– Sjefen sa at det var han som kjørte bussen. Vi måtte henge med hvis vi ville sitte på

Intervjuet ble gjennomført våren 2019, og er hentet frem igjen i anledning at det er 30 år siden Denis Irwin signerte for United.

I disse dager som «Ole’s at the wheel» er blitt en tribunehit blant United-fansen, kan det være greit å ta en historietime med en av passasjerene til den opprinnelige bussjåføren. Passasjeren i dette tilfellet er Denis Irwin og mannen ved rattet er selvsagt Sir Alex Ferguson. Managerlegenden brukte selv, ifølge Irwin, bussen som metafor for den fantastiske reisen der stoppestedene var blant andre Rotterdam, Barcelona og Wembley.

– Sjefen brukte å si at «denne bussen venter ikke på noen», ler Irwin.

United-Supporteren treffer 53-åringen på hans lokale restaurant i Altrincham, der han har bodd helt siden han kom til United i 1990.

– Her stortrives jeg. Altrincham har brukt store ressurser på å ruste opp sentrum her med gågate, småbutikker og for ikke å snakke om det gamle markedet, forteller Irwin om «markedsbyen» som ligger 11 kilometer syd for Old Trafford.

Det var bare noen uker etter FA-cupfinalen 1990 som Irwin ble United-spiller. Han hadde imponert stort som høyreback for Oldham i FA-cupens semifinale mot United. Først ble det 3-3 etter ekstraomganger. Også i omkampen på Maine Road trengte United ekstraomganger, men Mark Robins’ fulltreffer etter 114 minutter sørget for 2-1 til United og en knust Wembley-drøm for Oldham og Irwin. Skjønt, Irwin skulle få oppleve mange kamper på Wembley i årene som kom, men da som Manchester United-spiller.

Det var Martin Edwards som sommeren 1990 forhandlet fram det som Sir Alex Ferguson senere omtalte som et av hans beste kjøp gjennom tidene, pris, prestasjoner og antall kamper tatt i betraktning. Mange kilder oppgir 625 000, men Martin Edwards verifiserte i et intervju med United-Supporteren i fjor samtlige transfersummer, og Irwin kostet faktisk 700 000 pund. Uansett meget god butikk for Manchester United.

– Jeg tror likevel Oldham var ganske fornøyde fordi de ikke hadde betalt noe for meg da jeg kom fra Leeds, så det var vel heller dårlig business av Leeds. Dette var før Bosman-regelen (som kom i 1995, red.anm.) og da Oldham-kontrakten egentlig hadde løpt ut ble klubbene enige om den summen. Jeg skylder Oldham en stor takk. Det var et angrepsvillig lag under Joe Royle, det passet meg utmerket og ga meg selvtillit. Jeg er enig i at summen i dag er latterlig lav. Min transfersum er en dråpe i havet i disse dager som Manchester City betaler 125 millioner for tre sidebacker, sier Irwin hoderystende mens han nipper til sin kopp med kaffe.

Ingen Leeds-suksess

Han har vunnet nok medaljer, inkludert Champions League og syv Premier League-titler, til å fylle en helt monter, men utsiktene til en reise til fotballens stjernehimmel så dårlige ut for Irwin i 1986. Hans siste kamp for Leeds var i et grusomt 0-4-tap for Charlton borte en råkald januardag i London foran 4 333 trofaste sjeler. Etter det fikk han ikke flere sjanser av manager Billy Bremner.

Fasit etter sesongen var 14. plass i gamle 2. divisjon, Leeds’ svakeste plassering siden 1962. Klubben hadde ikke mer bruk for Irwin og var bare glad til for å slippe ham gratis og overlate lønnsutleggene til noen andre. Det desidert beste Irwin tok med seg fra Leeds var kona Jackie.

– Man vet aldri, sier Irwin og tenker litt høyt om hvordan karrieren hans kunne blitt dersom ikke Leeds hadde gitt ham fri transfer.

– Jeg er i hvert fall glad for at jeg ikke dro tilbake dit i 1992, sier han med klar adresse til da Leeds-formann Bill Fotherby ringte Martin Edwards i håp om å kjøpe tilbake Irwin, en telefonsamtale som i stedet endte med at en viss Eric Cantona i stedet dro motsatt vei.

– Jeg fikk to, tre tilbud, men valgte Oldham fordi jeg kjente manageren og et par av spillerne der fra før. Det var også trolig Oldhams beste periode i klubbens historie med finaletap i Ligacupen og semifinaletap, for United, i FA-cupen, så jeg ser på meg selv som veldig heldig.

Det var nok ikke bare «luck of the Irish» som ga Irwin karrieren han fikk. Det var sikkert vel så mye en god porsjon dyktighet og besluttsomhet, men det er ingen tvil om at timingen var perfekt da Irwin gjorde sitt inntog på Old Trafford et par måneder etter FA-cupfinale-triumfen 1990, det første trofeet under Alex Ferguson.

– Magisk er det best dekkende ordet om min periode i United. Når en klubb som Manchester United banker på døren så skriver man bare under, men aldri i min villeste fantasi kunne jeg ane hva de neste tolv årene ville inneholde. Manageren var fantastisk. Han hadde stor tro på meg hele veien, og noen av spillerne jeg hadde som lagkamerater var bare utrolige.

En renessanse

Allerede i sin første sesong var Irwin med å vinne et stort og ettertraktet trofé, nemlig Cupvinnercupen. Året etter vant United ligacupfinalen mot Nottingham Forest i en sesong som likevel dessverre huskes mest for at United mistet ligagullet på målstreken til Irwins gamle klubb Leeds. Nettopp av den grunn rangerer Irwin Premier League-trofeet i 1993 som den gjeveste pokalen av dem alle, inkludert Champions League i 1999.

– Ingenting slår det første ligagullet. Både på grunn av hva som hadde skjedd året før, og fordi klubben og fansen hadde ventet så lenge. Vi kunne kjenne desperasjonen til fansen etter den grusomme skuffelsen året før. Klubben hadde hatt sin lange ørkenvandring og liga­pokalen i 1993 føltes som en renessanse.

Til sammen var Irwin med å vinne seks ulike cup-turneringer innbefattet Klubb-VM og Supercupen.

– Cupvinnercupen i 1991 mot storfavoritt Barcelona i finalen var spesiell, og man trenger litt flaks i cup-turneringer. Jeg er mektig stolt over å ha vært med på å vinne noe ingen annen klubb i England har maktet hverken før eller siden og å vinne Champions League var stort, virkelig stort.

Aldri mett

Denis Irwin karakteriserer sine tolv sesonger i United som starten på «alt» med suksessen som fulgte på 2000-tallet. 1995, 98 og 2002 var de eneste tre sesongene hvor klubben ikke vant noe i hans periode, samtidig var det flere sesonger med mer enn én pokal som i 1993/94 da United vant Double for første gang.

– Jeg var med på å vinne mye, men det var aldri, absolutt aldri et tidspunkt hvor jeg følte meg mett på suksess. Etter hver sommerferie var manageren veldig klar på at forrige sesong var historie. Sjefen sa at det var han som kjørte bussen. Hvis vi ville sitte på måtte vi henge med. Vi måtte vise disiplin og ha den indre sulten, hvis ikke kom du ikke med bussen. Så enkelt var det. Vi klarte å forbedre oss også. Det var progresjon hele veien. Etter Cupvinnercupen i 1991 og ligacupen 1992 så visste vi at vi var gode, vi trengte bare det første ligagullet og stabilitet.

United-supportere elsker å diskutere hvilken årgang på 1990-tallet som hadde det beste Manchester United-laget. Irwin var med på dem alle sammen og har også gjort seg noen betraktninger omkring dette interessante spørsmålet.

– Det er veldig mange som stiller det spørsmålet. 1994-laget var så sterkt at du kunne plukke ut startelleveren i søvne. Det var spillere som Schmeichel, Brucie, Pally, Keanie, Incie, Hughes, Kanchelskis, Giggsy og Eric. Vi hadde Sharpie, pluss at McClair og Robbo var fortsatt der, men troppen var i praksis ikke større enn 16, 17 navn.

– Jeg mener 1994 hadde det beste laget, mens 1999 hadde den beste troppen. United anno 1999 hadde den beste midtbanen i klubbens historie med Keanie, Scholesy, Beckham og Giggsy pluss Jesper Blomqvist i backup. I tillegg kunne 1999-laget skilte med fire spisser som var like gode; Ole Gunnar, Cole, Yorke og Sheringham.

– Med så mange personligheter må det ha vært noen sammenstøt mellom personer på trening eller i garderoben. Kan du fortelle om noen?

– Vi brukte å trene med samme intensitet som i kampene, og jeg er sikker på at det var noe av forklaringen bak suksessen. Vi kunne kjøre kamper på trening mellom for eksempel England mot «Resten av verden». Når vi spilte five-a-side kunne vi ha cup med fire lag. Irer og nordirer, England, Manchester og «Resten av verden». Jeg kan love deg at absolutt alle satte sin ære i å vinne og det gikk en kule varmt. Det var aggressivt og rått, men ingen forventet noe annet.

– Det var et tøft miljø med spillere som Schmeichel, Keanie, Robbo og Brucie, men likevel vil jeg kalle miljøet for sunt. Det var positivt og det skapte en herlig atmosfære der alle ville være vinnere. Det var noen sammenstøt mellom spillerne, men det er sånn som hører med i en fotballklubb med høye krav til seg selv.

Robsons team-bondings

Utenfor banen tok lagkaptein Bryan Robson ansvaret for det han kalte «team-bonding». Robson har selv uttalt til United-Supporteren at disse er blitt overdrevet en smule etter hvert som årene har gått, men Irwin er likevel klar på at de var viktige. Det var snakk om å møtes kanskje en gang i måneden for sosialt samvær. Det kunne være felles grillmiddag hjemme hos Robson, eller så kunne de møtes på en restaurant, og ofte på puben Bulls Head i Hale Barns. Irwin benekter ikke at det gikk unna noen halvlitere da guttene var samlet.

– Disse treffene skal ikke undervurderes. Vi ble en sammensveiset gjeng som ga alt for hverandre. Spillere i dag gjør ikke så mye av det fordi de lever helt annerledes med sunnere livsstil utenfor banen. Men vi hadde mye moro, og jeg ville ikke byttet bort den tiden med noe.

Den tiden som Irwin snakker om inkluderer også de siste årene da klubben trente på det legendariske treningsfeltet The Cliff, som Manchester United hadde benyttet siden slutten av 1930-årene. I januar 2000 flyttet laget og en stor del av administrasjonen til det splitter nye treningsfeltet Carrington.

– Kontrasten mellom The Cliff og Carrington var enorm! Historien satt i veggene på The Cliff, men tidene forander seg og jeg forstår at klubben måtte flytte. The Cliff var latterlig liten, og overgangen til de moderne fasilitene på Carrington var stor. Brian Kidd hadde reist rundt i årevis og studert andre treningsanlegg på kontinentet, blant annet i Frankrike, Nederland, Italia og Spania. Det var en tid med forandringer ikke bare med tanke på treningsfeltet vårt.

– Det var en råhet før alle moderne og kommersielle forandringer som jeg elsket, som ståtribune og en nærhet til selve fotballen. I den perioden var det også omfattende ombygninger på Old Trafford, ikke minst til EM 1996. Fotballen og alt rundt spillet gikk gjennom store endringer den tiden, og det var bra at Manchester United klarte å henge med.

Trygg på straffer

Alle som leste United-Supporteren nummer 3 denne sesongen og som så saken om klubbens beste straffetakere, kunne lese at Irwin var tidenes (etter 1945) femte beste straffeskytter etter Charlie Mitten, Gerry Daly, Eric Cantona og Cristiano Ronaldo. Irwin scoret på tolv av fjorten straffer, eller i 86 prosent av straffene.

– Da jeg kom til United var Brucie straffetaker (Steve Bruce er nummer åtte på listen, red.anm.). Deretter overtok Eric og så Teddy (Sheringham). Teddy brente tre på rad, og da fikk jeg jobben. Alle tror jeg tok straffer over mye lengre periode, men det var først fra 1997/98. Jeg hadde ingen oppskrift, men var rolig og trygg på meg selv. Frispark derimot er en kunst i seg selv som vi trente mye på. Jeg tok noen frispark, men fikk etter hvert konkurranse av både Giggsy og Eric før en ung mann ved navn David Beckham kom på scenen.

Selv om Irwin opplevde mange oppturer og mye jubel i sine tolv United-sesonger, var det også noen tunge øye­blikk. Eksempelvis hvordan ligagullet røk i siste hinder både i 1992 og 95. For Irwin personlig sved det også tungt at han gikk glipp av FA-cupfinalen 1999 på grunn av karantene. Reglene den gangen var slik at det var kun spillere på bane og benk som fikk medalje. Med suspensjon fikk ikke Irwin medalje, og han kan dermed heller ikke smykke seg som Treble-mester hvor urettferdig det enn høres ut.

– Jeg spilte 21 sesonger i England og fikk ett rødt kort i hele karrieren og det var feil idømt, nesten skriker den ellers så sindige iren og tenker på kampen der han selv scoret ett mål via straffemerket.

– Vi gikk for Treble og alle kamper den våren var som cupfinaler. På Anfield ledet vi 2-0 og var klart best før de fikk feil idømt straffespark som de scoret på. Atmosfæren på Anfield var elektrisk den kvelden, du hørte ingenting. Jeg fikk ballen og selv om jeg hadde en mistanke om at ballen var over sidelinjen måtte jeg bare spille videre så lenge jeg ikke hørte dommerens fløyte.

– David Elleray var rektor ved privatskolen Harrow og som den strenge læreren han angivelig var ga han meg det andre gule kortet for dagen. Både han og jeg visste at jeg dermed gikk glipp av FA-cupfinalen. Det var et sjokk å se det røde kortet og til dags dato mener jeg det var feil. Det verste var likevel at Liverpool utlignet etter at jeg ble utvist, og vi mistet to poeng som vi der og da fryktet ville bli utslagsgivende for ligagullet.

Skadet i egen testimonial

Det gjorde det heldigvis ikke. Irwin og United vant liga­gull både i 1999, 2000 og i 2001. Etter ligagullet i 2000 besluttet klubben å gi Irwin en testimonialkamp for lang og tro tjeneste etter ti sesonger, som var kutymen for testimonialkamper. Alle som måtte tro at slike testimonials er som vennskapskamper å regne, skulle vært blant de 45 158 tilskuerne på Old Trafford den augustdagen i 2000. Teddy Sheringham og Andrew Cole scoret kampens to eneste mål etter henholdsvis 36 og 40 minutter, men da var Irwin allerede under legebehandling.

The Telegraph skrev blant annet dette etter kampen:

«En altfor sen takling av George Weah ga Irwin en stygg ankelskade, men Weah var ikke alene. Hvis dette hadde vært en offisiell kamp ville David Beckham fått rødt kort for en grusom takling på Danny Tiatto, mens Gary Neville og Alf-Inge Håland kunne fulgt etter. Dette var en kamp ingen av lagene ønsket å tape.»

– Nei, det var på ingen måte en vennskampskamp, ler Irwin.

– Taklingen fra George Weah satte meg ut de fem første kampene den sesongen. Ironisk nok var det omtrent det siste han gjorde, for han forlot Man. City like etter. Det var da City var nede og vi hadde ikke møtt dem på et par år. De var veldig «up for it» og heller ikke vi ville tape. Det bare måtte bli en tøff kamp med hard intensitet. Det er ikke morsomt å gå av skadet i sin egen testimonial. Jeg visste det var alvorlig med det samme. Jeg prøvde å spille i fem, ti minutter til, men det var ingen sjanse, og jeg måtte ut. Det var en stor dag for meg og min familie, men helt klart en liten nedtur at jeg måtte gå ut etter 26 minutter.

I hele sin United-karriere spilte Irwin mange kamper hver sesong. Bortsett fra det ublide møtet med Weah styrte han stort sett klar av de alvorlige skadene og ble da også kalt «Mr Reliable». Faktisk spilte han minst 30 kamper hver sesong helt fram til og med 2000/2001. I den siste derimot ble det «bare» 23, inkludert tolv ligakamper. Irwins siste kveld med gjengen ble avslutningskampen i 2001/2002-sesongen da United spilte 0-0 mot Charlton. Allerede før avspark var klart at det ikke ble ligagull den sesongen.

– Avskjeden med United måtte bare komme. Jeg var 36 år gammel. Jeg så skriften på veggen, men det var en skuffelse at vi ikke vant noe som helst den den sesongen etter tre ligagull på rad før det. Det var utrolig bittert å gå ut for Bayer Leverkusen i semifinalen i Champions League. De hadde et godt lag da, men vi så for oss at sjansene for å vinne hele turneringen var stor.

Wolves-supporter

Lysten til å spille fotball hadde Irwin imidlertid fortsatt og etter fri transfer av United, valgte han Wolverhampton som hadde vært nær opprykk, men etter tredjeplass på tabellen snublet de i playoff.

– Det var litt artig å avslutte i Wolverhampton fordi jeg var Wolves-supporter da jeg vokste opp. Det var vel bare jeg og en til i hele Cork som holdt med dem. Det var imidlertid ikke grunnen til at jeg valgte dem. Jeg hadde valget mellom flere klubber, men jeg ville velge en klubb hvor jeg ikke behøvde flytte fra Altrincham.

– Jeg spilte faktisk 53 kamper den sesongen og Wolves rykket opp. I min siste sesong fylte jeg 38 år og det var herlig å sette punktum for karrieren med spill i Premier League. Det var hardt arbeid fordi Wolves forsterket egentlig ikke troppen noe særlig, men brukte pengene på nytt treningsanlegg i stedet. Allerede i august spilte vi på Old Trafford. Det var følelsesladet å gå ut av tunnelen for en annen klubb, og United-fansen ga meg stående applaus. Jeg markerte Ronaldo den dagen, men Ronaldo var fortsatt ung og jeg gjorde det faktisk brukbart selv om United vant 1-0.

Denis Irwin tenker seg om litt. Lar tankene gli over alt han opplevde som fotballspiller.

– Jeg var nesten 39 år da jeg la opp. Jeg kom til England i 1982 og spilte altså godt og vel 22 år i England og stortrivdes hele karrieren. Oldham, United og Irland opplevde sine beste stunder akkurat da jeg var der, og jeg fikk oppleve Premier League med Wolves, smiler Irwin og konkluderer.

– Jo, jeg har vært heldig, smiler den sympatiske United-legenden som har bare åtte spillere foran seg på adelskalenderen over flest kamper.

Favorittlaget

Denis Irwin spilte for United i tolv sesonger og fikk hele 529 kamper for klubben.

I denne perioden spilte han sammen med noen av Uniteds beste spillere i moderne tid. Med sin siste sesong i 2001/2002, spilte han imidlertid aldri sammen spillere som Wayne Rooney eller Cristiano Ronaldo.

Her er Denis Irwins egne ord om den beste ellever han spilte sammen med. Som beskjeden ire setter han seg selv på benken:

– Big Pete i mål. Gary Nev soleklar på høyrebacken, mens broder Phil blir venstreback. Jeg kjører 4-5-1-system. Robbo, Keanie og Scholesy på midten. Becks på høyre og Giggsy på venstre med Eric på topp. Det jeg sliter mest med stopperplassen (lang tenkepause). Pally må med, en glimrende midtstopper som var fantastisk til å lese spillet. Den andre stopperplassen står mellom Brucie, Ronny og Jaap … Jeg går for Jaap på grunn av hans suverene evne til å vinne hodedueller da det røynet på.

– Så var det syv mann på benken da, inkludert meg selv. Jeg dropper keeper. Peter blir ikke skadet uansett. Ronny må med fordi han kan brukes i flere posisjoner. Det blir en offensiv benk fordi jeg tar med alle de fire spissene fra Treble-sesongen; Colie, Yorkie, Ole og Teddy. Og Ruud! Jeg kan ikke utelate Ruud. Det her var en ganske bra benk, eller hva?