Derfor trenger Solskjær en sportsdirektør

Duncan Drasdo har vært med i Manchester United Supporters Trust (MUST) siden oppstarten i 1998 under navnet Shareholders United. Han har ledet MUST siden Glazer-familien kjøpte klubben i 2005. Med sine over 200.000 medlemmer er MUST blitt en av Englands mest markante supportergrupperinger under Drasdos ledelse.

Han skriver fast for Supporterklubben i medlemsbladet United-Supporteren.

Av: Duncan Drasdo
Oversatt av: Bjarte Valen

Teksten ble skrevet av Drasdo før ryktene tiltok om at Mike Phelan kan få en ny rolle i klubben, og før Uniteds verste periode under Solskjær.

Det var to utnevnelser som United-fansen er ekstra spente på denne våren. Den ene var selvsagt hvem som skal bli vår neste manager.

Utnevnelsen av en ny sportsdirektør eller fotballdirektør, var langt fra like opplagt. Uansett hvem United vil gå for, tror jeg imidlertid det vil forsterke Solskjærs sjanser til å lykkes.

Om du skal peke på et område der Solskjær kanskje mangler viktig erfaring, så er det i rekrutteringen av nye spillere på dette nivået.

Derfor vil en sportsdirektør bli en svært nyttig mann å få inn, både for Solskjær selv og for United.

United-fansen er meget tilfredse med at Ed Woodward flere ganger har snakket åpenlyst om at klubben jakter på den rette personen i en slik rolle, men jeg har likevel én bekymring.

De siste gangene United har omtalt denne rollen har Woodward benyttet beskrivelsen «Head of Football» og ikke «Sporting Director». Jeg frykter at det kan bety at United vil degradere betydningen av en slik stilling, og at rollen simpelthen blir en buffer mellom manageren og Ed Woodward, for igjen å frita Woodward for litt av presset om klubben ikke skulle lykkes på overgangsmarkedet.

Jeg tror det vil være viktig for en ny sportsdirektør å ha den autoriteten og myndigheten til å, innenfor rimelighetens grenser selvsagt, kunne hente de spillerne han i samarbeid med trenerteamet og speidernettverket, mener klubben vil være tjent med uten at det blir for mye innblanding fra den øvrige ledelsen og eierne.

Sir Alex Ferguson sa ofte at det ikke var verdi i markedet, men i realiteten virket det som han beskyttet eierne med det utsagnet, for United hadde ikke midlene til å kunne investere stort uansett med gjeldsbyrden klubben ble påført av Glazer-familiens oppkjøp.

Nå har United definitivt muligheten, og for å ta igjen Man­ches­ter City må det gjøres betydelige investeringer i stallen. I fremtiden skulle jeg ønske at det kom klart frem hvem det er som eventuelt vil holde midler tilbake i jakten på nye spillere? Er det eierne, eller den øvrige ledelsen?

Glazer-familien og ledelsen trenger en sterk person med solid kompetanse i den rollen og ideelt sett skulle denne personen sittet i Uniteds styre. En klar og strukturert spiller­logistikk er en ekstremt viktig del av driften av en fotballklubb. Det utløser også et annet spørsmål. Hvem i dagens hovedstyre i United er egentlig kvalifisert til å gjøre de vurderingene som skal til før man utnevner en sports­direktør?

Uniteds fotballstyre har denne kompetansen. Der sitter både Sir Alex Ferguson, David Gill og Michael Edelson, alle med rikelig erfaring, kompetanse og et godt nettverk. United bør legge fotballfaglige avgjørelser i hendene på de som har kompetansen til å ta de rette beslutningene. United har muligheten til å besitte en særdeles viktig funksjon og jeg håper ikke at de sløser bort denne sjansen til å få inn en person som vil ha den autoriteten og kompetansen som trengs. Den nye sportsdirektøren, eller hvilken tittel han ender opp med, må selvsagt jobbe godt i tospann med manageren.

Solskjær ser ut til å kunne samarbeide godt med alle de han har rundt seg. Jeg må innrømme at jeg ikke visste så mye om Solskjær da han kom til United som spiller, og jeg var heller ikke overbevist om at han hadde det som skulle til for å bli manager.

Men jeg skal aldri gjøre den feilen å undervurdere ham igjen. Aldri.

Solskjærs aktive karriere nærmet seg slutten da han sa ja til å signere en hel rekke gjenstander, og da mener jeg virkelig mange, for å skaffe midler til veie for MUST. Han var sjenerøs på så mange vis med oss og stilte også opp i et intervju for oss.

Da jeg intervjuet ham spurte jeg ham rett ut «Du skal vel ikke bli manager, skal du?» Kanskje ble han litt fornærmet for ansiktsuttrykket hans etterlot ingen tvil om at han ikke var imponert over spørsmålet. «Hvorfor ikke»? spurte han. «Jeg har alltid sett på deg som en som er litt for snill til å kunne bli manager», sa jeg.«Jeg kan være like hard og tøff som alle endre om det trengs», svarte Ole strengt.

Og det har han vist til fulle at han kan. Solskjær gjorde en solid jobb med Uniteds reservelag, en strålende jobb med Molde, men det han så langt har utrettet i United har vært enestående. Og det er ikke bare resultatene jeg da tenker på.

[Vi minner igjen om at denne teksten fra medlemsbladet ikke er helt ny, og at Drasdo skrev teksten før den verste nedturen.]

Nyheter spredte seg ikke så raskt i 1996 og man hadde heller ikke et velfungerende internett å støtte seg til eller YouTube der man kunne studere høydepunkter fra kamper. Nyheten om at vi kjøpte Ole Gunnar Solskjær i 1996 kom helt ut av det blå for praktisk talt alle United-fans, men han gjorde et umiddelbart inntrykk på oss med scoring i debutkampen mot Blackburn.

Han gjorde et umiddelbart inntrykk som manager også.

Vi har alle våre favorittøyeblikk med Ole Gunnar Solskjær som United-spiller. Jeg var selv på City Ground 6. februar 1999 da han scoret fire mål som innbytter og United vant 8-1. Vi hadde kun fått tak i billetter blant hjemmefansen, men ble heldigvis flyttet over til borteseksjonen av en hjelpsom vakt som skjønte tegningen da vi jublet for Uniteds mål, og den dagen hadde vi mye å juble for.

Jeg kommer heller aldri til å glemme det dramatiske vinnermålet hans mot Liverpool i FA-cupen den samme sesongen og alle husker målet mot Bayern München på Camp Nou som sikret oss The Treble.

Men det er en annen ting med Ole Gunnar Solskjær som imponerte meg nesten like mye som avslutterinstinktet hans.

Han kunne signert for Tottenham. Vi vet nå at avtalen mellom klubbene var i boks, men han valgte å bli i United. Det er ikke mange spillere som var i besittelse av de kvalitetene Solskjær hadde og likevel godtok å sitte så mye på benken som det han gjorde. De fleste angripere ønsker å være en ledestjerne, som vokalisten i et popband, men Solskjær var ikke slik.

Han er ikke slik nå heller. Han var en lagspiller den gangen, og han setter laget foran alt nå også. Han må simpelthen være en drøm av en manager å spille for.

Det var ikke til å unngå at United fikk en nedtur etter at Sir Alex Ferguson ga seg. Invester­ingene i United-troppen var av beskjeden karakter i de første årene etter at Glazer overtok klubben, og United åpnet først pengesekken for alvor da Louis van Gaal erstattet David Moyes.

Da hadde vi allerede ødelagt mye av den kontinuiteten som Ferguson hadde bygget opp, men med Solskjær i managerstolen har United funnet tilbake til seg selv. Slik føltes det ikke for bare noen måneder siden. Mourinhos krangel med Paul Pogba var veldig underlig og bekrymringsfull. Noen ganger ser man mennesker nesten være besatt av tanken på å forlange respekt for å ivareta statusen sin.

Det er ingen tvil om at José Mourinho er en meget intelligent mann, men han virket ikke i stand til å kunne kontrollere følelsene sine mot slutten av United-tiden. Kontrasten mellom Mourinho og Solskjær er følgelig enorm. Managerens utstråling, enten den er positiv eller negativ, smitter over på både spillere og fans, og stemningen er snudd på hodet.

Jeg tror også det var et sjakktrekk av Ole Gunnar Solskjær å hente Mike Phelan tilbake til klubben. Han er en populær mann i United og nyter stor respekt og en skal selvsagt ikke undervurdere det faktum at han i mange år var en del av Sir Alex Fergusons team.

Denne våren er det 20 år siden United sikret «The Treble» i en uforglemmelig sesong. Kan­skje jeg ikke burde være for kritisk til Mourinho med tanke på ikke å kunne kontrollere følelser, for jeg klarte det heller ikke da Ryan Giggs scoret mot Arsenal i semifinalen av FA-cupen på Villa Park i aril 1999. Jeg løp ut på banen for å feire målet, men skjønte fort at jeg burde komme meg derifra om jeg ikke skulle få trøbbel. Jeg prøvde å finte ut de gamle vaktene på stadion og det så ut til å gå bra helt til jeg skled på det glatte gressteppet. Jeg klarte likevel å slippe unna og gjemte meg blant Arsenal-fansen av alle steder, før jeg fikk kommet meg unna dem også.

Det er den første og eneste gangen jeg har løpt ut på banen i en viktig United-kamp og vil selvsagt fraråde alle å gjøre det samme i dag ettersom du nå vil få skikkelig trøbbel med både klubben, politiet og domstolene.

Helt avslutningsvis vil jeg komme med en gladnyhet til alle fans. Etter påtrykk fra supportergrupperingene for Premier League-lagene har Premier League nå bekreftet at maksprisen for bortebilletter vil forbli 30 pund også de neste tre sesongene, slik det har vært de siste tre årene. Vi har beregnet at det vil ha medført en besparelse på fire millioner pund for United-fansen etter disse seks årene, basert på en snittpris på 45 pund for bortebilletter, enda vi vet at mange klubber forlangte mer enn det før maksprisen på 30 pund ble innført.

MUST har vært en av de store pådriverne for maksprisen og det er gledelig å se at ordningen blir videreført.

Jeg håper å se mange av dere på Old Trafford og i Manchester de neste ukene i det som tegner til å bli en svært spennende avslutning på en innholdsrik sesong.