Supporterklubbens jury har bestått av Dag Langerød, Lars Morten Olsen, Bjarte Valen og Håkon Aaberge, og nå vil de fire også si litt om hva som la bak deres egne vurderinger.
Dag Langerød om topp 50-lista
Annonse
Det er ingen fasit.
Supporterklubbens kåring av de 50 største United-spillerne er ikke fasiten.
Urettferdig og umulig?
Selv har jeg en stund nektet redaksjonen å lage denne lista. For meg har utgangspunktet vært at det er umulig og også urettferdig å sammenlikne de ulike spillerne fra de ulike epokene.
Én ting er det nemlig å sammenlikne Edwin van der Sar med Peter Schmeichel, men hvordan kan man sammenlikne van der Sar med Nemanja Vidic, en spiller i en annen posisjon?
Og: Hvordan sammenlikne de to igjen med Bill Foulkes og Bryan Robson?
Hvordan bedømme Harry Stafford – som reddet hele klubben vår for drøyt hundre år siden?
Og hvordan bedømme den kanskje beste av dem alle – Duncan Edwards?
Annonse
Min følelse er at alle som er/var gamle nok til å se ham på 50-tallet faktisk mener at han er tidenes beste United-spiller.
Men Duncan Edwards ble revet fra oss 21 år gammel.
Hvordan skal han bedømmes?
Som sagt – det er egentlig umulig.
Og som jeg nevnte – til en viss grad har jeg også ment at det var urettferdig.
På Facebook-gruppen vår hadde vi for noen måneder siden en leken kåring av «tidenes United-lag». Den eldste på det laget ble Eric Cantona.
Det sier veldig mye om hvor vanskelig det er å vurdere de litt eldre spillerne på en rettferdig måte når selv Bobby Charlton ikke nådde opp.
Tidenes United-lag i Facebook-gruppen vår, united.no.
Annonse
Jeg opplever nå at noen faktisk mener at Bruno Fernandes er noe av det største som har skjedd United, i alle fall at han er en av dem som har påvirket det United-laget han kom til mest, og det altså etter seks uker med kamper.
Jeg sier ikke at det er feil, men jeg mener man skylder seg selv og andre å gå nøyere gjennom historien før man mener at en spiller som har vært i klubben i seks uker har betydd mer enn de fleste andre.
Jevnt mellom Giggs og Charlton
Før vi i juryen begynte samtalene om dette var oppgaven: Sett opp din liste over de 50 største, gjerne i bolker på ti og ti, men jeg slet veldig.
Jeg hadde fire navn i første bolk, de fire jeg mener var de fire største. De ble også våre fire første.
Deretter fulgte 18 mann i andre bolk, som jeg også slet med å rangere.
Det betyr ikke at navn nummer 22 på min liste kunne vært en kandidat for 5. plassen, men det var så mange navn med så spesielle historier at jeg kunne argumentert sterkt for hver og en av dem.
For meg er lojalitet viktig, og jeg skal innrømme at jeg i noen av de senere diskusjonsrundene hadde noen kontrollspørsmål til spesielt Lars Morten Olsen, redaktøren i medlemsbladet United-Supporteren, om hvordan spilleren hadde omtalt United også etter spillerkarrieren.
Ja, jeg vet at det var en kåring av de «50 største spillerne», men med så mange fantastiske navn og bruken av karakteristikken «største» så var lojalitet til United også etter karrieren noen som kunne vippe opp eller ned for meg.
Paddy Crerand vant ligagull og serievinnercup, men er vel én av dem som for meg er med først og fremst fordi han har vært og er så ekstremt lojal og United-vennlig.
Peter Schmeichel var én av dem som tapte litt på det samme, på min personlige liste.
Annonse
Jeg slet enormt med førsteplassen.
Da jeg la meg den ene dagen var Sir Bobby Charlton øverst.
Da jeg la meg dagen etter var Ryan Giggs på topp, og midt i hele kåringen, etter at vi faktisk var enige om Giggs så våknet jeg med en litt dårlig smak i munnen av det også.
Det er litt lett å være mer glad i det som er nåtid enn fortid, og jeg tok meg selv i å tenke om jeg selv hadde gått i den fella.
Hvilken annen United-spiller enn Sir Bobby Charlton har vært blant de tre beste i Ballon d’Or tre ganger, opplevde og overlevde München, dro United tilbake til toppen av Europa i det som var og ble en kultur som senere skulle danne utgangspunktet for mye av det Sir Alex og til en viss grad også det Ole Gunnar Solskjær forsøker å gjenskape?
Svaret: Ingen.
Samtidig er Ryan Giggs unik.
Han var med på den første storhetstiden under Sir Alex, den Eric Cantona ble katalysatoren for og han var også med på den andre storhetstiden der vi spilte oss frem til tre Champions League-finaler på fire år og også vant tre strake Premier League-titler på rad som første engelske lag.
Han har vært og er dønn lojal mot United, og for meg personlig blir det helt feil å diskvalifisere ham for noe privat og utenomsportslig.
Jeg skal ikke dra dette for langt, men jeg vet om nok av United-spillere (og managere) som ikke nødvendigvis vil bestå alle moralske tester, så det å dra en moralsk pekefinger mot én og ikke noen andre skal man være svært forsiktige med.
Lojalitet viktig for meg
Så har jeg selvsagt fått med meg at mange mener at det var direkte håpløst at Paul Scholes eller Eric Cantona ikke var i topp tre eller at Wayne Rooney ikke var i topp ti. Det er helt fair. Som jeg begynte med så er det ingen fasit.
Annonse
Rooney var for meg helt fantastisk. Måten han jobbet på, som spiss det ene øyeblikket og gjerne ned for å takle på venstrebacken like etter, var helt spesielt. Samtidig er han en Everton-gutt og alle kjenner det som skjedde mot slutten av Fergies karriere.
I dette selskapet får sånt noe å si.
Hadde vi forsøkt å kåre de 50 beste United-spillerne kunne det til en viss grad vært en fasit, siden vi kunne dratt frem antall trofeer, individuelle utmerkelser etc, men i «største» ligger det en blanding av egenskaper, kvalitet, trofeer, lojalitet – og alt målt opp mot tiden i historien spilleren spilte i og så forsøkt målt opp igjen mot andre spillere i andre perioder – perioder hvor det kanskje var mer suksess.
Ta Bryan Robson som et eksempel.
Uniteds soleklart beste spiller på 80-tallet, i en helt egen klasse både for oss og England, men han konkurrerte her med blant annet Roy Keane, Paul Scholes, David Beckham og Ryan Giggs fra et lag som vant mye mer.
Betyr det at de andre er klart foran? Ikke hos meg.
Det blir følelser, men kunne United på 90-tallet klart seg uten noen av stjernene sine og likevel lyktes? Antakeligvis.
Klarte United seg bra uten Robson på 80-tallet? Egentlig ikke.
Nå blir jeg veldig spekulativ med egne meninger, men jeg tror for eksempel at Bryan Robson lettere ville funnet seg til rette på 90- og 2000-tallets suksessrike United-lag enn noen av gutta der (ikke Keane) alene hadde funnet seg godt til rette på 80-tallets United.
Det avhenger av følelser og hva man legger i «største», men det betyr Robson opp på min liste.
Stolt av dere oss og dere
Det er to ting jeg er stolt av etter dette, og én ting jeg tar til meg.
1) Jeg tar til meg at jeg – den største skeptikeren til topp 50-kåringen – tok feil. Dere likte det.
2) Jeg er stolt av oss i juryen som faktisk har husket på at Manchester United har en 142 år lang og fantastisk historie, en historie som handler om så enormt mye mer enn det som skjedde fra Sir Alex fikk på plass Cantona og Class of 92.
Duncan Edwards, for eksempel, den yngste United-spilleren noensinne på topp 3 i det som nå er Ballon d’Or – selv om han døde året etter på grunn av München-ulykken.
Jeg nevner også Harry Stafford, Sandy Turnbull, Joe Spence, Bill Foulkes, Charlie Roberts og Billy Meredith – spillere som jeg dessverre tror altfor mange ikke bryr seg om lenger, ikke kjenner og heller ikke har noen interesse av å kjenne til, men som er og blir en viktig del av Uniteds historie.
BILL FOULKES: Kom på 11. plass på listen, men hvor mange av United-supporterne vet egentlig hva han gjorde for klubben?
Jeg vet at fokuset for mange nå for tiden er hvem United skal kjøpe og ikke minst hvem United burde selge, men vi hadde ikke vært United uten alle de som har vært hos oss før.
Derfor mente jeg også at det var riktig at vi i Supporterklubben fokuserte mest på vår egen liste, fordi jeg da var sikker på at de som også kom før Cantona faktisk fikk en ordentlig plass (eller i alle fall var med i diskusjonen) i dette selskapet.
Igjen: Det betyr ikke at det er feil å ha en egen liste med spillere man for eksempel har sett i egen levetid, men det å være en Supporterklubb betyr at vi faktisk må se lengre enn de årene vi selv har sett United. Vi har et ansvar, og det er å fortelle om de utrolige spillerne og den fantastiske historien som gjør oss til noe annerledes.
3) Så er jeg stolt av dere lesere. Min frykt var at dere skulle henge dere opp i enkeltplasseringer – som jo ofte er preget av individuelle følelser, men i stedet virker det som om flertallet faktisk har satt pris på at de ulike spillerne har fått en liten del av sin fantastiske historie gjenfortalt av vår journalist Bjarte Valen.
Det er noen som underveis de siste ukene også har fastslått at vi har inspirert dem til å lese mer om historien eller enkeltspillerne. En ekstra takk til dere. En enorm takk også til de av dere som har bidratt med så mye bra i kommentarfeltene. Dere gjorde disse ukene enda bedre.
Det var noen underveis som mente at vi burde delt det opp mer, kåret tiårets beste United-spiller, slik at sammenlikningene ble mer rettferdig, men også her vil det være en del rart i mine øyne. Hvorfor for eksempel bedømme alt som skjedde fra 80-90? Hvorfor ikke 75-85? Skal en spiller som kom i 78 og dro i 83 dermed bortimot diskvalifiseres? Skulle vi bare tatt Premier League-æraen? Men hva da med sesongen før? Skal den diskvalifiseres?
Flere som kunne vært med
Så over til noen enkeltspillere:
Cristiano Ronaldo er stor, dere lesere hadde ham på 6. plass, vi i juryen på 9. plass, men han var ikke i nærheten av min egen topp ti.
Jeg vet at utgangspunktet hans fra Portugal betød at det til en viss grad var naturlig at han dro videre til Real Madrid, jeg vet at han var hos oss i vår beste periode med tre strake ligagull og to strake Champions League-finaler, men jeg skulle nok hatt enda flere av hans beste år i United, enda mer lojalitet.
Jeg har ingen problemer med å akseptere at andre mener noe helt annet, men jeg klarer rett og slett ikke å rettferdiggjøre for meg selv – i dette selskapet – at man er en av tidenes største United-spillere når man drar som 24-åring. For meg betyr «største» noe helt annet enn «beste».
Vi ville nok blitt korsfestet om Ronaldo ikke endte høyt, men igjen: I vår fantastiske historie er det enormt mange, mener jeg, som har gjort mer og gitt mer for United enn Ronaldo – selv om han kunne kommet tilbake, elsker Ferguson og alltid har snakket om United med stor respekt.
Joe Spence var 14 år i klubben, satte daværende klubbrekord med 481 seriekamper og 161 mål. Han var lojal selv i de tøffeste tider. Jeg hadde ham en del høyere enn på vår 38. plass.
Tony Dunne var hos oss på hele 60-tallet, 13 år totalt, men ble så frigitt. Det var altså United som sendte ham videre. Har ham også en del høyere totalt sett enn på 41. plass.
Jeg hadde levd godt med om også Nicky Butt og Lou Macari kom med blant de 50, men Macari tapte litt på grunn av tiden han var i United.
Jeg hadde også med eldre Jack Crompton (lang United-karriere, første med Busby og så United-lojal også etter karrieren), Jack Silcock (15 år i United) og Clarence Hilditch (16 år i United) som spennende alternativer, men aksepterer lett at nyere United har vunnet mer enn gamle United og at det også måtte reflekteres på lista.
De endelige listene, både juryens og dere lesere, var imidlertid solide nok.
Sluttplasseringene er imidlertid ikke så viktige.
Det er det de ga oss som teller, uansett om det var i noen sekunder, noen kamper, noen få år eller en lang karriere.
Så håper jeg at flest mulig av dere i sommer finner frem en United-biografi og leser litt om alt som skjedde før du selv ble gammel nok til å se alt.
