Argentina! Argentina!

ARGENTINA! ARGENTINA! ARGENTINA! Det har vi hørt fra United-tribunene når vi har hatt argentinske spillere tidligere. Nå kommer nok det kampropet tilbake.

Argentina er et land England har hatt konflikter med før, både på fotballbanen og ikke minst utenpå. Maradonas guddommelige hånd og Beckhams røde kort blekner naturligvis litt sammenlignet med Falklandskrigen i 1982, og den pågående konflikten videre om Falklandsøyene etter det. Det har i alle fall vært et noe anspent forhold mellom landene.

«Argentina!»-ropene fra tribunen blir av enkelte engelske fotballfans nærmest oppfattet som en ren provokasjon, men spillerne har likt det, og United-fansen viser at de står bak sine spillere. De er ikke så opptatt av England uansett.

Men selv om spillerne har vært populære, er det likevel ingen av våre argentinske spillere hittil som vil bli husket som United-legender. Om ikke akkurat paranteser i United-historien, så har de i alle fall ikke blitt så mye mer enn innskutte leddsetninger i historiebøkene.

Juan Sebastián Verón

Sommeren 2001: Manchester United har vunnet ligaen tre år på rad, og har kanskje verdens beste midtbane i David Beckham, Paul Scholes, Roy Keane og Ryan Giggs. I tillegg hadde en blant annet Nicky Butt i bakhånd.

Likevel valgte Sir Alex Ferguson å smadre klubbrekorden for å hente Juan Sebastián Verón fra italienske Lazio, for 28,1 millioner pund. Det var ingen sjokkerende sum, for Verón var en av verdens beste midtbanespillere. Han hadde vist seg frem for en rekke klubber i Italia i de foregående årene, og hadde ledet Lazio til seriegull i den knalltøffe italienske serien.

Men selv om han glimtvis, spesielt i Europa, viste hvorfor Ferguson betalte så mye for ham, så ble oppholdet i United av det skuffende slaget. Han ble aldri virkelig toneangivende på den måten en håpet, og det til tross for mange slags forsøk på å få det til å fungere, som ved å flytte litt på Paul Scholes.

Sommeren 2003 kom det et tilbud fra Chelsea på argentineren, og han gikk til London-klubben for 15 millioner pund. United fikk altså igjen litt for utlegget en hadde på ham. Ingen upopulær skikkelse, men han ble heller aldri den store United-helten ferdighetene hans tilsa.

Han slo ikke til i Chelsea heller.

Kamper: 82.
Mål: 11.

Gabriel Heinze

Etter et Argentina-fritt år var det Gabriel Heinze som i juni 2004 tok opp arven etter Verón. Ferguson måtte ut med 6,9 millioner pund til Paris Saint-Germain for å sikre seg signaturen til Heinze, og allerede i debuten startet tilbakebetalingen da han scoret i 2-2-kampen mot Bolton Wanderers.

Han viste fra første stund at han passet bedre i Premier League enn sin forgjenger. Hans aggressive spillestil gjorde ham både til en fryktet motstander og en populær mann blant fansen. 2004/05-sesongen ble ingen spesielt hyggelig sesong for Manchester United, men Heinze var kanskje den mest positive, og han ble kåret til årets spiller, og «Argentina!»-ropene runget på Old Trafford.

Men tidlig i 2005/06-sesongen ble Heinze stygt skadet, noe som spolerte hele sesongen. I januar 2006 kom Patrice Evra inn, og i løpet av 2006/07-sesongen skulle han vise seg å bli en svært tøff konkurrent for Heinze.

På grunn av en formdupp for Evra på våren, pluss mange skader i forsvaret, så spilte Gabriel Heinze hver kamp etter Champions League-kampen mot Lille 7. mars. 17 kamper på rad, og det inkluderte FA-cupfinalen mot Chelsea, en ligakamp mot Chelsea der Heinze var kaptein, 7-1-seieren mot Roma, semifinalekampene mot AC Milan og mye mer.

En skulle kanskje derfor trodd at Heinze var fornøyd, men det var han ikke. Liverpool var tydeligvis klare over at han ville bort fra United, og Heinze ønsket etter hvert å ta turen til Uniteds erkerival. Ferguson nektet å selge ham dit, og sommeren 2007 ble Heinze solgt til Real Madrid for cirka 8 millioner pund.

Forholdet til fansen var naturligvis ødelagt etter Liverpool-kravet, og derfor blir ikke Heinze husket så mye som den kultfiguren han faktisk var. Han ødela den heltestatusen helt på egen hånd.

Kamper: 83.
Mål: 4.

Carlos Tévez

Alle gode ting er tre? Heinze og Tévez møtte hverandre omtrent i døra sommeren 2007, da Tévez til slutt kom inn på et toårig lån etter en lang og tung overgangsprosess som involverte så mange faktorer at det bare var en lettelse da signeringen endelig var i boks.

Den første sesongen til Tévez var god. Det ble mumlet om at han og Wayne Rooney var for like, men det fungerte på et vis, og Tévez scoret flere viktige mål både på vei mot ligatittelen og på vei mot Champions League-finalen i Moskva. I Moskva burde han kanskje doblet Uniteds ledelse, men han gjorde det godt igjen da han scoret på det første av våre straffespark i straffekonkurransen som de fleste nok husker at gikk i vår favør.

Men sommeren etter kom Dimitar Berbatov, og Tévez var ikke lenger et automatisk førstevalg. Som Manchester City senere skulle få merke så var ikke han den som taklet akkurat det så godt, og han spilte ikke i nærheten av like godt som sesongen før. Det ble en ny ligatittel, og en ligacuptriumf, men slutten av sesongen ble preget av en konflikt med United-ledelsen, som var uvillige til å hente ham permanent.

Han endte opp med å gå til Manchester City, og United-fansen vendte seg tvert mot ham etter å ha støttet angrepsspilleren i to sesonger. Han bidro sterkt til en av Uniteds beste sesonger noen gang, og likevel er han ikke akkurat spesielt populær rundt Old Trafford, blant annet på grunn av en del negative uttalelser om populære røde figurer.

Kamper: 99.
Mål: 34.

Vi får håpe at det blir hyggeligere å se tilbake på United-karrierene til Marcos Rojo og Ángel Di María når de en gang forlater klubben.