– Det er én ting med Ferguson som ikke alltid kommer like godt frem

– Terry Venables var sikker på at jeg skulle signere for Tottenham, men midt i møtet vårt ringte United. Det endret alt, forteller Paul Parker til united.no.

– Jeg husker ordene fra Tottenham-manageren den dag i dag. «Paul, dersom du drar for å møte Alex Ferguson, har ikke jeg en sjanse». Venables hadde selvsagt rett, men det skjønte jeg ikke der og da, smiler han.

– Å spille FA-cupfinalen var min store drøm

– Ser du meg ikke? Jeg burde ikke være så vanskelig å få øye på.

Det lyder en lett pesing fra Paul Parkers mobiltelefon. Småjoggende på fortauet, langs hovedgaten i den idylliske småbyen Billericay, prøver han etter beste evne å dirigere oss ned til en humpete parkeringsplass gjennom et like humpete og trangt smau.

Ikke bare har den tidligere United-backen reservert et bord i kompisens gastropub, han har også sørget for at verten har åpnet dørene en halvtime før den ordinære åpningstiden.

Parker setter seg ned ved stambordet og kaster et halv­interessert blikk på sportssidene i de tre avisene som formelig blottlegger seg foran oss. De er alle fulle av spillere som linkes både hit og dit, med tilhørende astronomiske overgangssummer og like vanvittige lønninger.

Parker kaster et nytt blikk på avisene, før han skyver dem forsiktig til siden og mumler halvhøyt for seg selv.

– Daily Mail, Daily Telegraph, Daily Mirror …

– Ah. Deilig!

Servitrisen har plassert en stor kopp på bordet foran Parker. Han elsker å starte dagen med en cappuccino. Og i dag er intet unntak. Han sier det får ham til å tenke.

Akkurat nå går tankene tilbake til hans egen overgang til Manchester United, sommeren 1991.

– Foreldrene mine hadde George Best og Bobby Charlton som sine favoritter. Selv var jeg Tottenham-fan, men vet du hva som var min aller største drøm?

Paul Parker mimrer og smiler. Han har akkurat stilt et spørsmål, men forventer ikke noe svar.

– Å få spille i FA-cupfinalen på Wembley. Det var min store drøm helt siden jeg var guttunge.

Høyrebacken fikk oppfylt akkurat den drømmen da United slo Chelsea 4-0 på Wembley i 1994.

Men han fikk oppfylt flere drømmer i United.

Mange flere.

Parker var en av hele åtte United-spillere som spilte samtlige kamper i FA-cupen i 1994 og han gikk kun glipp av to ligakamper da Manchester United vant The Double for første gang.

– Å komme til United var den beste avgjørelsen jeg noen gang tok. Jeg kom akkurat på rett tid, da laget var på vei opp og en kunne se hva Sir Alex ønsket å bygge. Vi vant ligaen, FA-cupen, ligacupen, og vi ble bare bedre og bedre. Å få være en del av United i starten av en slik periode var helt herlig. Jeg innbiller meg at det ikke er like artig å være der når man innser at en slik storhetsperiode er over, smiler Parker.

– United ringte midt i møtet med Venables

Men hadde det ikke vært for at agenten hans fikk en telefonsamtale da Paul Parker diskuterte kontraktsbetingelsene med Tottenham-manager Terry Venables, er det slett ikke sikkert Parker hadde blitt United-spiller i det hele tatt.

Sommeren 1991 sitter Paul Parker sammen med Tottenham-manager Terry Venables på det fasjonable hotellet Royal Lancaster i London.

Han er så å si klar til å gi sitt forpliktende ja til Venables og Spurs. Så ringer agentens telefon…

– Husk at dette var på den tiden hvor mobiltelefoner ikke var så vanlig, og folk ringte stort sett til mobiltelefonen når det var noe viktig som hastet, begynner Parker.

– Agenten min antok derfor at det var, nettopp, viktig. Han unnskyldte seg og besvarte anropet. I den andre enden var Manchester Uniteds advokat og styremedlem Maurice Watkins, men verken Terry Venables eller jeg ante hvem agenten min snakket med. Vi skjønte imidlertid begge at det var en viktig telefon, og vi skjønte etter hvert at det var en annen klubb på tråden. Jeg så på Venables som vred seg i stolen med en tiltagende uro. Han virket både bekymret, men også nysgjerrig, på samme tid, erindrer Parker.

– Agenten min så på oss. Først på Venables, deretter på meg. «Alex Ferguson ønsker å møte deg», sa han.

Venables optimisme forduftet med lynets hastighet.

Så rettet han et alvorstynget blikk mot Parker.

«Paul, dersom du drar for å møte Alex Ferguson, har ikke jeg en sjanse. Snakker du med United kommer du ikke tilbake til meg.»

Parker stusset på Venables ordvalg.

– Jeg skjønte ikke hvorfor Venables sa akkurat det. Jeg var en London-gutt, Tottenham var favorittklubben min og de hadde et spennende lag. Alt jeg ønsket var å snakke med Alex Ferguson og United. Jeg reiste opp til Manchester samme dag og senere den kvelden skjønte jeg hva Venables snakket om. Det tok tre måneder før jeg var tilbake i London, humrer Parker.

– Venables fryktet med andre ord Fergusons overtalelsesevner?

– Ikke bare fryktet han dem. Han visste slaget var over før det hadde begynt, for han kjente Ferguson langt bedre enn det jeg gjorde. Tottenham var regjerende FA-cupmester og hadde et underholdende lag. Men United hadde vunnet cupvinnercupen og Ferguson hadde noe stort på gang. Sir Alex hadde den evnen at han fikk deg til å føle at nettopp du var viktig, men det var også noe med hele auraen rundt klubben som var magisk …

Parker tar en kunstpause og en slurk av cappuccinoen som har rukket å bli lunken.

– Jeg ble kjørt til Old Trafford for å møte Ferguson. Han viste meg klubbmuseet. Et museum på et fotballstadion? Jeg var vant til museum fra London, men hadde aldri sett en fotballklubb som hadde sitt eget museum. Jeg la også merke til de mange supporterne rundt Old Trafford og inne på selve stadion. Det skjedde jo ikke noe der, men de var der bare for å se gresset gro eller suge til seg inntrykk. Jeg hadde aldri sett noe lignende. Jeg skjønte at denne klubben var spesiell og bestemte meg umiddelbart etter.

Tok plassen til bestevennen

For Parker var det en helt ny verden å komme til storklubben Manchester United, en tilværelse han knapt hadde våget å drømme om da han vokste opp langs elven Thames sine kronglete bredder i småbyen Rainham sørøst for London.

– Foreldrene mine bor fremdeles i Rainham, 51 år etter at vi flyttet dit, smiler han.

De første karrierestegene tok han på laget til den lokale speiderforeningen.

– Jeg ble med i speideren som syvåring, men det var kun for å spille fotball, klukker Parker.

– Det var et fint samhold i laget, men jeg måtte gå i kirken hele tiden. Akkurat det kunne jeg styre min begeistring for, erindrer den tidligere United-backen med en mer alvorlig mine.

Kort tid etter kom en trener fra Hornchurch-klubben Pegasus. Han ønsket at Paul skulle melde overgang til dem.

Det var bare ett problem.

– Alle kampene deres gikk på søndager. Mamma var svært skeptisk, for det ville bety at jeg gikk glipp av gudstjenestene. Hun lot seg imidlertid overtale av min gode venn Ian som tryglet og ba henne om å la meg få være med. Vet du hva resultatet ble?

Nytt spørsmål som ikke krever svar

– Bestevennen min Ian måtte ned på B-laget fordi jeg tok plassen hans, ler Parker.

– Men vi er fremdeles gode venner, skyter han inn.

Sammen med Steve Bruce, Gary Pallister og Denis Irwin vil Parker bli husket som en sentral del av et av tidenes beste forsvar i Premier League. I starten av karrieren var det derimot i en helt annen posisjon at guttungen utmerket seg.

– Jeg spilte spiss. Jeg scoret faktisk ganske mange mål, forteller Parker ubeskjedent.

Via Dagenham sitt guttelag endte Parker opp i Romfords juniorlag, og det var her han ble omskolert til å bli forsvarsspiller.

– Både Fulham og Arsenal ønsket å hente meg. Jeg fikk prøve meg i begge klubbene. Den eneste godtgjørelsen jeg fikk var en refusjon for bussbillettene. De pengene brukte jeg til å kjøpe godterier på vei hjem fra treningene, ler Parker.

Valget falt på Fulham. Delvis fordi klubben hadde et akademi i Dagenham, like ved barndomshjemmet til familien Parker. Men også fordi Arsenals treningsfasiliteter lå i området ved Elm Park, der bussturene hjem etter kveldstreningene ofte sammenfalt med at pubene stengte og gatene vrimlet av beryktede skinheads og høyreekstreme bråkmakere.

– Det var ingen behagelig opplevelse for en unggutt som var mørk i huden, medgir Parker.

Det tok imidlertid ikke lang tid før problemene også meldte seg hos Fulham.

– Klubben vegret seg for å gi meg kontrakt fordi jeg var for liten. Den tidligere Arsenal- og QPR-spilleren Terry Mancini var ungdomsmanageren vår. Han sendte meg faktisk til St. Stevens-sykehuset i Westminster for å få målt alle beina mine i kroppen. Han ville se hvor høy jeg skulle bli.

Parker rister lattermildt på hodet.

På 80-tallet var imidlertid det fysiske aspektet svært avgjørende for om en spiller skulle bli satset på eller ei. Selv om Paul Parker var liten av vekst, kom han gjennom det trange nåløyet.

Og han var ikke alene.

– Elleve av læreguttene som jeg spilte med i Fulham ble hentet opp i A-troppen. Mange fikk gode karrierer i ligaen også etter at de forlot klubben, påpeker han.

– Fulhams Class of 92?

– Tja, du kan godt si det slik, smiler Parker.

Bare 17 år gammel fikk han debuten på Fulhams førstelag, og det lovet bra både for Parker og Fulham.

– 1982/83-sesongen havnet vi poenget bak Gary Lineker og Leicester som knep den siste opprykksplassen fra daværende 2. divisjon. Vi hadde noe spennende på gang. Et veldig ungt lag, men med et fantastisk samhold og en lojal gruppe, forklarer Parker ivrig.

Tre år senere var derimot situasjonen snudd på hodet.

– Manageren vår, Malcolm Macdonald, hadde gjort en strålende jobb, men fikk sparken da vi ikke kjempet om opprykk. Formannen vår forlot klubben og flere spillere gjorde det samme. Fulham hadde store økonomiske problemer og alt kollapset rundt oss. Våren 1986 endte vi aller sist og rykket ned. Det var til og med snakk om å slå Fulham og QPR sammen til en klubb, erindrer Parker.

Årets spiller tre ganger

Det ble aldri noe av sammenslåingen i Vest-London.

I stedet ble Parker, som var kaptein kun 20 år gammel, og kompisen Dean Coney solgt til naboklubben QPR for 450 000 for å berge Fulhams skrantende økonomi.

Under Jim Smith, Trevor Francis og Don Howe hadde QPR etablert seg som et stabilt lag i Englands øverste divisjon.

I 1987/88-sesongen var QPR sågar den beste av London-klubbene med 5. plassen i ligaen.

For Paul Parker personlig gikk det enda bedre.

– Jeg spilte fire sesonger for QPR. Jeg ble kåret til Årets Spiller i tre av dem. Den fjerde sesongen vant Les Ferdinand, og jeg gikk skadet store deler av den sesongen. Årene i Manchester United ga meg troféene og høydepunktene, men jeg holder fremdeles de fire årene i Vest-London nær hjertet mitt, smiler Parker.

Kastet til ulvene i Italia-VM

Parkers storspill for QPR ble lagt merke til, ikke minst av landslagssjef Bobby Robson.

Parker husker hvordan han og den tidligere Arsenal-spilleren David Rocastle, som gikk bort i en alder av bare 33 år, delte rom da de var på landslagsoppdrag i forkant av Italia-VM i 1990.

England-troppen var samlet på Burnham Beeches-hotellet vest for London da Bobby Robson skulle skrelle troppen på 30 mann ned til 22 spillere som skulle få klarsignal til å reise til VM.

Robson hadde på forhånd gjort det klart at han selv ville fortelle spillerne, som ble vraket i siste liten, de nedslående nyhetene.

Og da det banket på hotelldøren, og Parker så Robson med en alvorlig mine i hotellkorridoren, fryktet han det verste.

– I stedet ba Robson meg om å forlate rommet for han skulle prate med Rocastle i stedet. Jeg visste hva som kom, sier han.

Kort tid etter hjalp Parker den sønderknuste kompisen Rocastle med å pakke og bære baggene hans ut i bilen.

Parker skulle til VM, men kompisen fra Arsenal ble vraket.

Skuffelsen ble imidlertid fort glemt, for selve VM ble Parkers store internasjonale gjennombrudd. Han satt på benken i Englands åpningskamp mot Irland, men erstattet Gary Stevens i den andre gruppespillkampen og beholdt plassen på laget resten av turneringen.

England sikret gruppeseieren med en knapp 1-0-seier mot overraskelseslaget Egypt. Siden ventet de dramatiske oppgjørene og knepne seierne mot Belgia og Kamerun.

Men ingenting kunne overgå dramatikken som ventet i semifinalen mot Vest-Tyskland.

Paul Parker var helt sentral i begge scoringene. Først gikk Andreas Brehmes frispark via Parker, i en bue over Peter Shilton og inn i nettmaskene bak veterankeeperen. Like før slutt serverte imidlertid Parker innlegget til Gary Linekers utligning.

Straffesparkkonkurransen med missene fra Stuart Pearce og Chris Waddle vil aldri bli glemt.

– Det var et VM som aldri vil bli glemt og vi var nære. Veldig nære. Likevel hadde vi ikke annet enn heder og ære å vise til da vi kom hjem. Det var en stor opplevelse, men den kunne vært så mye, mye større, erkjenner han.

Fikk rasistiske brev fra Everton-fans

Til tross for et solid verdensmesterskap og en viss interesse fra flere av storklubbene i England, ble Parker værende i QPR. I alle fall enn så lenge …

– Men alt endret seg da Gerry Francis overtok som QPR-manager, forklarer Parker.

– Av en eller annen grunn ville han ikke ha meg der. Det gikk et rykte om at han fikk en prosentvis sum for hver spiller han solgte, men han forklarte aldri meg hvorfor han ville selge meg. Da vi var på sommerturnéen vår i Skandinavia ble jeg sendt hjem til England. Arsenal ville hente meg, og Everton var også interessert, erindrer Parker.

Arsenal hadde allerede etablert en smått legendarisk backfirer, og Parker fryktet han ikke ville få nok spilletid under George Graham.

Hans gamle sjef Trevor Francis, som nå var i Sheffield Wednesday, meldte også sin interesse. Men det var Everton og Tottenham som fristet Parker mest.

– Everton var veldig interessert, og jeg var villig til å dra dit, helt til jeg fikk mange brev fra Everton-fans som fortalte meg at de ikke ønsket meg i klubben på grunn av hudfargen min. Det gikk inn på meg. Jeg likte Liverpool som by og hadde truffet mange hyggelige folk der, men brevene skremte meg fra å dra dit, sier Parker.

I stedet var han nær ved å skrive under for favorittklubben Tottenham. Helt til Manchester United kom på banen i grevens tid.

– Vi tapte ligagullet til Leeds i min første sesong, men selv om skuffelsen var stor visste vi at Fergie var på rett kurs med laget. Vi hadde kanskje den beste backfireren i Uniteds historie, og ingen keeper var bedre en «Big Pete», sier Parker.

Den tidligere høyrebacken sier kjemien blant de fem bakerst i United-laget var helt avgjørende for Uniteds suksess.

– Det er et stort mysterium, begynner Parker.

– Steve Bruce fikk aldri landskamper for England. Vet du hva? Det er galskap. Han var en fantastisk type både på og utenfor banen. Den beste medspilleren jeg har hatt. Han og Gary Pallister utfylte hverandre perfekt, forklarer Parker.

Ferguson var i besittelse av en knallsterk førsteellever, og overalt på banen dannet United-spillerne verdifulle partnerskap.

Bruce og Pallister var kanskje det mest fremtredende, men også Paul Ince og Ryan Giggs fant tonen.

Det samme gjorde Eric Cantona og Mark Hughes på topp.

– Andrei Kanchelskis og jeg utgjorde høyrekanten, men vi var også gode venner utenfor banen. Andrei hadde det alltid travelt, ikke bare på banen. Jeg vet ikke hvor mange fartsbøter han fikk da han suste forbi kameraene på veien til The Cliff. Heldigvis hadde jeg blitt kjent med en av dem som utstedte fartsbøtene og fikk han til å sløyfe de fleste av dem Andrei fikk, humrer Parker.

– Kanskje han rett og slett hadde for mye styrke i beina, foreslår Parker med et smil, før han utdyper:

– Jeg har aldri sett noen med lårmuskler som de Andrei hadde. I gymsalen på The Cliff pleide han å trikse med en medisinball som om det var det mest naturlige i verden. Det var morsomt, men også ganske ufattelig på samme tid, erindrer Parker.

Alvorspraten med Fergie

Ligagullet i 1992/93-sesongen, ble fulgt opp med The Double året etter. Ferguson hadde lagt grunnlaget for en United-dominans gjennom 1990-tallet.

– Mentaliteten i den spillergruppen var unik. Hver gang jeg gikk på banen, vel vitende om hvem jeg hadde rundt meg, så jeg på motstanderne. Jeg trodde vi kom til å vinne hver eneste gang og det trodde resten av spillerne også. Vi pleide å si til hverandre at den eneste måten vi kan tape på er at vi gir bort seieren, forklarer 56-åringen.

Parker var fast på laget i de tre første sesongene og spilte hele 131 kamper fra ankomsten i 1991 til The Double ble sikret 1994.

Men da United startet 1994/95-sesongen slet Parker med en vond ankel. Etter det ydmykende 0-4-nederlaget mot Barcelona, så han ingen annen utvei enn en operasjon. Om timingen på overgangen tiI United var perfekt, kan det samme neppe sies om tidspunktet han valgte å gjennomgå operasjonen på.

– Var det riktig av meg å ta den operasjonen akkurat da? Kanskje, kanskje ikke, men jo mer jeg tenker på det, desto mer usikker er jeg i dag. David May og Roy Keane hadde begge spilt høyreback, men den største trusselen for meg var det utvilsomt Gary Neville som utgjorde. Jeg hatet å miste plassen på laget, og jeg hatet da Ferguson forklarte meg at han ikke kunne være sentimental og beholde meg når en ung og lovende spiller var på vei opp. Men selv om jeg mislikte det intenst, var det ingen tvil om at Fergie gjorde rett, erkjenner han.

De to siste sesongene ble det bare 15 kamper totalt for Parker før han i 1996 fikk dra til Derby.

I løpet av 1996/97-sesongen, som ble Parkers siste i karrieren, var han innom ikke mindre enn fire klubber, men klarte ikke å spille seg til fast plass i noen av dem.

En kort periode som manager for Essex-klubben Chelmsford ga ikke mersmak.

– Managerjobben tok altfor mye tid. Det var en jobb som fulgte deg døgnet rundt. Betalingen var bra, det det var ikke den som var problemet, men managerjobben tappet meg for all energi. Det er tøffere enn det mange kan forestille seg, sier Parker.

I dag bidrar Parker ofte med sine meninger og betraktninger som ekspertkommentator i ulike radioprogrammer og iblant for TV.

Selv om han nå har slått seg til ro i Billericay i utkanten av London, er han med jevne mellomrom tilbake i Manchester.

– Årene i Manchester United var unike, og de ble det takket være en unik manager. Sir Alex var helt spesiell. Han hadde en magisk aura. Mange trekker frem hans evne til å motivere spillerne og å si de rette tingene på de riktige tidspunktene. Men det er én ting med Ferguson som ikke alltid kommer like godt frem, forklarer Parker.

– Han var ekstremt god til å lytte. Han lyttet til råd og han lyttet til innspill. Når han pratet med deg, fikk du følelsen av at du var den viktigste personen i verden. Han banket inn i spillerne at du måtte jobbe ekstra hardt når du var på toppen. Det var bare én ting han ikke ville lytte til, og det var unnskyldninger, sier Parker.

Parker ser rundt seg og nikker anerkjennende til gjestene som har kommet til. Han kjenner de fleste av dem.

Idet vi er på vei ut i den innbydende sommersolen snur Parker seg like før han kommer til utgangsdøren.

– Jeg fikk et veldig god råd da jeg kom til United, og det fulgte jeg hele karrieren, smiler han.

– Aldri gå i en krangel med Sir Alex Ferguson. Det kan følge deg resten av livet.