shearer har scoret flere Premier League-mål enn ham og ingen har scoret flere for én og samme klubb i Premier League.
Legg også til at han er tidenes toppscorer for England med 53 landslagsmål på 120 kamper, og at det kun er Peter Shilton som kan vise til flere landskamper for England.
Alt skulle tyde på at statistikken alene skulle gjøre han til en av Manchester Uniteds aller største legender.
Annonse
Likevel er det deler av supportermiljøet i Manchester United som har vanskelig for å trykke Wayne Rooney til sine bryst etter at han to ganger flørtet åpenlyst med et klubbskifte og nettopp det er grunnen til at Rooney også ramler utenfor topp 10 i vår kåring.
Wayne Rooney var bare 18 år gammel da han i 2004 kom til United fra Everton med et enormt forventningspress på sine skuldre som verdens dyreste tenåring.
United betalte 25,6 millioner pund for Rooney, med en tilleggsklausul på ytterligere fire millioner pund som raskt ble oppfylt.
Den heftige prisen affiserte imidlertid ikke Wayne Mark Rooney.
«Vi er klare for Rooney», proklamerte Fenerbahce-manager Christoph Daum dagen før Champions League-møtet med United på Old Trafford i 2004.
Etter kampen satt tyskeren igjen, om ikke med skjegget så i alle fall med sin karakteristiske bart, i postkassen.
United vant 6-2 og Wayne Rooney la et ekstra press på seg selv ved å score hattrick i debutkampen mot Istanbul-klubben. Rooney fulgte også opp med å bli Uniteds toppscorer i debutsesongen som ble avsluttet med tap på straffespark mot Arsenal i FA-cupfinalen.
Året etter fulgte han opp med 19 scoringer og ble kun slått av Ruud van Nistelrooy. Både Rooney og United fikk sin revansj for det urettferdige tapet mot Arsenal i Cardiff da Wigan ble slått 4-0 i ligacupfinalen, også det i den walisiske hovedstaden, i en kamp der Rooney scoret to mål.
Det var bare de ytterst få som kunne matche Rooneys fysiske styrke. Det voldsomme rykket, kombinert med to fantastiske skuddben, gjorde oppgaven med å stoppe ham særdeles vanskelig.
Da Ruud van Nistelrooy forlot United, regnet de fleste med at Sir Alex Ferguson måtte hente inn en ny stjernespiss for å erstatte nederlenderen. I stedet visste skotten at han hadde et spesielt lag på gang. Anført av Rooney og Cristiano Ronaldo, som delte toppscorertittelen med 23 mål, ble United igjen ligamester dominerte engelsk fotball på ny.
I 2007/08-sesongen var United nær ved å vinne en ny trippeltriumf, men snublet på mirakuløst vis i kvartfinalen mot Portsmouth på Old Trafford. Laget vant imidlertid både Premier League og ikke minst Champions League. Trioen Rooney, Ronaldo og Carlos Tevez besørget 16 av Uniteds 20 mål i turneringen på veien til finalen i Moskva.
Annonse
Da Cristiano Ronaldo ble solgt til Real Madrid sommeren 2009, måtte Rooney ta enda mer ansvar. I den påfølgende sesongen, der United mistet ligagullet til Chelsea på målstreken, leverte Rooney trolig sin aller beste sesong.
Annonse
Han fikk utmerkelsene som årets spiller både fra spillerforeningen (PFA) og fra de britiske fotballjournalistene (FWA), mye takket være sine 34 mål for United.
Wayne Rooney er foreløpig den siste United-spilleren som har vunnet disse to utmerkelsene.
Den samme høsten kom imidlertid den første alvorlige konfrontasjonen mellom Rooney og Sir Alex Ferguson da Rooney vegret seg for å forlenge avtalen med United, og ønsket seg bort fra klubben som han mente manglet ambisjoner.
Rooney skrev som kjent under på en ny og kraftig forbedret kontrakt med United, men forholdet til Sir Alex Ferguson, og mange United-supportere, ble aldri det samme igjen.
I skottens siste sesong, 2012/13, ble Rooney også vraket til den viktige hjemmekampen i Champions League mot Real Madrid, og etter den siste hjemmekampen mot Swansea bekreftet Ferguson at Rooney igjen hadde ytret ønske om å bli solgt.
Nok en gang skrev imidlertid Rooney under på en ny United-kontrakt, denne gangen under David Moyes som var hans gamle sjef fra Everton da han fikk sin seniordebut.
Men nedturen hadde allerede startet for Rooney. Til tross for at Louis van Gaal ga ham kapteinsbindet i 2014, var det flere utenomsportslige episoder som kom til å stjele overskriftene og Rooney klarte ikke å matche sine tidligere målsnitt.
Likevel vant Rooney omsider FA-cupen i 2016 og han fikk spille de siste minuttene av Europa League-finalen i 2017 som ble et verdig punktum på en lang og innholdsrik karriere i United.
Rooney ble også en fremtredende spiller for England, hvor han i 2006, 2010 og 2014, representerte England i VM-sluttspill. I tillegg spilte han i EM-sluttspillene i 2004, 2012 og 2016.
Etter fotball-VM i Brasil i 2014, overtok Rooney det engelske kapteinsbindet. Det bar han helt frem til 2018.
Juryen uttaler:Sangen der Wayne Rooney blir omtalt som den hvite Pele, runget på Old Trafford i en årrekke og United har mye å være takknemlig for. Det er umulig å glemme brassesparket mot Manchester City på Old Trafford som av BBC ble kåret til tidenes Premier League-mål. Ei heller suseren på volley mot Newcastle som er et av de vakreste skuddene på Old Trafford noen gang. 5 ligamesterskap, 3 ligacup-titler, FA-cupen, klubb-VM, Europa League og ikke minst Champions League vitner om en spiller som oppnådde mye. Han var også toppscorer for United i 6 av de 13 sesongene han spilte for klubben og han er den spissen i Premier League-historien med flest sesonger med et tosifret antall mål. Men det er heller ikke mulig å glemme da han to ganger flørtet med et klubbskifte. Kanskje var det hele var et spill for å presse frem bedre kontrakter i United, men muligens ønsket han seg virkelig bort. Det tok seg uansett ikke pent ut og derfor er det, nesten naturstridig om vi ser på statistikken hans, fremdeles delte meninger om Rooney blant United-fansen. Og nettopp derfor faller han utenfor vår topp 10-liste. Rooney er en legende, men legendestatusen hans kunne stått mye sterkere om han hadde spilt kortene sine riktig.
«Han var hard som stein og en vanvittig tøffing. Jeg var alltid glad jeg slapp å spille mot ham», fortalte Sir Bobby Charlton om Bill Foulkes.
Charlton, som var en av heltene fra Englands VM-triumf i 1966 har også beskrevet semifinalen i serievinnercupen mot Real Madrid som «trolig den mest avgjørende kampen jeg noen gang spilte i».
«Ingen, absolutt ingen, gjorde mer for å vinne den kampen enn Bill», la Charlton til.
United vant riktignok ikke semifinalen, men klarte 3-3 på Santiago Bernabeu i en høydramatisk kamp og det var Foulkes som bredsidet inn Uniteds tredje scoring etter at spanjolene hadde ledet 3-1. Dermed var Manchester United omsider klar for finalen i serievinnercupen for første gang, og bare ett skritt unna å oppfylle Sir Matt Busbys store drøm:
Å bli best i Europa.
Foulkes selv mintes scoringen mot Real Madrid slik i et intervju med Manchester Evening News i 2000:
«Jeg gikk på et løp og tenkte at jeg kunne skape rom for George Best. Da Best hadde ballen og så opp var jeg den eneste United-spilleren i feltet, hvilket var ganske utrolig i seg selv. Han ga meg ballen, en perfekt pasning og alt jeg trengte å gjøre var å bredside den inn. Først var publikum helt stille, så ble jeg omkranset av mine lagkamerater.»
Foulkes fikk se drømmen om en Europacuptriumf bli knust i løpet av noen få, katastrofale sekunder i 1958, og ante lite om at han ti år senere skulle stå på Wembley og motta hyllesten fra 100.000 jublende tilhengere etter nettopp å ha fått realisert sin mangeårige drøm om å erobre Europa.
Da United vant europacupfinalen mot Benfica var Foulkes og Charlton de eneste gjenværende spillerne fra den tragiske dagen i München, 6. februar i 1958.
Det er få fotballhistorier som er mer rørende og emosjonelle enn den om William Anthony Foulkes, en stor og sterk forsvarsspiller fra gruvestedet St.Helens på Merseyside som i hele 16 sesonger var et soleklart innslag på Uniteds førstelag.
Kanskje er han ikke den mest kjente av Matt Busbys elever, men han var utvilsomt en av de viktigste og en av de aller største i klubbens historie.
Og den mentale styrken han viste mangler nesten sidestykke i United-historien. Ikke bare fordi han overtok kapteinsbindet etter Roger Byrne som døde i München-tragedien, men fordi Foulkes i utgangspunktet hadde alle odds mot seg til å bli en storspiller.
Som sønn av en gruvearbeider var det aldri tvil om hvordan den unge William Anthony Foulkes skulle tjene til livets opphold.
Men, selv om yrkeskarrieren forutsigbart nok startet i gruvene, hadde Bill liten lyst til å gå gjennom livet med hjelm og lykt. Det var bare det at i St. Helens var der ikke stort annet å ta seg til i årene like etter krigen. Men på fritiden drev man med både fotball og rugby.
Det skulle bli Bills redning og snarvei opp fra det underjordiske, men i flere år kombinerte han jobben som gruvearbeider med karrieren i United.
Hver morgen våknet han klokken 05 og spaserte til jobben der han startet en time senere. Etter at skiftet hans var ferdig klokken 14.30 dusjet han, fant frem bagen med fotballtøyet og tok toget til Manchester. Klokken 18.00 startet treningene med United, og da Bill var tilbake i sengen hadde klokken som regel passert midnatt.
Foulkes ble hentet til United i 1950 fra ungdomsklubben Whiston Boys og imponerte såpass på treningene at han ble tilbudt kontrakt.
Debuten kom i 1952 mot Liverpool, men til tross for at Foulkes var i ferd med å spille seg inn på laget til Matt Busby fortsatte han å jobbe som gruvearbeider til 1954 da han fikk sin første og faktisk eneste landskamp for England.
Det gjorde han fordi de syv pundene han tjente i uken i starten av United-karrieren, var under halvparten av det han tjente som gruvearbeider
United-manager Matt Busby var forsiktig med å matche sine unge spillere, og Foulkes måtte vente helt til september 1953 før neste sjanse bød seg. Den tok han til gjengjeld vel vare på.
Bill Foulkes gjorde høyrebackplassen til sin egen, selv om han senere i karrieren ble flyttet inn i midtforsvaret,
Foulkes hjalp United til fire ligagull og det skulle ta 32 år før flere av spillerne på United-laget som vant «The Treble» slo den rekorden.
Foulkes hadde også en periode rekorden for flest kamper for Manchester United, og det er kun Ryan Giggs, Sir Bobby Charlton og Paul Scholes som har spilt flere kamper for klubben.
16. august 1969 spilte Bill Foulkes sin 688. og siste kamp for Manchester United. Han la opp ved sesongslutt i 1970, og ble da utnevnt til klubbens juniortrener. Året etter tok han i tillegg på seg ansvaret for reservelaget, en jobb han fylte frem til 1975.
Da forlot han Old Trafford etter 25 år, for å forsøke seg på egenhånd. Det ble et trenerliv som skulle føre Bill Foulkes rundt omkring i verden. Han forlot England og innledet en utenlandstilværelse i flere år, på den andre siden av Atlanteren.
I 1980 gikk ferden tilbake over det store havet. Den endte i Norge, hvor han trente Steinkjer, IL Bryn, Lillestrøm og Viking.
Han tok farvel i 1988 og avsluttet deretter sin omflakkende tilværelse med fire år i Japan i klubben Mazda.
Det er også en trist side ved Bill Foulkes sitt liv. I 1992 trengte han penger og gikk da til det triste, men nødvendige skritt å auksjonere bort hele sin samling fra en lang fotballkarriere.
20 gjenstander, deriblant medaljen fra europacupfinalen i 1968 og drakten fra den samme kampen gikk under hammeren hos auksjonshuset Christies i London. For den blå drakten han benyttet i finalen mot Benfica fikk Foulkes skarve 1800 pund og auksjonen innbrakte cirka £35.000 totalt. En tragisk lav sum, hans fantastiske fotballkarriere tatt i betraktning.
Enda tristere er det å tenke på at vinnermedaljen fra 1968 ble solgt for over 40.000 pund alene, 20 år etter, på en annen auksjon.
De siste årene var Foulkes rammet av Alzheimer’s og 25. november 2013 sovnet krigeren og hardhausen stille inn.
I begravelsen fortalte sønnen Stephen om hvordan farens sykdom hemmet ham på slutten, men at Foulkes kjempet for å holde ut så lenge som mulig, inspirert av tragedien i München som han sjelden snakket om, men som naturligvis preget livet hans.
Juryen uttaler:Bill Foulkes var ikke bare en bauta av en spiller. Han var også en hedersmann av dimensjoner. Til tross for den tragiske ulykken 6. februar 1958, tok han på seg rollen som leder og kaptein for å holde lagmoralen oppe i en svært vanskelig tid. Foulkes rolle i Manchester United var så viktig og betydningsfull at hans fire ligamesterskap ikke ble passert før i 1999 da flere av spillerne på Fergusons Treble-lag hadde vunnet sine femte ligamesterskap. Foulkes vant også FA-cupen i 1963. Da United vant Europacupen i 1968 hadde Foulkes rukket å bli 36 år og han visste at dette etter alle solemerker ville bli hans siste mulighet til å vinne det etterlengtede troféet, selv om United nådde semifinalen året etter. Foulkes spilte hele 18 sesonger for Manchester United før han la opp i 1970. Han vil alltid bli husket som en legende blant fansen, både for den rollen han spilte etter München-tragedien og for sin lange og trofaste karriere i United som strakk seg over hele 18 sesonger.
Hele lista hittil:
11. plass: Bill Foulkes 12. plass: Wayne Rooney 13. plass: Harry Gregg 14. plass: Gary Neville 15. plass: Rio Ferdinand 16. plass: David Beckham 17. plass: Tommy Taylor 18. plass: Denis Irwin 19. plass: Roger Byrne 20. plass: Ole Gunnar Solskjær 21. plass: Nobby Stiles 22. plass: Johnny Carey 23. plass: Jack Rowley 24. plass: Paddy Crerand 25. plass: Peter Schmeichel 26. plass: Steve Bruce 27. plass: Charlie Roberts 28. plass: Michael Carrick 29. plass: Billy Meredith 30. plass: Edwin van der Sar 31. plass: Alex Stepney 32. plass: Nemanja Vidic 33. plass: Dennis Viollet 34. plass: Norman Whiteside 35. plass: Eddie Colman 36. plass: David de Gea 37. plass: Gary Pallister 38. plass: Joe Spence 39. plass: Ruud van Nistelrooy: 40. plass: Martin Buchan 41. plass: Tony Dunne 42. plass: Steve Coppell 43. plass: Mark Hughes 44. plass: Patrice Evra 45. plass: Andy Cole 46. plass: Brian McClair 47. plass: Arthur Albiston 48. plass: Harry Stafford 49. plass: Sandy Turnbull 50. plass: Sammy McIlroy
