– 99% vil til United. 1 % lyver…

Denne saken stod for første gang på trykk i medlemsbladet United-Supporteren i august 2010. Det er et eksempel på saker du kan få rett i postkassa – eller digitalt – om du er medlem i Supporterklubben. Vær United – bli medlem – du også.

– Angrer ingenting

Av: Lars Morten Olsen

– Vi hadde banksjef-lønn og spilte for Manchester United. Det kunne ikke vært bedre, og jeg angrer ingenting, sier mannen bak et av historiens mest kjente united-sitater.

Etter å ha blitt ligamester og hjulpet Leeds til Europacup-finale, fikk Gordon McQueen judas-stempelet da han forlot klubben til fordel for United. Selv syntes han valget var helt naturlig, og sa hva han mente:

– 99 prosent av alle fotballspillere ønsker å spille for Manchester United, og én prosent lyver.

Den svære mannen med den grove røsten ler når vi nevner ordtaket som trykkes på t-skjorter den dag i dag.

– Jeg hadde aldri hørt det før. Det var bare noe jeg trodde på selv. Manchester United var ingen suksesshistorie på den tiden, men var likevel den største klubben som alle ønsket å spille for.

HEAVY SAKER

Hatet mot Manchester United var ifølge McQueen ikke så ille da han valgte å gå til United som i dag. Men han er også klar over at han selv trolig var med på å skape eller forsterke hatet. Reaksjonene fra Leeds-supporterne var voldsomme. Sterkere enn han hadde forutsett.

– Jeg er nok en del av grunnen til hatet. Joe Jordan og jeg var ganske populære spillere i Leeds. Vi var unge, mens mange av de andre i troppen var godt opp i 30-årene. Leeds-fansen trodde at klubben ville bygge laget rundt Joe og meg. Vi følte imidlertid at klubben mistet en del av ambisjonene.

McQueens intuisjon slo rett. Det var knappe fire år siden han hadde vært med på å vinne ligagull med Leeds, men fire år etter at McQueen og Jordan forlot Elland Road rykket klubben ned.

– Jeg kunne knapt tro det da Leeds solgte Joe. Jeg var fast bestemt på å komme meg vekk jeg også. En måneds tid etter at United hadde kjøpt Jordan for 350.000 pund, flyttet McQueen etter over Penninene. Å påstå at det ikke falt i god jord hos Leeds-fansen er en underdrivelse.

– Vi bodde i Leeds i seks måneder etter at vi hadde gått til United, og det var ikke lett. Det kom hatbrev med stygge trusler gjennom brevsprekken. De malte «judas» på garasjeporten. Husk at på den tiden bodde ikke spillerne bak store porter med overvåkingskameraer. Vi bodde i vanlige rekkehus, og var et lett mål for dem som ville ta oss. Det var ganske heavy saker. Ikke hyggelig i det hele tatt, sier han hoderystende.

Etter å ha spilt for begge klubber er han ikke i tvil om hvor følelsene er sterkest.

– Leeds hater United mer enn United hater Leeds. Og hatet er blitt sterkere. Først gikk Joe og jeg fra Leeds til United, deretter Cantona, Ferdinand og Alan Smith. Samtidig med at United har sanket trofeer, har Leeds ramlet lenger og lenger ned. Det har vært tungt for Leeds-fansen.

FLERE GODE TILBUD

Men da McQueen som 19-åring flyttet til Leeds var klubben høyt oppe. Flere av historiens mest anerkjente managere ønsket ham, i tillegg til Leeds’ Don Revie. Bobby Robson (Ipswich), Bill Nicholson (Tottenham), Jock Stein (Celtic) og Jimmy Sirrell (Notts County) godtok alle prisen St. Mirren hadde satt på McQueen; 35.000 pund.

– Leeds hadde et fantastisk lag med noen virkelig store navn. Inkludert noen skotske spillere som påvirket valget mitt. Eksempelvis Billy Bremner, Peter Lorimer og Eddie Gray. Manager var Don Revie, som mange på den tiden ønsket å spille for. De ble kalt Super Leeds og det var spennende tider.

I Leeds ble McQueen ligamester i 1974, og samme sesong var han suspendert da klubben tapte Europacupfinalen for Bayern Munchen. Tre år senere hadde Leeds ramlet nedover på tabellen, men var like fullt favoritter da de møtte United i semifinalen i FA-cupen.

– Det jeg husker best er alle United-supporterne som tok veien. Siden kampen gikk på Hillsborough i Sheffield trodde vi at Leeds ville ha flere supportere enn United. Vi ble nærmest sjokkert over å se alle United-supporterne. De må ha snappet opp hver eneste nøytral billett, og sikkert mange Leedsbilletter også. Leeds var ganske store favoritter den dagen, men United vant 2-1 og jeg er overbevist om at den massive støtten laget fikk fra tribunen tippet resultatet i deres favør.

Ti måneder senere var McQueen United-spiller.

495.000 pund var rekordpris i England.

– Prislappen bekymret meg aldri. Jeg ble den dyreste spilleren, men United ville ikke betale de siste 5.000 pundene. De ønsket ikke at jeg skulle bli den første 500.000 pund-spilleren.

– Jeg så faktisk det første målet ditt for United. Det var i mars 1978 på Old Trafford. Husker du motstanderen?

– Jeg har ikke peiling.

– West Bromwich. Det ble 1-1.

– Ja, nå husker jeg det! Det var en heading. Jeg husker også godt da vi tapte 3-5 mot West Bromwich på Old Trafford (kåret til tidenes beste Tippekamp, red. anm.). Vi spilte bra, men alt stemte for West Bromwich den dagen.

229 kamper fikk McQueen for United. En av de han husker best, og det er ikke med glede, er FA-cupfinalen i 1979. United hadde tapt pokalen, vant den så tilbake, for så å tape den igjen – i siste sekund. United tapte 2-3 for Arsenal.

– Jeg må innrømme at jeg ofte tenker på den kampen den dag i dag. Alt tydet på at det skulle bli et av FAcuphistoriens største comeback. Vi lå under 0-2 til det gjensto fire minutter. Jeg scoret det som mange sikkert trodde var et trøstemål, men Sammy Mcllroy utlignet med et herlig solomål. Arsenal-spillerne var helt knekt. Når du er ute på banen er sånt lett å se. Arsenal var ferdige. Med ekstraomganger hadde vi vunnet med to eller tre mål, ingen tvil. I stedet fikk Arsenal et siste angrep. Alan Sunderland scoret og dommeren blåste av. Det tok lang, lang tid å komme over det tapet. Det innrømmer jeg glatt. Husk at en FA-cupfinale den gangen var mye, mye større enn i dag. Det var årets største kamp, og med de to største klubbene i finalen.

Fire år senere var McQueen igjen med på et finaletap under kontroversielle omstendigheter. 17-årige Norman Whiteside skjøt United i ledelsen, men Liverpool vant Ligacupfinalen 2-1 etter ekstraomganger. Kampen er spesielt husket for at dommer George Courtney tillot Liverpools tøffe, fysiske spill.

– Jeg burde og skulle ha scoret seiersmålet. Jeg hadde både krampe og strekk, derfor spilte jeg spiss mot slutten. I siste minutt fikk jeg en uventet sjanse. Plutselig var det bare Grobbelaar igjen. Jeg rundet ham, og skulle til å sette ballen i det tomme målet da jeg ble taklet rett i bakken av Grobbelaar. Det minnet veldig om Schumacher i VM-kampen mot Frankrike året før. Gult kort var latterlig. Klarere rødt kort får du ikke, og med keeperen ute i ekstraomgangene er det ikke tvil om at vi hadde vunnet.

ENDELiG FINALESEIER

Alle gode ting er som kjent tre, og i McQueens tredje finale ble det endelig seier. Manchester United slo Brighton i FA-cupfinalen i 1983. Men United slapp unna med skrekken i første finale da Brighton fikk en kjempesjanse på overtid. Brighton har sågar et fanzine som selvironisk nok heter «And Smith must score», nettopp det tv-kommentatoren skrek.

– Jeg har møtt Gordon Smith mange ganger siden. Han må leve med det, men som han sier: Det er flere som husker missen enn det som kunne vært en scoring. Men United var totalt overlegne, og at vi klarte bare 2-2 var sprøtt. Hadde vi tapt den finalen ville det vært en tragedie. Men vi vant omkampen lett. Vi kunne hatt seks eller syv mål, men det ble med 4-0. Vi trodde på forhånd at det ikke ville bli like stort å vinne i en omkamp, men det var det. Det var en stor, stor kveld. Vi tok privattog tilbake til Manchester, og var ikke der før mellom fire og fem på morgenen. Likevel ble vi møtt av mange tusen United-supportere. Uforglemmelig!

MINNES ALAN DAVIES

En av finaleheltene var Alan Davies, som døde knapt ni år senere. Davies fikk sjansen i finalen på grunn av Steve Coppells langvarige kneskade.

– Alan var en stille, rolig og fin gutt. Jeg tror det var kun hans andre kamp den sesongen. Vi hadde lånt Laurie Cunningham fra Real Madrid. Det så ut til at han skulle spille finalen. Han ble imidlertid skadet, så plassen gikk til Alan. Han var en teknisk god spiller som spilte en veldig bra finale. En hyggelig gutt som var en av gjestene på min avskjedsfest da jeg sluttet. Det som skjedde (selvmord, red.anm.) var en tragedie.

Det var Dave Sexton som kjøpte McQueen, men det var under Ron Atkinson han vant FA-cupen. Kjedelige, defensive Sexton og underholdende, offensive Atkinson. Eller?

– Det var to forskjellige type ledere, men samtidig er det to myter her. Ron likte faktisk å ha et veldig organisert spill med mange mann bak ballen. Sexton  erimot likte at det var fri flyt framover. Alle trodde, og tror fortsatt, at det var omvendt. At Atkinson hadde to vinger og offensive midtbanespillere, men sånn var det ikke. Det var veldig defensivt orientert under Atkinson, mens Sexton elsket kreative og offensive spillere. Sånn er det med rykter. Har man fått et rykte eller stempel på seg, så sitter det – dessverre.

Om McQueen kom godt overens med Sexton, var tilfellet ikke det samme med assistentmanager Tommy Cavanagh. Scouseren var ikke den mest populære mann som har vært ansatt på Old Trafford.

– Jeg likte ikke mannen, og han likte ikke meg. Han var dum og stygg i munnen. Han hadde sterke meninger, som i og for seg er ok, men han nektet å lytte til andre. Jeg hadde ikke noe godt arbeidsforhold til ham, og slik var det med mange av spillerne. Man skal ikke snakke stygt om de døde, men han var ikke min type. Ikke i det hele tatt.

Mye er blitt sagt og skrevet om United på den tiden. At det var en «drikkeklubb» mer enn en fotballklubb. Bryan Robson, Paul McGrath og Norman Whiteside stjal de fleste av overskriftene, men Gordon McQueen innrømmer at han definitivt var en av gjengen.

– Overdrev dere drikkingen i forhold til andre klubber?

– Overdrev gjorde vi definitivt, men ikke sammenlignet med spillere fra andre klubber. Det var det samme i Arsenal, Liverpool, overalt. Det var sånn fotballkulturen var på den tiden. Drikkingen er ikke noe man ser tilbake på og er stolt av. Etter trening dro vi til puben og tok noen pints sammen. Og det var regelmessig! Det var en pub omtrent over gaten for det gamle treningsfeltet. Vi gikk ofte dit og drakk. Eller vi dro til en annen pub. Det var en annen æra og annen kultur, sier McQueen før han poengterer:

– Men det var en fantastisk tid. Vi hadde mye moro, og jeg fikk venner for livet i Manchester United. Joe Jordan og Bryan Robson er de to som står meg nærmest, og som jeg snakker med ukentlig. Men også andre, som Frank Stapleton, Norman Whiteside og Kevin Moran. Det er ikke så ofte jeg er på Old Trafford, men når jeg kommer blir jeg alltid tatt fantastisk godt imot av klubb og av supportere. Det er ikke overalt det er sånn, men United er alltid gode der.

SAMME LØNNSNIVÅ SOM COVENTRY

Skotten mener, i motsetning til noen andre, at det ikke var på grunn av drikkekulturen United ikke vant ligaen mens han var der. Grunnen var ifølge McQueen at troppen ikke var sterk nok, og at klubben muligens ikke bestrebet seg nok for å få de beste spillerne.

– Liverpool hadde enda flere gode spillere. De hadde et fantastisk lag den gangen, det må man bare holde opp hendene og innrømme. Vi skal huske at United heller aldri lokket med store lønninger. United lå på samme lønnsnivå som klubber som Sunderland, Coventry og Nottingham Forest.

PENGENE HAR SKAPT SKILLET

Som en mann av den britiske arbeiderklassen har McQueen aldri ansett seg selv som større enn mannen i gata. Ei heller da han var på høyden av karrieren. Innehaveren av The United Chippy ved Old Trafford har stolt fortalt at McQueen etter hver hjemmekamp sto i kø med vanlige supportere for å kjøpe sine faste to hamburgere. Inntil ganske nylig var McQueen ekspertkommentator for Sky Sports, og han innrømmer at han ser med bekymring på utviklingen innen fotballen. Han mener penger har skilt spillerne fra supporterne.

– Vi sto mye nærmere supporterne enn dagens spillere gjør. I dag er de mangemillionærer. Vi tjente bedre enn folk flest, men ikke så mye at det ble et skille mellom oss og supporterne. At vi tok en pint med supporterne var helt vanlig. Det er uaktuelt for dagens Premier League-spillere å omgås supportere. Dagens spillere lever i en boble. De har agenter og personlige rådgivere. Jeg synes det er trist, rett og slett.

McQueen og spillerne av hans æra ble aldri rike. Han understreker gang på gang at han ikke er misunnelig på lønningsposen til dagens stjerner.

– Da jeg tjente som mest vil jeg tippe at vi hadde omtrent samme lønn som en banksjef. Vi kunne skaffe oss en bra bil og et hyggelig sted å bo, men det var ikke nok penger til å leve av når du sluttet. Alle måtte jobbe etter endt karriere. Dagens spillere må ikke gjøre noe som helst. Jeg tror ikke så mye penger er sunt for  noen. Jeg har aldri vært misunnelig på pengene dagens spillere tjener, men litt mer økonomisk sikkerhet hadde vært godt å ha.

FAVORITTØYEBLIKK

Vi ber McQueen om å trekke fram hans favorittøyeblikk i United. Han lener seg tilbake og tenker.

– Jeg tror alle menneskene jeg møtte og ble venner med i Manchester United er det beste som skjedde meg. Det var en familiestemning som var helt unik. Men det var store øyeblikk også. Som da jeg skrev under, FA-cupfinaleseieren mot Brighton og semifinaleseieren mot Liverpool. Fantastiske stunder. Men kameratskapet og vennene jeg fikk i United er for meg enda viktigere enn seirer og medaljer.

Vi forlater favorittpuben hans, Black Bull. Den store mannen som rager 194 cm over bakken drar på det ene beinet.

– Du halter?

– Jeg halter alltid. Sliter med leddene, og den ene ankelen er kunstig.

– En tøff pris å betale…

– Ikke noe å snakke om. Jeg hadde en fantastisk tid.

Han kan se ut som «the bad guy» i en James Bondfilm. Men man skal ikke skue hunden på hårene. Gordon McQueen er like hyggelig som han er svær. Han strekker fram bjørnelabben for en avskjed.

– Synd jeg skal på ferie i morgen tidlig.

– Synd?

– Ja, hvis ikke kunne vi tatt noen flere pints sammen på puben.