– Den vakreste historien fotballen har gitt oss

Den anerkjente journalisten og forfatteren Patrick Barclay innvilger seg selv en liten pause fra sitt eget resonnement.

Så tar han en teskje og rører rolig, men meget omhyggelig, rundt i tekoppen hjemme på kjøkkenet sitt i den fasjonable bydelen Barnes i London.

Les også: Slik opplevde Harry Gregg München-ulykken.

Deretter setter han koppen forsiktig ned på kjøkkenbordet. Blikket fester seg på notatblokken og viker ikke en tomme. Dette er et viktig budskap og det skal ikke kunne misforstås. 

Sammenligner med Torino

– De ti årene fra München-katastrofen 6. februar 1958 og frem til United-spillerne gikk triumferende av Wembley-gresset som europacupmestere 29. mai 1968 er helt unikt. Det er ikke bare fortellingen om de ti viktigste årene i Manchester Uniteds historie. Det er trolig det mest betydningsfulle tiåret i engelsk fotballs historie, sier Barclay til united.no.

I likhet med Manchester Uniteds to største managere gjennom tidene, Sir Matt Busby og Sir Alex Ferguson, er Barclay fra Skottland og har skrevet bøker om de to managerlegendene.  

Etter over 40 år som journalist for blant annet The Guardian, The Independent, The Observer, The Telegraph og som fotballsjef for The Times, er Barclay blant de mest respekterte fotballskribentene i Storbritannia. 

De senere årene har imidlertid journalisten Patrick Barclay havnet litt i skyggen av forfatteren Patrick Barclay, og det er særlig én mann som har fått ekstra mye av hans oppmerksomhet de siste årene. Mannen som bygget en fotballklubb som ble den største i verden. 

Sir Matt Busby.  

I boken «Sir Matt Busby: The Man Who Made a Football Club», har Barclay lagt stor vekt på tiåret mellom 1958 og 1968 fordi han mener Busbys prestasjon med å gjenoppbygge både laget og klubben aldri kan roses nok.  

– Måten Sir Matt Busby, med god hjelp av Jimmy Murphy og Joe Armstrong, gjenoppbygget United på, mangler rett og slett sidestykke i historien. For å sette det hele i perspektiv må en se på den eneste klubben det er mulig å sammenligne United med på dette området og det er Torino, forklarer Barclay.   

Han sikter til Superga-tragedien. Flyulykken som krevde livene til spillerne «Grande Torino». 

Den tidligere Manchester United-spilleren Les Lievesley var trener for Torino på 1940-tallet og hadde sammen med ungareren Egri Erbstein gjort klubben fra Nord-Italia til Europas beste klubb. 4. mai 1949, på vei hjem fra en oppvisningskamp mot Benfica i Portugal, styrtet flyet under innflyging til Torino ved kirken Superga i åskammene ved alpebyen.

Alle de 31 ombord, inkludert 18 spillere samt trenere og ledere i klubben, omkom.  

– Hele Torino-laget ble visket ut etter ulykken. De var trolig det beste laget i verden og brått var alt borte. Siden den gang, forståelig nok, har Torino slitt med å komme seg skikkelig på beina igjen. De har mange av fotballsupporterne i Torino på sin side, men de var ikke lenger det beste laget i byen, og vil trolig aldri bli det igjen. Det er det Juventus som er, og det har «den gamle damen» vært i lang tid, forklarer Barclay.  

Før flyulykken inntraff hadde Torino og Juventus vunnet henholdsvis seks (medregnet Torinos tittel i 1949 som nesten var i boks før katastrofen) og syv ligagull.  

– Etter katastrofen står Torino med ett ligagull, mens Juventus har vunnet 27 av sine 34 seriemesterskap siden 1949. Juventus har også vunnet 11 av sine 13 cupmesterskap siden 1949, mens Torino kun har vunnet tre. Det viser hvordan ulykken endret bildet totalt i italiensk fotball, og historien kunne fort blitt den samme med Manchester United om det ikke hadde vært for Sir Matt, sier Barclay.  

Måtte endre filosofi 

Det er selvsagt en viss forskjell på United og Torino.

Torino mistet hele laget, mens United «bare» mistet ti – åtte døde og to ble fotballinvalide.

Flere United-spillere som overlevde flystyrten, hovedsakelig Bill Foulkes og Bobby Charlton, spilte viktige roller i årene som fulgte.  

– Men United mistet mer enn halve laget og de mistet mange av spillerne som kunne vært naturlige arvtakere til dem som ble revet bort. Roger Byrne var den beste venstrebacken i England, mens Geoff Bent trolig var den nestbeste og hadde spilt fast på ethvert annet lag. Bent kunne erstattet Byrne, men han var også på flyet og omkom. Albert Scanlon ble aldri den samme igjen etter ulykken, men spilleren som kunne overtatt for ham, David Pegg, omkom. I tillegg kommer både de fysiske og psykiske skadene de overlevende måtte slite med i ettertid, sier Barclay stille.   

Han kikker ut av vinduet og trekker pusten dypt før han fortsetter.

– Det er nesten umulig å ta inn over seg hva Busby klarte å bygge opp sammen med Jimmy Murphy etter tragedien. FA-cupen ble vunnet bare fem år etter tragedien i München. Henholdsvis syv og ni år etter katastrofen ble United ligamestere. Med tanke på det som skjedde på rullebanen i München er det en helt ubegripelig prestasjon, sier Barclay.  

Han forklarer at Busby skjønte at han måtte gjenoppbygge klubben med en ny filosofi.

– Der det tidligere hadde vært «ungdom, ungdom og ungdom» som sto i førersetet, tenkte han nå at «jeg gjør det som må til», forklarer Barclay.  

– Ungdommen var fremdeles viktig for ham, men han måtte tenke bredere. Jeg bodde i Dundee i Skottland på den tiden og hadde ikke sett United live, men jeg var klar over hvilket fantastisk lag Busby rådet over. Mitt Dundee, ledet av Bob Shankly, for øvrig broren til mer berømte Bill, hadde en herlig, ung spiller ved navn Peter Lorimer. Busby ønsket ham og tilbød foreldrene 5000 pund. Svaret var at de hadde fått langt mer fra Leeds. Andre lag var villige til å investere langt større beløp i unge spillere enn før og konkurransen om talentene ble mye tøffere, påpeker Barclay.  

Den siste puslebiten 

Med Busby Babes hadde det gått ca. fire år mellom kjøpet av Tommy Taylor og Harry Gregg fra 1953 til 57 uten at Busby gjorde en eneste betydelig investering i mellomtiden, rent pengemessig. 

– Buby visste at han trengte en helt spesiell spiller for å løfte United til topps. Han hadde Charlton, og han så at en sped guttunge fra Belfast ved navn George Best ville bli en stor spiller. Men han ville ha en spiller som allerede var på toppen. En spiller som var nesten ferdig utviklet. En som ville bli en umiddelbar suksess og løfte laget. Og han visste hvem han ville ha, smiler Barclay lurt.  

Under en bankett etter en oppvisningskamp mellom et lag fra den italienske ligaen og den engelske ligaen møtte Matt Busby nettopp denne spilleren.  

– Hvordan går det i Italia? spurte Busby. 

– Hent meg hjem, var den klare beskjeden han fikk fra spilleren. 

– Der og da skjønte Sir Matt at han hadde fått Denis Law på kroken. Men han skjønte også at han ikke bare måtte slå overgangsrekorden i britisk fotball. Han måtte smadre den, understreker Barclay. 

Det var imidlertid ikke første gangen Busby hadde vært lysten på å hente landsmannen til Old Trafford. 

– Han hadde forsøkt tidligere, før Law gikk til både Manchester City og Torino, men nå hadde han omsider fått den spilleren han hadde ønsket seg i flere år. Alex Stepney kom som verdens dyreste keeper og Paddy Crerand var en dyr spiller da han kom fra Celtic, og begge fortjener sin status som legender i United. Men det var Denis Law som var Busbys talisman, den siste puslebiten, sier Barclay.  

Journalisten og forfatteren sier det ikke bare var kostbare kjøp som gjorde at Busby hadde endret filosofi på hvordan han skulle gjenoppbygge United.  

– Det handlet også om spillestil. Med Busby Babes var det et klart system, om enn med en viss frihet innenfor systemet. Ikke helt ulikt måten Pep Guardiola tenker. Med 1968-laget stod spillerne langt friere. Det var ikke helt uproblematisk, forklarer han.  

Den ultimate triumfen

Vi skrur tiden et drøy tiår tilbake.  

Til tiden før München-tragedien, da Busby hadde en drøm om å ta United til Europa, men møtte motstand på hjemmebane.

I flere tiår har det blitt hevdet at FA satte seg på bakbeina, men Barclay er kjapp med å påpeke at det er en stor misforståelse.   

– FA på den tiden var ledet av Stanley Rous som også senere var FIFA-president i 13 år fra 1961 til 1974. Han var en visjonær og trodde på internasjonalt samarbeid. Han var derfor overbevist om at dette var rett vei gå for United. Samtidig måtte han være smart for å holde ligaen samlet, for sekretæren i ligaen, Alan Hardaker var en sterk motstander av at United skulle delta i europacupen. Rous måtte derfor overbevise sitt eget styre først, og så gradvis den øvrige makteliten i engelsk fotball. Hardaker hadde stanset Chelsea fra å delta i europacupen etter ligagullet deres i 1955, og han var beredt til å gjøre det samme med United. «Alle pengene dere får fra Europa gir dere en urettferdig fordel overfor andre lag», var begrunnelsen hans, og Hardaker mente at europacupen var en trussel mot ligaens integritet, forklarer Barclay.  

Og fortsetter:   

– Rous hadde vært dommer i FA-cupfinalen i 1934 da Busby vant som City-spiller mot Portsmouth (2-1). I 1939, da krigen brøt ut, ledet Rous FA og ble bedt om å sette sammen et lag som kunne spille oppvisningskamper for å bedre moralen blant folket. Rous gjorde Busby til kaptein, for han så hvilke lederegenskaper Busby hadde. Kjemien mellom de to var veldig god. «Er det noe i FA sitt regelverk som kan stoppe oss», spurte Sir Matt. Rous sa «Nei. Det vil ikke bli populært, men det er ingenting som kan stanse dere», forklarte Rous. 

Men Busby måtte også overbevise sitt eget styre som var bekymret over kostnadene til nye flomlys som måtte installeres på Old Trafford for å få spille europacup.  

Busby hadde imidlertid planen klar. «Vi leier Maine Road. Med pengene vi tjener på europeisk fotball kan vi finansiere flomlys på Old Trafford», forklarte han. Den første hjemmekampen i europacupen var mot belgiske Anderlecht. United vant 10-0, fremdeles klubbens største seier gjennom tidene.   

– Det var den beste klubbkampen Busby hadde sett og han understreket klubbkamp for han var en stor beundrer av Ungarn-laget som slo England 6-3 på Wembley i 1953 og 7-1 året etter i Budapest. Busby tilbød City en prosentandel av inngangsbillettene, men City ønsket heller en fast sum. Etter at rundt 40.000 så oppvisningen mot Anderlecht ville 75.000 se den andre hjemmekampen mot Borussia Dortmund. Da United nådde semifinalen mot Real Madrid kunne de omsider flytte europacupkampene tilbake på Old Trafford. Uniteds hjemmebane hadde fått flomlys og United-fansen hadde trykket europeisk toppfotball til sine bryst. Busby sin plan hadde vært perfekt, gliser Barclay.  

Bussturen til Wembley

Ikke alle var enige med alt Busby gjorde, men United-manageren nøt likevel en enorm respekt. Barclay gir en beskrivelse av Sir Matt Busby som forklarer hvilken enestående posisjon han hadde blant folk i alle samfunnslag.  

Det er våren 1993.

Sir Matt Busby skal endelig få oppleve at Manchester United, klubben han hadde bygget, igjen ble ligamester etter 26 lange og tidvis vonde år siden han selv ledet dem til den forrige triumfen i 1967. 

Den snart 84 år gamle Busby setter seg på en buss, skaffet til veie av daværende United-manager Alex Ferguson, som skal frakte Busby og 1968-laget til London og Wembley. De reiser til hovedstaden for å markere 25 årsjubileet for triumfen mot Benfica.  

Busby tar selv plassen helt fremme i bussen der han pleide å sitte. Mens den aldrende Busby smatter på pipen sin og ser på landskapet som suser forbi, bytter spillerne på å holde Busby med selskap på veien og mimre om gamledager. Fremme på hotellet går Denis Law frem til resepsjonen: «Nøklene til Sir Matt Busbys rom er du snill», sier han til resepsjonisten. 

Bobby Charlton følger Busby opp til rommet og en halvtimes tid senere står Paddy Crerand med armen rundt Busby. «For en uflaks», utbroderer Crerand. «Sjefen sitt rom er i samme etasje som vårt. Da blir det ikke noe bytur på oss». 

Busby smiler.  

«Det var lenge siden det Paddy», sier han. 

«Det var lenge siden det». 

Fremme på Wembley går Busby og George Best ut på Wembley-gresset. Et par irske arbeidere får først øye på Best og kommer med en lite grasiøs hilsen til han. Så får de brått øye på Sir Matt, retter seg opp i ryggen og tar av hjelmene i respekt.  

– Det var den effekten han hadde på folk, sier Barclay rolig. 

– Det var nesten magisk hvilken effekt han hadde på mennesker, legger han til.   

Sir Matt Busby døde den påfølgende vinteren, 84 år gammel.  

Det er umulig vite hvilke tanker som gikk gjennom hodet hans både den trykkende, på så mange vis, maikvelden i 1968, og da han igjen besøkte Wembley med spillerne sine i 1993. Men trolig var det en følelse av at han endelig hadde lyktes med å nå sin store drøm. Han hadde gjort United til det beste laget i Europa, til tross for at han mistet åtte spillere i München-ulykken kun et tiår i forveien. Han hadde fullført reisen.   

– Det var trolig bare til kona Jean at Sir Matt åpnet seg og snakket om tragedien. Han følte på skyld for det som hadde skjedd i tiden etter, men Jean fortalte ham at den beste måten han kunne hedre de døde spillerne på var å gjenoppbygge klubben. Han lyttet til Jean og jeg mener United er henne en stor takk skyldig for den rollen hun spilte i perioden etter ulykken, sier Barclay. 

Han finner frem et bilde fra finalen i 1968. De blåkledte United-spillerne omfavner hverandre og George Best gir Matt Busby en stor klem.  

– Det var andre tider den gangen. Spillerne snakket ikke med hverandre om München, men ingen kunne unngå å se på ansiktene, på reaksjonene og følelsene til Bobby Charlton, Bill Foulkes og særlig til Sir Matt. De hadde fullført en av de vakreste historiene som fotballen noen gang har vist oss, smiler Barclay.   

Så korrigerer han seg selv.  

– Sa jeg en av de vakreste historiene? Stryk det. Skriv den vakreste historien du.