– Jeg følte det ville skje noe magisk i Paris

Andreas Pereira sitter på terrassen og ser utover hagen sin. Det er dagen før United-troppen skal reise på preseason til Australia.

Kvelden før avreise bruker den belgiskfødte brasilianeren på United-Supporteren,  og settingen for intervjuet med Uniteds midtbanespiller er mildt sagt unikt.

Pereira har nemlig invitert United-Supporteren hjem til seg for dette eksklusive intervjuet.

– Skal motbevise kritikerne

– Hver gang jeg har hørt noen si at det er umulig for meg å slå gjennom i United, trener jeg enda hardere for å motbevise dem. Å få spille for United har vært min drøm helt siden mitt første møte med Old Trafford og Sir Alex Ferguson. Ingen skal få ta den drømmen fra meg. Ingen.

Frem til nå har et bredt smil prydet 23-åringens ansikt.

Men akkurat disse setningene blir fremført med tydelig diksjon. Rolig, behersket og bestemt.

Ingen skal være i tvil om hva han mener.

Da US besøkte Andreas Pereira i utkanten av Altrincham hadde han fått et drøyt døgn til å fordøye og reflektere over det som var den store nyheten fra Manchester United dagen i forveien.

Der Pereira selv var nyheten.

Dagen før møtet med US tok Pereira pennen fatt og skriblet det som trolig er den viktigste signaturen han noen gang har skrevet. For det ble utvilsomt noen hektiske dager for Andreas Pereira før han og United-troppen rettet kursen mot Australia.

Fredag 5. juli, etter en hard og hektisk treningsuke på Carrington, setter en smørblid Pereira navnetrekket under en ny avtale med Manchester United, som binder ham til klubben frem til sommeren 2023.

Dagen etter, lørdag 6. juli, knappe 20 timer før United flyr til Perth, viser midtbanespillerens kalender to avtaler.

Den ene er med hans faste frisør som fikser sveisen til de fleste av United-spillerne.

Den andre avtalen er med United-Supporteren hjemme hos seg selv.

Å bli invitert hjem til en United-spiller hører ikke bare med til sjeldenhetene for media i 2019.

Det er helt unikt.

Dagen før avreise til Australia hadde Andrea Pereira vært unnskyldt om huset hadde stått på hodet. Idet Pereira geleider oss inn i den åpne og elegante stuen oppdager vi derimot at bagene og koffertene er så godt som ferdigpakkete.

Klubbdressen, som Pereira og lagkameratene skal bære på vei til og fra den 16 timer lange flyturen, henger ferdigpresset og renset.

Lagkamerat, kompis og navnebror Joel Pereira er på besøk. Han hilser høflig og slår av en prat med oss sammen med Andreas. De to kunne fortsatt å kommunisere på portugisisk, men slår sporenstreks over til engelsk i det vi kommer inn i stuen.

Det handler om respekt for en gjest som kommer inn døren.

– Pappa var mitt store forbilde

Åpen, imøtekommende og ærlig.

Gode verdier han har fått med seg hjemmefra, særlig fra faren Marcos, den tidligere Belgia-proffen som var Andreas sitt store forbilde da han vokste opp.

– Det gjenstår et par småting jeg må gjøre klart til flyturen, men jeg tror jeg har kontroll nå, smiler Andreas og ser rundt seg i stuen.

På veggen henger en innrammet boksehanske og et bilde med signaturen til Muhammad Ali.

«Float like a butterfly, sting like a bee».

For bokselegenden, som byttet navn fra Cassius Marcellus Clay, var ikke bare de kraftige slagene avgjørende. Fotarbeidet var like viktig, akkurat slik det har vært for Andreas Pereira siden han var en guttunge.

– Pappa har alltid vært svært viktig for meg og min karriere. Helt fra jeg var en liten gutt har jeg alltid sett opp til ham. Han var en profesjonell spiller og jeg ville bli som han, forklarer Andreas Pereira til US.

Han sitter avslappet på kanten av den særdeles komfortable sofaen. Han har utvilomt funnet roen etter to hektiske dager.

– Da pappa tok meg med på treningene pleide jeg å løpe rundt for meg selv med en fotball. Jeg vokste opp med fotball som en naturlig del av meg. Da jeg ble eldre og ville satse på fotballen sukket mamma spøkefullt: «Åh, enda en fotballspiller i familien. Men nå? Jeg tror hun nyter det, ler Andreas.

Faren Marcos spilte spiss for en rekke belgiske klubber, deriblant Uniteds tidligere samarbeidsklubb i Belgia, Royal Antwerp.

Det som markerte slutten på Marcos sin karriere, ble begynnelsen på Andreas sin.

– På tampen av karrieren spilte pappa for en klubb nær grensen til Nederland og byen Eindhoven. En av vennene mine skulle prøvespille for akademiet til PSV og spurte om jeg ville være med. Jeg sa ja. Ikke fordi jeg hadde noe mål om å bli PSV-spiller, men kun fordi han var min venn.  Jeg var kun åtte år gammel, men stortrivdes og spilte bra. PSV ønsket å ta meg opp i akademiet, men vennen min fikk ikke det samme tilbudet, forklarer Pereira.

Han mener utdanningen han fikk i PSV var det perfekte springbrettet for en karriere.

– Jeg ble der til jeg var 16 år. Nederlandske klubber er ekstremt gode på talentutvikling og det ble veldig viktig for meg og min brasilianske måte å spille på. Alt jeg lærte som ung spiller i PSV hjalp meg til å bli den spilleren United så og ønsket å hente til Manchester, sier han.

– Får fremdeles gåsehud av å tenke på det

Endelig er det et snev av sommer i Manchester og omegn.

Pereira tar en kjapp tur på kjøkkenet for å hente en vannflaske og kommer tilbake med to glass.

Han inntar sofaen på ny, men denne gangen mer fremoverlent.

Nesten som om han er mer skjerpet og skal si noe ekstremt viktig.

Og for Andreas Pereira er historien om den første kontakten med United nettopp det.

Ekstremt viktig.

– Jeg får fremdeles gåsehud når jeg snakker om overgangen til United, smiler han og skjenker i de to vannglassene.

– Sir Alex var fremdeles manager da United ville hente meg. Med PSV spilte jeg i flere turneringer i utlandet mot lag som nettopp United, Chelsea og andre storklubber. I disse turneringene pleide jeg å gjøre det bra. Jeg ble kåret til beste spiller i flere av turneringene, men konsentrerte meg mest om å ha det gøy med fotballen. Pappa sa alltid til meg at jeg skulle jobbe hardt og være tåmodig. En dag ville belønningen komme, forklarer Pereira.

Belønningen kom før Andreas ante det.

– En dag kom pappa til meg og sa rolig: «Hør Andreas! Det er en veldig stor klubb som er interessert i deg». Jeg husker det fremdeles. Se, det gir meg gåsehud bare å snakke om det nå, ler han og holder opp høyrearmen.

– Jeg satt hjemme i sofaen og lyttet til pappa. Da han fortalte at det var Manchester United som var interessert kunne jeg ikke fatte det. «Det kan ikke være sant», sa jeg, men pappa forsikret meg om at det var det. Jeg husker jeg hadde flere spørsmål.

«Hva gjør jeg nå»?

«Hvordan fungerer egentlig en overgang»?

«Når kan vi dra dit»?

– Pappa var helt rolig og sa: «Du skal bare fortsette akkurat som før. Tren hardt og gjør ditt beste. En dag vil du kanskje få muligheten til å spille for dem».

– Mange inntrykk å ta inn for en ung gutt?

Andreas nikker.

– Men det klareste minnet var hvor stolt jeg var. Der og da sa jeg til meg selv at jeg skulle gjøre alt for at jeg en dag skulle bli god nok til å spille for Manchester United, smiler han.

Fikk sjokk da jeg møtte Sir Alex

– Jeg fikk sjansen til å spille i en Nike-turnering i Manchester og jeg fikk se anlegget på Carrington. Sammen med pappa så jeg også en kamp på Old Trafford og jeg fikk gåsehud. Det blir mye gåsehud her, men det er sant. Jeg husker det ennå, ler Pereira.

– Etter kampen snudde jeg meg til pappa og sa: «Jeg vil spille her. Dette er min drøm».

United hadde så mange store spillere og tre brasilianske spillere også i Anderson, Rafael og Fabio. Jeg ble tatt med til Carrington og fikk en omvisning der. Mens vi gikk gjennom gangene kom Sir Alex Ferguson ut og møtte pappa og meg. Jeg var i sjokk. Det eneste jeg kunne si på engelsk var «Good Morning» og «Good Night». Jeg valgte den første varianten siden det var tidlig på dagen. Ferguson smilte og svarte «Bom Dia» (God morgen på portugisisk). «Jeg har alltid plass til en brasilianer på laget mitt», forklarte Ferguson til meg mens han smilte. Jeg dro derfra sammen med pappa, men måtte klype meg i armen for å kunne ta alt innover meg. Skjedde dette virkelig med meg?

– Men det gjorde det…

– Ja, og jeg visste at United var klubben for meg. Jeg ville slutte meg til dem der og da, jeg ville ikke en gang dra tilbake til Belgia for å pakke, ler Andreas.

PSV hadde håpet at han skulle bli noen år til, men det fantes ikke en person i verden som kunne overtalt Andreas Pereira til å bli i Eindoven-klubbens akademi så snart han hadde sett United fra innsiden.

– Jeg kommer alltid til å være takknemlig overfor PSV og jeg setter fremdeles utrolig stor pris på alt de gjorde for meg, men United var min drøm. Jeg måtte gå etter drømmen min. Jeg gjorde det og priser meg lykkelig i dag for at jeg gjorde det, sier Pereira til US.

– Talentet ditt er ikke nok

Overgangen til United tok imidlertid tid, for Pereira måtte vente på de nødvendige papirene med de påfølgende tillatelsene før han kunne spille kamper for klubben.

– Jeg kom inn i U18-gruppen til Paul McGuinness. Selv om jeg ikke kunne spille kamper trente jeg hver dag med U18, U23 og noen ganger også førstelaget. Carrick, Rooney, Scholes, Giggsy…

Pereira tar en liten pause før han fortsetter.

– Et av budskapene Paul og Warren Joyce fortalte oss gang på gang var at du kan være det største talentet i verden, men om du ikke jobber knallhardt vil du ikke lykkes i United. Fra første dag på treningsfeltet var jeg klar til å gi alt. Absolutt alt. For klubben sin del og for min egen del. Målet om en dag å spille meg inn på førstelaget var der fra dag én, og ingen, ingen, skulle kunne ta det fra meg, sier Pereira.

Ny pause.

Så smiler han.

– På min aller første treningsøkt spilte vi forresten rugby…

– Rugby?

– Ja. Det var moro, men også tøft. Det var viktig for trenerne at vi som spillere ble mentalt sterke. Når jeg hørte noen si at det var vanskelig eller umulig å spille seg inn på førstelaget, sørget jeg for å trene ekstra økter, enten på Carrington eller hjemme. Ofte begge deler. Det jeg hørte i mitt hode ble derfor mitt mantra: «Det er mulig. Du kan klare det. Du skal klare det. Det er en grunn til at du er her. United har sett noe i meg som gjorde at de hentet meg. Når jeg har klart å komme så langt så skal jeg lykkes».

Den ubarmhjertige debuten

Det ringer på døren.

Frisøren har ankommet, men Andreas Pereira er langt fra ferdig og sender kompisen Joel i stolen først.

Frisøren har hatt en travel kveld og enda gjenstår det flere besøk i nabolaget for å fikse sveisen til flere av spillerne før avreisen til Australia. Heldigvis bor mange av Pereiras lagkamerater like ved.

Dagen i forveien var nærmeste nabo Luke Shaw innom. For å gratulere Andreas med ny kontrakt og låne noen egg.

Det nærmer seg fem år siden både Andreas Pereira og nabo Luke Shaw debuterte for United, begge under Louis van Gaal.

Pereira var først ut, men fikk et brutalt møte med Uniteds førstelag. Som innbytter kunne han fint lite gjøre med det ydmykende 0-4-tapet mot MK Dons, og av lagkameratene fra det sviende nederlaget er det bare David de Gea som er igjen i klubben.

– Det har vært mange endringer siden den gang, slår Andreas fast. Ulike managere har hatt sine forskjellige tilnærminger. Under Van Gaal hentet vi noen virkelig gode spillere, men det var likevel vanskelig for oss. Det viser bare hvor vanskelig det var å erstatte Sir Alex, en av tidenes største managere, sier han.

– Hvordan sier man forresten «God morgen» på norsk? Kanskje jeg skal overraske sjefen, smiler Andreas.

Han legger ikke skjul på at han har funnet tonen med Uniteds norske manager.

– Sjefen gir unge spillere muligheten. Jeg mener det er den rette veien å gå. Han tror på ungdommen, men også på de erfarne spillerne. Det gjelder å fine den rette balansen. Men han har sagt til oss at det ikke bare handler om å bygge et slagkraftig lag for den kommende sesongen, men for de fem neste sesongene. Han vil ta United tilbake til topps. For å klare det trenger vi spillerne som ønsker å spille og gjøre sitt ytterste for klubben. Vi har allerede sett én av nykommerne på trening…

– Er Daniel James så rask som alle sier?

– Ja, tro meg. Han er kjapp. Ekstremt kjapp, smiler Andreas.

– Avskrevet? Vel, vi trodde vi kunne slå PSG

For Ole Gunnar Solskjær og United ble avslutningen på sist sesong en stor skuffelse, men United viste til fulle at laget kunne måle krefter med hvem som helst i de sprudlende første månedene under nordmannen.

Blant de knallsterke resultatene var det ingen som imponerte mer enn 3-1-seieren i Paris mot PSG.

En kamp Pereira var overbevist om at United kunne vinne lenge før avspark.

– I kampen før, mot Southampton, vant i vi siste minutt. Vi fikk en «boost», men vi hadde mange skader og suspensjoner. Vi kunne reist til Paris med et utall av unnskyldninger. I stedet var budskapet fra manageren klart. Skulle vi gjemme oss unna eller stå opp for klubben og hverandre? Vi hadde de spillerne vi hadde og vi ble overbevist om at det var godt nok. I United må du vise at du har det som trengs når det trengs. Det var et par unge spillere som ikke hadde spilt så mange kamper tidligere i sesongen, men da de fikk sjansen måtte de vise at de var menn og modne nok for den utfordringen som ventet, sier Pereira.

På kjøkkenet summer frisørens barbermaskin energisk, men Pereira lar seg ikke affisere.

– Vi gikk inn for å vinne. 110 prosent. Jeg sier 110 prosent bevisst for jeg hadde en følelse av at noe magisk skulle skje. Manageren forklarte oss hvilket kampbilde han så for seg og hvordan vi måtte håndtere det. Det stemte på en prikk. Vi var enige om å holde litt igjen i starten, men gi gass om mulighetene bød seg. Troen på at vi kunne klare det var der hele tiden.

– Hvordan opplevde du straffesituasjonen?

– Jeg hadde gått av banen med krampe litt før. Da jeg så Diogos skudd trodde jeg det var corner og at vi skulle få en siste sjanse der. Keepertreneren vår (Emilio Alvarez red. anm) var den eneste som så handsen. «Det må bli VAR. Det var hands», utbrøt han. Vi reagerte på bakgrunn av det han sa og ropte på hands, men det var først da dommeren ble kontaktet av VAR at jeg faktisk trodde det kunne være sant. Og så kom nervene…wow! Jeg kunne ikke se på da Marcus gikk frem. I stedet klemte jeg Kieran McKenna hardt. Verken jeg eller Marcos (Rojo red. anm) kunne se på. Da Marcus scoret eksploderte alt. United-svingen, benken vår. Det var helt vilt. Jubelscenene med fansen etter kampen er noe jeg aldri glemmer.

Måtte se drømmetreffet på TV

Før mirakelet i Paris, utrettet Andreas Pereira et aldri så lite mirakel selv på Old Trafford.

Hans første Premier League-scoring for United var av den utsøkte sorten og ble kåret til «årets mål» blant United-fansen.

Det var bare så synd at hovedpersonen selv ikke fikk sett det.

Andreas trekker på smilebåndet når han forklarer.

– Jeg hadde trent på akkurat de bevegelsene og skuddet på treningen dagen før kampen og truffet ganske bra flere ganger. Da jeg fikk ballen fra Diogo så jeg at Luke var veldig godt plassert på venstrekanten, men jeg hadde tro og selvtillit og bestemte meg for å prøve, forklarer han.

– Jeg skrudde ballen rundt forsvareren som jeg brukte som et skjold og hørte bare jubelbruset fra Old Trafford. Jeg så faktisk aldri ballen gå i mål men lot meg rive med av fansen og lagkameratenes reaksjon. Jeg hadde ingen idé om hvor ballen hadde gått inn, jeg bare visste at det ble mål. Jeg så den først på TV etterpå. Siden har jeg sett det mange ganger, humrer han.

– Men nå som jeg har åpnet målkontoen min i Premier League, håper jeg å følge opp med flere. Mange flere, skyter han inn.

Trosset Mourinhos ønske

Det er sommeren 2016.

I løpet av sin relativt korte karriere i United har Andreas Pereira blitt vant til endringer. Fra Sir Alex Ferguson til José Mourinho, via David Moyes og Louis van Gaal.

Ivrig etter å vise den ferske United-sjefen Mourinho hva han var god for, scoret Pereira med et, naturligvis, strålende skudd mot Wigan i portugiserens aller første kamp i sjefsstolen. Selv om han også fikk muligheten i et drøyt kvarter i 1-4-tapet mot Dortmund i Shanghai en knapp uke senere, var Pereira langt bak i køen da alvoret kom i form av de siste trenngskampene og ikke minst starten av en ny Premier League-sesong.

Løsningen ble derfor et utlån til spanske Granada.

Selv om det ble en bra sesong for Pereira rent personlig, var Andalusia-klubben aldri i nærheten av å beholde plassen i La Liga.

I april kom den tidligere Arsenal-stopperen Tony Adams inn som manager i et siste forsøk på å redde klubben fra nedrykk. Det endte i stedet med syv strake tap.
– Tony var en fin fyr både på og utenfor banen, og jeg kunne egentlig ikke bedt om mer fra ham. Men det var tøft for ham. Veldig tøft. Vi slet tungt i bunnen og klarte ikke å snu resultatene, forklarer Pereira til US.

På bakgrunn av den positive sesongen i Granada ble interessen fra Spania fornyet.

– Jeg trodde ikke jeg kom til å spille så mye som jeg ønsket i United den sesongen og mente et nytt utlån til La Liga ville være bra. Jeg forklarte til Mourinho at jeg trengte et nytt utlån for å bli klar til å kjempe om en plass på United-laget i fremtiden. Jeg ønsket å dra til en klubb som hadde ambisjoner om å vinne troféer akkurat slik United har. Mourinho var først motvillig, men jeg forklarte ham at det ville være gunstig både for meg og United, forklarer han.

– Jeg kjente den spanske ligaen som er en av de beste i verden, om ikke den beste. Han lot meg gå og det ble en veldig viktig og nyttig erfaring for meg. Jeg returnerte til United som en mer moden spiller, klar til å kjempe om en plass i førsteelleveren, forklarer Pereira.

– Trodde ikke det var mulig

Det var ikke bare i Spania at man hadde lagt merke til Pereiras utvikling sist sommer.

I august ble Pereira tatt ut i troppen til Brasils treningskamper mot El Salvador og USA.

Da Pereira ble byttet inn for Barcelona-spilleren Arthur Melo, ble han den første landslagsspilleren, født utenfor Brasils landegrenser, på over 100 år, som akslet den berømte Brasil-trøyen.

– Jeg var umåtelig stolt og ekstremt glad. Da jeg var liten trodde jeg det praktisk talt var umulig for meg å spille på seniorlandslaget til Brasil. Det er så mange spillere der med ekstreme kvaliteter og jeg var på mange måter utenfor den gruppen av spillere de hadde fulgt gjennom en årrekke. Jeg hadde egentlig ikke forventet det, men det ble en av de beste dagene i livet mitt. Jeg reiste dit sammen med Fred som nylig hadde signert for oss. Vi har funnet en veldig god tone og er gode venner privat. Jeg er forresten ganske sikker på at vi får se en helt annen utgave av ham den kommende sesongen. Historien er full av eksempler på spillere som kommer hit fra en annen liga og en annen kultur og som derfor trenger tid til å tilpasse seg, sier han.

Aller helst skulle Pereira vært med i Copa America, men finalen mot Peru, som Brasil vant, måtte han i stedet se på flyet på veien til Australia.

Sikter alltid mot toppen

Etter den gode starten under Ole Gunnar Solskjær, ble avslutningen på sist sesong en stor nedtur.

Pereira sier spillerne nå har et ansvar for å slå tilbake.

– Vi har et ansvar for å vise oss fra en helt annen side. Ikke bare for fansen, men også for vår egen del. Vi må vise med all tydelighet at vi er verdige å spille i United-drakten. I United må du alltid sikte mot toppen. Alltid. For min egen del handler denne sesongen om å få en plass på laget og vinne troféer. Jeg vil vise både manageren, klubben og fansen at det var riktig av dem å tro på meg og gi meg en ny kontrakt. En del av meg blør innvendig når vi ikke vinner noe. Jeg har som mål at vi skal rette på det denne sesongen, sier Pereira.

De mange overgangsryktene som svirrer ustanselig rundt United bryr han seg fint lite om.

–  Jeg leser ikke avisene. Ikke Daily Mail, ikke The Sun eller noen av de andre. Personlig tar jeg ryktene med stoisk ro. United er en av de største klubbene i verden og gode spillere vil bli linket til klubben hele tiden, smiler han.

Da Kasper Schmeichel var nær ved å få sitt store gjennombrudd i engelsk fotball spurte pappa Peter, den tidligere United-keeperen, om sønnen ville ha råd og veiledning om keeperrollen eller om de skulle ha et «vanlig» far-og-sønn-forhold.

Leicester-keeperen valgte det siste.

For Andreas Pereira farens råd derimot alltid vært kjærkomne.

– Pappa følger alltid nøye med og ønsker å hjelpe meg. Selv om vi er to helt forskjellige spillere, ser han ting i spillet mitt som han ønsker at jeg skal forbedre. Han oppmuntrer meg og veileder kontruktivt. Flere ganger når vi har satt oss i bilen på vei hjem etter en kamp på Old Trafford vil han si til meg «Andreas, du bør gjøre slik, eller slik». Jeg ser det utelukkende som en fordel at han er ærlig med meg og gir meg sin oppriktige mening, forklarer Pereira.

På kjøkkenet har frisørens barbermaskin stilnet. Joel Pereira reiser seg fra stolen og det er Andreas sin tur.

Klokken nærmer seg 21.30 og fremdeles er det et par småting som må ordnes. Foreldrene skal passe de to hundene, bulldogen Cafu og Zico som er en Chow Chow.

Dagen etter venter en morgenøkt på Carrington før flyet går til Australia.

– Det blir en lang flytur. Jeg har aldri noen problemer med å sove på lange flyreiser, men jeg trenger kanskje å laste opp en film eller to jeg kan se på, smiler han.

Frisøren rasler utålmodig med saksen. Han skal videre til David de Gea så snart han er ferdig med to blad Pereira.

Andreas lar ham vente litt til.

– Det er viktige uker vi har foran oss. Disse turene er viktige både for å legge et godt treningsgrunnlag, men også for å sveise gruppen sammen. Manageren har sagt til oss at han vil vi skal bli det mest hardtarbeidende laget i Premier League. Vi har allerede vært gjennom mange tøffe økter, men det kommer mer. Mye mer. Men når sesongen starter er vi klare…

Andreas Pereira lar den siste setningen henge litt i luften.

– Å gå ut på Old Trafford er noe helt spesielt. Hver eneste gang. Bare når jeg tenker på det nå får jeg gåsehud igjen, ler Pereira.

– Du er så ekstremt fokusert på det du skal gjøre. Du kan se rolig ut, men TV-kameraene viser ikke hele sannheten. Innvendig koker du. Du er kampklar. Du er som en løve som skal angripe. Du hører brølet fra Old Trafford, adrenalinet bruser og du tenker: «Dette er min kamp». Ofte føles det som vi leder 1-0 ved avspark. Old Trafford kan gi oss akkurat den selvtilliten, men det er opp til oss på banen å utnytte den til fulle, smiler han.