Denne teksten er skrevet i forbindelse med tirsdagens Ray Wilkins-minneseremoni i London, og begravelsen av United-helten i helgen. Les Stuart Mathiesons minneord her.
– Så da er det bare du og jeg som skal vente her på flyplassen i to timer på de andre?
Vi stod i en tilnærmet folketom ankomsthall på Flesland flyplass i Bergen, og spørsmålet fra Ray Wilkins ville gitt gjenklang i veggene om han hadde hevet stemmen et hakk eller to.
Som en legende både i Chelsea, Manchester United såvel som på det engelske landslaget, var det kanskje ikke denne velkomsten Wilkins hadde sett for seg da han satte beina på norsk jord.
Annonse
Et forsiktig og noe nervøst nikk med hodet fra undertegnede fikk imidlertid frem en reaksjon hos Ray Wilkins jeg aldri hadde forventet.
– Men det er jo strålende. Det blir to timer til å snakke om fotball. Hva er vel bedre enn det?, spurte Wilkins med et smil før han kjapt la til:
– Dette gleder jeg meg til, men vi trenger noe å drikke. Hva vil du ha, jeg spanderer.
En rekke av Wilkins sine tidligere kolleger på banen og i fotballmiljøet har i tiden etter det tragiske dødsfallet skrevet flotte minneord om den tidligere midtbaneeleganten.
Jeg kan på ingen måte skryte på meg å kjenne Wilkins, men nettopp derfor synes jeg denne historien illustrerer godt hvilket fantastisk menneske han var.
25. januar 2013 var faktisk første og eneste gangen jeg møtte Wilkins.
– Et av de flotteste komplimentene jeg har fått fra en United-fan
Han skulle til Lærdal for å spille i en Old Boys-turnering sammen med Frank Stapleton, Clayton Blackmore og Lee Sharpe. Oppdraget med å kjøre kvartetten til Lærdal tilfalt meg, først og fremst fordi vi hadde en intervjuavtale med Lee Sharpe.
Annonse
Mens vi satt på Flesland fortalte Wilkins historier fra et langt liv i fotballen, om tiden i Chelsea, om overgangen til United og om VM-sluttspill med England.
Da praten kom inn på FA-cupfinalen i 1983, ble imidlertid Wilkins noe overrasket.
– Er du gammel nok til å huske den da, smilte han.
– Jeg hadde akkurat fylt syv år. Minnene fra kampene mot Brighton sitter fremdeles spikret. Det var da jeg ble forelsket i United og forelskelsen ble bare mektigere og kraftigere med årene som fulgte, men det startet med finalen i 1983. På mange måter var du med på å forme den lykkelige barndommen min Ray, og det er jeg deg evig takknemlig for, smilte jeg.
Ray Wilkins satte ned kaffekoppen, så på meg med et litt mer alvorstynget blikk enn tidligere. Så smilte han bredt.
– Det er et av de flotteste komplimentene jeg har fått fra en United-fan. Jeg vil du skal vite at det gjorde inntrykk på meg, Bjarte, sa han.
Etter ti år i England møter jeg venner og bekjente som fremdeles sliter med å huske navnet mitt, og som definitivt ikke klarer å uttale det. Jeg nevnte navnet mitt én gang til Wilkins da jeg hilste på ham. Så husket han det.
Det har blitt sagt at en av de fremste kvalitetene til den tidligere presidenten i USA, Bill Clinton, var at han fikk deg til å føle deg som verdens viktigste person akkurat når han snakket med deg.
Annonse
Jeg har aldri møtt Clinton, men med sin genuine interesse for å høre synspunktene dine, sin evne til å lytte og ikke minst sin behagelige fremtoning fremstod Wilkins på samme måte.
Beskjeden og raus
Wilkins har først og fremst blitt forbundet med tiden i Chelsea, forståelig nok. Det var her han ble utnevnt til kaptein som 18-åring i en tid da Chelsea både var gjeldstynget, slet i sportslig motbakke og var en klubb så langt fra den vi kjenner fra Roman Abramovich sin tid som klubbeier som det omtrent er mulig å komme.
I løpet av de to timene vi ventet på flyplassen, fortalte Wilkins om samtaler han hadde hatt med Mark Hughes som på den tiden var manager for Queens Park Rangers. Han berettet om spillere han hadde rådet Hughes til å se på, og spillere han mente «Sparky» burde styre unna.
Da Sharpe, Stapleton og Blackmore ankom flyplassen og vi satte oss i bilen, fortsatte historiene. De handlet om Dave Sexton, Bryan Robson, Ron Atkinson og den uforglemmelige seieren mot Diego Maradonas Barcelona i cupvinnercupen i 1984.
Det viktigste for Wilkins var å fremheve lagkameratenes innsats mot Barcelona. Ikke en eneste gang nevnte han seg selv og sin rolle i den fantasiske 3-0-seieren.
– Jeg tror aldri det har vært bedre stemning på Old Trafford enn i den kampen, sa Stapleton fra forsetet.
– Og det var du som ga dem et minne for livet med 3-0-scoringen din. Du og «Robbo» var fantastiske i den kampen. Og Graeme Hogg. Husker du hvordan han temmet Maradona?, forklarte Wilkins. Igjen uten å nevne seg selv med et eneste ord.
HELT FRA BARCELONA-KAMPEN: Frank Stapleton, som var med på denne bilturen, holdt tirsdag en minnetale for Wilkins.
Wilkins hadde også en lang trenerkarriere, som regel som assistentmanager og i flere perioder som en viktig nummer to for moderklubben Chelsea.
I 2009 satt jeg som journalist på Wembley for å dekke FA-cupfinalen mellom Chelsea og Everton. Etter 2-1-seieren kunne Chelsea-spillerne i tur og orden løfte det prestisjetunge troféet i en turbulent sesong for Chelsea. Luiz Felipe Scolari hadde fått sparken etter bare syv måneder i jobben, men nederlenderen Guus Hiddink var bare noen kontroversielle dommeravgjørelser fra å ta Chelsea til en ny Champions League-finale mot United, godt hjulpet av Ray Wilkins.
Det ble ikke suksess i Europa, men Chelsea avsluttet sesongen ved å vinne FA-cupen. Hvor viktig Wilkins hadde vært for den midlertidige manageren Hiddink viste nederlenderen med all tydelighet da han insisterte på at Wilkins skulle heve FA-cuptrofeet før han gjorde det. Wilkins pekte på Hiddink og ristet på hodet. Han ville ikke stjele rampelyset fra sjefen. Løsningen ble at de to trenerne løftet troféet sammen.
Annonse
En sann gentleman
Annonse
I begynnelsen av april kom den triste nyheten om at Wilkins hadde gått bort bare 61 år gammel. Tidligere spillere i United, Chelsea, Rangers og AC Milan tegnet et bilde av en svært populær og mget godt likt fotballpersonlighet.
De siste ukene har jeg snakket med mange journalistkolleger i England. Ikke én av dem hadde et eneste vondt ord å si om Ray Wilkins.
Som en kollega fra Skottland så fint sa det: «Hvordan kan vi ha noe negativt si om Ray, når han aldri sa noe negativt å si om andre?»
– Selv da karrieren gikk mot slutten i Millwall og Leyton Orient følte jeg at jeg var heldig som kunne stå opp hver dag og forberede meg til en ny dag som fotballspiller. Det var et privilegium, sa Wilkins.
Men det er vi som skal takke deg Ray.
Du var en sann gentleman som sjenerøst lot andre få ta del i din kjærlighet til fotballen, selv om fotballen ikke alltid var like sjenerøs med deg tilbake.
Etter begravelsen på lørdag var det minnestund for Wilkins tirsdag. Kompisen Frank Stapleton, som sammen med Wilkins delte så mange gode øyeblikk og morsomme historier på bilturen til Lærdal i 2013, holdt tale.
– Hadde du spilt i dag ville vi omtalt deg som en av verdens beste, sa Stapleton til kameraten sin.
Wilkins hadde fått tøff konkurranse om akkurat den posisjonen, men hadde den vært en pris for det flotteste mennesket i den store fotballfamilien ville Wilkins stukket av med det.
Nå møtes United og Chelsea i FA-cupfinalen, en kamp mellom hans to gamle klubber som han tjente så vel.
Wilkins ville vært en selvskreven gjest på Wembley. Nå titter han kanskje ned ovenfra og ville muligens ha rynket litt på nesen om han hadde sett oppmerksomheten han får når han blir hedret i forbindelse med finalen. For Wilkins var opptatt av fremheve andre, ikke seg selv.
