«El Futbolero»

Den helhvite drakten til gutten med nummer ti på ryggen flagrer som en drage i vinden når han spinner av gårde på gressteppet med ballen klistret til beina. Kapteinsbindet i de spanske fargene rundt venstrearmen sitter strammere, selv om også det er altfor stort. Med iøynefallende kroppskontroll til en 11-åring å være, finner han bestekameraten bak motstanderens forsvarsrekke med en presis innsidepasning. Álex sklir inn utligningen og kollapser i bakken i et rent gledesutbrudd.

Ikke la deg lure av at spillerne på banen fortsatt går på barneskolen. Torneo Nacional Alevín de Fútbol – den årlige ungdomsturneringen for klubbene i Primera División – innebærer blodig alvor og enorm prestisje for alle involverte.

Noen minutter senere viser Real Zaragozas nummer ti enda en gang hvorfor han er turneringens beste spiller. Igjen finner han rom bak den stakkars høyrebacken til Real Oviedo, denne gangen med yttersiden av høyrefoten.

Den talentfulle Zaragoza-generasjonen vinner finalen 3-1 i det som er klubbens første og hittil siste tittel i turneringen, som har Barcelona som sin største seierherre. Fra tribunen ser Pedro Herrera hvordan sønnen svarer modent på spørsmålene fra Canal+ før han løfter trofeet som så mange spanske fotballstjerner har gjort før ham.

Øynene til Álex Alonso stråler litt ekstra når han ser 1-1-målet og de andre høydepunktene fra den eventyrlige sommerkvelden i Brunete for 16 år siden på skjermen på bordet foran ham. Vi befinner oss på treningsanlegget til Real Zaragoza, og Álex er som alltid på plass sammen med resten av journalistkorpset for å sjekke siste nytt før neste serierunde. I rommet ved siden av oss holder César Láinez en av sine siste pressekonferanser som klubbens midlertidige hovedtrener. Det er tunge tider for «Los Maños», det engang så slagkraftige mannskapet fra det middelalderske kongeriket Aragón.

For Álex står finalen igjen som hans kjæreste minne fra fotballkarrieren. For bestekameraten – geniet med pasningsfoten – var det bare starten.

«Mancuniano»

Ifølge Google finnes det rundt 180.000 nyhetsartikler om Ander Herrera på internett. I så godt som alle intervjuene han har gitt etter at han kom til Manchester United for tre år siden, har han uttrykt hvor takknemlig og stolt han er for at han spiller for en av verdens største fotballklubber. Herrera gir alt alltid, han forstår seg like godt på klubben som på «Mancunians» og byen Manchester, og han har en egen evne til å smitte deg med sprudlende energi og herlig humør.

Hvilken fotballspiller født sør for Storbritannia kan ta på seg sin tykkeste parkas, gå ut i Manchester-regnet med familien og spøke ironisk om at solen alltid skinner i nordvest? Hvem feirer et seiersmål mot Northampton som om det var i en Champions League-finale?

Det er sånt United-fansen vet å sette pris på.

– He just «gets» United, konkluderte en supporter så presist da klubben på Twitter spurte fansen hvorfor de elsker spanjolen.

At Ander Herrera var sterkt ønsket på Old Trafford, var det aldri tvil om, men det er det han har gitt tilbake – kanskje først og fremst utenfor banen – som gjør at 27-åringen kan plasseres i samme bås som supporteryndlinger som Eric Cantona, Ole Gunnar Solskjær og Patrice Evra.

Herrera var ønsket av Sir Alex Ferguson, ble hentet av Louis van Gaal og skinte under José Mourinho.

Som en del av Athletic Bilbao-laget som avkledde Manchester United i Europa League i 2011/12-sesongen, ble han ansett som en smart og teknisk begavet midtbanespiller av den typen United hadde skreket etter i flere år.

Likevel har ikke veien til anerkjennelse i Manchester vært en dans på roser for Ander Herrera.

Fra en småabsurd overgangssaga i Bilbao til en heller anonym tilværelse under en krevende nederlender, og deretter gjenfødt i en helt ny rolle under José Mourinho.

United-Supporteren satte seg på flyet til Zaragoza for å finne ut hvordan Ander Herrera ble mennesket og fotballspilleren som har tatt Manchester med storm. Der fant vi en historie om en viljesterk gutt som har hatt en tøffere vei til toppen enn mange er klar over.

Fotballgalskap og tenåringsstrid

Ander Herrera Agüera ble født i Bilbao og formet i Zaragoza, men sparket sin første ball 850 kilometer lenger vest, i havnebyen Vigo, der faren Pedro avsluttet sin spillerkarriere og siden ble teknisk direktør. Da Ander var fire år, returnerte Pedro til Real Zaragoza, klubben han spilte for fra 1982 til 1988. Oppveksten skulle gi ham et hjerte for den populære klubben som ligger mellom Barcelona og Madrid, på kartet, vel å merke.

Ander spilte futsal til han var ni år gammel, men taklet overgangen til utendørs fotball utmerket. Sammen med flere lagkamerater ble han hentet fra barndomsklubben U.D. Amistad til Real Zaragoza for å representere Aragóns store stolthet i den nasjonale ungdomsturneringen i Brunete, en liten by vest for Madrid. Den entusiastiske guttungen var ofte med Pedro på jobb og ringte ofte faren etter bortekamper for å gi sin dom over det han hadde sett på TV-skjermen. Lille Ander «pustet» fotball og levde for Real Zaragoza.

Om viljen var stor, var ferdighetene enda større, og etter forestillingen i den prestisjetunge akademiturneringen i 2001, var det mange som forventet at Zaragoza-talentet skulle følge i fotsporene til Andrés Iniesta, Fernando Torres og Cesc Fabregas som alle hadde vist seg fram på den samme scenen noen år tidligere.

Et par år senere var imidlertid situasjonen snudd på hodet. Ander var verken blitt stor eller sterk, og slet med å markere seg på midtbanen mot fysisk overlegne spillere, spesielt når laget spilte bortekamper på grus.

– Det var vanskelige tider for Ander. Én ting var at han måtte leve med at han ikke var blitt like god som han hadde håpet på. Han trodde fortsatt at han kunne slå igjennom, men realiteten var hard. Til slutt spurte han seg selv om han skulle gi seg. Alle andre 14-15-åringer levde livet som tenåringer, mens han brukte all sin tid på å kjempe for noe som kanskje aldri kom til å skje. Samtidig følte han presset fra utsiden. Han hørte rykter om at han ikke var god nok og at han kun var i klubben på grunn av faren, forteller Álex Alonso til United-Supporteren.

28-åringen var Ander Herreras romkamerat gjennom oppveksten i Real Zaragoza. Sammen gikk de gradene fra «alevín» til «juvenil» og studerte journalistikk på universitetet. De pleide å lure til seg de «ulovlige» sjokoladecroissantene på hotell-buffeten når treneren ikke var oppmerksom og klekket ut uskyldige skøyerstreker, som å gjemme en lagkamerat i en bag til trenerens store forskrekkelse.

For de to guttene var ikke Real Zaragoza bare et fotballag. Det var som et andre hjem, en familie.

– Jeg husker at vi måtte vise karakterene våre hvert skolesemester. Dersom du strøk i et fag, kunne du være ferdig i klubben, sier Álex.

– Det var ikke plass til gutter som ikke ønsket å være et godt menneske. Når vi gikk ut på banen, var vi klubbens ansikt utad. Vi skulle ha drakta trukket ned i shortsen og sokkene dratt skikkelig opp. Klubben sørget først og fremst for at vi utviklet oss som mennesker, dernest som fotballspillere.

Men mens Ander motbeviste kritikerne og spilte seg til Drømmenes Teater, måtte Álex ta til takke med en rolle bak kamera. Likevel er det ingen misunnelse å spore hos den nåværende reporteren i Aragón TV når han snakker om Ander Herrera – kun beundring.

Det er nemlig få som vet mer om hva suksessen har kostet i form av innsats, lidelse og dedikasjon.

– Ander elsket klubben, og han elsket at faren hadde en viktig posisjon der. Det ga ham en mulighet til å oppleve alt som hendte, selv når han var hjemme.

– Samtidig gjorde det ham ergerlig at noen mente at han fikk være i klubben bare på grunn av faren. Han sa flere ganger at han aldri kom til å komme tilbake, men det skjedde heldigvis aldri. Årene gikk, han ble sterkere og sterkere, og plutselig var han den spilleren han ønsket å bli. Det var akkurat som at han våknet opp en dag og bestemte seg for at «i dag skal jeg ta steget» – og så gjorde han det. Den indre striden gjorde ham sterkere, både som fotballspiller og som menneske.

 – Hva var det som gjorde at han aldri ga opp?

– På et tidspunkt ville hodet hans ha forrådt ham på grunn av all støyen han hørte om at han kun var der på grunn av faren. Det var noe som virkelig, virkelig smertet ham. Stemmene i hodet hans skrek hele tiden «gi opp, gi opp!», men føttene hans bragte ham hit hver eneste dag, og han ble den fotballspilleren ingen trodde han kunne bli.

«Zaragoza gir seg aldri»

Sammen med en viljestyrke av stål, sender de fotballfrelste føttene til Ander Herrera ham videre til Athletic Bilbao og Manchester United.

I Zaragoza ligger samtidig byens stolthet i ruiner, eller rettere sagt i Segunda División, takket være en av de verste presidentene i spansk fotballhistorie. Mens Manchester United er på vei mot Stockholm, kjemper «Los Maños» for livet. Real Zaragoza har sett et potensielt katastrofalt nedrykk i hvitøyet i lang tid, men det er først nå, med fem kamper igjen av sesongen, at fansen innser at klubben faktisk kan ende på nivå tre dersom laget ikke henter poengene som kreves.

Nervøsiteten henger som et teppe over stadion i den allerede klamme lufta. De fleste av Zaragoza-supporterne vi snakker med blir stive av skrekk når vi spør om de tror det vil ordne seg, og legger ikke skjul på at det er et spørsmål de ikke vil ta stilling til før de absolutt er nødt.

Skal Real Zaragoza, en klubb med navn som Pablo Aimar, David Villa og Marcelino i sine historiebøker, falle enda lavere?

De 20.000 supporterne på den skitne betongen tilsier at klubben fortjener bedre. Vi befinner oss på La Romareda, stedet der Ander Herrera debuterte som 19 år gammel innbytter i en 2-1-seier mot Levante 1. februar 2009. Ni dager senere møtte han Norge i en U21-landskamp, der Juan Mata og Vegard Forren scoret målene. Samme vår scoret han sitt første seniormål mot Tenerife, også det her på La Romareda.

I kveld er det ingen Herrera på den noe forunderlige og vidåpne stadion, men han følger helt sikkert med, fra sofaen hjemme i Manchester.

Nærmest innbytterbenkene står en gjeng med guttunger som har besteget et gjerde og maner sine helter om å ofre blod og svette i skjebnekampen mot Cádiz. Et banner på den mest høylytte tribunen bærer budskapet «Zaragoza no cede» – «Zaragoza gir seg aldri». På samme måte som katalanerne karakteriseres som vennlige og beskjedne, og folket fra Madrid har rykte på seg for å være en smule brysk, er en «Zaragozano» sta og edel. De vil aldri gi seg før slaget er tapt.

De tidligere Premier League-spillerne José Enrique og Georgios Samaras er begge hentet til klubben, men må innfinne seg med å spille marginale roller i Zaragoza. Her er det kapteinen Alberto Zapater – gitt kallenavnet «The Bull» av selveste Diego Maradona – og toppscorer Ángel som pryder supporternes drakter.

Sistnevnte sender Real Zaragoza i ledelsen rett før pause med det som blir hans 21. og siste – skal det vise seg – mål for sesongen. «Mui bien, mui bien!», applauderer en eldre supporter med et lettelsens sukk. Rett før slutt skjer imidlertid det som ikke skulle skje. Cádiz utligner til 1-1 og får med seg et ufortjent poeng sørover.

På vei inn i garderoben kan ikke kaptein Zapater gjøre annet enn å riste på hodet. Det vil seg bare ikke.

Mer enn en vinnerskalle

– Jeg er stolt av å være her, for jeg føler i min sjel, i likhet med Ander, at jeg tilhører denne klubben. Nå som han er en stjerne, hadde det vært lett for Ander å si at han er fra Manchester, men han gjør ikke det. Han sier fortsatt at han er fra Zaragoza, konstaterer Alberto Zapater til United-Supporteren.

Ikke mange har blitt sterkere rammet av Real Zaragozas undergang enn den 32 år gamle midtbaneterrieren. Sommeren etter at Herrera spilte seg inn på førstelaget, ble Zapater tvunget til å forlate laget på grunn av klubbens økonomiske krise. Den Zaragoza-fødte lederskikkelsen gråt sine modige tårer under avskjedstalen før avreise til Genoa og fikk det aldri til i utlandet, verken i Italia, Portugal eller Russland.

– Jeg pådro meg en alvorlig skade i Russland, og det var en spesielt vanskelig periode. Det eneste som gjorde at jeg kom meg videre var at jeg visste at jeg en dag kunne komme tilbake til denne klubben, forteller Zapater, som fikk ønsket sitt oppfylt i fjor sommer.

Problemene i Real Zaragoza startet ironisk nok med suksess. I 2006 spilte laget seg til finalen i Copa del Rey, der de blant annet knuste Real Madrid på veien med 6-1 etter fire scoringer av Diego Milito. Sesongen etter tok de en sterk sjetteplass i Primera División, før klubben begynte å bruke penger de ikke hadde for å videreføre suksessen ut i Europa. Risikable investeringer slo feil da resultatene uteble, og etter en sesong med tre trenerbytter, rykket spillere som Pablo Aimar og Roberto Ayala ned med et lag som skulle være altfor sterkt til å rykke ned.

Det som skulle bli starten på eventyret, hadde i stedet blitt slutten.

Mannen som har fått skylden er Agapito Iglesias, presidenten som ville ta klubben til Champions League, men som åpenbart ikke hadde noen anelse om hvordan han skulle gjøre det. Med Ander Herrera som den kreative kraften, rykket Real Zaragoza opp på første forsøk i 2008/09-sesongen, men røk på et nytt nedrykk i 2013, etter å ha hatt en utestående gjeld på 100 millioner euro.

I dag består laget hovedsakelig av spillere som har kommet gratis, på lån eller fra eget akademi.

– Han hadde mer hår! utbryter Zapater når vi spør hvordan han husker Ander Herrera fra den sesongen de hadde sammen i Real Zaragoza.

– Da Ander kom inn i laget, var det gode spillere på førstelaget. På den tiden var han smart nok til å se, lytte og holde kjeft. Men etter hvert ble det tydelig at han hadde ambisjoner. Jeg visste at han ville slå igjennom, og jeg holdt et øye med ham. I løpet av et års tid utviklet han seg til den spilleren han ville bli. Han søkte råd og var faktisk veldig god til å lytte. Ander hadde også en ressurs hjemme i sin far. Han skjønte hva som skjedde bak kulissene, mens jeg måtte lære meg hvordan ting fungerte.

To år etter at Zapater forsvant til Genoa, fulgte Ander Herrera elven Ebro nordover til baskerlandets største metropol.

I Athletic Bilbao spilte den daværende 22-åringen under nyansatte Marcelo Bielsa, den kanskje mest innflytelsesrike personen i Herreras karriere. Den løpeglade midtbanespilleren gikk rett inn på laget og spilte både Copa del Rey- og Europa League-finale i sin første sesong. To ganger var han med på å slå United. Først 3-2 i Manchester, deretter 2-1 i Bilbao, der han møtte stortalentet Paul Pogba på midtbanen.

Forestillingen på Old Trafford overbeviste Sir Alex Ferguson om at Athletic Bilbaos nummer 21 kunne være United-materiale, men lyktes ikke med å hente spanjolen den påfølgende sommeren. Det gjorde heller ikke David Moyes, etter en rotete forhandlingsrunde med stor forvirring knyttet til tre mystiske United-representanter. På tredje forsøk kunne Herrera omsider fotograferes i rødt utenfor hovedinngangen til Aon Training Complex en junidag i 2014.

Tre år senere, etter en dristig omskolering initiert av José Mourinho, tyder alt på at Herrera har slått ut i full blomst. Med verdens dyreste fotballspiller ved sin side har 27-åringen taklet og løpt som aldri før og vist seg som en betydningsfull lederskikkelse på banen.

I november debuterte han for det spanske landslaget på Wembley og noen måneder senere leverte han sin hittil beste kamp i United-trøya da han temmet Chelseas kreative hjerte og fulgte Eden Hazard helt til garderobedøra.

– Han er sulten – lidenskapelig sulten. Mange gode spillere mister lidenskapen, men når du ser Ander spille kan du fortsatt se det sultne barnet fylt med lidenskap, beskriver Zapater, som selv vet alt om hvilken utfordring det kan være å tilpasse seg en ny kultur med annerledes fotball.

Også i bortekampen mot Manchester City og «den kvelden» i Stockholm, viste Ander Herrera hvorfor han kan være Manchester Uniteds neste kaptein.

De som har spilt mot ham beskriver ham som en plagsom motstander. En som er ubarmhjertig og hardtarbeidende, alltid snakker, og til og med kan navnet til assistentdommerne. Han leser spillet bedre enn noen, og er i tillegg teknisk begavet. Ydmyk og omgjengelig med en medfødt empati, sier de som kjenner ham best. Eventyrlysten, nysgjerrig og fotballgal.

Så mye mer enn en vinnerskalle.

Skolerte elevene

Med snaue 700.000 innbyggere er Zaragoza akkurat inne blant de ti største byene i Spania. Byens deiligste attraksjon, i alle fall for United-Supporterens utsendte, er El Tubo. En labyrint av smale gågater med utsøkt «pintxos» – baskisk fingermat i apetittvennlige fargekombinasjoner og uvante sammensetninger – på hvert eneste hjørne. Her kan du gå deg vill fra bar til bar, spise deg mett på småretter til to euro og skylle dem ned med noen munnfuller Ambar, provinsens lokale øl. Ender du på ville veier, er det bare å se etter spirene på Catedral de la Seo, en gotisk katedral fra 1300-tallet harmonisk plassert langs Ebro, Spanias nest lengste elv.

Det er ikke vanskelig å forstå at hjembyen er det første stedet Ander Herrera reiser til når han en sjelden gang har muligheten, som da han i 2015 så Real Zaragoza tape opprykkskampen mot Las Palmas på La Romareda.

Zaragoza er intimt, autentisk og varmt, både i bokstavelig og overført betydning. Rett og slett veldig koselig. Fra sentrum kan du gå til La Romareda på 10-15 minutter, en strekning som formelig koker på kampdag. Noen hundre meter unna stadion, ikke langt unna der Pedro Herrera tar sin daglige kaffekopp, ligger Colegio del Salvador.

– Jeg husker han sto i korridoren med ballen i beina. Rundt ham satt de eldre guttene som var både ett og to hoder høyere enn ham som tente lys for å lære triksene hans, forteller Carmen Gimenez til United-Supporteren mens hun kikker på monteren med en signert Manchester United-drakt og en personlig hilsen fra Ander Herrera.

Det Herrera utrettet på to og et halvt år som førstelagsspiller i Real Zaragoza var ikke ekstraordinært. Et talent utenom det vanlige var han, men han var ikke en del av «Los Magníficos» fra Zaragozas gullalder på 1960-tallet, og ikke har han stått for noen av klubbens største høydepunkter, som det legendariske langskuddet til Nayim i Cupvinnercupen-finalen mot David Seaman og Arsenal i 1995.

Likevel finnes det knapt en bedre «icebreaker» i Zaragoza enn å trekke fram den nåværende United-spilleren.

Carmen, sekretæren på Herreras barne- og ungdomsskole trykker hendene til sitt hjerte når hun mimrer om den lille gutten som aldri gikk et sted uten ballen sin, supporterne ser på deg med et drømmende blikk og utbryter «sie, sie, Manchester United!» når du spør dem om det tidligere stortalentet, mens de lokale journalistene beskriver Herrera som en eksemplarisk fotballspiller.

Gjennom sin personlighet og sine handlinger har ikke Ander Herrera bare satt sitt preg på Real Zaragoza, men også vært en bro mellom klubben og folket, akkurat som i Bilbao og Manchester.

Geniet Ander

– Wow, det er vakkert…

Det er ikke første gang i dag tolken vår hører rosende omtale av Ander Herrera, men hyllesten fra den drevne Zaragoza-treneren ved siden av henne har tydeligvis gjort spesielt inntrykk.

– Jeg er nødt til å få møte denne Ander! Han høres ut som den flotteste fyren i hele verden, fortsetter hun med et nysgjerrig uttrykk i ansiktet.

Uten spanske metaforer er nok ikke hyllesten like grasiøs på engelsk som på spansk, men bare kroppsspråket til Andrés Ubieto røper at han har et spesielt forhold til gutten han gang på gang beskriver som evig lojal og lysende intelligent.

Ubieto er fysisk trener og har vært i Real Zaragoza i 25 år. Han merket seg raskt den elleve år gamle kapteinen som spilte med en modenhet og forstand som man knapt hadde sett i Torneo Nacional Alevín de Fútbol noen gang.

– Det var som å se en voksen spiller i en guttekropp, forteller han.

De to har et godt forhold fra tiden i Real Zaragoza og har jevnlig kontakt den dag i dag. Meldinger går både den ene og andre veien om tingenes tilstand i Zaragoza og Manchester, mens de er en fast gjeng som møtes når Herrera er hjemme på sommerferie. Sammen med blant andre Alberto Zapater gjennomfører de noen økter i fellesskap og diskuterer fotball som bare lidenskapelige nerder kan.

– Det er et spansk ordtak som sier at dersom du er født som en tyrefekter, dør du som en tyrefekter. Det er sånn jeg tenker om Ander, sier Ubieto, mens han viser oss treningsfeltet der Herrera deltok på sine første treninger med seniorlaget.

– Da vi møttes i sommer, fortalte Ander at han skulle gjøre nøyaktig det Mourinho hadde bedt ham om å gjøre. Han er jo egentlig en offensiv spiller, men hadde fått beskjed av Mourinho om at han ville få en mer defensiv rolle. I stedet for å reagere negativt, bestemte Ander seg for at dersom treneren så på han som den type spiller, så var det hans oppgave å finne en måte å prestere på innenfor de rammene.

Derfor spiller det ingen rolle om Herrera spiller med Paul Pogba eller Marouane Fellaini på midtbanen, mener Ubieto. Herrera vil være den spilleren Mourinho og laget hans trenger at han skal være, selv om det betyr at han må ofre sin egen kreativitet.

– Jeg er alltid åpen for å lære og tilpasse meg til en ny rolle. Det er ikke enkelt å spille for Manchester United i en tier-rolle. Da må du score 10 eller 15 mål og ha like mange målgivende, og det er ikke så lett, sa Herrera selv i et ESPN-intervju etter sesongen.

– Derfor sier jeg til meg selv at dersom jeg vil spille hver eneste kamp for Manchester United ­– noe som er min drøm – er jeg nødt til å gjøre noe spesielt for klubben og for manageren.

– Jeg kan spille som nummer seks, nummer åtte eller nummer ti. Jeg prøver bare å gi manageren alternativer. Han vet at jeg til og med kan spille høyreback, som jeg gjorde i hjemmekampen mot Everton. Og om han en dag vil at jeg skal spille keeper, så skal jeg gjøre mitt beste. Jeg mener det er innstillingen en Manchester United-spiller skal ha.

Uansett om Herrera spiller midtbane, høyreback eller keeper, må han i hjemlandet alltid leve med å bli sammenlignet med Andrés Iniesta og Xavi, to spillere som fikk nærmest ubegrenset kreativ frihet i Barcelona og heller ikke rager altfor høyt over gresstustene.

Ubieto snakker med stolthet i stemmen når han forklarer hvorfor de ikke skrotet en kortvokst Herrera og heller valgte en annerledes tilnærming til hvordan de skulle få det beste ut av et fysisk underlegent, men intelligent balltalent.

– Noen mener at løsningen er å gjøre spilleren sterkere, men vi valgte å ikke følge den teorien. Vi hadde ingen tro på at løsningen var å gjøre spillerne til noe de ikke var. Vi jobbet selvfølgelig med dem fysisk, men vi bygget dem bare opp til et punkt der de var i stand til å møte spillerne som var større enn dem – ikke lenger enn det. Vi konsentrerte oss heller om å forsterke essensen av den spilleren han allerede var – intelligensen hans, og måten han spilte på. Ser du på Ander i dag, ser du at han kan lese spillet. Han kaster seg ikke inn i dueller, for han vet at han antageligvis vil mislykkes, men han kan stjele ballen ved å være smart. Han klarer å forutse hva som kommer til å skje, og det er fordi vi lot ham være den spilleren han faktisk var og ikke forsøkte å gjøre ham til en annen. Derfor kan han i dag spille hvor som helst på banen.

– Hvor kommer denne «smartnessen» fra?

– Han levde for fotballen, både hjemme og her. Hjemme fikk han en slags fotballoppdragelse av faren, men i tillegg hadde han lidenskapen og hjernen. Setter du de tre elementene sammen, får du en smart fotballspiller, svarer Ubieto, som spår at Herrera vil spille en avgjørende rolle på det spanske landslaget i årene som kommer.

– Ander er ikke på nivå med de aller beste i dag, men han kommer helt sikkert til å komme dit. Når han spiller for landslaget har han en helt annen rolle enn i United og får muligheten til å bruke kreativiteten sin. Når den nåværende generasjonen er borte, vil Herrera være den nye Iniesta.

Supporternes mann

Real Zaragoza vinner ingen av sine resterende kamper i bunnstriden av Segunda División denne våren, men redder likevel plassen med et nødskrik, to poeng unna katastrofe.

Samtidig hylles Ander Herrera for genistreken i Stockholm. På sidelinjen freste en illsint José Mourinho da spanjolen våget å gå bort fra den innøvde cornervarianten. Men Herrera var ikke illojal, bare smart. Han tok selv den defensive jobben og sendte Henrikh Mkhitaryan fram. Armeneren hadde på det tidspunktet blitt advart med gult kort, noe Herrera hadde fått med seg, og trekket endte med Mkhitaryan-scoring og 2-0.

Med de samme leggskinnene under United-strømpene som han spilte med i Brunete for 16 år siden, revansjerer Herrera finaletapet med Athletic Bilbao i 2012 og blir kåret til banens beste spiller på Friends Arena.

– Vi er veldig glade, men jeg vil dedisere trofeet til ofrene i Manchester. Vi må jobbe sammen for å skape en normal verden. Dette skjedde i Manchester, men vi må forenes og jobbe sammen for fred, er budskapet i takketalen til Ander Herrera, «El futbolero» – spillernes spiller og supporternes mann.

Øvrige kilder: Max Bluer, Guardian, Wikipedia, Worldsoccer.com.