– For en klubb som United viste ikke dette mye klasse

Dette er David Moyes sine egne historier fra tiden som Manchester United-manager, fortalt eksklusivt til United-Supporteren.

«The Chosen One»

Det var en reise som varte i nesten 27 år.

Veien var brolagt med gull og trofeer, 38 totalt.

Men i mai 2013 var det slutt. 71-årige Sir Alex Ferguson trådte omsider inn i pensjonistenes rekker etter å ha ført United til nok et ligagull, nummer 13 under hans ledelse.

Etter sterk anbefaling fra sjefen sjøl ble David Moyes utpekt som erstatteren. Manchester United slo likegodt til med en seksårskontrakt.

Dette var tross alt et langtidsprosjekt … 

Moyes var «The Chosen One».

Det var han som ble pekt ut til å hoppe etter Wirkola. Uttrykket har om mulig aldri passet bedre. Det var store sko å fylle, en nesten umulig oppgave. 

Moyes sier i dette eksklusive intervjuet at han tror absolutt alle ville funnet oppgaven vanskelig.

Hva som gjorde ting enda verre for Moyes er at han etter eget utsagn ikke fikk lov til å starte United-jobben før 1. juli.

Dermed mistet han seks uker med meget viktige forberedelser. Da Premier League-computeren spyttet ut terminlisten for 2013/14 var den heller ikke nådig mot Moyes.

For første, og hittil eneste, gang i Premier Leagues historie skulle United møte Chelsea, Liverpool og Manchester City i løpet av de fem første kampene. 

Liverpool og City til alt overmål borte.

Det desidert verste for Moyes, slik han ser det, er likevel at Old Traffords mangeårige administrerende direktør, David Gill, sluttet samtidig med Ferguson.

«David Gills betydning er massivt undervurdert», sier Moyes til US.

Gills erstatter ble Ed Woodward, en mann Moyes mener opptrådte respektløst da oppgjørets time var kommet.

Moyes’ 296 dager ved roret er en grell kontrast til Fergusons snaut 27 år. Likeledes det faktum at før sine snaut ti måneder på Old Trafford, hadde Moyes aldri opplevd å få sparken.

Unikt uansett land eller nivå i dagens fotball.

Moyes ledet Preston North End i knappe fem år og Everton fra mars 2002 og ut 2012/13-sesongen.

Her er David Moyes’ egne ord, fortalt eksklusivt til den skandinaviske supporterklubbens eget magasin United-Supporteren.  

– Ville beholde Meulensteen

 – Kan du kort fortelle hvordan dagene dine ser ut nå, og hva du er opptatt med nå for tiden?  

 – Jeg håper å være tilbake i manageryrket om ikke så lenge, men jeg har travle dager nå også. Jeg likte tiden med West Ham der kontrakten gikk ut etter 2017/18-sesongen. Siden det har jeg gjort en del oppdrag for UEFA. Blant annet har jeg vært observatør i Champions League, inkludert finalen i mai. Jeg har også vært UEFA-observatør i Nations League. Jeg har nettopp kommet tilbake fra USA der jeg trente en gruppe amerikanske trenere. Jeg har også holdt noen UEFA PRO-lisens kurs for nye trenere, og jeg har vært i Norge og holdt foredrag for trenerforeningen der. 

– Jeg ønsker å være involvert mest mulig. Jeg er på fotballkamper nesten hver uke. Ikke nødvendigvis i den øverste divisjonen. Det er interessant å se kamper i lavere divisjoner også, se på unge spillere som er på vei opp og fram. Jeg ønsker å være klar den dagen jeg skal opp på hesteryggen igjen. Det har kommet noen tilbud som jeg har takket nei til, og forhåpentligvis vil det ikke drøye så altfor lenge før jeg er tilbake i manageryrket.  

– Det har gått seks år siden du erstattet Sir Alex. Han hadde sittet i sjefsstolen i over 26 år, og da han trakk seg var Manchester United nybakte ligamestere. Sett i ettertid ser oppgaven nesten umulig ut for enhver manager, eller hvordan ser du på det? 

– Jeg tror absolutt alle ville ha funnet oppgaven vanskelig. Jeg mener tiden har vist hvor vanskelig det var, fordi etter Sir Alex’ avgang har Manchester United ansatt noen fabelaktige managere med de beste meritter, CV-er og omdømme. Når jeg ser tilbake var det litt som å erstatte Don Revie i Leeds, Sir Bobby Robson i Ipswich eller Brian Clough i Nottingham Forest, alle managere som satt lenge i én klubb med suksess. 

– Det kom folk etter disse store managere og oppdaget raskt at det var tøft å erstatte dem. Det å være manager for Manchester United er en av de mest prestisjefylte jobbene i hele fotballverden, men det bare måtte bli en svært tøff oppgave. 

– Noen mener at den troppen du tok over var gammel og aldrende, mens andre sier at du tok over et fantastisk lag som nettopp hadde vunnet ligaen. Hva mener du?  

– Jeg tok over ligamesterne og anser meg selv heldig som fikk gjøre det, men da Manchester United ble mestere i Sir Alex Fergusons avskjedssesong forsterket alle de andre topplagene sine lag betraktelig for å kunne ta igjen United. Jeg tok over en flott tropp, men noen av nøkkelspillerne på laget nærmet seg slutten på karrieren. 

 – Mange mener at din største feil var å ikke beholde Sir Alex’ nærmeste støtteapparat som Mick Phelan, Rene Meulensteen og Eric Steele. Hva har du å si til det?  

– Faktisk så tilbød jeg Rene jobben. Etter å ha snakket med alle de tre du nevner, bestemte jeg meg for at jeg ville beholde Rene. Ja, han takket sågar først ja, men ombestemte seg og sa nei takk et par dager senere og da hadde jeg allerede fortalt Mick at ikke han kom til å være med videre. Når jeg ser tilbake på det nå, burde jeg beholdt Mick, men jeg ser ikke på det som en feil. Det er ikke uvanlig for en manager å beholde sine egne ansatte, ja det er faktisk noe nesten alle managere gjør når de flytter til en annen klubb.  

– Undervurderte aldri jobben

– Manchester United er en av verdens største klubber. Enkelte påstår at du undervurderte Uniteds enorme størrelse og også størrelsen på oppgaven du tok på deg. Hva er ditt svar til disse kritikerne?  

– Jeg undervurderte så avgjort ikke noen av delene. Jeg har vært en fotballmann hele mitt liv. Jeg forstår meg på fotball og jeg forstår hvilke verdier som Manchester United har og står for. Jeg visste også hva slags fotball United stod for, etter å ha sett United og spilt mot dem i mange år. Jeg så veldig mye av United før jeg ble ansatt. Jeg hadde sett hvordan en manager fra mitt eget hjemland hadde etablert United. Ikke bare etablert, men fått Manchester United til å vokse. Jeg må kategorisk svare nei, jeg undervurderte ingen av delene.  

– Sett i ettertid, er det ting du kunne gjort annerledes? Er det ting du angrer på?  

– Når jeg reflekterer over det nå, så ville jeg likt å beholde en i Sir Alex’ nærmeste trenerstab, men glem ikke at jeg hadde Phil Neville som trener og jeg hentet også Ryan Giggs inn i trenerteamet. Når du kommer til Manchester United og kjenner til klubbens grunnverdier, så forventer du at de skal opprettholdes. Jeg kom til en klubb som hadde en historikk med holde på sine managere. Manchester United var en klubb som ikke nødvendigvis fulgte strømmen, United gjorde ting på sin måte. For eksempel; da de signerte Alex fra Aberdeen så hentet de en profilert manager, for all del, men på ingen måte den mest profilerte.

– Manchester United gjorde alltid ting litt annerledes enn alle andre og jeg tror at det var grunnen til at de var så høyt beundret. United introduserte unge spillere uten nødvendigvis å hente inn de store spillerstjernene. United var mer opptatt av å produsere egne spillere og holde på verdiene som alle respekterte og forstod.  

– Ronaldo var bare rykter

– Hva slags støtte fikk du fra spillerne? 

– Jeg fikk virkelig god støtte fra dem. De forstod at det å spille for Manchester United er et stort privilegium. Samtidig forstod jeg at jeg måtte ta noen store beslutninger fordi det var spillere som nærmet seg slutten på både kontrakt og karriere. Jeg hadde sett hvordan Sir Alex opp gjennom årene hadde tatt noen tøffe beslutninger og jeg var beredt for å gjøre det samme hvis jeg måtte.  

– Det må ha vært vanskelig for spillerne også? Hardt og vanskelig, spesielt for de mer rutinerte som hadde spilt under Sir Alex i så mange år?  

– Selvfølgelig var det vanskelig for dem også. Plutselig hadde de en helt ny manager å forholde seg til etter å ha spilt for samme manageren i så mange år, en manager som er høyt respektert verden over. Etter Sir Alex måtte det komme en evolusjon, ikke revolusjon. Min idé var å videreføre Sir Alex’ måte å gjøre ting på, holde på Manchester Uniteds verdier og føre dem i riktig retning.

Selvfølgelig har jeg en annen personlighet og er i en annen alder enn Sir Alex, men jeg forsøkte å ikke gjøre for mange endringer og definitivt ikke i starten. Når jeg ser på det nå, ville det trolig ha vært fordelaktig å ha gjort flere endringer. Men min tanke var å ikke gjøre det, og å gi så mange spillere som mulig sjansen til å vise at de var gode nok til å spille for United. 

– Hva med supporterne? Følte du at du hadde deres støtte?  

– Jeg må få lov til å si at supporterne var bare fantastiske! Jeg var alltid glad når jeg var på Old Trafford. Jeg tror fansen visste at det ville bli en vanskelig tid, Sir Alex sa det også, at det ikke ville bli enkelt. Manchester United-supporterne ga meg bred støtte. Det var heller støyen utenfra som begynte å bli høyere. Spørsmålene begynte å spørres om hvorfor ikke Manchester United vant kamper så ofte mer, Sir Alex hadde jo nettopp hadde vunnet ligaen. I dag tror jeg ikke noen forventer at United skal bli ligamestere. Det minste de må gjøre er å forsøke å vinne Champions League, men de klarte ikke det denne sesongen. 

 – Hva gikk galt i transfervinduet 2013? United var koblet til en rekke spillere, store navn, men Marouane Fellaini ble den eneste signeringen og det på deadline-dagen … 

– For det første er Manchester United konstant koblet til mange spillere ganske enkelt fordi de aller fleste spillere ønsker å spille for United. Et annet aspekt som hadde en stor innvirkning i dette vinduet var det faktum at jeg ikke startet jobben som Manchester United-manager før 1. juli. Det var United som ønsket det sånn, og jeg vet ikke hvorfor. Det jeg vet er at jeg mistet seks uker med viktige forberedelser. Selvsagt jobbet jeg bak kulissene, jeg nekter ikke for det, men offisielt gjorde jeg det ikke. Før jeg startet 1. juli hadde jeg for eksempel ikke lov til å komme til Carrington.

– Da jeg begynte, tror jeg vi hadde bare to eller tre dager med trening før vi dro til Australia for sommerturen. Dette er ingen unnskyldning på noen måte, jeg hadde ikke til hensikt å gjøre store endringer og hadde skrevet seksårskontrakt. Jeg fikk bred støtte av Glazers som sa «ta deg god tid». Det var ikke sånn at United plutselig skulle bruke forferdelig mange penger, og jeg hadde en klar idé om hvordan en Manchester United-spiller så ut. Jeg hadde et ønske om at min første signering skulle være Gareth Bale fra Tottenham og jeg jobbet hardt for å signere han.

– Vi hadde samtaler med Gareth og på ett tidspunkt trodde vi han ville komme til United. Vi la fram et bedre tilbud enn Real Madrid, men Gareth hadde åpenbart allerede bestemt seg for Real, og jeg tror vel at avtalen i praksis ble inngått i de siste par ukene av 2012/2013-sesongen.

– Jeg prøvde også hardt på å få tak i Cesc Fabregas. Jeg snakket med ham et par ganger og han sa at hvis han ikke startet sesongen for Barcelona ville han med sikkerhet signere for Manchester United. Da Barcelona startet sesongen var han imidlertid i start­elleveren og Barcelona bestemte seg for at Cesc skulle bli.

– I Bale og Fabregas så jeg to spillere som var villige til å ta opp hansken og som kunne spille på den store Manchester United-scenen. Ikke alle spillere kan det og svære beløp er blitt brukt på spillere som har bevist at de ikke kan.

– Bale og Fabregas var mine to hovedmål. Ronaldo var aldri aktuell. Han var bare ryktesladder i pressen. Manchester United er koblet til så mange spillere at det er vanskelig for folk å forstå hvilke historier som er sanne og hvilke som er «fake news». Fansen kan kanskje tenke «Wow, dette er flott», men ofte er disse ryktene usanne.  

– Men jeg mente også at Marouane Fellaini og Leighton Baines ville være idelle signeringer for United. Ingen annen venstreback hadde flere målgivende enn Baines og han var trolig den beste backen i England på den tiden. Jeg tenkte det ville være perfekt for Patrice Evra å ha Baines der som konkurrent til venstrebacken. Baines var en hurtig offensiv back som hadde passet inn i Manchester United. Den største greia for meg når det gjaldt Baines var da jeg fortalte til Patrice at jeg prøvde å signere Leighton Baines. 

– Patrice ble oppglødd og sa: «Du må gjøre det, David! I Manchester United prøver vi alltid å signere de beste spillerne, slik at vi kan ha konkurranse om plassene.» Den holdningen fortalte meg alt om hva United-spillere handler om. Patrice kunne vært redd for plassen sin, men i stedet oppfordret han meg på det sterkeste til å kjøpe Baines, en spiller i hans egen posisjon. Overgangen ble dessverre aldri realisert.  

– Ikke mange av kjøpene har forsterket United

– Med Fellaini var planen å ha ham på midtbanen med Michael Carrick. Tom Cleverley var fortsatt i United og jeg håpet som sagt å få Cesc Fabregas. Jeg trodde vi ville behøve Fellaini for enkelte kamper fordi han er vrien å spille mot både i egen og motstanderens sekstenmeter og han var en etablert Premier League-spiller. Jeg kunne ha gått for en «hagleeffekt» og signert en rekke spillere, men jeg valgte å ikke gjøre det. Jeg må få legge til at etter min tid har United kjøpt en rekke spillere, men det er ikke veldig mange av dem som har forbedret laget. Jeg signerte bare to spillere i United og en av dem, Juan Mata, er der fortsatt. Med Marouane tror jeg du trygt kan si at alle managere etter meg også brukte ham i enkelte kamper, kamper som passet han og hans fotball.  

– Hva slags støtte fikk du av Uniteds eiere til spillerkjøp?  

– Ikke på noe tidspunkt trodde jeg at Glazers ikke støttet meg. Jeg ønsket ikke å bruke millioner av pund på spillere som jeg ikke trodde var gode nok eller ville ha noen positiv innvirkning på laget. Jeg ville være sikker! I årenes løp har United tradisjonelt brukt unge spillere og av og til brukt penger på gullstøv som Eric Cantona og Robin van Persie. Jeg er ikke overbevist om at de store summene United har brukt de senere år har vært etter Uniteds sanne verdier. Jeg jobbet hardt for å verve det jeg så som typiske Manchester United-spillere, ikke en revolusjon. Det måtte være en evolusjon, det måtte være en langsom forandring. Jeg ønsket å se hva de unge spillerne kunne gjøre. Adnan Januzaj gjorde det veldig bra for oss. Jesse Lingard var på nippet til å bryte gjennom da, men det var en stor tropp der alle ville ha en sjanse. Jeg følte jeg måtte gi dem en mulighet. Mange av spillerne hadde langtidskontrakter og med den støtten jeg antok jeg ville få av Glazers, tenkte jeg at alt var bare bra. 

– Søkte du råd hos andre, som for eksempel Sir Alex?  

– Jeg hadde en prat med Sir Alex etter hver eneste hjemmekamp. I tillegg traff jeg ham om lag hver tredje uke, som regel over en rolig middag. Vi møttes altså regelmessig og vi pratet fotball og vi snakket om spillere. Jeg sto veldig nær Sir Alex og han forsøkte å hjelpe meg. Det er imidlertid viktig å huske på at Sir Alex nettopp hadde pensjonert seg, og derfor forsøkte han å holde en viss avstand. Den største greia, med negative fortegn, var at David Gill sluttet. For meg var David Gill personen som holdt det hele sammen.

– Gill var en mann som aldri fikk panikk, han gjorde ting riktig slik de skal gjøres i fotball og han kunne faget. Ja, det er riktig at Sir Alex sluttet, men jeg mener det er massivt undervurdert hvor viktig David Gill var. Med meg som ny manager og Ed Woodward inn for David Gill, hadde United to nye mennesker i to svært viktige roller, og jeg tror det gjorde det vanskelig. Ed hadde heller aldri jobbet i bransjen før. Jeg tror ikke David Gill hadde tolerert noe av det som har skjedd etterpå. Ville han ha akseptert den lønnsveksten som klubben har hatt siden? Ville han ha tillatt den mengden med spillersigner­inger som United har gjort de siste årene? Eller alle pengene som er brukt? Jeg tror David ville ha hatt styringen på de tingene hele veien, sånn som han og Sir Alex alltid kontrollerte det. 

– Du nådde kvartfinalen i Champions League i 2014, Uniteds eneste kvartfinale i Champions League etter 2011 foruten i 2019. Er det en undervurdert prestasjon, og kunne United gått hele veien til finalen med litt flaks?  

– For meg var det en stor og spennende opplevelse å lede Manchester United i Champions League. Vi var utrolig skuffet da vi tapte 0-2 borte for Olympiakos, men returkampen var sensasjonell med 3-0-seier og hat trick av Robin. Første kvartfinale hjemme mot Bayern München var veldig jevnspilt. Bayern var tittelforsvarer og med Pep Guardiola som trener var Bayern sannsynligvis så gode som det var mulig å få dem den gangen. Jeg kom fra en bakgrunn hvor det å vinne betydde alt. Du bare måtte vinne. Å bli slått ut i kvartfinalen blir ikke sett på som noen suksess i Manchester United, men når vi ser tilbake kan du kanskje si at det var godkjent fordi United har ikke vært nær kvartfinalen før i fjorårssesongen. Siden vi var i kvartfinalen har klubben brukt hundrevis av millioner pund uten å komme lenger i turneringen. Jeg mener også at mange av spillerne jeg hadde var vant til Champions League og hadde fått nødvendig erfaring. De visste hva som skulle til for å gå videre, men vi fant Bayern med Pep et litt for stort hinder for oss. For meg personlig var Champions League-marsjen den sesongen noe jeg ser tilbake med stor glede, men selvsagt var det trist da det stoppet i kvart­finalen.  

– Glazers spurte om jeg ville beholde Wayne

– En annnen ting som knapt er nevnt når det skrives om deg i United-tiden er at du fikk Wayne Rooney til å bli værende da de fleste trodde han var på vei bort. Kan du fortelle litt om det? 

– Chelsea prøvde å signere Wayne på den tiden. For å være ærlig var Glazers stødige. De spurte meg rett ut om jeg ønsket at Wayne skulle bli værende eller ikke og jeg svarte «Ja, jeg vil at Wayne skal bli i United». Jeg hadde jobbet med ham før i Everton, og jeg trodde han ville bli viktig for laget. Jeg likte også tanken på å ha Wayne og Robin van Persie på topp. Jeg beholdt Wayne og han gjorde det veldig bra for oss. Det var jeg som hadde solgt ham til United i 2004. Det var trist å miste ham den gangen, men jeg var meget glad over å se ham igjen da jeg tok fatt på United-jobben. Jeg husker åpningskampen mot Swansea. Vi vant 2-1 og akkurat det, å vinne i min første kamp som Manchester United-manager, var for meg en stor begivenhet. Men noe av det jeg husker best fra den dagen var den mottakelsen Wayne fikk fra United-fansen da jeg sendte han til oppvarming – han startet på benken. Den måten fansen reagerte … For meg var det avgjort der og da. Wayne blir! Wayne blir så sant ikke noe drastisk skjer eller eierne på liv og død vil selge ham. Jeg mente han ville spille en viktig rolle for United og det gjorde han, og var i tre sesonger til etter at jeg sluttet.  

– Sommeren 2013 skrev du under på en kontrakt for hele seks år, en kontrakt som ville gått ut nå i sommer. Hypotetisk, hvor tror du United ville vært nå dersom du hadde fått anledning til å sitte kontrakten ut?  

– Jeg tror vi ville vært i Champions League. Jeg tror vi ville ha hatt mer stabilitet. Jeg bygger fotballklubber, det er det jeg er best på og det er sannsynligvis bare Sir Alex og Arsène Wenger som har en bedre seiersprosent enn det jeg har over så mange år. Jeg hadde mer enn 500 Premier League-kampers erfaring. Hvis jeg hadde fått sjansen til å snu på ting så ville jeg gjerne sett at vi etter sesongen hadde satt oss ned og diskutert hvilke tiltak som var nødvendig, men vi kom aldri dit. Det gikk bort fra hva Manchester United sto for. For meg står Manchester United for mye, ikke bare fotball, ikke bare størrelsen, Manchester United står for mange andre ting, andre verdier.  

– Den dagen du mistet jobben … kan du ta oss med til hvordan du opplevde en dag som må ha vært vond og traumatisk? Hvordan og når fikk du for eksempel vite det?  

– Alt sammen burde ha vært håndtert på en mer verdig måte av klubben. Vi hadde tapt for Everton på 1. påskedag og det var fri dagen etter. Du kan jo bare forestille deg hvor ille jeg følte det, tap for Everton på Goodison Park av alle steder! Så jeg reiste hjem, trakk for gardinene og ønsket egentlig ikke å snakke med noen. Utpå dagen 2. påskedag gjorde min kone meg oppmerksom på at telefonen min kimet hele tiden, absolutt hele tiden! Jeg sjekket telefonen og så at det var pressen som prøvde å få tak i meg. Jeg ringte en av journalistene jeg kjente godt og han sa: «Vi er blitt fortalt at du får sparken». Jeg sa: «Ikke vær så dum. Det er ingen sjanse i verden for at en klubb som Manchester United sparker sin manager gjennom media. Manchester United gjør ting korrekt og ordentlig, så det der tror jeg ikke på.» Men telefonen fortsatte å ringe, andre journalister påsto det samme og til slutt ringte jeg Ed Woodward. Han sa han var opptatt. Jeg foreslo for Ed at vi kunne møtes. Jeg sa vi kunne møtes midtveis mellom han og meg, eller han kunne komme hjem til meg hvis han ville. Han valgte å ikke gjøre det. Han ringte meg opp igjen på kvelden og ba meg møte ham dagen etter på Carrington, klokken åtte om morgenen. Innen den tid var det spredt utover alle aviser og nyhetskanaler at jeg skulle miste jobben.

– For en klubb som Manchester United, med verdiene klubben er bygget på, var ikke det mye klasse. Jeg har alltid ment at hvis du må gi folk dårlige nyheter, bør du i det minste gjøre det med respekt. Ha litt klasse. Jeg hadde alltid sett på Manchester United som klasse, men dette var alt annet enn klasse. Jeg var skuffet fordi jeg hadde jobbet hardt og lenge for å komme til dette nivået. Før Manchester United banket på døren hadde jeg fått store tilbud fra andre toppklubber i England. Jeg vil ikke navngi dem her, men det var kun Manchester United, Sir Alex og klubbens store, rike tradisjoner som fikk meg til å forlate Everton. Ellers ville jeg ikke ha forlatt Everton. 

– Angrer du på at du i det hele tatt kom til United, etter å ha gjort det så bra over så lang tid med Everton?  

– Jeg forlot et virkelig godt Everton-lag, ja et fantastisk godt Everton. Men jeg kom til de engelske ligavinnere, jeg ønsket å vinne trofeer og være med i de gjeveste turneringene. Det er grunnen til at jeg kom til United. Jeg så på dette som en bedre mulighet til å vinne trofeer. Jeg fulgte etter en legende jeg visste ville hjelpe meg, men jeg gjentar: Det å ikke ha David Gill der hjalp meg ikke. Jeg angrer ikke, ikke det minste. Med unntak av hvordan slutten ble, var min tid i Manchester United fantastisk.  

– Hva mener du om dagens United-lag, og hva skal til for at Manchester United kommer tilbake på toppen?  

– Jeg ønsker Ole all mulig lykke til. Ole er en bra mann, en fantastisk fyr. Jeg møtte ham i 2013/14-sesongen da han var manager i Cardiff. Jeg tror jobben blir vanskelig for Ole, og dessverre at han vil oppleve den som tøffere og tøffere. Klubben har prøvd ulike retningslinjer, men det er fortsatt ingen stabilitet. Seks år etter at jeg ble ansatt er det flere som har støtt på de samme problemene som jeg møtte. Det må være andre ting, foruten manageren, som er fundamentalt galt.  

– Så med andre ord ber du United-supportere om å smøre seg med tålmodighet?  

– Det er ikke lett å be om tålmodighet i dagens fotball. Supportere vil se gode resultater, kjapt! Men når en spiller kommer til en ny klubb, trenger han ofte et år på å finne seg skikkelig til rette. Derfor er det kanskje lurt å ikke forvente altfor mye av nye spillere som nettopp er kommet. Akkurat nå er Manchester United som en svingdør, spillere kommer og spillere går. United trenger stabilitet nå, litt ro. Jeg forstår det som at Ole ser på egenproduserte spillere og ønsker å bruke dem. Det er fint, men også vanskelig fordi han må ta tøffe beslutninger om hvem som skal få være med og hvem som ikke blir med.  

Dette intervjuet ble første gang publisert i United-Supporteren sommeren 2019.