Alt av innholdet er imidlertid tatt opp mens Pogba var United-spiller. Den røde tråden gjennom alle de fem episodene på cirka 30 minutter er om han skal bli i eller forlate United.
Derfor måtte jeg ta en titt på hva det er han sier og gjør, og hvordan dette fremstilles.
Jeg er imidlertid veldig klar over at jeg nå er blitt en 49 år gammel journalist. Jeg er sånn sett kanskje ikke i målgruppa, og jeg tror absolutt at en del kan trives med «Pogba-familien» på skjermen foran seg i totalt 2,5 time.
Du får innblikk i en del videosamtaler om fremtiden og aktuelle klubber, sammen med Mino Raiola og advokaten hans. Du får se ham som far, med kona, med barna, hjemme, på ferier, spesielt i Miami og under opptrening etter skader.
Du får se at han deler ut mat til hjemløse i Manchester, og du får en del av forhistorien, oppveksten og også reisen til Manchester.
Noe av det er det video av, andre ting er laget som en tegnefilm, hvor Pogba selv har forteller-stemmen.
Det franske A-landslaget spiller selvsagt også en stor rolle, han vant tross alt fotball-VM og det er som ventet veldig mye glitter og heftige klær. Det gjør meg ingenting. Det er å forvente, og til en viss grad synes jeg nesten uansett at det er stas å få et innblikk i tankene og hverdagen til United-spillere.
Samtidig er det først etter to timer og 25 minutter av den to og en halv time lange serien at han første gang kommer inn på noe av det som virkelig har vært en betydelig del av United-hverdagen hans – konfliktene, kritikken.
Annonse
Da snakker han litt om Mourinho-konflikten, og advokaten svarer også litt på at han alltid ble kritisert for å reise til varmere strøk for opptrening etter skader.
Den samme advokaten og Raiola omtaler tidligere i serien også det etter hvert berømte møtet med Sir Alex Ferguson, der det første gang ble klinsj mellom United og Team Pogba (advokaten: En katastrofe).
Men det var alt av fokus på en United-periode som dessverre de siste årene for Pogbas del egentlig har handlet mer om det utenom banen enn på den.
Det var ikke ett ord om uttalelsene til både Pogba og Raiola i ulike sammenhenger om at han flere ganger ville forlate United.
Det var ikke ett ord om at Raiola skal ha tilbudt ham til City.
Det var faktisk heller ikke ett eneste ord om sparkingen av Ole Gunnar Solskjær, hva han mente om det. Det var ingenting om hodemisten hans mot Liverpool, det å bli benket av Mourinho eller hva han virkelig tenker om tiden sin i United?
Så er det litt stas å høre Pogba og Raiola diskutere klubbskifter og aktuelle klubber, men vi får bare så vidt skrape litt i overflaten. Hva han selv tenker, mer enn at det er viktig å velge riktig, får vi egentlig aldri.
Som United-supporter er det også litt vanskelig å bli noe annet enn negativt innstilt når man hører det Eivind B. Holth skrev om torsdag – at United tilbød ham «ingenting», selv om det er opplest og vedtatt at United tilbød ham en ukelønn videre på cirka 300 000 pund.
Annonse
Han klager også sin nød over den alvorlige skaden hans for et par år siden. Da var det visstnok ingen i United som hjalp ham, ingen som viste at de brydde seg. Han måtte reise på landslagssamling for å få selvtilliten tilbake.
Beklager, men jeg klarer ikke helt å identifisere meg med at en så talentfull fotballspiller mener at en årslønn på cirka 150 millioner kroner er ingenting, og så klager på manglende omsorg. Det kan absolutt hende at United burde gjort ting annerledes, men i løpet av to og en halv time hørte jeg ikke en eneste refleksjon som tydet på at han eller teamet hans kanskje kunne gjort noe eller oppført seg annerledes.
Det er mulig jeg husker feil, jeg orker heller ikke å se alt om igjen, men snakket han noen gang også om laget, kollektivet? Ble vi United-supportere nevnt, utover at han fortalte Raphaël Varane at han kunne glede seg til å spille på Old Trafford? Det må i så fall ha druknet i alt «jeg-fokuset», selv om det til en viss gras kanskje må forventes i en dokumentar om en enkeltspiller.
Jeg så imidlertid Wayne Rooney-dokumentaren for en del måneder siden, og det som gledet meg med den var at de var bevisste på å trekke frem en del av de kontroversene som har preget hans karriere.
Her var det egentlig bare to minutter rett før slutt i den aller siste episoden som omhandlet det, men hvordan har det egentlig vært å spille for United? Ja, vi kan forstå at han er stolt over karrieren sin, men er han stolt over disse siste årene i United?
Raiola innrømmer at Pogba ikke var den samme i United som han var for landslaget eller Frankrike, men hvorfor? Det er det ingen som forsøker å svare på, kanskje med unntak av det mer generelle at han trenger å føle seg elsket og sentral.
Pogba, Raiola, agentene og alle i teamet hans leverer vel ikke en eneste halvkritisk selv-evaluering i løpet av de fem episodene.
Dermed ble det, for meg, litt kjedelig.
I stedet blir vi presentert for et slags glansbilde, av en Paul Pogba som er verdensmester, flott og av og til savnet far, en god mann, en takknemlig sønn og bror. Det er sikkert interessant for mange, jeg fulgte da med jeg også, men for oppsummere – da siste episode var ferdig så synes jeg det var greit.
Til sammenlikning: Da Rooney-dokumentaren var ferdig så hadde jeg lyst på mer.
Så skal det sies at dette antakeligvis hadde blitt en helt annen tekst hvis Paul Pogbas United-karriere hadde endt annerledes, men den gjorde jo ikke det. Den ble mislykket. Han ble aldri noen legende, han er faktisk ikke i nærheten av å være en legende, selv om han er tidenes dyreste United-spiller og var i klubben i nesten ett tiår.
Annonse
– Det jeg sa til Ralf Rangnick var at jeg ønsket ærlighet, at han sa ting rett ut og var direkte, sier Pogba også helt på tampen av serien.
Dessverre må jeg fastslå at det var akkurat det jeg savnet fra Pogba selv i denne serien – mer substans, mer ærlighet, om tingene de selvsagt vet har vært så sentrale i United-karrieren hans de siste årene.
Serie: The Pogmentary
Hos: Amazon Prime Episoder: 5 (av cirka 30 min) Merk: Jeg fikk kun tyske undertekster via apple-tven min, men fikk engelske understekster via datamaskin-tilkoblingen min.
