Som United-reporter i lokalavisen Manchester Evening News har han gått fra ukentlige telefonsamtaler med Sir Alex, til å dekke klubben tett også etter at skotten ga seg.
I oktober avsluttet han imidlertid samarbeidet med Manchester Evening News. Det gjorde han etter 23 trofeer på 22 år som avisens United-korrespondent, en jobb han hadde helt siden FA-cupfinalen i 1995.
Jeg har tidligere erklært at for meg er Manchester-derbyet den store kampen på kalenderen, og jeg gleder meg til de lokale oppgjørene – men ikke denne. Ikke denne lørdagen.
Unntatt, selvsagt, om José Mourinho kan dra en av sine klassiske kaniner opp av hatten og sørge for en av de seierne han så mesterlig kan varte opp med.
Da vil United-supporterne kunne puste lettet ut.
Dette derbyet mot – tør jeg si det – de kommende mesterne Manchester City, er den typen taktisk utfordring som passer Mourinho perfekt.
Hvor ofte har han ikke klart å komme opp med noe som på magisk vis gir en seier fra de vanskeligste utgangspunktene?
Etihad Stadium på lørdag rundt tetid er Mourinhos territorium. Det er denne typen test Mourinho elsker.
Annonse
Hvor ofte oppnår han ikke resultater ved å parkere den beryktede bussen – for så å stjele seiere via en sjelden kontring, eller ganske enkelt akseptere at en uavgjort er en triumf?
Splitter fansen
Etihad vil være scenen hvor United-fans vil måtte bestemme seg for om de kan tåle United-managerens sta taktikk på midlertidig basis om de kan slippe unna hovedkvareret til den bråkete naboen uten å måtte tåle feiringene som vil følge om City til slutt sikrer seg ligatittelen med en seier mot de røde.
Alle visste hva de fikk da United ansatte Mourinho som Louis van Gaals etterfølger sommeren 2016.
Han er en mann som leverer sølvtøy. Men det kommer ikke alltid velpolert. Den pragmatiske delen av hans lederskap betyr at han har en tendens til å levere varene, men ikke på mest underholdende vis.
Det er en del av hans managernatur som splitter United-fansen. Noen av prestasjonene som har blitt servert har ikke akkurat fått fansen ut på kanten av Old Trafford-setene.
Klubben har frosset prisene for sesongbilletter igjen, og det var fornuftig tenkt fremover fra United-hierarkiet siden det sannsynligvis var mange United-supportere som ellers ville vurdert det slik at underholdningsverdien ikke lenger rettferdiggjorde utlegget en fornying er.
Men vil det for bare én dag denne helgen være akseptabelt? Målet helliger middelet?
Annonse
Kan ikke gjøre som Liverpool
Det er hardt å lese, jeg vet, men City er i så glitrende form at mange vil argumentere med at bare en Mourinho-oppvisning i motstandsdyktighet vil kunne redde United fra å bli enda et offer for Pep Guardiola-lagets dødelige pasningsspill.
De røde ser ikke for øyeblikket ut til å inneha et gir i repertoaret sitt som gjør at de kan tilintetgjøre motstandere med den fryktløse innstillingen som en gang var lagets varemerke.
De har ikke kapasiteten til å ta City med storm som – og jeg beklager, jeg vet at dette er vondt igjen – Liverpool.
Det må altså være klassisk Mourinho-taktikk, ellers så vil det utenkelige – at de blå sikrer tittelen mot United – skje.
Det selvutslettende derbytapet
Og for de som tenker at Sir Alex Ferguson aldri ville sanksjonert slik negativ taktikk for å sikre et resultat, eller for å unngå ydmykelse, bør huske oktober 2011.
City ledet 1-0 på Old Trafford da Jonny Evans ble utvist noen minutter inn i andreomgangen. Det som fulgte var pinlig da United tapte 1-6.
En del av problemet var at United ikke klarte å dempe sitt naturlige instinkt om å gå for det. Det var trommet så hardt inn i dem at de rett og slett ikke klarte å la være. De fortsatte å angripe, og de ti mennene led stort som en konsekvens av det.
Selv Fergie ville foretrukket å ha stengt sjappa for å slippe å ha det katastrofale resultatet på CV-en sin. Han sa dette etter den forglemmelige dagen:
– Det så ydmykende ut, men det var faktisk selvutslettelse. Det var selvmord. Det var aldri et punkt hvor City så overlegne ut, de rev oss ikke fra hverandre. Men den avslutningen var skammelig. Det var komedie.
Annonse
– Jeg kan ikke tro det resultatet. Det første målet var et hardt slag, men det var fortsatt muligheter på 0-1. Utvisningen ødela mye for oss. Vi fortsatte å angripe da vi slapp inn 1-4, og vi skulle bare sagt «vi har hatt vår dag» [som i: det er visst en slik dag – noe uoversettelig].
– Men vi bare fortsatte å angripe. De angrep med tre mot to. Det var gæren fotball. Jeg trodde at med den erfaringen vi har – Rio Ferdinand, Patrice Evra – så ville de forsvare seg mer, men vi bare angrep. Noen ganger må det være fornuft inne i bildet.
…heldigvis slo Ferguson tilbake neste sesong.
Barrikader eller angrep?
Fornuften forteller deg at United må forsvare seg for livet på Etihad. Fornuften forteller også at de ville vært selvmord for Mourinho å gå inn i et derby der City venter på å skru av champagnekorkene på en annen måte enn ved å fylle opp forsvaret og midtbanen med folk.
En del av meg tenker naivt at jeg vil heller se United tape etter en angrepskamp heller enn å bevitne et forsøk på å putte opp barrikadene fra første blås i fløyta, bare for å se barrikadene bli brutt i sluttminuttene.
City har bare feilet én gang i å score i en Premier League-kamp denne sesongen, borte mot Crystal Palace i desember, og har scoret i hver hjemmekamp i ligaen. Det ville vært en enorm fjær i hatten for Mourinho om han forhindret Guardiolas lag i å score, og satte tittelfeiringen på vent.
Men ville det overbevise United-sjefen om at det er veien fremover heller enn å skape et lag i Uniteds ekte tradisjon?
Det er til å bli sprø av! Hva er det beste? Jeg går for det offensive alternativet. Hvis United kan trylle frem en 1-0-ledelse får det briste eller bære!
