– Jeg ante ikke at jeg var på vei til United

Samtidig sitter en spent Alex Ferguson og venter utålmodig på Old Trafford.

Han har allerede sett Kanchelskis i aksjon i to landskamper og har studert høyrevingen på videoer han har fått tilsendt av ukrainerens internasjonale agent, nordmannen Rune Hauge.

Det aner imidlertid ikke Kanchelskis selv.

I det flyet kretser inn i britisk luftrom sitter han derfor tankefullt og grubler på hva fremtiden i England vil innebringe.

Briljerte foran Ferguson

– Jeg ante ikke at jeg var på vei til United. Det kunne vært Liverpool eller Everton. Det kunne også vært Manchester City. Jeg visste ingenting om hvilken klubb jeg skulle til utover at det trolig var en klubb i Nord-England siden flyet var på vei dit, forklarer Kanchelskis til united.no.

Det er over 27 år siden Kanchelskis kom til United, men det første møtet med klubben, og ikke minst Ferguson, sitter spikret.

– Jeg ble hentet av en sjåfør på flyplassen, men selv på motorveien fra flyplassen ante jeg ikke hvor det bar. Da bilen svingte inn foran Old Trafford fikk jeg sjokk. Et gledelig sådan. Det var først da jeg skjønte at det var Manchester United som ville bli min neste arbeidsgiver, sier Kanchelskis.

Mer enn et kvart århundre år etter sitt første møte med Sir Alex Ferguson, manageren Kanchelskis knapt kan få fullrost, møter vingvidunderet unted.no på restauranten Tuttons i Londons pulserende Covent Garden.

Han smiler forsiktig.

– Jeg vet det høres utrolig ut, begynner han.

– Men det var slik det var å spille for en klubb i gamle Sovjetunionen. Klubben trengte penger og ville selge meg. Jeg hadde ingenting jeg skulle sagt, men nettopp derfor var gleden så stor da jeg skjønte det var snakk om United, forklarer den tidligere høyrevingen entusiastisk.

49-åringen sier Manchester United kom overraskende på ham, men Kanchelskis kom definitivt ikke  overraskende på United.

Ferguson gjorde som regel alltid hjemmeleksen sin og dette var intet unntak.

6. februar, av alle datoer, er Ferguson på besøk på hjemlige trakter i bydelen Govan der han vokste opp. Han ser vennskapskampen på Rangers sin hjemmebane Ibrox mellom Skottland og Sovjetuniuonen.

Foran knappe 21.000 tilskuere noterer Kanchelskis seg for den målgivende pasningen til Dmitri Kuznetsov og Sovjetunionen vinner 1-0.

Ferguson merker seg at Sovjetunionens seier mot hans landsmenn grenser til et lite ran.

Men han merker seg også en annen ting.

Gang på gang skaper Kanchelskis trøbbel på kanten for hjemmelaget.

– Før kampen hørte jeg for første gang ryktene om at vest-europsiske klubber var interessert, men jeg visste ikke at Ferguson satt på tribunen. Det ble jeg først fortalt i ettertid, men jeg tror det var første gangen han noterte seg navnet mitt for jeg spilte en bra kamp, forklarer Kanchelskis.

Så gliser han bredt.

– Ferguson må ha ment det samme, humrer han.

Spensthopp i skogen

1991 var en annen tid ikke bare i England, men i hele Europa.

Den forhatte Berlinmuren hadde falt kort tid i forveien, John Major hadde akkurat overtatt som britisk statsminister etter Margareth Thatcher og Premier League hadde ennå ikke sett dagens lys.

De mest dramatiske omveltningene skjer imidlertid på hjemmebane for Kanchelskis. Mikhail Gorbatsjov klarer ikke å holde Sovjetunionen samlet og det gigantiske samveldet bryter sammen.

– Jeg tror mange i vesten hadde et helt forvrengt bilde av Sovjetunionen og hvordan det var å vokse opp der. Tidligere så man ofte på russere som spioner, nesten som tatt ut fra en James Bond-film. Senere ble det en utbredt oppfatning at «alle» hadde tilknytning til mafiaen som styrte mye.

Kanshelskis rister på hodet.

– Sannheten? Sannheten er at det var en veldig interessant tid å vokse opp. Sosialistisk var ikke Sovjetunionen et så rigid regime som mange tror. Mange var fattige, men samtidig lykkelige. Man verdsatte verdier som samhold og slik var fotballen også. Lagånd og samhold var viktigere enn alt. På grunn av samholdet var det også sunn konkurranse mellom spillerne. Det var nesten ikke penger involvert i fotballen, men i Sovjet hadde sportsmenn samme status som leger og embetsmenn. Da vi spilte landskamper for Sovjet representerte vi 250 millioner mennesker. Folk så opp til oss, forklarer Kanchelskis.

«Har du tatt med fotballsko?»

Stillhet.

Spørsmålet fra Alex Ferguson blir hengende i luften noen sekunder.
Kanchelskis rister på hodet.

49-åringen husker fremdeles det første møtet med Ferguson i detalj.
Kontrakten med United er ennå ikke signert og Ferguson vil se Kanchelskis i aksjon en siste gang før han bestemmer seg endelig.

Med nyanskaffede sko, som til alt overmål ikke passet, drar Kanchelskis og Ferguson til The Cliff for å gjennomføre en treningsøkt.

Nå spiller han for en kontrakt med en av verdens største klubber.

Han spiller for fremtiden sin.

Han spiller elendig.

– Det var helt fryktelig. Skoene var vonde og jeg fikk blemmer på føttene. Men Ferguson stolte åpenbart på instinktene sine. Jeg ble tilbudt kontrakt umiddelbart etter økten, sier Kanchelskis til united.no.

Fergusons slagplan var klar. Med Kanchelskis på høyrekanten og Giggs på venstre skulle de to fotrappe kantene terrorisere forsvaret til motstanderne.

Farten, som ble Kanchelskis sitt varemerke, var i motsetning til Giggs sit tilfelle, slett ikke en medfødt gave.

– Jeg begynte karrieren min som sentral midtbanespiller. Men jeg hadde et stort problem. Jeg manglet fart, forklarer Kanchelskis.

Akkurat det virker ubegripelig for United-fansen som har bildene av Kanchelskis, stormende frem på høyrekanten på Old Trafford, brent inn på netthinnen.

Som purung tenåring skjønte imidlertid Kanchelskis hva som skulle til.

– Som 13-åring fikk jeg se kantspillere med fart og hva de kunne utrette. Jeg visste at jeg ville bli som dem, og da var det bare en ting å gjøre. Trene spenst. Jeg ville ikke at noen skulle se meg , så jeg ventet til mørkets frembrudd og gikk inn i skogen for å trene. Jeg gjorde først hundre spensthopp med høyrefoten, før jeg byttet til den venstre. Jeg ble også fortalt at gulrøtter ville bedre spensten. Om det hjalp aner jeg ikke, men jeg spiste enorme mengder av gulrøtter. Det var uansett sunt, humrer Kanchelskis.

I Manchester kunne han imidlertid utvide kostholdet betraktelig. Overgangen fra kommunistveldet i Sovjetunionen til Manchester på begynnelsen av 1990-tallet var stor.

Veldig stor.

Venstrekjøringen ble så kronglete at Kanchelskis krasjet den første klubbilen han fikk. Men det var også en språkbarriere han måtte hanskes med.

Tolken George Scanlon, som også jobbet med Eric Cantona da franskmannen kom til United, ble både en god venn og en dyd av nødvendighet.

Særlig ettersom de engelske glosene lagkameratene lærte ham var alt annet enn nyttige.

– De lærte meg hvordan jeg skulle adressere Ferguson. Eller rettere sagt jeg trodde de lærte meg hvordan jeg skulle gjøre det. En av de første gangene jeg møtte Ferguson på The Cliff hilste han høflig på meg. «F…Off, Scottish bastard», svarte jeg med et smil. Ferguson sperret øynene opp, men smilte da han hørte latteren til de andre spillerne lenger ned i korridoren, gliser Kanchelskis.

Vokste på nedturen

Noen uker etter at han serverte de fargerike glosene til Ferguson, var Manchester United storfavoriter mot 1. divisjonsklubben Sheffield Wednesday i ligacupfinalen.

På veien til Wembley har United slått Liverpool på Old Trafford, sjokkert en hel nasjon ved å knuse Arsenal på Highbury med 6-2, slått Southampton 4-3 over to kamper takket være fire mål av Mark Hughes og slått Leeds i begge semifinalene.

Kampen mot «onsdagslaget» fra stålbyen skal være en ren transportetappe.

Men i likhet med Kanchelskis sitt møte med venstrekjøring, ender Wembley-finalen rett i grøften for United.

Fra tribuneplass ser Andrei Kanchelskis sine nye lagkamerater tape 0-1, men det er en annen finale det først og fremst snakkes snakkes om blant United-fansen våren 1991.

Fire dager før United skal møte Barcelona i cupvinnercupfinalen i Rotterdam i 1991, sender Ferguson utpå et reservepreget mannskap i bortekampen mot Crystal Palace.

Andrei Kanchelskis får sin debut i 0-3-tapet på Selhurst Park. Det er en kamp de fleste United-fans, i motsetning til Rotterdam-finalen fire dager senere, forlengst har fortrengt.

Det skal imidlertid ikke ta lang tid før Old Trafford-publikummet får se sin nye kjæledegge briljere.

United innleder den påfølgende sesongen med Kanchelskis på laget og 2-0 hjemme mot Notts County.

– Jeg hadde spilt under flere dyktige managere i Sovjet, men Valeriy Lobanovskyi skilte seg ut. Det som talte til min fordel var at Fergusons filosofi, med angrepsvillige kantspillere, var akkurat det jeg var vant til fra Lobanovskyi og tiden min i Dynamo Kiev og Shakhtar Donetsk. Jeg trengte ikke tid til å tilpasse meg engelsk fotball. Det falt naturlig, forklarer Kanchelskis.

1991/92 ble imildertid sesongen som lovet så mye, men som endte med en gigantisk nedtur for Fergusons United.

Så sent som 16. april ble Kanchelskis matchvinner hjemme mot Southampton.

Med to uker igjen av sesongen ledet United med to poeng og hadde én kamp til gode på Leeds.

Men fire kamper på syv dager var nesten umennskelig hardt og etter 1-1 mot Luton, tapte United de neste tre.

–  Vi skulle vunnet ligaen den sesongen, uten tvil. Kampprogrammet var tøft, men vi mistet flyten vi hadde da vi bare klarte 1-1 mot Luton. Etter den siste kampen mot Totenham, da ligagullet allerede var tapt, kom Ferguson inn i garderoben på Old Trafford. Han så på en gjeng skuffede spillere og visste han måtte finne de rette ordene. «Neste sesong vinner vi ligaen. Garantert». Det virket rart å si noe slikt, men det var akkurat det vi trengte å høre før vi tok sommerferie, forklarer Kanchelskis.

– Ba om å bli solgt

En famlende start på den første Premier League-sesongen var derimot det siste United-spillerne trengte.

Fergusons ligagullgaranti virket mer som en fjern drøm enn en realitet etter ett fattig poeng på tre kamper.

– Sommeren 1992 trodde jeg den påfølgende sesongen skulle bli mitt store gjennombrudd. I stedet begynte jeg å tvile på meg selv for første gang i karrieren. Jeg var inn og ut av laget og den største nedturen kom da Ferguson ville at jeg skulle spille for reservelaget. Jeg nektet, forklarer Kanchelskis.

Ferguson kommanderte vingen inn på kontoret sitt. Han var alt annet enn imponert over Kanchelskis sin innstilling.

– Han spurte om det var en spøk. Jeg sa klart fra at det var det ikke. «Du kan gi meg bot, selge meg eller sende meg til Sibir. Jeg spiller ikke for reservelaget», sa jeg. Ferguson ble rasende og sa jeg kunne råtne på benken, minnes Kanchelskis en smule tankefull.

Så ser han opp, nikker forsiktig med hodet og kommer med en selvransakende innrømmelse.

– Mitt problem var at jeg ikke spilte godt i de kampene jeg fikk sjansen. Ferguson valgte riktig lag. Jeg hatet å sitte på benken, men godt hjulpet av kjøpet av Eric Cantona, var United i ferd med å snu sesongen uten min hjelp. Nå skjønner jeg hvorfor Ferguson gjorde de valgene. Da vi omsider vant ligaen var det med litt blandede følelser for min del. Jeg var selvsagt lykkelig over at United hadde vunnet og at jeg var ligamester, men mine bidrag hadde vært for dårlige, sier Kanchelskis.

Det var imidlertid en langt mer alvorlig hendelse som gjorde livet vanskelig for Kanchelskis og hans daværende kone Inna på denne tiden.

United kjemper i toppen av Premier League da laget i januar møter United Queens Park Rangers på Loftus Road. Fra spillerhotellet ringer Kanchelskis hjem før kampen og forteller at han gleder seg ettersom han skal starte kampen.

United vinner 3-1 og Kanchelskis scorer Uniteds siste mål.

Men da Kanchelskis kommer hjem etter kampen viser det seg at paret har mistet sin ufødte sønn, et tap som ble vanskelig å takle for dem begge. Tankene var, forståelig nok, fokusert på helt andre ting enn fotball.

I kulissene har han også fått råd om å tenke grundig over om United er rett klubb for ham.

– Valery Yaremchenko min gamle manager i Shakhtar Donetsk. Han ba meg tenke på VM i USA og at plassen min kunne være i fare om jeg slet benken i United. Jeg lyttet til ham og sommeren 1993 gikk jeg inn på kontoret til Ferguson og ba om å bli solgt, forklarer Kanchelskis.

Reaksjonen fra Ferguson var imidlertid en helt annen enn den skotten serverte noen måneder i forveien da Kanchelskis nektet å spille for reservelaget.

– Han var avslappet og svært vennlig. «Du må bli her», forklarte Ferguson meg.

– Han sa jeg ville få flere sjanser den neste sesongen, og ba meg nyte ferien. På veien ut av kontoret ba han meg om en tjeneste. «Ta med en boks med russisk kaviar når du kommer tilbake». På vei ut døren smilte jeg til meg selv. Jeg hadde ombestemt meg der og da. Jeg ville bli, forklarer Kanchelskis.

«The Double» og skadetrøbbel

– Det var et fantastisk lag. Det beste jeg har spilt for noen gang, og et lag som hadde lederstyper og matchvinnere i alle ledd. Det handlet ikke bare om spillerne vi hadde, men også spillestilen. Det var Fergusons første virkelige gyldne årgang, og jeg har sett flere tidligere United-spillere si det samme.

Smilet er tilbake i Kanchelskis sitt ansikt når han snakker om 1993/94-sesongen og «The Double».

– Det laget kunne vunnet Premier League 20 år senere. Så gode var vi, minnes han.
Treårskontrakten han signerte med United i 1991 nærmer seg imidlertid slutten, men nå smiler omsider livet til Kanchelskis igjen.

Han og Inna har fått en sønn og på banen går nesten alt Uniteds vei. Det var ingen grunn til å forlate Old Trafford, Manchester United og denne fabelaktige årgangen.

Den eneste nedturen den sesongen for United og Kanchelskis var ligacupfinalen mot Aston Villa der United taper 1-3 og Kanchelskis blir utvist i sluttminuttene for viljehands på streken.

Det røde kortet i finalen gjør at Kanchelskis sitter på tribunen neste gang United var tilbake på Wembley knappe tre uker senere i semifinalen i FA-cupen mot Oldham.

En sen utligning av Mark Hughes redder omkamp for United og i den kampen er det aldri tvil.

Kanchelskis scorer og United vinner 4-1. Fansen roper seg hese og ber United gi Kanchelskis ny kontrakt.

De blir bønnhørt. Én uke før FA-cupfinalen mot Chelsea møter ukraineren opp på United-formann Martin Edwards sitt kontor, signerer en ny femårskontrakt og poserer smilende mens han tar Edwards i hånden.

Kontrastene til det som skulle skje på det samme kontoret ett år senere kunne knapt vært større.

– Sportslig sett var 1994/95-sesongen veldig god for meg personlig. Jeg ble toppscorer og scoret Uniteds første hat trick i Premier League i byderbyet mot Manchester City da vi vant 5-0. Jeg gjorde til og med mitt første intervju på engelsk etter kampen og Ferguson gliste bredest av alle. «Dette skjer ikke hver dag Andrei», sa han og klappet meg på skulderen etter kampen.

Til tross for de gode prestasjonene på banen sliter imidlertid Kanchelskis med smerter i mageregionen.

Men den ferske klubblegen David Fevre ser, i følge Kanchelskis selv, ikke faresignalene. I stedet tror han at Kanchelskis prøvde å bruke en angivelig skade for ikke å spille.

Og det verste av alt?

Ferguson spør Kanchelskis om akkurat det samme.

Så snart Kanchelskis har blitt operert for brokk blir han kalt tilbake på Martin Edwards kontor.

– Ferguson tilbød seg å komme med en uforbeholden unnskyldning foran hele spillergruppen. Det satte jeg stor pris på, men jeg var sint fordi klubben ikke trodde på meg. Jeg måtte snakke med den tidligere fysioterapeuten Jim McGregor for å få stilt diagnosen. Slik skulle det ikke være. Til slutt var det agenten min Grigori Essaoulenko som pushet på for et salg og denne gangen fikk han det som han ville. Jeg tror Fergusons valg ble enklere av at han skjønte hvilke spillere han hadde i bakhånd i junioravdelingen, sier Kanchelskis.

Det er trolig bare en person som tjener mer enn David Beckham på at Kanchelskis blir solgt til Everton sommeren 1995.

Agenten.

Den samme vinteren har nemlig Kanchelskis sin agent Grigori Essaoulenko gitt Ferguson en gave for å bidra til at overgangen blir en realitet. En tradisjonell og vakkert utsmykket samovar som russerne bruker som beholder for varmt vann til å lage te.

Det er imildlertid ikke varmt vann, men 40.000 pund i kontanter, i beholderen Ferguson får.

Pengene returneres.

– Jeg hørte først om episoden flere år senere da jeg spilte i Rangers og Ferguson skrev om det i sin biografi. Kun agenten vet hvorfor de pengene havnet der, men det var flere som ville tjene på at jeg ble solgt, beretter Kanchelskis.

Han innrømmer at feil ble begått på begge sider da han forlot United. Men ettersom han bare var ett år inn i sin nye femårskontrakt og United forsatte dominansen er det ett spørsmål som er åpenbart berettiget.

Angrer han?

– Det var skjebnen som ville det slik, sier Kanchelskis filosofisk til united.no.

– Jeg fikk spille under Ferguson og det var fantastisk. Jeg hadde en fantastisk karriere på Old Trafford, men jeg trivdes også svært godt i Everton. La meg si det slik, jeg ville angret om jeg ikke hadde vunnet noe med United, men jeg vant ligaen, FA-cupen, ligacupen og supercupen og fikk minner for livet, smiler Kanchelskis.

I dag er kontakten med Manchester United i beste fall sporadisk. Men Kanchelskis var tilbake på Old Trafford da United feide over Feyenoord i Europa League og vant 4-0 høsten 2016.

– Jeg møtte Sir Alex Ferguson for første gang på mange år. Han sa han aldri bar nag til meg for overgangen til Everton og skyldte på agenten min i stedet. Det var et veldig fint møte. I det jeg skulle til å gå husket jeg plutselig at jeg hadde en gave til Fergson. Han så noe undrende på meg da jeg fisket i innerlommen på dressjakten, men smilte bredt sa han så hva jeg hadde tatt med.

En boks russisk kaviar!