En utmerket, men krevende sjef

US-redaktør Lars Morten Olsen om intervjuet med Bryan Robson: Bryan Robson var et naturlig intervjuobjekt siden han var lagkaptein i mange år under Alex Ferguson. Han klarer å gi et fint innblikk i United-bossens tankesett, og han har noen teorier om hvorfor ikke United vant ligagull under Ron Atkinson. Interessant nok hevder Robson i dette intervjuet at styret aldri vurderte å sparke Ferguson i 1990 slik det nesten er blitt gjengs oppfatning at ville skjedd.  Robson sier han spurte formannen Martin Edwards rett ut, og fikk til svar at styret aldri hadde diskutert managerens stilling.

– Han er en utmerket sjef, men også veldig krevende. Han har et skikkelig temperament når han ønsker det, sier Captein Marvel.

Bryan Robson var med hele veien på veien mot Fergusons første mesterlag.

Fra den tunge tiden da folk skrek «Fergie out» til de første trofeene, inkludert ligagullet 1993 og 1994. «Robbo» var også Alex Fergusons første lagkaptein.

Robson spilte under Ferguson i åtte sesonger. Han innrømmer at det kunne være tøffe tak noen ganger. Ferguson var en sjef, han forlangte mye av sine elever, og hadde ingen tid for dem som bukket under.

Bryan Robson så den beryktede «hårføneren» i bruk flere ganger. Han tror at Ferguson hadde en plan for når han slo denne på maks.

– Han har et skikkelig temperament når han ønsker det. Men jeg tror han bevisst bruker temperamentet for å finne ut om du vil kjempe tilbake eller om du knekker sammen. På den måten finner han en persons karakter og personlighet, sier Robson.

Og utdyper:

– Hvis han gir deg en skikkelig overhøvling og ser at du som følge av den knekker sammen, så er du ferdig i Manchester United. Hvis du derimot responderer med å gå ut på banen eller ut på treningsfeltet med en «jeg skal jammen vise han», så er det karaktertype som han ønsker her i klubben. Samtidig skal det også legges til at han ikke tok i bruk «hårtørkeren» ofte. Det var bare når han mente det var helt nødvendig, forklarer han.

Bygget nye lag

Robson så med stor fascinasjon på hvordan Sir Alex bygget nye lag gang på gang.

– Når Sir Alex først hadde bestemt seg for at det var best for klubben at en spiller måtte gå, så stod han fast ved den beslutningen. Han lot Brown og O’Shea gå samtidig med at først Neville og deretter Scholes og Van der Sar sluttet. Han valgte å hente inn unge spillere, sier Robson.

Siden Treble-året 1999 er det kun i 2002 og 2005 hvor United ikke har tatt minst en pokal hver sesong. Robson mener at Sir Alex dermed selv har vært med å bygge opp forventinger, men samtidig også ordnet forsikring mot at han aldri ville fått avskjed på grått papir.

– Du trenger ikke å se lenger enn til Arsene Wenger, en virkelig dyktig manager. Likevel har han nå vært under sterkt press fordi Arsenal ikke har ligaen på over et tiår. Så lang periode uten et trofé, ville ikke Sir Alex ha tillat her, sier Robson.

Ferguson har selv tidligere uttalt til United-Supporteren at det å være manager for Manchester United er en 24 timer i døgnet-jobb, 365 dager i året.

Bryan Robson tror det er flere årsaker til at mannen som har passert pensjonsalderen orket å stå opp klokken 05 eller 06 hver morgen for å dra på jobb og styre verdens største fotballklubb.

– Han trivdes med denne jobben, hvis ikke hadde det vært umulig. Han har hatt en utrolig appetitt for hardt arbeid og vinnermentalitet. En annen forklaring er at han har vært klok nok til å ta vare på kroppen sin. Han passer på, selv om han jobber ekstremt mye, at kroppen får den hvilen den må ha. Han gikk i treningsstudioet omtrent hver eneste dag. Ved å holde seg i fysisk form fikk han energi til å styre klubben, påpeker Robson.

Men Ferguson har også vært god på en annen viktig ting.  

– Hans aller største styrke, etter min mening, at han er en ekstremt god til å delegere. Han håndplukker sine folk. Han stoler hundre prosent på hver og en av dem, og han gir dem klare arbeidsoppgaver som han dermed slipper å tenke på. Staben er god, men det å ha en god stab er også tegnet på en stor leder.

Han ga alle en sjanse

Det var Ron Atkinson som gjorde Bryan Robson til Englands dyreste spiller da han i oktober 1981 betalte 1,5 millioner pund til West Bromwich, der de begge for øvrig kom fra. Fem år senere var Atkinsons tid på Old Trafford over. Ny mann inn var Alex Ferguson. En mann som hadde ledet Aberdeen til tre ligagull. Det siste i 1985.

– Spillerne her hadde respekt for ham allerede før han kom på grunn av suksessen han hadde hatt med Aberdeen, forklarer Robson, men innrømmer også at alle spillerne var spente da de skulle treffe den nye sjefen for første gang.

– Jeg husker veldig godt den første dagen med sjefen. Han ba alle spillerne, også juniorene og reservene, å samles i gymsalen på gamle The Cliff. Han sto i trappen og så ned på oss alle sammen. Han sa høyt og klart at hver og en av oss hadde en sjanse til å bli med videre, men at også det var opp til oss å vise ham at vi var gode nok. Så fikk vi beskjed om å komme oss ut på treningsfeltet og sette i gang.

At det skulle bli forandringer var ikke mer enn Robson og de andre forventet. Men Ferguson gjorde ingen innkjøp før han hentet Viv Anderson og Brian McClair sommeren etter. Robson innrømmer at han trodde Ferguson skulle hente mange fra klubben der han hadde han slik suksess, men den eneste Ferguson kjøpte fra Aberdeen var keeper Jim Leighton.

– Vi spillerne var overbevist om at han skulle hente minst tre, fire Aberdeen-spillere. Eksempelvis Willie Miller og Alex McLeish, men sjefen gjorde aldri det.

Bryan Robson var lagkaptein da United vant FA-cupen både i 1983 og 85. I 1984 var Robson banens gigant i den historiske seieren over Barcelona med Maradona & Co i 1984, men det var også så langt som United nådde.

Robson er sikker på at Ferguson hentet mange idéer fra hvordan Sir Matt Busby hadde revolusjonert fotballen med sine «Busby Babes».

– Jeg tror sjefen hadde i hodet sitt fra dag én at han ville ombygge ungdomsstrukturen i klubben, hvilket han også gjorde. Hovedgrunnen til at vi ikke vant ligaen under Ron Atkinson var fordi troppen var for tynn.  Sjefen tok tak i det umiddelbart og begynte å bygge en tropp. Da vi vant ligaen for første gang var det som følge av at ungdomspolitikken begynte å høste frukter. Han kjøpte også spillere, men ungdomspolitikken var selve fundamentet for suksessen vi fikk.

Mange har uttalt til United-Supporteren at Uniteds status som «drikkeklubb» var sterkt overdrevet. Likevel var det også et faktum at Alex Ferguson satte langt klarere grenser enn det Atkinson hadde gjort. I tillegg var Ferguson ifølge Robson nærmest en pioner på riktig kosthold.

– Dietten vår ble endret omtrent over natten. Det kunne være små ting som grovbrød i stedet for loff, ikke for mye salt, ikke smør, men margarin. I gamle dager i England var det veldig vanlig med biff, chips og brune bønner som måltid før match. Sjefen satte en stopper for det. Han forlangte pasta eller hvitt kyllingkjøtt. Han ville at det skulle være så lite fett som mulig i maten.

Endringene til tross: Resultatene uteble, og fansen begynte å bli utålmodige. Robson sier imidlertid at han med hånden på hjertet var overbevist om at Ferguson skulle få klubben på rett spor.

– Ja, jeg var faktisk overbevist. Sjefen hadde begynt å bygge sitt første lag, og spillerne han hentet inn var kvalitetsspillere som kunne gjøre en forskjell. Brian McClair, Steve Bruce, Gary Pallister, Paul Ince og Mike Phelan. Jeg så mentaliteten deres og at de var alle sterke personligheter og gode spillere, akkurat sånn sjefen ønsket.

Uaktuelt å sparke Ferguson i 1990

Da United vant FA-cupen i 1990 scoret Bryan Robson det første målet i den første finalen (3-3) mot Crystal Palace. Men selv om klubben aldri hadde nådd Wembley, er Robson sikker på at Ferguson hadde blitt sittende. Også hvis United hadde tapt i 3. runde for Nottingham Forest.

– Det var bare avissnakk. Som lagkaptein spurte jeg formann Martin Edwards om det var noe sannhet i skriveriene, men han bekreftet at styret aldri hadde diskutert managerens stilling.

Ett år senere kom pokal nummer to. Nå i Cupvinnercupen, Uniteds første trofé i noen av E-cupene siden Serievinnercupen i 1968. Barcelona var ganske store favoritter, men United vant finalen 2-1.

– Sjefen gjorde en taktisk genistrek. Han satte Brian McClair til å være frimerke på Koeman. Altså en spiss som er frimerke på en midtstopper! Sjefen ville hindre Barcelona å bygge opp spillet bakfra, en spillemåte Koeman var nøkkelspilleren i. Taktikken fungerte perfekt.

Endelig ligagull

I 1992 snublet United på målstreken i kampen om ligagullet, men vant Ligacupen. En finale Robson gikk glipp av grunnet skade. Derimot var han med ett år etter da hele den røde delen av Manchester danset i gatene etter å ha vunnet ligaen for første gang på 26 år.

– Det å slå en storklubb som Barcelona i en europeisk cupfinale gjør naturlig nok underverker for selvtilliten. Jeg tror det hjalp oss betraktelig på vei mot ligagullet to år etter. Men ligagullet var virkelig det store. Det ga ubeskrivelig med lettelse. Jeg snakker ikke bare om spillerne, men hos absolutt alle i klubben og selvsagt supporterne.

Ingen i United hadde da vært lenger i klubben enn nettopp Robson. Tolv år hadde han kjempet for pokalen.

– Når man har vært så lenge i en klubb begynner man å lure om man noen gang skal få oppleve å bli ligamester. Jeg husker jeg så opp på ansiktet til Sir Matt. Jeg så denne gleden i fjeset hans, og sammen med han var jeg kanskje den gladeste av alle. Å vinne ligaen første gang ga spillerne troen på at de kunne gjøre det igjen. Derfor var gull nummer to ikke så hardt som det første, sier Robson.

Fotnote: Denne artikkelen er en bearbeidet versjon av den som stod på trykk i United-Supporterens Ferguson-bilag høsten 2011.