Butt til United-Supporteren: – Kanskje vi tok foten bort fra pedalen en kort stund

Nei, det er bare en god historie for avisene at jeg har kommet inn og gjort både det ene og det andre.

Nicky Butt forsøker å dempe sin egen betydning, men sannheten er at det snakkes om at han nærmest revolusjonerte akademiet da han for litt over fire år siden kom inn som ny manager for Manchester Uniteds berømte akademi. Resultatet er at det blomstrer bedre enn på lang tid. Rekruttene er i anmarsj, og syv akademispillere har gjort sin førstelagsdebut denne sesongen.

Beskjedenhet er som kjent en dyd og Butt vil dele æren for framgangen med akademiet med mange.

– Dette handler ikke om meg. Jeg kom tilbake hit for å ta full trenerutdanning. Sir Alex var meget snill som lot meg være her hele utdanningsperioden, og etter det fikk jeg jobb som assistent for Warren Joyce, først på juniorlaget og deretter på reservelaget. Da Warren sluttet tok jeg over reservelaget i tre måneder før jeg ble spurt om å ta over akademijobben. Jeg var beæret av å bli spurt. Akademiet i Manchester United har alltid vært fremtidsrettet, sier Butt til United-Supporteren.

– Bare ett eksempel: Sir Alex var den første i England til å hente inn en ekspert på sportsvitenskap, samt en ernæringsfysiolog. Klubbens fundament er basert på å være visjonær og tenke framover. Jeg tok stafettpinnen etter dyktige folk før meg, eksempelvis Brian McClair, Les Kershaw og Paul McGuinness. Du forsøker å få fram dine ideer og litt input, men først og fremst viderefører du det andre har gjort gjennom 60, 70 år, så dette handler ikke om meg. Det er trenere her som har vært her i en årrekke og gjør en glimrende jobb, eksempelvis Tony Whelan og Dave Bushell, to trenere som har mye mer erfaring enn jeg har.

– Men du må ha egne ideer, du må følge klubbens tradisjoner og snakke med folkene som har vært her før deg. Jeg gjorde det og så har jeg gitt stafettpinnen videre til Nick Cox, som nå gjør det samme.

United-Supporteren treffer Butt for dette eksklusive intervjuet på Carrington, eller AON Training Complex som det offisielt heter nå. Det er få som vet mer om Uniteds akademi enn Butt. Han ble plukket opp av Uniteds speidernettverk i Manchester, kom til United som liten gutt og gikk gradene hele veien til A-laget og suksess der. I 2012 kom Butt tilbake og ble trener på aldersbestemt, og etter hvert sjef for akademiet og nå utviklingssjef.

– United-kulturen ble boret inn i oss fra ung alder av. Vi ble tatt om bord og lærte veldig fort hva det å representere Manchester United betyr, minnes Butt og fortsetter:

– Jeg var heldig som fikk oppleve Sir Matt da jeg gikk gradene. Noen ganger trente vi på Old Trafford. Etter trening, tok vi ofte en prat med vaskehjelpene. Vi lærte at vi ikke skulle tro vi var noe større eller bedre enn vaskehjelpen, vi var alle en del av Manchester United. Jeg husker vi gikk gjennom den gamle korridoren på hovedtribunen og så i dørsprekken at Sir Matt satt der inne på sitt kontor. Ingen måtte fortelle oss at han var klubbens overhode. Alle forstod det, og respekten for Sir Matt var enorm!

Charlton stakk innom

Sekstitallsheltene Nobby Stiles, Jim Ryan og Brian Kidd var alle en del av trenerteamet på akademiet da Butt spilte for United på aldersbestemt.

– De tre hadde jo selv gått gradene og var blitt førstelagsspillere med suksess, og derfor kom Manchester United-kulturen på en måte naturlig for meg og mitt lag. Bobby Charlton stakk stadig innom, så vi var heldige. Nå er det vår tur til å fortelle klubbens tradisjon og historie til dagens spillere.

Formidlingen av Manchester ­­United-kulturen er kanskje den samme, men dagens utviklings­sjef klarer knapt å beskrive ­de store endringene som har skjedd i løpet av de 30 siste årene, siden han selv var en 15 år gammel guttelagsspiller som trente på The Cliff i Salford.

– Forandringen er enorm! Det var profesjonelt før også, men nå er akademiet et stort selskap med mange avdelinger. Da jeg spilte hadde vi en periode kun to mann som ledet oss: Eric Harrison og Jimmy Curran. Jimmy var massør, lege og bussjåfør, mens Eric var både trener og manager. I dag har hvert aldersbestemt lag hver sin trener, assistenttrener, keepertrener, sportsvitenskapstrener, analyseteam og medisinsk team. Her skjer utviklingen hele tiden, og jeg tipper at den staben bare vil øke.

Assistentmanager for en dag

45-åringen byttet selv rolle for en dag da han var med som assistent til Ole Gunnar Solskjær på bortekampen mot Astana før jul. Dette var på mange måter «Butts lag» med spillere han kjente fra akademiet. Hele ti av de benyttede spillerne var tenåringer, og snittalderen blant utespillerne var 19 år og ni måneder.

– Det var stort! Ole spurte om jeg hadde lyst til å være med og jobbe med ham på den kampen, noe jeg med glede takket ja til. Vi to har jo uansett kjent hverandre i årevis, og for meg var det en meget interessant opplevelse å jobbe med Ole i en førstelagskamp. Kommunikasjonen oss to imellom fungerte bra både før og etter, og ikke minst gjennom hele kampen.

Kaptein og «veteran» Jesse Lingard ga United en tidlig ledelse, men det ble 1-2-tap etter blant annet et uheldig selvmål av debutanten Di’Shon Bernard. Tapet til tross, så mener Butt at gjennomføringen var nyttig erfaring for det unge United-laget.

– Guttene har all grunn til å være stolte. Det var bortimot fullt og å spille foran nesten 30 000 tilskuere var fantastisk opplevelse for dem. Det var gøy å se så mange gjøre sin debut, og for mange var dette, selv om det ble tap, sesongens største kamp. Det var også en historisk kamp med så mange debutanter, nok en stolt dag i Manchester Uniteds historie.

Mot Astana benyttet United hele tolv egenproduserte spillere, mens ytterligere fire satt ubenyttet på benken. Sett hele sesongen under ett, er halvparten av Uniteds benyttede spillere fra egen stall. Hvis man ser på spilletid, er rundt 40 prosent av spillerne vokst opp i Uniteds akademi.

Ingen Premier League-klubb er i nærheten av slike tall, men Butt ønsker likevel å sette det i perspektiv.

– Jeg mener ikke å sette en demper på det, men det ultimate er å få akademispillerne til å vinne trofeer. Heldigvis har vi en mann ved roret som kjenner og elsker klubben og som har de aller beste intensjoner. Ole forstår virkelig verdien av å få fram egne spillere. Han forstår klubben, han forstår fansen, han forstår hva det vil si å være Man United-spiller, så en akademispiller kan knapt ønske seg en bedre tid enn akkurat nå. Strukturen på akademiet er meget bra, men vi skal ikke glemme at førstelaget for øyeblikket er langt unna ligagull, og derfor er det også lettere for juniorer å komme inn på førstelaget.

Manchester Uniteds unike og mildt sagt imponerende rekord med å ha egenprodusert spiller på bane eller i det minste benk i hver eneste kamp siden 1937, har vi viet mye oppmerksomhet her i United-Supporteren. Som nevnt rundet rekorden 4.000 kamper mot Everton rett før jul.

Uniteds utviklingssjef forteller at trenerne internt har visst om rekorden en god stund.

– Ja, men vi trenerne kan ikke ta rekorden for gitt. Det er ingen selvfølge at spillere skal komme gjennom nåløyet og få en stor karriere her eller i en annen klubb. Vi må hele tiden være på tå hev og jobbe kontinuerlig. Det er veldig stas når en gutt som har vært her siden han var syv år gammel går hele veien til førstelaget og får kanskje én til ti kamper. Hvis han oppnår 50 førstelagskamper er det fantastisk, men det vi egentlig forsøker på er at spilleren blir så god at han greier tresifret antall United-kamper og vinner trofeer – fordi det er hva United handler om.

– Det går ikke å stikke under stol at United for en tid tilbake mistet store talenter, ikke minst til City. Selv United-spillernes sønner gikk til City. Plutselig ble det slutt på det, noe må ha skjedd … Eksakt hva har United gjort for å snu dette?

– Jeg tror vi bare er blitt mer aggressive på markedet for unge talenter. Da vi vant ligatittel etter ligatittel med spillere som Ronaldo, Rooney, Vidic, Ferdinand, Giggs, Scholes og de andre, så var det sånn at alle unger i England ønsket å spille for United. Nå har City hatt et storlag i seks, sju år med superstjerner og har derfor lett for å tiltrekke seg spillere.

– Kanskje, jeg understreker kanskje, vi tok foten bort fra pedalen for en kort stund. Kanskje vi tenkte at siden vi er Man United, verdens største klubb, vil talentene komme til oss uansett? Men det fungerer ikke sånn.

– Vi må bare være ærlige og si at det er spillere i vårt akademi som ikke aner noen ting om Treble-laget. Vi kan ikke forvente at en spiller som er født på 2000-tallet vet alt om Treble-sesongen 1999, selv om han kanskje har hørt historien fra foreldrene sine. Ja, historisk er vi store, men vi må også stikke fingeren i jorda og innse hvor vi er her og nå. Vi må utfordre dagens unge med å fortelle hvorfor de bør velge United. Vi kan ikke lenger ha Sir Alex som lokkemiddel til at de bør velge United, og vi har ikke spillere som har vunnet ligagull etter ligagull. Vi må se innse at City har et fantastisk anlegg, de har vunnet ligatitler og de har superstjerner.

– Det er en stor utfordring for oss, men vi har i løpet av de tre, fire siste årene snudd trenden og vi klarer nå å tiltrekke oss gode talenter. Det gjelder hardt arbeid og støtte fra samtlige her.

Den nevnte akademirekorden fra 1937 er et sterkt argument som Nicky Butt og de andre i United bruker når de kniver med andre klubber om et talent. United-ledelsen bruker den aktivt, og forteller gjerne hvilken tradisjon United har for å gi unge spillere sjansen.

– Ja, uten tvil og der har vi et fortrinn. Gang etter gang, og jeg gjør det fortsatt, har jeg sett inn i øynene på foreldre og fortalt dem at her gir vi sønnen deres en alle tiders mulighet til å bli Man United-spiller. Jeg kan ramse opp navn etter navn som har klart nåløyet. Det hender at jeg, når jeg prater med en mamma og pappa, får litt gratishjelp ved at Marcus Rashford tilfeldigvis går forbi og veksler noen ord, men jeg er alltid hundre prosent ærlig.

– Samtidig er jeg også ærlig på at det er bare en eller maks to prosent her som når førstelaget. Jeg sier til foreldrene at hvis sønnen deres ikke klarer å bli den ene prosenten så vil han med vår utdanning få en meget stor sjanse til å få en god karriere i en annen klubb. Vi er den klubben i England med flest akademispillere spredd rundt i de fire ligadivisjonene, og det reflekterer også litt av arbeidet vårt.

– Jeg er også dønn ærlig på at når en gutt går inn porten her for første gang, så har han en helvetes reise med knallhard jobbing foran seg. Jeg lover foreldrene at vi gir gutten deres de beste forutsetninger for å få fotballen som levebrød.

– Akademirekorden er et bevis for at det kommer spillere gjennom til førstelaget hele tiden, så hvorfor skal ikke nettopp deres sønn være den ene prosenten som klarer nåløyet til førstelaget? Dersom du stoler på trenerne og det arbeidet trenerne gjør og er villig til å yte maks innsats selv, er mulighetene store for at du vil få sjansen i Manchester United.

Sunne og gode verdier

Til tross for at ingen klubb i England ifølge Butt har flere akademispillere i ligasystemet, er det nå en gang slik at ikke alle som går gradene på Carrington klarer det. De klarer ikke nåløyet til Uniteds førstelag, de blir ikke Championship-spiller, ja for noen blir selv League Two et nivå for høyt. Også det er Butt ærlig på når han snakker med foreldre.

– Selvsagt, og vi har naturligvis et ansvar også for alle de som ikke klarer det. Vi ønsker å gi dem den rette oppdragelsen og det rette verktøyet til å få en god karriere i et annet yrke. Det handler ikke bare om å lage fotballspillere av dem. Vi forsøker også å gi dem gode og sunne verdier.

– Vi har fire trenere her som selv var spillere, men som ikke helt nådde United-nivå selv da de spilte. Vi har hatt en akademispiller som ble politiker på rimelig høyt nivå, han kom hit og holdt et fantastisk foredrag for ungdommene. Vi har hatt en akademispiller som dro i krigen og gjorde en stor innsats for landet sitt. Han kom hit og fortalte om sine opplevelser i Afghanistan. Vi hadde en akademispiller som heller ikke hadde nivået til å bli proffspiller, men som ble en meget suksessfull forretningsmann. Også han var her og fortalte hvordan den karriereveien hadde vært. Vi har en tidligere akademispiller som har slått seg stort opp på Spotify, mens en annen har fått en innbringende og vellykket klesindustri.

– Jeg mener ikke at vi har æren for at de har klart alt dette, men vi ønsker å vise guttene at de med bakgrunn herfra og sterk egeninnsats, har alle muligheter for å bli en bra samfunnsborger med et godt liv og sunne verdier. Moralen er at enten du heter Sir Alex, Ronaldo eller Ryan Giggs, eller en som ikke klarte å bli fotballspiller, er at du står godt rustet senere i livet.

Viktig forbindelse

I forrige utgave av United-­Supporteren fortalte Ole Gunnar Solskjær hvordan han har tatt flere grep for å integrere akademiet mer med førstelaget. Juniortrenerne har blant annet flyttet over i hovedbygningen på Carrington, og spillerne deler både kantine og trener omtrent samtidig med A-lagsspillerne. Grunnen er at det skal føles mer som en enhet.

– Det å ha en naturlig overgang og forbindelse mellom akademi og førstelag er veldig, veldig viktig, sier Butt og forklarer videre:

– Hvis du går rett fra juniorlaget til å spille foran 75 000 mennesker med spillere du ikke kjenner i det hele tatt, så kan det bli meget vanskelig. Slik vi har det her, så er en junior kanskje ikke bestekompis med en førstelagsspiller, men de kjenner hverandre. Junioren har kanskje snakket med A-lagsspilleren i kantinen, eller vekslet noen ord i korridoren, og derfor blir også situasjonen mer avslappet og naturlig når en junior får sjansen på førstelaget med spillere han kjenner litt fra før.

Tidligere U18-trener i United, Paul McGuinness, har i flere av sine spalter, skrevet om hvordan spillere som Paul Pogba og Marcus Rashford fikk viktig erfaring og dro nyttig lærdom av å trene med eldre alderskull. McGuinness har fortalt at de under hans tid kjørte treninger med blandede alders­kull som regel en gang per uke.

– Joda, vi gjør det fortsatt, forteller Butt.

– Det er en fin United-tradisjon. Vi lar 12-åringer trene med 15-åringer, vi lar noen 15-åringer trene med 18-åringene og 18-åringene trene med U23-laget. Det har imidlertid kommet lover og regler de siste årene som setter visse begrensinger fordi det er noen som mener det kan være skadelig for utviklingen, men vi gjør det vi kan innenfor lovverket og fortsetter å la den ballen rulle.

– Har United noen type samarbeid med andre akademier?

– Vi har et godt forhold med Tottenham, og har hatt det i flere år. Vi har deltatt i miniturneringer sammen, og hvis vi har trengt en uoffisiell kamp så har vi fått i stand det med dem. På generelt grunnlag så er vi, altså akademiene, i samme båt. Vi har en grei dialog, vi utveksler erfaringer, og det hender vi ringer Tottenham, Chelsea eller Liverpool og spør om de vil komme hit for en miniturnering. Vi har et greit forhold, men samtidig kan vi selvsagt ikke gi ut for mye opplysninger til en konkurrerende klubb. Vi må først og fremst passe på vårt eget kjøkken.

Stort rekrutteringsteam

Til en kostnad av 20 millioner pund, åpnet United i 2000 treningsanlegget på Carrington. The Cliff, der United hadde hatt base siden 1938, var gått ut på dato. I 2000 var Carrington Englands fineste og mest moderne anlegg. United har også utvidet og bygget ut anlegget, med blant annet Jimmy Murphy-senteret, men andre klubber har likevel tatt igjen United på noen områder.

Klubbens utviklingssjef forteller at United gjør sitt for å holde tritt med utviklingen.

– Vi har fått på plass eget rekrutteringsteam. Det har vokst stort de siste to, tre årene, og United har nå faktisk et av de største rekrutteringsteamene i Europa. Det gir oss muligheten til å hente noen av de aller største talentene. Brexit vil gjøre det vanskeligere for oss, men vi gjør fortsatt så godt vi kan.

– Det er også planer om å utvide treningsanlegget og gjøre det enda mer moderne. Vi må imidlertid forholde oss til at Manchester United er blitt et stort selskap, men både styret og eierne er ivrige etter å få fortgang i dette slik at treningsanlegget kan bli enda mer topp moderne i tråd med tiden. Jeg mener bevisene de siste årene hvordan vi har hentet ikke-britiske spillere rundt 15 år gamle og utviklet dem er et godt bevis på at vårt arbeid bærer frukter.

I vinterens transfervindu lånte United ut flere reservelagsspillere som Cameron Borthwick-Jackson (Oldham), Ethan Hamilton (Bolton), George Tanner (Salford), Max Taylor (Stalybridge Celtic) og selvsagt Marcos Rojo til Estudiantes. Allerede fra sesongstart var Dean Henderson lånt ut til Premier League-rival Sheffield United.

Butt innrømmer at avgjørelsen om ikke lån eller lån, og i så fall til hvilken klubb, kan være vanskelig.

– Den er vrien, men hvis du bruker øynene og erfaringen til både deg selv og andre trenere så kan du gjøre en vurdering. Det mest vanlige er at en spiller, etter opprykket til U23-laget, spiller der i en sesong. Deretter er utlån ikke uvanlig hvis ikke spilleren har hatt så fin progresjon at han er moden for førstelaget. Hvis en spiller går på lån så kan han bruke den erfaringen til å forsøke å presse seg gjennom til førstelaget. Eller han kan bruke lånet som et utstillingsvindu slik at han kan få en god karriere i eksempelvis Championship eller League One.

– Utlån er imidlertid en lei nøtt fordi du kan aldri vite hvilken manager som får sparken. Du snakker kanskje med en manager som vil gi unggutten spilletid, men plutselig får manageren sparken og neste manager er ikke så ivrig etter å bruke han vi har lånt ut. Etter min mening burde reglene endres. Hvis en manager får sparken, så burde moderklubben automatisk ha mulighet til å hente hjem spilleren selv om lånet er på seks eller tolv måneder, men sånn er ikke reglene i dag.

Den som trodde at et spillerlån var en kontraktsignatur og kanskje en flybillett får tro om igjen. Butt forklarer at hvert eneste utlån krever et nokså omfattende apparat.

– Sammen med utlånsmanager Les Parry har jeg hovedansvaret med å følge opp spillere som er på lån. Før utlån forsøker vi å identifisere klubben vi mener er rett for den aktuelle spilleren. Vi gjør flere besøk til klubben, vi har et analyseteam som sørger for at vi kan se hver eneste match av spillerne ute på lån og av og til reiser vi og ser kamper live. Les har den regelmessige kontakten med spillerne ute på lån. Når spillerne kommer tilbake hit, har vi et ferdigstilt program for dem så de får besøkt Uniteds sportsvitenskapanalytiker, legen, fysioterapeuten, og vi sørger selvsagt for hotell, leilighet og transport når de måtte trenge det. Akkurat den avdelingen har vokst utrolig de siste atten månedene, og der ser jeg store fremskritt for klubben.

– Hvordan jobber dere for ikke å gå glipp av lokale talenter som dere vet også blir speidet på av andre klubber?

– Som sagt har rekrutterings­teamet vokst seg stort de siste to, tre årene. Vi har speidere i praksis overalt. Vi har også en avdeling som ser etter spillere som av en eller annen grunn falt utenfor. De kan ha falt utenfor av mange grunner. Familieproblemer, kanskje svak økonomi – så enkelt som at foreldrene ikke hadde råd til bussbilletten til treningen. Det kan ha vært at gutten kom i bråk på skolen eller noe annet. Ja, det kan være mange grunner til at enkelte faller utenfor. Nå har vi fått en avdeling som sørger for å gi disse en sjanse nummer to med noen treninger og en internkamp her på Carrington.

– Men som svar på spørsmålet ditt: Selvfølgelig er konkurransen tøff. City, Everton og Liverpool har alle store akademiavdelinger i vårt område, så vi råder på ingen måte grunnen alene her.

Speidere i hele verden

I tredje utgave av United-­Sup­porteren hadde vi en eksklusiv oversikt over alle ikke-britiske spillere som har vært i Manchester United. En lang liste med over hundre spillere fra 36 nasjoner. Odion Ighalo fra Nigeria er seneste skudd på stammen på den statistikken. Listen kommer ikke av seg selv.

Nicky Butt forklarer at Uniteds speidernettverk jobber knallhardt jorden rundt i håp om å sikre seg de største talentene uansett nasjonalitet.

– Vi har speidere i Sør-Amerika, USA, Asia og Afrika, men med disse spillerne er det ofte utfordringer med oppholdstillatelse og derfor har vi en avdeling som arbeider kun med det. I Europa har vi speidere i alle storbyer som igjen har et team av speidere under seg igjen som jobber for oss. Enkelt fortalt fungerer det sånn at «fotsoldatene» i for eksempel Frankrike rapporterer til vår mann i Paris som igjen rapporterer til vår sjefsspeider her. Når det kommer til beslutning om å signere spilleren eller ikke, går det til meg.