Slik overbeviste Ferguson Pogba: – Familien slukte hvert eneste ord

Verdensmesteren

De første skrittene mot stjernehimmelen

Av: Luca Caioli, for United-Supporteren, tilrettelagt av Dag Langerød

50 år gammel fryktet Fassou Antoine Pogba Hebelamou at han skulle bli barnløs. Han dro tilbake til hjemlandet og ofret en bukk. Da kom både kjærligheten – samt barna Florentin, Mathias og Paul Pogba.

Tusler du inn i stua til Yeo Moriba så blir du sannsynligvis overrasket. Du møtes nemlig av to gamle trestoler.

Det er nok ikke den overdådige rokokkostilen som overrasker deg. Ei heller at de er uvurderlige, men det de fleste lar seg overraske av er hvordan «Mama Pogba» har trekket dem om.

Setter du deg på den ene stolen så kan du hvile ryggen mot de røde, gule og hvite fargene i Guineas flagg, trukket om med Guineas landslagsdrakt. Ryggen din treffer firetallet som Florentin Pogba brukte. Setter du deg i den andre så kan du hvile ryggen mot de franske fargene. Ryggen din treffer i så fall nummer 19 – nummeret Paul Pogba hadde da han debuterte på A-landslaget mot Georgia 23. mars 2013.

Det er langt ifra unikt i fotballverdenen at to brødre (eller tre om du legger til Mathias Pogba, som også kan spille for Guinea) kan spille mot hverandre på landslagsnivå, men det er én ting som skiller Pogba-familiens historie fra de fleste andres: Florentin og Mathias ble begge født i Afrika. Det ble ikke Paul.

Ofret en bukk

Guinea var fortsatt en fransk koloni da Paul Pogbas far ble født der i 1938. Fassou Antoine Pogba Hebelamou, familiens overhode, vokste opp i Péla – midt i Guineas jungel – et sted som ble beskrevet som «et av de mest utilgjengelige og fattigste stedene i hele landet» av L’Equipe-journalist Alban Traquet som var den første (og hittil eneste?) journalisten som tok reisen for å finne Paul Pogbas røtter.

Da Guinea ble uavhengig i 1958 trakk franskmennene seg hastig ut av landet, men sammen med alle franske styrker forsvant også all økonomisk hjelp. Guineas nye vei ble da militær sosialisme, under diktator Ahmed Sékou Touré.

For mange ble da det beste alternativet å komme seg vekk fra landet, også for Fassou Antoine. Midt på 1960-tallet forlot han derfor en jobb som tele­ingeniør til fordel for en jobb som lærer på en videregående skole i Paris.

Han glemte imidlertid aldri hvor han kom fra, og returnerte regelmessig til hjemlandet, av og til også for lengre perioder.

På slutten av 1980-tallet, da han nærmet seg 50, var det likevel en helt konkret grunn til at han vendte hjem.

– Gud hadde ikke gitt ham noen barn. Han bodde i Frankrike og var blitt 50 år gammel, så han returnerte hjem for å ofre en bukk med håp om at det skulle gi resultater. Etterpå dro han til Conakry, Guineas hovedstad og største by, for å finne seg en kone, sa søsteren Kébé i intervjuet med L’Equipe-journalisten Traquet.

Alt gikk som han drømte om.

I Conakry traff han nemlig Yeo Moriba, datteren til en offentlig tjenestemann som kom fra Mabossou, et sted hundre kilometer nord for Péla. Yeo kom fra det som må betegnes som øvre middelsklasse, og onkelen hennes, Louis Lansana Beavogui, hadde faktisk vært midlertidig president tidligere på 1980-tallet. Hun var mye yngre enn Fassou Antoine, men det var ingen hindring og de bosatte seg i Conakry.

Flyttet til Frankrike

19. august 1990 ble tvillingene Florentin og Mathias født, og to år etterpå dro hele familien til Frankrike, der de slo seg ned i Roissy-en-Brie, tre mil øst for Paris.

15. august 1993 ble så Paul Labile Pogba, den første europeeren i familien, født på fødeavdelingen i Lagny-sur-Marne, kun fem minutters biltur hjemmefra.

– Jeg er fransk, men vil egentlig si at jeg er internasjonal. Jeg har fransk pass, men førerkort på engelsk, har Paul spøkefullt sagt selv.

Selv har han kun reist til Guinea én gang, og da ikke for å se den avsidesliggende landsbyen faren ble født i, men for å se hovedstaden Conakry. Turen gjorde imidlertid inntrykk på den da 18 år gamle Paul, som dro sammen med moren.

– Forholdene er vanskelige her (…) Det er flere muligheter i Europa (…) Jeg tenker mye på dem som ikke har noe å spise. Hver gang jeg scorer så er jeg stolt over at jeg på en måte representerer dem.

Leken…og hardtarbeidende

– Han har alltid vært kreativ, og han har alltid gjort ting på sin måte.

Det sa moren da hun la stemmen sin til en adidas-reklame med Paul i 2016. Hun har nærmest ledd da hun i intervjuer har fortalt hvordan hun måtte rope ut av vinduet hver eneste kveld, gjerne flere ganger, før de tre Pogba-brødrene lot ballen ligge og kom løpende hjem for å spise kveldsmat i Résidence La Renardière nummer 13.

Da Paul var to og et halvt år gammel ble foreldrene separert. Moren Yeo Moriba tok med seg barna og de fire bodde sammen med to nieser, Marie-Yvette og Poupette, i en leilighetsblokk i østre del av Seine-et-Marne.

– Mamma er klippen i livet mitt, sa Paul i 2014.

Pogba-familien feirer Europa League-seieren 2017.

Hun var nemlig den som sørget for at barna ikke manglet noe i oppveksten. Hun jobbet som rengjøringshjelp på hotell samtidig som hun også arbeidet på et supermarked og var ansatt i en forening som hjalp handicappede.

– Jeg ofret en del, har hun innrømmet i intervjuer.

– Jeg jobbet både sent og tidlig så de ikke skulle bli ertet av klassekameratene, for at de skulle være glade og for at de av og til også kunne få reise på en ferie.

Med moren såpass mye borte så ble det på kunstgresset ved La Renardière, nabolagets idrettsanlegg, at de tre Pogba-brødrene tilbragte mesteparten av tiden sin. Det var en masse fem mot fem-kamper mot gutter fra nærliggende områder, som 50 Arpents, La Pierrerie eller Bois-Briard.

Streng og målrettet far

I sistnevnte område, et par kilometer unna, bodde fortsatt faren, og han var veldig målrettet når det gjaldt fotballen til gutta. Hver gang de besøkte ham så hadde han forberedt egne øvelser som de kunne gjennomføre på grusbanen ved leiligheten hans.

– Selv fikk jeg aldri spilt på det nivået jeg ønsket å spille, men jeg ønsket at gutta mine skulle nå høyest mulig nivå. Derfor var jeg ganske hard mot dem da de var unge.

– Fordelen var at de lærte fort. Det gikk så raskt at jeg etter hvert måtte trene en del andre barn slik at Paul skulle få noe konkurranse. Dette var da han var fire, fem, seks, sju år gammel. Jeg måtte forsøke å hjelpe dem i å kunne spille mot ham, sier faren.

Han hadde selv et lidenskapelig forhold til fotballen. Han var stor fan av Guineas landslag, hadde selv spilt på lavere nivå og var sentral da klubben Africa Star de Paris ble stiftet. Derfor var han også svært opptatt av å gi barna råd – og å hjelpe dem med teknikken. Det aller viktigste var imidlertid det mentale. Om og om og om igjen så messet han følgende budskap til de tre gutta sine.

– Dere må lære at alt handler om å vinne. Uansett hvordan!

Fulgte brødrene overalt

Moren og faren gjorde altså sitt, men ellers var det først og fremst tvillingbrødrene Paul lærte av. Han fulgte dem overalt, og det var langt ifra slik at han var den lille attpåklatten som alle bare tøyset med.

Paul Pogba hadde fra tidlig av en sterk personlighet, og han var veldig utadvendt. Han likte å danse, å synge og å være klovn. Det tok for eksempel ikke lang tid før han hadde funnet på kallenavn til hele familien.

Hans eget kallenavn ble «La Pioche» (oversatt til norsk: redskapet hakke, selv om det her menes en person som gjør alt for å hjelpe andre), noe han i 2016 sa kom fra en person i en TV-serie med en ivoriansk skuespiller.

Broren Florentin, den mest gærne av de tre, ble «Flo Zer» eller bare «Le Zer», mens Mathias, som «hadde en ryggtavle som en gorilla», ble «Le Dos» (norsk: ryggen). Tvillingene likte selv å omtale seg selv som Derrick-brødrene, etter to av personene i en fotballtegneserie (Champions de Foot) som var populær da de vokste opp.

Det handlet altså mest om fotball, mye om TV, men ganske så mye handlet tidlig også om bordtennis.

US Roissy bordtennisklubb hadde nemlig fått et godt rykte på seg takket være hjelp fra Patrick Sembla, som tidligere hadde vært profesjonell bordtennisspiller. Pogba-brødrene ble fulgt til treningene av niesene sine, og utmerket seg raskt. Spesielt Florentin og Mathias.

Paul, som den gangen ble kalt «Paulo», forsøkte å kopiere alt brødrene gjorde. Han trente hardt, og ga seg ikke før han var på samme nivå.

– Han var ekstremt talentfull, og hadde helt klart både de mentale, fysiske og taktiske forutsetningene for å lykkes som bordtennisspiller, sier Sembla.

Lille Paulo ga seg imidlertid med bordtennis da han var bare ni år gammel.

– Brødrene hans var akkurat tatt ut i en gruppe med de største bordtennistalentene i Frankrike. Det betød at Paul eventuelt måtte fortsette bord­tennisspillingen mest alene, og det var nok ikke noe han ønsket. Florentin og Mathias ville satse, men til slutt ble det også for tøft for dem – på grunn av ønsket om også å bli fotballspillere.

I løpet av ett år hadde alle tre derfor gitt seg, sier Sembla – som fortsatt har en rekke bilder av Pogba-brødrene med bord­tennisracket.

De første årene med fotball

Pauls fotballkarriere startet i klubben Union Sportive of Roissy-en-Brie i september 1999, seks år gammel. Nok en gang fulgte han i brødrenes fotspor, men denne gangen var det for å bli best. Den gangen fantes ikke kunstgressbanen dagens generasjoner kan spille på i området, så barna spilte på grusbaner.

Sambou Tati, hans første trener og nå klubbpresident, husker godt den første tiden.

– Jeg ble kjent med ham via de to brødrene hans som allerede var i klubben og som hadde gjort inntrykk på oss. Han var egentlig som alle andre barn den gangen, med ett unntak: Man kunne allerede se hvor talentfull han var. Han scoret mål etter mål, sier han.

Eks-treneren har fortsatt en Juventus-trøye han fikk av Paul. På den står det skrevet: «Til mitt første Drømmelag».

Men hvordan var han som fotballspiller? Jo, som et barn med et vanvittig potensial, men også med sterkt konkurranseinstinkt.

– Hvis man er en vinner så ønsker man ikke å tape. Skjer det så blir man sint og skuffet. Og Paul, da han tapte den gangen, ble veldig sint. Jeg husker at han ofte gråt, sier Tati videre.

En annen utfordring for Paul Pogba var skolegangen – og straffen han fikk for ikke å levere godt nok der.

– Han var et mareritt å forholde seg til på skolen. For å si det sånn: Han var livlig. Han tøyset hele tiden med vennene sine og jentene der, har moren fortalt.

– Det er sant. Jeg pratet hele tiden. Jeg klarte ikke å sitte stille. Jeg hadde vel det som kalles «maur i buksa», har en litt flau Paul også innrømmet.

Holdningene imponerte imidlertid ikke faren, som hatet å se at sønnen i for stor grad ga blaffen i skolearbeidet for å fokusere på fotballen. Det var konstante avstraffelser, og det gikk så langt at han nektet sønnen å spille i enkelte kamper.

– Vi skulle spille finalen i en U12-turnering, og jeg hadde tatt ut de beste spillerne vi kunne stille med. Paul var én av disse, sier Mamadou Magassa, en annen av hans tidligere trenere.

– Dagen før fikk jeg så en telefon fra faren som sa at sønnen skulle straffes, og at han derfor ikke fikk spille. Jeg svarte at han ikke kunne gjøre det, at det var snakk om årets viktigste kamp, at han heller fikk straffe ham neste uke, men faren var ikke til å rikke.

– Til slutt måtte jeg dra hjem til ham. Der fortalte jeg at jeg skulle hjelpe Paul med skolearbeidet, men vær så snill – ikke straff ham i morgen.

Til slutt fikk Paul spille finalen, og US Roissy vant kampen.

Men skolearbeidet ødela…

På tampen av 2005/06-sesongen, etter sju år i Roissy, var Paul Pogba klar til å ta det neste steget – til en av Frankrikes elitefotballskoler. Speidere fra profesjonelle klubber fulgte nå godt med på det som skjedde i Roissy, men skolearbeidet kom igjen i veien.

Paul hadde levert så dårlig på skolen at han ikke slapp gjennom nåløyet til INF Clairefontaine, elitefotballskolen for de beste i hans område.

Samtidig var det ikke et alternativ å bli i Roissy, siden man nå skulle over på baner hvor man spilte elleve mot elleve.

– Han kunne ikke bli hos oss, så jeg rådet ham til å dra til Torcy. Det var ikke altfor langt hjemmefra for ham, cirka 10 kilometer, og han kunne utvikle seg videre der ved å spille i en bedre liga, sier Sambou Tati, som så kontaktet naboklubben.

Torcy neste

Selv om US Torcy ikke har et like velrennomert navn som de beste profesjonelle franske klubbene så er det utvilsomt en svært sentral klubb i utviklingen av unge spillere i Paris-regionen, en klubb som kan sees på som et slags venterom for de større akademiene, en sjanse for de som enda ikke var plukket opp.

Sånn sett ble det et ideelt sted for Paul å utvikle seg videre på og vise seg frem for andre. Det var også ganske nært hjemme – og Torcy hadde en samarbeidsavtale med Paris St. Germain.

Han fikk også mye hjelp av dem som forstod at han hadde noe spesielt. Hans gamle trenere kjørte ham til Torcys treningsanlegg, mens hans nye trenere kjørte ham hjem igjen.

– Jeg pleide ofte å gå gjennom kampene vi hadde spilt da jeg satt i bilen med Paul. Som enhver guttunge så hadde han en tendens til å snakke seg selv ned, men analysen av kampene hans var god, og han hadde en ganske så fornuftig selvkritikk, sier Stéphan Albe, som var en av hans nye trenere.

– Han likte allerede den gangen å involvere seg over større deler av banen enn det posisjonen hans egentlig tilsa, og han hadde allerede den gangen evnen til å påvirke kampene offensivt, å ta gjennombrudd. Han kunne gå av flere spillere bare med en kroppsfinte, han var overalt, og forsøkte aldri å spare energi.

Et par sesonger ved sjøen

Til tross for et vellykket opphold i Torcy så tok det bare noen få måneder før Paul flyttet på seg igjen.

Det var imidlertid ikke på en ordentlig fotballbane Paul imponerte i sin neste klubb. Det skjedde på hjemstedet, på løkka, der det hele hadde startet i La Renardière.

Le Havre-speiderne Grégory Agelisas og Oualid Tanazefti hadde ansvaret for klubbens speidervirksomhet i Paris-området, og høsten 2006 oppfordret de sterkt Franck Sale, klubbens ansvarlige for spiller­innkjøp, om selv å ta turen til utkanten av Paris for å se nærmere på dette «nye fenomenet».

– De sa at de hadde sett en del fantastiske spillere, og spesielt Paul Pogba. Derfor tok jeg turen ned, sier han.

– Den første gangen jeg så ham var det ikke for Torcy, men på løkka i La Renardière, sammen med venner. Det høres kanskje spesielt ut, men det var ganske vanlig at vi gjorde det sånn på den tiden. Det jeg så var en veldig selvsikker spiller, veldig karismatisk. En type man ikke akkurat ser hver dag.

Storklubbene Lyon og Auxerre hadde også øynene sine på Paul, men Le Havre kom raskt i førersetet. Merkelig nok så var det én spesiell klubb, som tross samarbeidet med Torcy, ikke viste noen interesse, og det var Paris St. Germain. Uten at Pogba selv skal ha tenkt mye på det.

– Helt ærlig så var det ikke noe jeg tenkte særlig på. Faren og moren min var Marseille-fans. Paris (St. Germain) var ikke noe jeg hadde i tankene.

I november 2006, etter kun fire måneder i Torcy, tok Paul dermed turen til en treningssamling hos Le Havre sammen med 30 andre håpefulle unggutter.

Det var speider Tanazefti, som hadde opparbeidet seg et godt forhold til moren, og begge brødrene, som også fikk et prøvespill, som fulgte med. Konkurransen var knallhard.

– Jeg syntes at prøvespillet hans var fantastisk, men det var bare to-tre av oss som mente det, sa Tanazefti til Le Pays d’Auge i 2016.

– Alle var riktignok enige om at han hadde gjort det godt, men trenerne var ikke så giret på ham, la han til.

Men interessen fra Lyon og Auxerre plaget Le Havre. Der­med endte det likevel med at de ga Paul en plass på akademiet for neste sesong.

Brødrene var ikke like heldige – og ble sendt på dør etter sitt prøvespill. Deres neste sjanse kom i stedet på Celta Vigo-akademiet nordvest i Spania.

Det betød at alle brødrene, som hadde vokst opp en halvtime fra sentrum av Paris, plutselig befant seg henholdsvis 200 km (Paul) og 1100 km (Florentin og Mathias) fra Paris, alle sammen ved havet. Det var en interessant utvikling, og et avgjørende steg for ungeflokken til Yeo Moriba.

David Friio viktig

I filmen «Le Havre» fra 2011, laget av den finske regissøren Aki Kaurismäki, har den gamle forfatteren Marcel Marx et stille måltid ved sjøen da det plutselig, ut av vannet, dukker opp en ung, afrikansk mann.

– Er dette London, spør han.

«Han» er Idrissa, som kom seg til havnebyen gjemt på en lastebåt, på jakt etter en måte å komme seg over kanalen på, for å møte sin mor. Marcel, sterkt beveget av guttens skjørhet, gjør i mange måneder deretter alt han kan for å hjelpe gutten.

I Paul Pogbas liv heter hans egen «Marcel Marx» David Friio – en tidligere midtbanespiller fra divisjonsnivå to i Frankrike og England, og som nå er sentral i St. Etienne. Den gangen, da Pauls liv i Le Havre startet, var han imidlertid en av Manchester Uniteds speidere i Frankrike.

Talentfabrikk

Le Havre er ikke blant Frankrikes beste klubber, men det har lenge vært en av klubbene fotballspeidere følger ekstra godt med på. Det er bare å ta en titt på listen over spillere som har vært i Le Havre og så endt på andre siden av kanalen for å forstå det. Lassana Diarra dro til Chelsea, Florent Sinama Pongolle ble hentet av Liverpool, Riyad Mahrez dro først til Leicester og nå i sommer til Manchester City og Charles N’Zogbia ble kjøpt av Newcastle.

Sånn sett var det ikke veldig overraskende at David Friio ble interessert i en 14 år gammel Paul Pogba. I Pogbas første hele sesong der, i 2007/08, måtte Le Havres U15-lag kun gi tapt for mektige Paris St. Germain, og foruten å imponere i ligaen så utmerket Paul seg også i Coupe National – samlingen der de ulike kretslagene møttes på tampen av hver sesong.

Til tross for at Pauls lag, Normandy, ikke gikk helt til topps, så ble prestasjonene lagt merke til, slik at døren til det franske U16-landslaget ble åpnet for ham.

Aldersbestemt landslag

28. oktober 2008, 15 år gammel, debuterte han så for Frankrike på aldersbestemt nivå i Val-de-Marne-turneringen sørøst før Paris. Der begynte det med en seier mot Uruguay.

David Friio ringte sporenstreks til Geoff Watson, hovedspeider for United-akademiet, for å snakke om vidunderet.

– Han ba meg om å følge ham nøye videre. Jim Ryan, direktør på akademiet, kom så over for å se Paul i aksjon i den neste kampen, sier Friio.

– Jeg hadde jobbet for United i seks måneder da jeg så Paul den dagen, og jeg sa til meg selv at han hadde en profil som passet United. Det var noen utfordringer. Han vokste fortsatt, så med hans fysikk var det ikke så lett å løpe, men touchet hans var eksepsjonelt, legger han til.

Akkurat som mot Uruguay så endte de to neste kampene med fransk seier.

Se Pogbas tale til lagkameratene før sommerens VM-finale

– Med Paul så ble hver kamp bare en ny bekreftelse. Vi kunne krysse av i alle boksene våre. Han var en leder på banen, og han elsket å kjæle med ballen, fortsatte Friio.

United ga derfor Friio tillatelse til å snakke med Gaël Mahe, som da hadde mandat fra Pauls foreldre til å representere ham fra han var 18 år gammel, og Bruno Satin, en agent som jevnlig jobbet for klubben.

Ferguson solgte produktet

Det Friio kunne tilby var en invitasjon til hele Pogba-familien om å besøke United i mars, passende nok i samme periode som Pogba fylte 16. Begge foreldrene ble med, Friio og Mahe likeså.

– Vi tok en omvei via Manchester sentrum for å vise frem det, og dro så ut til akademiet – der førstelaget også oppholdt seg.

– Cristiano Ronaldo var fortsatt i United den gangen, og han hilste på Paul og alle de andre. Vi ble vist rundt der, besøkte Old Trafford og til slutt ble vi invitert inn på kontoret til Sir Alex Ferguson, forteller Friio.

– Vi var vel der i én time, manageren brukte tid på å selge klubbens filosofi til familien, og de slukte ethvert ord. Jeg fungerte selv som oversetter, og Ferguson understreket at alder ikke var noen hindring i United, at de ikke hadde noen problemer med å flytte opp talentfulle, unge spillere til førstelaget.

– Ferguson traff perfekt med det han sa. Han visste nøyaktig hva han skulle si, og jeg kan fortelle at fra det øyeblikket vi forlot Fergusons kontor så var det en ung gutt som allerede hadde bestemt seg. Han visste da at det var i United han ville spille. Det var i alle fall mitt inntrykk av seansen, fortsetter David Friio.

Juventus, Chelsea og Arsenal var også interessert i ham på samme tid, men det var faktisk Olympique Lyon, som da hadde vunnet den franske ligaen sju år på rad, som ga United hardest konkurranse.

– Foreldrene fikk sjansen til å komme på besøk til oss. Moren virket også opprømt over planene våre for Paul, men det tok ikke lang tid før vi skjønte at dette kom til å bli vanskelig. Pauls rådgivere ville nemlig, nesten for enhver pris, at han skulle dra til England, sier Gérard Bonneau, innkjøpsansvarlig i Olympic Lyon.

30. juli 2009, 16 år gammel, skrev Paul Pogba sin første profesjonelle kontrakt med United – en stor strek i regningen for Le Havre – som reagerte knallhardt.

«Le Havre reagerer med bitter­het på hvordan Manchester United jaktet på Paul Pogba. (…) Spilleren, foreldrene og Le Havre hadde en såkalt «non-solicitation»-avtale fra høsten 2006. På slutten av den kontrakten var de tre partene enige om å signere en lærlingekontrakt så fort spilleren ble gammel nok til at det kunne gjøres, en avtale som da skulle gjelde til slutten av 2009/10-sesongen. Nå ser vi imidlertid at spilleren og foreldrene nekter å opprettholde denne avtalen fordi United tilbød foreldrene store penger for å få sønnen til England», het det i en offisiell uttalelse 31. juli 2009.

Klubben la til at de vil gå til rettslige skritt for å beholde Pogba.

Det var ikke første gangen dette skjedde med Le Havre. De hadde erfaring med samme sak da Matthias Lepiller uventet dro til Fiorentina i 2006, og da Charles N’Zogbia dro til Newcastle. I sistnevnte sak fikk Le Havre 900.000 euro i kompensasjon, og samme beløp ble gitt til Lens da Gaël Kakuta forlot dem til fordel for Chelsea. De lyktes imidlertid ikke med å beholde Paul Pogba. De hadde vel egentlig ingen sjanse. Avgjørelsen hadde vært enkel.

– Det er en stor forskjell mellom Le Havre og Manchester United. Dette er en veldig stor klubb. Alle kjenner Manchester United, sa Paul Pogba i én av sine første intervjuer som United-spiller.

– Dette er jo som en drøm. Jeg kan ikke tro det, la han til.

Han visste det ikke da, men 7.500 kilometer fra de støvbelagte veiene som leder ut av Péla, farens hjemby, hadde drømmen – og eventyret bare så vidt startet.

Ni år senere står han med flere ligagull med Juventus, FA-cup- og Europa League-tittel med United, han har spilt EM-finale og blitt verdensmester i fotball.

Fortsatt er han bare 25 år gammel, så det er godt at det er god plass til flere gamle trestoler, omtrekket med drakter, hjemme hos «Mama Pogba».

Vil du lese hele historien? Kjøp boka om Paul Pogba skrevet av Luca Caioli her.