Glazer-familiens budbringer

 I solskinnet på en fortauscafé likeve ved togstasjonen Liverpool Street i London, sitter Tehsin Nayani og nipper til en forfriskende leskedrikk.

Han har ingen problemer med å innrømme at misnøyen med Glazer-familien blant United-fansen ikke har gått helt over, men det er vanskelig ikke å gi ham rett i at mishagsytringene mot Uniteds amerikanske eierfamilie er langt færre og spedere enn noen gang.

Over til fienden

-Er det særlig én ting som har gjort et varig inntrykk på meg etter å ha jobbet for Glazer-familien, så er det hvor rolige og jordnære de var i alt de foretok seg. Presset fra media, fansen som demonstrerte, hatbrev og negative reaksjoner prellet av på dem. De hadde en urokkelig tro på sin strategi. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger Joel Glazer sa til meg: «Tes, fotball får frem de emosjonelle sidene i folk, men vær tålmodig. Det hele vil gå over, bare vent og se, forklarer Tehsin Nayani til United.no.

I seks år hadde Nayani jobben med å snakke med media på vegne av Glazer-familien som har vært svært hemmelighetsfulle om sitt eierskap i United.

Nå letter imidlertid Nayani litt på hemmelighetssløret som har hengt over Uniteds amerikanske eiere. 

– Glazer-familien har vært mye mer «hands on» i det som har skjedd i United enn det fansen er klare over. Mange av de største sponsorkontraktene, utforming av reklameskilt på Old Trafford og den uhyre vellykkede satsingen på regionale sponsorater, er alle produkter av ders visjoner og harde arbeid. Glazer-familien er kanskje ikke de ideelle eierne av United, men i ettertid vil historien vise at de var gode eiere, mener Nayani.

Likevel hviler det et slør av mystikk over Glazer-familien. De er svært hemmelighetsfulle, og i løpet av sine ti år som eiere av Manchester United, har Glazer-familien kun samtykket til å gi ett eneste intervju om eierskapet i United. Det kom i juli 2005 da Joel Glazer satte seg ned med Steve Bower i MUTV og forklarte hvorfor familien hadde brukt nærmere 800 millioner pund på å kjøpe klubben.

Siden den gang har det vært fullstendig tyst fra Glazers side.

I stedet fikk Nayani jobben med å bli familiens talsmann. Det ga ham både tette bånd til Glazer-familien og et unikt innblikk i hvordan familien ønsket å utvikle United.

– Joel Glazer har alltid understreket at deres eierskap i United er et maraton, ikke en sprint. De har alltid sett på oppkjøpet av United som en langsiktig investering, og har ikke vært interesserte i å selge uansett hvilke spekulasjoner og rykter som har versert i media, forklarer Nayani til United.no.

Egentlig var det ganske naturstridig at Nayani skulle ende opp som talsmann for eierne av Manchester United. PR-rådgiveren var nemlig en svoren Liverpool-fan fra barndommen av.

I 2005 jobbet han for PR-byrået Smithfields som ble hyret inn av Rotchilds, banken som jobbet tett med Glazer-familien da de planla oppkjøpet av United.

– Da sjefen min fortalte om jobben vi hadde fått reagerte jeg med blandede følelser. På den ene siden var det spennende å jobbe med en sak som ville få oppmerksomhet verden over, men på den annen side var det et element av skepsis, kanskje en smule frykt. Glazer-familien hadde et tvilsomt rykte i Storbritannia etter at de forsøkte å kjøpe opp United i 2004. Men Glazer hadde et langt bedre rykte i USA, de hadde forsikret Rotchilds om sine langsiktige visjoner for eierskapet og det var forsikringene jeg behøvde, forklarer Nyani.

Som en erfaren finansjournalist og PR-rådgiver ble det tidlig klart at Nyanis råd ville bli verdifulle for Glazer-familien. For de få aktørene som kjente til oppkjøpsplanene visste at både selve oppkjøpet, såvel som det påfølgende eierskapet, ville bli kontroversielt.

– Det var ekstremt viktig at ingenting lekket ut i 2005. I all korrespondanse mellom Smithfields, banken Rotchilds og Glazer-familien opererte vi derfor med kodenavn. Selve oppkjøpsplanen fikk kodenavn Hampstead og Manchester United ble bare omtalt som Mercury, sier Nayani.

Likevel begynte ryktene i finansmiljløet snart å sirkulere.

En dag tidlig i 2005 møtte Tehsin, bare kalt Tes blant venner, en redaktør for en av de ledende avisene i Skottland. Samtalen over en bedre lunsj skulle handle om endringer i eierskapet av et større teleselskap. Den skiftet fort tema. «Den eneste historien som sirkulerer i mine kretser er et mulig oppkjøp av Manchester United. Og jeg sitter i Edinburgh. Hva skjer?», spurte redaktøren.

– Tausheten et bevisst valg

Kort tid etter lunsjmøtet i den skotske hovedstaden fikk redaktøren sitt svar. Glazer-familien overtok først aksjemajoriteten og deretter hele Manchester United. I Storbritannia glødet sentralbordet på Old Trafford. Journalister fra aviser, radio og tv gjorde alt de kunne for å få i stand intervjuer med Manchester Uniteds nye eiere. Og utenfor demonstrerte fansen mot at United brått var blitt verdens mest gjeldstyngede klubb.

Behovet for en klar mediestrategi ble prekært.

– Jeg ble spurt om jeg kunne reise til Tampa i Florida for å møte Joel Glazer. Det ble starten på et seks år langt godt samarbeid, forklarer Nayani.

Utstyrt med Bermuda-shorts, solbriller og en notatblokk full av idéer møtte han Joel Glazer som fra dag én har vært den i Glazer-familien som i hovedsak har styrt søskenflokkens interesser i United.

– Joel er en meget jordnær, tålmodig og rolig mann. Men han hadde klare meninger og ikke minst klare planer for United på vegne av familien. De to viktigste tingene jeg skulle formidle på vegne av Glazer-familien i starten var at de var langsiktige eiere og at Sir Alex Ferguson og David Gill måtte bli i sine roller, sier Nayani.

På en av sine mange turer til Tampa tok Joel en dag Tehsin til side. «Det er en jeg vil du skal møte», sa han. For første og eneste gang hilste Nayani på Malcolm Glazer i det som ble et svært kort møte. «Så du er altså han jeg må stelle pent med», spøkte Malcolm.

Siden vekslet de to aldri et ord før Malcolm døde i fjor vår.

– Malcolm hadde i det hele tatt lite med overtakelsen av United å gjøre. Jeg spurte aldri Joel hvem sin idé det var å kjøpe United, men jeg antar at det var han og Avram som i fellesskap kom til den beslutningen med farens velsignelse, forklarer Nayan til US.

– Slik du fremstiller Glazer-familien fremstår de, og spesielt Joel, som reflekterte og intelligente personer. Hvorfor har de valgt å forholde seg tause overfor media i ti år?Hva er hensikten med å holde en så lav profil?

– Det er et par ting som er viktig å understreke. For det første, Glazer-familien hadde kjøpt Manchester United, en av verdens største fotballklubber. De kunne vært på forsiden av alle aviser og magasiner og nærmest bestilt time for å bli intervjuet av verdens ledende tv-kanaler. Men de har aldri ønsket oppmerksomhet rundt seg selv og jeg beundrer dem for det. Fotball appellerer til forfengelighet hos mange eiere. For Glazer-familien handlet alt om selve eierskapet i United. For det andre handlet det om å gi støtte til Sir Alex Ferguson. Joel Glazer, Ferguson og David Gill hadde et veldig godt samarbeid. Ferguson styrte laget, Gill styrte klubben og Joel sørget for at de to fikk de verktøyene de trengte til å gjøre jobben uten at han ville profilere seg utad, forklarer Nayani.

Selv ikke da Glazer-familien kom under kraftig skyts fra media og supportergrupperinger, som ofte virket til å synge fra det samme salmeverset, lot Glazer-familien seg lokke frempå til å imøtekomme kritikken.

I stedet var det Nayani som svarte journalistene med standardfraser som: «Dette ønsker ikke eierne å kommentere», «Nei, klubben er overhodet ikke til salgs» eller «Eierne vil understreke at gjelden er under kontroll og håndteres uten større problemer».

– Kun to ganger opplevde jeg at Joel ble oppriktig sint. Den første gangen var da Daily Mirror hadde en artikkel om at Glazer-familien ville skvise Sir Bobby Charlon ut av styret. «Hvordan kan de skrive det? Vi har sagt at han har en jobb for resten av livet i klubben. Han representerer ikke bare Manchester United. Han er Manchester United, snerret Joel da han så avisartikkelen, forklarer Nayani.

Den andre gangen var da ITV hadde laget en dokumentar om Glazer-familiens bakgrunn. TV-kanalen hadde sporet opp Charles Schiano som «tilbakeviste» Joel Glazers tidligere kommentar om at han og brødrene Avram og Bryan støttet den lokale fotballklubben Rochester Lancers ved å ha sesongkort og se kampene deres.

«De sponset aldri noen kamper her», sa Schiano som jobbet for klubben i en årrekke. Det Schiano glemte å fortelle, og som ITV glemte å sjekke, var at Glazer-brødrene bare var guttunger da laget fremdeles eksisterte.

– Hvor mange tiåringer sponser fotballkamper? spurte Joel Glazer sarkastisk.

Moskva-magi

Etter først å ha vært engasjert som talsmann for Glazer-familien gjennom PR-byrået Smithfields, kunne United-administrasjonens «rising star» Ed Woodward, etter hvert  meddele Tes at familien ville ansette ham på heltid.
– Det var en fantastisk tid. Jeg jobbet tett sammen med Uniteds kommunikasjonssjef Phil Townsend. Han tok seg av det som hørte hjemme hos klubben, jeg styrte deg som handlet om eierne. Jeg følte det som et stort privilegium å jobbe så tett opp mot ledelsen i Manchester United, forklarer den tidligere talsmannen.

I årene som fulgte var det Nayanis oppgave å holde journalistene informert om det Uniteds amerikanske eiere ønsket å formidle. Stort sett var det knyttet til gjeldshåndtering og han møtte journalister både «on the record» og «off the record».

Han fikk venner i pressen, men også noen fiender. Det ble seks år der den tidligere Liverpool-supporteren lærte seg å bli oppriktig glad i Manchester United.

Særlig tydelig ble det i mai 2008 da Nayani opplevde det han kaller for det desiderte høydepunktet i hans tid i klubben.

– På festen etter finaleseieren tok Manchester Uniteds kommunikasjonssjef Phil Townsend meg til side. «Nyt dette øyeblikket, Tes. Det er ikke sikkert du vil oppleve noe lignende igjen». Spillerne festet, administrasjonen festet og direktørene festet. Det var en følelse av samhold og lykke jeg knapt har sett maken til. Jeg var imidlertid overbevist om at dette kom til å skje flere ganger. Det er først i ettertid jeg har tenkt over det Phil sa. Jeg fikk aldri oppleve noe lignende igjen. Det var en magisk kveld, som blir med meg resten av livet, smiler Nayani.

Ganske nøyaktig ett år etter den eventyrlige seieren i Moskva, hadde United-sjansen på ny. Men i Roma ble Lionel Messi og Barcelona for sterke. Etter det som ble Cristiano Ronaldos siste kamp for United, kom langdryge forhandlinger før portugiseren dro til Real Madrid.

For Manchester United som klubb betød salget av Ronaldo et avsluttet kapittel, men for Nayani ble sommeren ekstra travel. Han måtte overbevise journalister om at Ronaldo ikke ble solgt for å nedbetale gjeld. 

– Sett i ettertid viste den overgangen hvor mye ansvar som hvilte på mine skuldre. Jeg var aldri involvert i salgsprosessen, men fordi det ble antatt at inntektene fra salget ville betjene gjeld, var det jeg som fikk telefonene fra journalistene. Svaret var det samme til samtlige som ringte. Inntektene fra Ronaldo-salget ble ikke øremerket til noe som helst. De gikk inn i klubbens regnskaper og brukt til å tjene Manchester United på best mulig måte, smiler Nayani.

Svanesangen

I mars 2010 kom AC Milan til Old Trafford i Champions Leagues åttedelsfinale. Manchester United var overlegne og vant kampen 4-0. Men det som kanskje huskes best fra oppgjøret var at David Beckham plukket opp et gult og grønn-skjerf og knyttet det rundt halsen, mens han applauderte United-fansen.

Nayani så det som skjedde, fisket frem mobilen og fant kontaktene under bokstaven «J» på telefonen.

– «Green and Gold»-kampanjen har fått sin posterboy. Disse bildene vil gå verden rundt, fortalte han Joel Glazer på telefonen.

– Joel var imidlertid like rolig som alltid. «La oss vente og se hva som skjer. Jeg tror det går over, var svaret hans». Alltid like rolig, smiler Nayani.

Etter hvert som den verste kritikken mot Glazer-familien stilnet og United sikret seg økte inntekter gjennom nye og bunnsolide sponsoravtaler, måtte Nayani sjeldnere og sjeldnere i aksjon.

– Store deler av 2010 var veldig stille for meg. Det ble egentlig ganske frustrerende, og jeg begynte å lure på om det var et behov for meg, forteller han åpent.

En sen oktoberdag i 2010 fikk han svaret han ikke ønsket seg.

Sir Alex Fergusons menn var fremdeles ubeseiret i ligaen, men det lugget likevel litt. Fem uavgjorte på de første åtte kampene hadde gjort at Chelsea fikk en liten luke i toppen. Tehsin Nayani var en smule urolig. Men av helt andre grunner.

Han var blitt bedt om å komme til Manchester Uniteds fasjonable London-kontor i Pall Mall, like ved Buckingham Palace. En vanligvis så sprudlende og munter Ed Woodward møtte ham i døren som så mange ganger tidligere. Men denne friske oktoberkvelden hadde Woodward en alvorlig mine. Nayani ante hva som var i vente.

– Tes, begynte han.

– Dette er ikke enkelt for meg…

Nayani skjønte straks at hans bange anelser var i ferd med å bli en realitet. Glazer-familien hadde sett det samme som Nayani. Det var strengt tatt ikke behov for ham lenger.

– Manchester United forberedte en betydelig kunngjøring som garantert ville forkludre eventuelle ferieplaner for finansjournalistene i Fleet Street. I lengre tid hadde Woodward og Glazer-familien jobbet hardt i det skjulte for å kvitte seg med de kontroversielle PIK-lånene og jeg antok at de hadde lyktes. Jeg fikk rett, sier Nayani.

Det ble slutten på jobben som Glazer-familiens talsmann.

– PIK-lånene var Glazer-familiens private lån sikret mot aksjene i klubben og det hadde vært viktig for Glazer-familien å ha en talsmann som kunne forklare til media at disse lånene ikke ville rokke ved driften av United. Uten disse lånene var også rollen som familiens talsmann overflødig, sier han.

Med unntak av intervjuet med MUTV har Glazer-familien til dags dato aldri snakket offentlig om sitt eierskap i Manchester United. Til journalistenes og fansens store frustrasjon har familiens medlemmer holdt potte tett selv når det har stormet som verst. Ingen har heller noensinne fått en beklagelse fra Glazer-familien for at de aldri snakket i offentlighet.

Det vil si, ingen unntatt én.

Tes.

I november 2010 tok Joel Glazer sin siste telefon til Nayani.

– Du vil alltid forbli en venn av oss og av klubben Manchester United. Jeg kan bare beklage at jobben din ble så vanskelig som den ble, siden vi aldri ville snakke med media.

I dag driver Nayani sitt eget PR-byrå og bruker svært lite tid på å reflektere over hva som blir Glazer-familiens neste steg.

– Tror du noen i Glazer-familien vil ta bladet fra munnen og snakke med media?

– Det vet jeg ikke. Men de understreket alltid overfor meg at de ønsket at fotballen skulle tale for seg. Jeg antar at det vil forbli slik også i fremtiden, smiler han lurt.