Ferguson feiret tittelen ved å invitere fansen hjem til seg. De to som kom fikk whisky og så på video

Han vant nærmere 50 store titler som manager, og lørdag 6. november er det nøyaktig 35 år siden Sir Alex Ferguson erstattet Ron Atkinson i Manchester United.

Her skulle han vinne 38 trofeer, dytte Liverpool «right off their f***ing perch» og skrive seg inn i klubbhistorien med gullskrift. Med andre ord er lørdag en aldri så liten merkedag i United.

Klubben som formet Ferguson

For Fergusons del er nok også 3. mai en aldri så liten merkedag.

Det var på denne datoen han og laget mottok det første Premier League-trofeet på Old Trafford i 1993 etter å ha slått Blackburn 3-1, men nøyaktig 13 år tidligere viste Ferguson at han klarte å bryte dominansen som Rangers og Celtic hadde hatt i Skottland ved å vinne ligagullet med Aberdeen.

Det var her i oljebyen, på den forblåste nordøst-kysten av Skottland, at Ferguson for alvor presenterte seg som en av de mest lovende managerne i europeisk fotball og tok sine første store steg mot statusen som tidenes største manager.

– Likhetstrekkene mellom Alex Fergusons tid i Aberdeen og i Manchester United er mange. Men det som slår meg er timingen for begge utnevnelsene. De var perfekte.

Det sier journalist og forfatter Michael Grant til united.no.

I boken «Fergie Rises» beskriver han hvordan Aberdeen skapte manageren Alex Ferguson. Men i motsetning til hva de fleste tror var det i starten Ferguson som var heldig og fikk Aberdeen.

Ikke omvendt.

En fortrolig samtale

Solen skinner på Wembley og de 100.000 tilskuerne som ser FA-cupfinalen mellom Manchester United og Everton 18. mai 1985.

I det kampuret er i ferd med å runde 110 minutter får Norman Whiteside en strålende pasning fra Mark Hughes. Den 20 år gamle nord-iren stormer mot Everton-forsvaret.

Gordon Strachan kommer på løp og vil ha ballen. Men Strachan taler, eller rettere sagt skriker, for døve ører.

Whiteside velger å kjøre sitt eget løp. En lekker overstegsfinte følges opp med en delikat avslutning i lengste hjørne. Whitesides utsøkte skudd avgjør kampen til Uniteds fordel.

Fra tribunen bivåner Aberdeen-manager Alex Ferguson det hele og han deltar på banketten samme kveld. Paradoksalt nok er United-manager Ron Atkinson lykkelig uvitende om ironien i at akkurat Ferguson er et av navnene på den tidligere Aberdeen-spilleren Gordon Strachans gjesteliste.

Big Ron elsker oppmerksomheten, og skifter flittig mellom å ta imot et gratulerende håndtrykk og sjenerøst dele ut klemmer til spillerne sine.

Ferguson tar Strachan til side.

– Det er kun to klubber jeg kan forlate Aberdeen for. Barcelona eller Manchester United, sier Ferguson i all fortrolighet til Strachan.

– «I hope it’s fucking Barcelona», mumler Strachan halvhøyt.

Men for andre gangen denne dagen taler Strachan, heldigvis, for døve ører.

Telefonen til «Jolly Rodger»

Temmelig nøyaktig syv år tidligere, 6. mai 1978, er skotske fotballøyne rettet mot det som skjer på Hampden Park i Glasgow.

Rangers slår Aberdeen 2-1 i den skotske FA-cupfinalen. I den skotske havnebyen i nordøst er de fleste opptatt med å slikke sine cupfinalesår etter en nytt Hampden Park-nederlag og de færreste bryr seg nevneverdig om en annen nyhet fra avisen «Daily Record» på cupfinaledagen.

«Fergie stays on», lyder overskriften på artikkelen som viser til at St.Mirren-manager Alex Ferguson omsider har skværet opp med styret i klubben.

I Aberdeen er det imidlertid én mann som får med seg saken, viseformann i klubben Chris Anderson.

Han setter en stor ring rundt Alex Fergusons navn.

Den unge karismatiske manageren har gjort underverker med St. Mirren og tatt dem fra bunnen av nivå to til skotsk «Premier Division».

Enda mer oppsiktsvekkende, troppen har en snittalder på 19 år!

Artikkelen i «Daily Record» fungerer som lite annet enn et desperat forsøk på brannslukking. Drøye tre uker senere får Ferguson sparken. For første og eneste gang i karrieren.

Omtrent samtidig trekker managerlegenden Jock Stein seg fra jobben i Celtic. Skotsk fotballs bauta har vunnet 25 troféer på 13 sesonger, deriblant Storbritannias første triumf i den gjeveste europacupen.

Men nå sliter Celtic, og Stein blir presset ut av managerjobben i Parkhead. Stein får selv peke ut sin erstatter og valget faller på Billy McNeill, kapteinen på «Lisboa Lions», Celtic-laget som sensasjonelt slo Inter i europacupfinalen i 1967.

Det er bare et problem. McNeill er Aberdeens manager og må løses fra kontrakten. Men alle vet at McNeills hjerte banker for Celtic. Aberdeen kan ikke stanse ham.

De må i stedet sjekke hvem som er ledig på markedet. Den mektige fotballjournalisten Jim «The Jolly» Rodger, som mange ganger opptrådte som mellommann lenge før agentene gjorde sitt formidable inntog på fotballmarkedet, tar en telefon til Alex Ferguson.

36-åringen, som akkurat har fått sparken fra St. Mirren, trenger ingen betenkningstid.

– «Si til Aberdeen at jeg er interessert», lyder svaret.

Ting skjer fort disse sommerdagene i 1978. McNeill trekker seg fra Aberdeen-jobben den 29. mai. 30. mai får Ferguson sparken i St. Mirren. McNeill får så jobben som Celtic-manager 31. mai, og 1. juni innkaller Aberdeen til pressekonferanse.

Hvem er denne karen?

– Jeg er lykkelig over å bli Aberdeens nye manager fordi jeg ønsker å vinne troféer, forteller Ferguson den oppmøtte pressen.

En floskel de unektelig har hørt mange ganger før, men det er noe ved den 36 år gamle Alexander Chapman Ferguson som fanger interessen deres. Han er intens, direkte og ærlig.

– Jeg var bare ni og et halvt år gammel da Ferguson kom til Aberdeen, og vi bodde ikke engang i byen. Men faren min hadde sett hver eneste Aberdeen-kamp på Pittodrie i 25 år og hans lidenskap for Aberdeen smittet over på meg, sier journalist og forfatter Michael Grant til united.no.

Da han skrev boken «Fergie Rises» snakket Grant med om lag 50 av Fergusons tidligere spillere i Aberdeen. Han har snakket med motspillere, dommere og klubbledere og saumfart gamle kampprogrammer og videoklipp.

Alt for å danne et unikt innblikk i Alex Fergusons åtte år lange karriere i Aberdeen.

– Aberdeen var en klubb som nesten hadde klart å utfordre de to Glasgow-klubbene Rangers og Celtic, men bare nesten. De trengte en manager som kunne ta dem det siste stykket og Ferguson var perfekt, forklarer Grant.

Akkurat som i Manchester United blir Fergusons første sesong i Aberdeen ingen dans på roser. Han legger seg ut med noen av klubbens mest populære spillere. Ian Fleming er den første som drar.

Fleming må ikke forveksles med skaperen av den hemmeliges agenten James Bond, men det mangler likevel ikke på dramatikk idet han blir sendt ut porten på Pittodrie.

Dom Sullivan er nestemann. Han gjorde den store feilen ved å klage sin nød til styret og er etter sigende mottakeren av Fergusons første hårføner.

Tidenes mestscorende spiller i Aberdeen, Joe «The King» Harper blir vraket.

Forholdet mellom Harper og Ferguson forblir så dårlig at Harper, som bare en av to tidligere Aberdeen-spillere, takket nei til å bidra til boken, med følgende beskjed.

«Jeg snakker aldri med eller om Ferguson igjen».

– Dere er velkommen hjem til meg

1978 er også et vanskelig år for Ferguson på flere måter. Han taper rettssaken mot sin tidligere klubb St. Mirren og får alle kontraktsdetaljene fra tiden i klubben brettet ut i pressen.

På tampen av året blir faren innlagt på sykehus med uhelbredelig lungekreft. 24 februar 1979, samme dag som Ferguson er tilbake på St. Mirrens Love Street for første gang som Aberdeen-manager, dør faren.

– Det var en tøff tid for ham, men det er også verdt å merke seg at Ferguson satte seg i respekt hos flere sentrale spillere i klubben som Willie Miller, Doug Rougvie og Bobby Clark. Denne støtten var helt utslagsgivende for at Ferguson slo hardt tilbake året etter, sier Grant.

Alex Ferguson var født og oppvokst i Govan Street i Glasgow, bare halvannen kilometer fra favorittklubben Rangers sin hjemmebane Ibrox. Men nå ligger lojaliteten hans hos Aberdeen og Ferguson er mektig irritert på avisene som bruker det meste av spalteplassen på «Old Firm»-klubbene Rangers og Celtic.

Det som blir til overs av trykksverte vies stort sett Edinburgh-klubbene Hearts og Hibernian.

– Ferguson var en mester på å innprente en oppfatning av at «alle» var mot Aberdeen. Det gjorde troppen hans mer sammensveiset, forteller Grant.

Anført av en ung og strålende Gordon Strachan sikret Aberdeen seg seriegullet i 1980 ved å slå Hibernian på deres hjemmebane.

Ferguson er i ekstase.

Han løper rundt og klemmer alle han kommer over. Speakeren på stadion spør om Ferguson vil si noen ord til de tilreisende supporterne. Ferguson griper mikrofonen og noe spøkefullt inviterer han Aberdeen-fansen hjem til seg.

Klokken tre den natten ringer det på døren hjemme hos Ferguson. Kun to supportere tar ham på ordet. En lattermild Ferguson inviterer dem inn, viser dem kampen på video og serverer drinker.

Ikke siden Kilmarnock hadde vunnet serien i 1965 hadde en klubb brutt duopolet til «Old Firm».

– Aberdeen hadde fått en ny helt, og ennå visste de ikke hva de hadde i vente, forteller Grant.

– Gi ham en flaske Whisky

I løpet av Fergusons drøye åtte år i Aberdeen vant klubben ti betydningsfulle troféer. Tre ligamesterskap, fire FA-cuptitler og ett ligacupmesterskap må imidlertid alle vike plass når man snakker om historiens største Aberdeen-bragd.

Den fant sted i Göteborg 11 mai 1983.

Da Manchester United slo Chelsea i Champions League-finalen i 2008 bestod Uniteds tropp av spillere fra 12 ulike nasjoner.

Da Aberdeen slo Real Madrid i cupvinnercupfinalen i 1983 var samtlige spillere i troppen fra Skottland, og mange av den lokale gutter.

Etter en av de siste treningene før selve finalen får Ferguson et tips fra sin gamle mentor Jock Stein, som er Fergusons gjest under finalen.

– Gi Real Madrid-trener Alfredo Di Stéfano en flaske whisky som et tegn på beundring over hvor mye du setter pris på å være i hans selskap.

Ferguson følger Steins anbefaling og en noe forfjamset Di Stéfano tar i mot flasken med det lysebrune og umiskjennelige innholdet.

– Tanken var å vise at det var Real Madrid som var den store klubben og at Aberdeen var veldig ydmyke. Privat hadde Ferguson en helt annen tilnærming. Han var sikker på at Aberdeen kom til å vinne. Han hadde sett svakheter i Reals stjernegalleri og var klar til å utnytte dem, sier Grant.

Aberdeen er det beste laget på den regntunge Nya Ullevi-matten. Fergusons menn må imidlertid vente helt til det 117. minutt før James Hewitt stanger inn 2-1-målet som sørger for den største kvelden i Aberdeens historie.

– Det ble en triumf som aldri, aldri vil bli glemt i Aberdeen. Jeg var knappe ti år da Ferguson kom til United og som 17 år gammel student i Aberdeen så jeg Ferguson forlate klubben. Ingenting av det vi hadde opplevd tidligere kommer opp mot seieren i Göteborg. Og vi kommer aldri til å oppleve noe lignende igjen, sier Grant.

Det er ikke vanskelig å se hva han sikter til.

I 1983 ble Aberdeen kåret til Europas beste fotballag etter å ha slått vinneren av serievinnercupen Hamburg over to kamper. I Uefas klubbranking i desember 2014 ligger Aberdeen på 286. plass, mens de i november 2021 er nummer 131. 

Mesterlaget slår sprekker

Men triumfen i Göteborg forteller ikke bare en historie om en manager som utrettet et mirakel. Den forteller også en historie om en temperamentsfull manager som satte så høye krav til spillerne at det måtte bli interne stridigheter.

Den første kom bare dagen etter seieren mot Real Madrid.

I det spillerne skal hedres foran et fullsatt Pittodrie oppdager Mark McGhee at pokalen har blitt tilgriset der den stod i sølen på bakken i spillertunnelen. Han plukker den opp.

Ferguson ble rasende fordi han trodde McGhee ville ta æren fra kaptein Willie Miller. Han skjeller den intetanende spissen ut etter noter.

Uten særlig med søvn og på en stigende sjampanjerus svarer McGhee med å ta tak i kragen på Ferguson. Han dytter deretter manageren inn på et kontor og svinger et velrettet slag mot hodet på Ferguson.

Kamphanene blir skilt fra hverandre og skværer opp dagen etter. Men for de sjokkerte spillerne som er tilskuere til opptrinnet viser Ferguson at han nok en gang har gått for langt.

Mange glemmer aldri opptrinnet.

Ti dager senere gjør imidlertid Ferguson det igjen. Aberdeen vinner FA-cupfinalen, men Ferguson sjokkerer ved å kalle forestillingen en skam og langt under pari på direktesendt skotsk fjernsyn.

Han fortsetter og kjefter spillerne huden full i garderoben.

«Disse spillerne ofret alt for deg i Göteborg. Tenk deg om nå», sier formann Dick Donald.

Ferguson beklager opptrinnet, men for spillerne er festen spolert. Strachan deltar ikke engang på banketten, og den rødhårete kantspilleren begynner, i likhet med flere andre spillere, å flørte med andre klubber.

– Fergusons aller største bragd var at han klarte å holde laget samlet så lenge som han gjorde. Fra 1978 til 1984 solgte han kun én eneste spiller mot sin vilje, Steve Archibald. I 1984 begynte laget for alvor å slå sprekker. Gordon Strachan ville til Köln, men ble nærmest beordret av Ferguson til å dra til United i stedet. Ferguson fulgte Strachan til Old Trafford hvor han deltok i forhandlingene og imponerte United-ledelsen med sin stil. Den knallharde forsvarskjempen Doug Rougvie dro til Chelsea og Mark McGhee til Hamburg, forklarer Grant.

I 1985 blir Aberdeen igjen seriemestere, men året etter ender klubben kun på fjerdeplass i en sesong der Ferguson også må overta som skotsk landslagssjef etter Jock Steins død.

Laget vinner både ligacupen og FA-cupen, men sakte men sikkert er mesterlaget hans så smått begynt å gå i oppløsning og fokuset han må gi landslagsjobben teller i alle fall ikke til Aberdeens fordel.

Kun seks ord…

I Mexico-VM i 1986, foretar Ferguson en av hans mest kontroversielle beslutninger noensinne.

– Foran den avgjørende gruppespillskampen mot Uruguay vraket han kaptein Graeme Souness til fordel for Celtics Paul McStay. Skottland klarte bare 0-0 og var ute av turneringen, forklarer Grant.

Noen måneder senere møttes de to igjen på Ibrox. Ferguson som Aberdeen-manager, Souness som fersk Rangers-sjef.

– Rangers hadde fått flere nye spillere fra England og kunne lokke med europacup, noe engelske klubber ikke kunne på dette tidspunktet ettersom de var utestengt fra Europa etter Heysel-tragedien. Rangers hadde vært en sovende gigant og det ble klart for Ferguson at dette var en kamp som ville bli utrolig vanskelig å vinne. Da Manchester United kom på banen var timingen perfekt for å forlate Aberdeen, sier Grant.

– Båndene forblir sterke

6. november 1986 er Skottland vitne til den verste oljerelaterte-tragedien til dags dato. Et helikopter, som skal frakte 44 passasjerer og et mannskap på tre fra Brent-feltet tilbake til flyplassen Sumburgh på Shetland, styrter.

Bare to overlevde.

I de skotske avisene blir journalister fra alle avdelinger tilkalt og førstesidene ryddet. Kun noen få sportsjournalister får konsentrere seg om sitt. For det er en annen nyhet som også sprekker denne dagen.

Kvelden før har Ferguson i all hemmelighet møtt United-styret i svigerinnens hus og takket ja til tilbudet om å overta en klubb som han mener har et mye større potensial enn det den hadde fått ut.

– Slik sett var timingen perfekt for Ferguson. Tiden var inne for å forlate Aberdeen hvor det ville være umulig å ta opp kampen mot Rangers. I United ville han derimot få muligheten til å bygge opp klubben på ny og det var en sjanse han, forståelig nok, simpelthen ikke kunne la gå fra seg, sier Grant.

– Men båndene mellom Ferguson og Aberdeen forblir sterke. Ferguson tok United til Pittodrie flere ganger og han har en høy stjerne i klubben. Selv de spillerne som røk uklar med Ferguson innrømmer at ligatitlene, cuptriumfene og den magiske kvelden i Göteborg ikke ville vært mulig uten ham, sier Grant.

– Manchester United-fansen vil alltid se på Ferguson som sin mann, men det er mange i Aberdeen som vil tenke på samme måte. De vil se tilbake på tiden med ham som en unik epoke som aldri kommer igjen. Og husk på at hver gang Ferguson forlot en klubb, havnet den i trøbbel. Manchester United er så mektige og store at de kan slå tilbake selv om det har gått litt opp og ned de siste årene. Først og fremst takket være Ferguson selv, sier Grant.

Da Ferguson trakk seg som United-manager våren 2013, ble han tildelt BBCs ærespris under gallaen «Sports Personality of the Year». «Etter åtte suksessfulle år i Aberdeen…» begynte programleder Gary Lineker før ham ramset opp suksessen med Manchester United med tidligere og nåværende United-spillere som tilskuere på scenen i en elleve minutter lang seanse. Alt handlet om United. Aberdeen ble så vidt nevnt.

– Seks ord? Til å forklare hvordan han skapte Aberdeen, vippet «Old Firm» fra tronen, og orkestrerte heltedåden i Göteborg. En gang for mange år siden, ville Lineker og BBC fått en telefon fra en rasende ung mann fra Glasgow med ett og annet å si om hvordan Aberdeen ble stemoderlig behandlet, smiler Grant.

Denne saken stod første gang på trykk i United-Supporteren i 2014. Innledningen har blitt bearbeidet og oppdatert.