«Det er én ting vi sier i vår familie. Uavgjort er ikke godt nok»

– Det er en ting vi sier i vår familie: «Uavgjort er ikke godt nok».

United-spiller Vilde Bøe Risas storebror Eirik humrer.

Han tenker tilbake på hans åtte år yngre søster, attpåklatten, som han selv ofte dro med seg til fotballbingen da de var små.

– Jeg husker godt hva som skjedde da jeg vant en straffekonkurranse eller et slag kort mot henne. Da var resten av dagen hennes ødelagt, smiler han.

Den innstillingen sier en del om Uniteds nye midtbanespiller, 26 år gamle Vilde.

Fredag kveld (20.45) er det seriestart for United-kvinnene hjemme mot Reading. Kampen sendes på V Sport 1 (Norge), TV3 Sport (Danmark) og V Sport Premium (Sverige).

United-Supporteren har snakket med noen av dem som kjenner Bergens-jenta, og felles for dem alle er det at hun karakteriseres som en vinnerskalle, men også en ledertype – ei jente som har kjent på motgang alle helst skulle sluppet, men likevel reist seg hver gang.

Første gang var hun 17 år gammel da hennes far, tidligere Brann-spiller Terje Risa, fikk et illebefinnende og døde under et sykkelritt, bare 52 år gammel.

Andre gang var snaut fem år senere da både korsbåndet og menisken røk. Det sendte 21-åringen ut på sidelinjen i et helt år.

Det er hendelser som setter spor, som kan knekke mange, men det er også hendelser som kan gi en stor styrke hvis man kommer seg gjennom dem.

Vilde klarte det.

Et blytungt år

– Hun var sønderknust, har daværende Arna-Bjørnar-trener Morten Kalvenes tidligere uttalt etter at Vildes far døde.

Akkurat det er lett å forstå.

Samtidig førte det uventede dødsfallet til at unge Vilde nok tenkte gjennom livet sitt på en litt annen måte enn før.

– Rett etter at han døde så var mamma opptatt av at vi skulle komme tilbake til rutinene igjen.

– Mine rutiner var å spille fotball og å gå på skolen. Skolen måtte man på uansett, men å komme tilbake i laget var også veldig viktig. Det tok ikke mange dager før jeg var tilbake på trening og traff jentene og trenerne igjen, sier Bøe Risa til United-Supporteren.

– Det som skjedde sørget nok for at jeg kanskje lærte å prioritere litt annerledes. Det ble viktig for meg å bruke tiden riktig. Jeg tenkte at hvis jeg skal spille fotball så må jeg gjøre det ordentlig. Det var mest det valget jeg tok etterpå.

– Jeg visste at jeg hadde talent. Jeg visste at jeg hadde muligheten til å ta det ganske langt og så ville jeg se hvor langt det kunne gå.

– På en måte ble det å se hvor langt jeg kunne dra det min terapi, sier hun.

Snaue fem år senere, som 21- åring, røk så både korsbåndet og menisken på trening.

– Det var et tungt år, blytungt faktisk, men det spesielle med den skaden var at det ikke tok så lang tid å omstille seg til at «dette skal jeg komme meg sterkere gjennom».

Hun ordnet et team rundt seg, med fysioterapeut, ernæringsfysiolog og mental trener.

Det ga resultater.

– Jeg vet ikke om det var fordi jeg hadde opplevd det jeg gjorde med pappa i forkant, men jeg ble i alle fall veldig innstilt på å komme gjennom det. Det gikk også veldig bra. Jeg gjorde mye riktig det året. Det var ekstremt mye styrketrening, men også veldig mye generell trening som man gjerne ikke får gjort like mye av da man spiller fotball.

– Jeg tror det var helt avgjørende for meg å få den styrken, blant annet for å unngå å pådra meg flere skader underveis, sier hun.

Én gang gikk hun også lei fotballen underveis.

På TV 2-programmet «Proffjentene» fortalte hun hvordan daværende Arna-Bjørnar-trener Morten Kalvenes stilte større krav til henne enn en del av de andre jentene. Sånt legger selvsagt en ung jente merke til som del av en større gruppe, men kanskje uten helt å forstå hvorfor han gjorde det.

Da ble det også tungt.

– Ja, jeg husker jeg kom hjem til mamma og sa at jeg ikke ville spille på Arna-Bjørnar lenger. Jeg ville heller spille for Åsane i 2. divisjon. Så sa mamma: «Er du helt sikker på dette? Det går nok over». Deretter forsøkte hun å få meg over på andre tanker, dagene gikk og så løsnet det litt.

– Jeg er ganske glad for at hun fikk meg på rett spor igjen nå, sier hun smilende.

– Ballen var med meg overalt

Hun har alltid vært et balltalent, og da noen barn kanskje satt inne foran datamaskinen eller TVen så var lille Vilde heller ute for å trikse. Måtte hun inn skulle selvsagt også ballen med inn – uansett om det var for å gå på badet eller å lage seg litt mat på kjøkkenet.

På skolen handlet det også om fotball, i friminuttene og med gutta. Ungjenta gjorde seg også bemerket. Det er ikke alle jenter som matcher guttas trikseferdigheter som ung, men hun gjorde det.

– Rekorden min, da jeg var liten, var vel 300 og et eller annet da jeg trikset på knærne, men det var slitsomt å stå sånn. Nå sier jeg gjerne til nevøen min at jeg kan ta 1000 hvis jeg vil, men det tror han ikke noe på.

– Da sier jeg heller at jeg kan vise ham at jeg tar 100, og så tar jeg 100 – hver gang.

– Da jeg skrev under for United fikk jeg så en melding fra en tidligere lærer på barneskolen. Læreren husket at jeg spilte fotball, var ivrig og sa at hun skjønte at dette kunne bli til noe etter hvert, fortsetter hun.

Vilde og kjæresten Andreas, som er proff i Sparta Praha:

Ville bare ha det gøy

Med en United-kontrakt i sekken frem til 2023 – med opsjon på ett år til – så ble det også noe av jenta som spilte med gutta i friminuttene.

Da hun var 10–11 år gikk jungeltelegrafen internt i Bergen. Den nådde også frem til Arna-Bjørnas daværende trener, Morten Kalvenes.

– Jeg ble tipset om at Åsane hadde en spiller som var ekstremt talentfull, med en fantastisk langpasning- og skuddfot. Det var Vilde.

– Jeg sjekket det opp, men jeg skal innrømme at jeg der og da tenkte at hun uansett var så ung at når hun ble aktuell for oss så var jeg sikkert et helt annet sted, sier han til United-Supporteren.

Kalvenes ble imidlertid i Arna-Bjørnar, og på Åsane fortsatte Vilde å ha det gøy med fotballen. Ambisjonene som liten var ikke spesielt store utover det å ha det gøy.

Den første målsettingen var å nå Åsanes lag i 2. divisjon, som søsteren.

Ellers handlet det om å være best av de lokale talentene, i det som må betegnes som et helt unikt miljø i Bergen den gangen, med spillere som blant annet Bøe Risa, Amalie Eikeland, Lisa Naalsund, Cecilie Kvamme og Ine Wedaa i samme aldersgruppe.

Alle har A-landskamper, Eikeland spiller i Reading, Kvamme spilte i West Ham og i tillegg hadde den gjengen Chelsea-stjernen Maren Mjelde å se opp til i Bergen – før hun dro utenlands.

– Vi var fem jenter som møtte hverandre på lokallagene, og konkurransen var: Hvem er best av oss? Det var de kampene som var viktig å vinne, sier hun.

Mange medaljer og VM-spill

I 2012 gikk ferden imidlertid til Arna-Bjørnar – der Morten Kalvenes fortsatt var trener.

Den overgangen ble, som tidligere nevnt, ikke helt uproblematisk, men over tid var kravene som ble stilt – og matchingen i Arna-Bjørnar – om ikke gull verdt så i alle fall bronse verdt for ungjenta.

Tre bronsemedaljer ble det nemlig med Arna-Bjørnar.

– Der så jeg også at noen av de eldre rørte på seg, blant annet til Sverige, og jeg meldte vel da en gang at jeg skulle bli proff, selv om jeg innerst inne ikke trodde noe på det. Det var bare noe jeg sa, sier hun glisende.

I 2018, etter comebacket fra skade, ble Sverige imidlertid en realitet også for henne, da hun skrev under for Kopparberg/Göteborg.

Det ga først en 2. plass, som ga Champions League-spill, og deretter et ligagull.

I 2020 fikk hun dermed sin første tur til Manchester, for å møte City i Champions League. Først scoret hun 1-0-målet da Gøteborgslaget tapte 2-1 hjemme. Så ble det tap 3-0 i returkampen.

Bøe Risa hadde imidlertid vist for seg selv og alle andre at hun fikset nivået.

Ikke det at man trengte å være overrasket. Hun hadde vært ganske så fast inventar på det norske A-landslaget siden 2016, og hun spilte hele 16 landskamper i VM-sesongen 2019, da Norge, med Vilde på laget, spilte seg frem til kvartfinale i VM før England ble for sterke.

– Hun er en spielführer

Etter 2020 hadde hun imidlertid fått smaken på Champions League.Nå var hun klar for noe enda større enn Sverige.

Etter flere måneder med kontakt med United reiste hun tidlig i juli til Manchester. 20. juli ble over-gangen offentliggjort.

– Jeg har visst om dette en god stund, selv om det tok litt tid før det ble endelig klart. Jeg har også fulgt med på United de siste par årene.

– Forrige sesong begynte de veldig bra. De spilte jevnt mot mange av de beste. Fotballen de spilte var kjekk, og det var mye potensial i laget. Nå er alle blitt ett år eldre, og jeg håper bare dette fortsetter. Dette kan bli veldig bra.

– Så har jeg ikke selv hatt en klubbhverdag hvor jeg har trent på dette nivået hver dag, men jeg har hatt det med lands­laget, så sånn sett vet jeg litt om hva jeg kommer til. Det fysiske vil imidlertid være et steg opp, tempoet vil være høyere, det krever mer, sier hun.

Tiden var inne for å ta dette steget, sier hennes tidligere trener, Bodø/Glimt-assistent Morten Kalvenes, til United-Supporteren.

– Jeg gleder meg veldig på hennes vegne over at det ble en så stor og tradisjonsrik klubb. I mine øyne får United først og fremst en spiller med stor S. Hun har et godt blikk, høy forståelse og det jeg vil kalle sofistikerte ferdigheter når det kommer til touch og pasning. En klassisk playmaker.

– Men det gjelder det samme for henne som for alle andre i en slik situasjon. Det er at det viktigste var ikke den dagen hun skrev under. Det viktigste er de dagene som kommer deretter, sier han videre.

Sandviken-trener Alexander Straus har ledet Bøe Risa i Sandviken i de siste månedene før overgangen til United. Der bidro hun til at Bergens-laget leder Toppserien halvveis.

– Det United får med Vilde er en rytmesetter, en type spielführer, altså en som styrer spillet, gjerne litt dypere i banen.

– Hun er god med ball, en god pasnings-spiller, fotballsmart og en ledertype. Så handler det om å ta tempoet i toppkampene mot Chelsea, Arsenal og City.

– Nå får hun sjansen til å øve på det, og hvis hun får opp tempoet og intensiteten i spillet blir hun en topp, topp internasjonal spiller.

– Jeg tror også at Vilde kommer til å ta nivået når hun får prøvd seg på det jevnlig, sier han.

– Jeg liker meg best som én av to sentrale midtbanespillere, i det som gjerne kalles 6er- eller 8er-rollene, sier Bøe Risa selv.

– Det som også er med Vilde er at hun har stor fotballforståelse, fortsetter Straus.

– Hun ser mye fotball nå, hun interesserer seg for fotball, for faget og når vi er sammen har vi hatt mange gode fotballfaglige diskusjoner, sier Straus – som er litt ekstra glad for at det ble United – siden han selv er United-supporter.

Vokste opp som United-supporter

Det ekstra spesielle med overgangen er at også Bøe Risa selv er United-supporter.

– Jeg var nok ikke blodfan, men hvis noen spurte så var det United jeg holdt med.

– Hvordan ble du det?

– Storebroren min ordnet det. Pappa var Chelsea, mamma var Liverpool, og da ble det viktig for broren min å få meg til United, gliser hun.

I tillegg er kjæresten Andreas Vindheim, proff i Sparta Praha, også Liverpool-supporter.

– Men hun hadde ikke noe valg, sier storebror Eirik.

– Moren min gikk alltid rundt og sa at det var rød drakt som gjelder, men da påpekte jeg at det var den United-røde drakten som gjaldt, påpeker han.

– Hva er det første du husker med United, Vilde?

– Jeg husker selvsagt Ronaldo, jeg husker Sir Alex og alle trofeene, men jeg så ikke så mye på fotball da jeg var liten. Som jeg sa, jeg var heller ute og spilte fotball selv enn å være inne for å se på TV.

– Så du gikk ikke rundt i drakt og sånt?

– Nei, det er mulig jeg lånte drakten til storebror, men jeg husker ikke noe av det.

Storebroren påpeker:

– Jeg gikk alltid rundt i drakt, men jeg var jo åtte år eldre. Den var altfor stor for henne.

– Hvordan reagerer storebror når lillesøster skriver under for favorittlaget?

– Det er ikke ofte jeg blir sentimental, men jeg ble det da United lanserte overgangen på hjemmesiden sin. Da falt det noen tårer. Nå kan jeg nesten ikke vente med å reise tilbake til Manchester igjen, sier han.

Og:

– Det spesielle er at jeg ikke helt tror at det har gått opp for henne hva som nå har skjedd, sier han.

Vilde ler og forteller videre:

– Søsteren min Kine sa også det: «Er du klar over hvor stort dette er?»

– Jeg vet at jeg kommer til å skjønne det noen år frem i tid. Jeg har fått en masse hyggelige meldinger fra kjente og ukjente, men akkurat nå er jo dette hverdagen min. Det er noe som skal skje. Fokuset er derfor: «Hvordan bli en bedre fotballspiller». Derfor ble det ikke noe feiring da overgangen var i boks.

– Jo, dette er et steg på veien, men jeg har ikke nådd noe mål. Dette er kun et steg på veien.

Eirik er ikke bekymret for at lillesøster skal ha trøbbel med å klare seg i Manchester.

– Som jeg sa: I vår familie sa vi gjerne at uavgjort ikke var godt nok, og hun har utviklet en vanvittig vinnervilje og vinnerskalle. De siste årene har hun også blitt stadig tøffere i spillestilen. Det er noe vi har snakket mye om, at hun skal bli tøffere i stilen, så dette fikser hun. Hun har kvaliteter og ferdigheter. Hun har blikket for spillet. Nå handler det om å ha troen på seg selv.

Og det har hun.

– Jeg føler selv jeg er klar for dette. Ellers ville jeg ikke tatt dette steget, sier Vilde Bøe Risa – som altså blir den åttende norske spiller med tellende førstelags­kamper for United – etter Solskjær, Berg, Johnsen, Nevland, King, Mikalsen og Thorisdottir.