20 år siden vår andre «Double»

En tredjedrakt som ble lagt for hat, en Kevin Keegan som ble rabiat og «The Double» som ble sikret av en fransk aristokrat.

1995/96 var sesongen som hadde alt.

Og litt til.

20 år har gått siden United sikret ligagullet mot Middlesbrough på ligaens siste dag i 1995/96-sesongen. Det var sesongen da det var «Rule Britannia» for alle penga og Storbritannia var på mange vis på sitt mest erkebritiske.

Spice Girls og Spice Boys

Britpop-krigen brøt for alvor ut mellom arbeiderklassens Oasis og middelklassens Blur. Spice Girls skapte en folkebevegelse blant prepubertale tenåringer og den uhyre populære Tony Blair ble sett på som redningsmannen som kunne berge Storbritannia fra det konservative partiets klønete og upopulære klør.

Men mer enn noe annet handlet det om fotball og duellen mellom Manchester United og Newcastle.

Alex Fergusons nederlagsdømte unggutter mot det offensive stjernegalleriet til Kevin Keegan.

Det er i alle fall slik mange husker sesongen. Den som åpnet med pinlige tap og kritikerslakt, delvis forklart med en grå reservedrakt, men ble avsluttet med fransk pomp og prakt.

Alan Hansen dummet seg ut på direktesendt-tv, Eric Cantona fikk en velkomst i sitt comeback en frelser verdig og Fergusons United hentet inn et forsprang på 12 poeng i løpet av to hektiske vårmåneder.

Til slutt klikket det for en hardt presset Kevin Keegan.

«I will love it if we beat them. Love it», freste han.

Hvordan kan vi noensinne glemme 1995/96-sesongen?

…And it´s Cantona. Again!

Det føles som om det skjedde nylig, men to tiår har gått siden Eric Cantona sikret seg evig legendestatus i den røde delen av Manchester. Det er ikke rart han gjorde det.

Så sent som i januar 1996 ledet Kevin Keegans Newcastle med 12 poeng.

Nesten egenhendig dro Cantona Manchester United over mållinjen og sikret Alex Ferguson hans tredje ligamesterskap med United.
United vant 19 av de siste 21 kampene. Cantona var matchvinner i seks 1-0 seire og han scoret i hele 13 av de 21 kampene.

Glem for all del ikke at han scoret i hver eneste runde av FA-cupen med unntak av semifinalen mot Chelsea.
Og videoklippene av vinnermålet i FA-cupfinalen mot Liverpool, kommer fremdeles med gåsehudgaranti for trofaste United-fans.

Dronningen av Storbritannia var fremdeles engelsk, men i Manchester hadde United-fansen fått en fransk konge.

Den trege starten

I seierstundens søte sødme hadde de fleste United-supportere imidertid glemt den vonde begynnelsen. De ydmykende tapene mot Rotor Volgograd i UEFA-cupen og lille York City i ligacupen ga kritikerne vann på mølla.

Men det hele begynte faktisk en måned tidligere i solskinnet på Villa Park i Birmingham.

Ferguson har brukt sommeren på å selge Paul Ince, Mark Hughes og Andrei Kanchelskis. Laget som bare var én fattig scoring unna å forsvare ligagullet på vårparten, får regelrett bank i seriepremieren av et heltent Aston Villa og taper 1-3.

Selv ikke et stjernetreff signert en ung David Beckham kan redde Ferguson fra knusende kritikk.

Samme kveld, i BBCs studio i Londons White City, sitter programleder for «Match of the Day» Des Lynam og lurer på hva som egentlig har skjedd med Manchester United.

Ekspertkommentator Alan Hansen byr på en forklaring som har hjemsøkt han i over 20 år.
– «You can´t win anything with kids», konkluderer han.

Men Hansen gir seg ikke der.

– Hemmeligheten er å forsterke når du er på topp. Skal du vinne ligagull må du ha bredde i stallen. Det har ikke United, slår Hansen fast.

– Ferguson holdt ord

– En av de første tingene Sir Alex Ferguson fortalte meg da jeg kom til Manchester United var at han ville bygge laget rundt unge spillere, forteller Andy Cole til United-supporteren.

Han var aldri i tvil om at Fergusons tillitt til «Class of 92» ville betale seg.

– Manageren visste nøyaktig hva han gjorde. Han hadde sett noe spesielt ved disse unge spillerne. Han ga dem tillit og de betalte ham tilbake, forklarer Cole.

Etter rekordovergangen fra Newcastle ble han sett på som mannen som skulle skyte United til et nytt ligamesterskap. Nå var plutselig gamleklubben blitt hans argeste rivaler.

– Vi mistet aldri troen. Det var nøkkelen, slår Cole fast.

Ferguson kunne leve med kritikken fra såkalte eksperter innledningvis i sesongen. Det prellet av som vann på den berømte gåsen.

Da var det var en annen ting som voldte Uniteds skotske manager atskillig mer hodebry.

Da Manchester United presenterte sine nye grå bortedrakter fikk nemlig Ferguson en telefon han ikke hadde ventet.

I den andre enden var professor Gail Stephenson, en av Storbritannias fremste eksperter på syn.

– Hun fortalte at grå drakter var den verste fargen vi kunne ha på draktene og at vi sannsynligvis aldri kom til å vinne en kamp i de draktene. Spillerne ville ha problemer med å se hverandre tidsnok ute på banen, forklarte Ferguson under lanseringen av sin siste bok «Leading».

Stephenson fikk rett.

United tok ett poeng borte mot Nottingham Forest i de forhatte bortedraktene som nå har fått kultstatus. Resten endte med tap.
Da United-spillerne tuslet poengløse av Anfield-gresset etter 0-2 mot Liverpool i desember, trodde Ferguson at draktene hadde blitt pakket bort for godt.

Men til bortekampen mot Southampton ble de hentet frem igjen, knappe fire måneder etter.

– Jeg hadde en dårlig følelse før den kampen, forklarte Ferguson.
Derfor ba han matrialforvalter Norman Davies om å pakke med de blå og hvite tredjedraktene.

Etter 0-3 til pause på The Dell hadde Ferguson fått nok.

– Finn frem tredjedraktene, kommanderte han.
– Dette får vi minst 50.000 pund i bot for, repliserte Davies.
– Den sjansen tar jeg. Vi skal aldri bruke de draktene igjen, brummet Ferguson.

Noe United heller aldri gjorde…

Mytene som fikk leve

Det er få arenaer myter er så seiglivete som i fotballens verden. En av disse mytene som har fått leve nærmest uforstyrret i to tiår er at Newcastle, i 1995/96-sesongen, spilte feiende flott angrepsfotball og hadde spisser som scoret for moro skyld, mens Manchester Uniteds kynisme sørget for knepne seire hele veien.

– Uansett hva vi gjorde vant Manchester United sine kamper 1-0, sukket Philippe Albert i et intervju med FourFourTwo.

Faktum er imidlertid at Manchester United denne sesongen scoret 73 mål mot Newcastles 66. Og da Fergusons menn hadde funnet seiersresepten, med fransk eleganse og effektivitet som den viktigste ingrediensen, tårnet problemene seg opp for Keegans Newcastle.

Da de to lagene møttes på St. James´Park i mars hadde avstanden krympet fra tolv til bare fire poeng i løpet av halvannen måned.
Newcastle styrte alt de første 45 minuttene og bombarderte Fergusons United i den ene angrepsbølgen etter den andre. Peter Schmeichel spilte kanskje sitt livs kamp og United stod i mot. Til slutt vant Manchester United 1-0.

Matchvinner?

Eric Cantona, naturligvis.

Frankmannen fikk et utsøkt innlegg fra Phil Neville på venstrekanten. John Beresford forventet en kanon opp hoppet opp for å blokkere skuddet. I stedet skjøt franskmannen via bakken og i den lengste hjørnet.

I dag, 20 år etter, oppsummerer Beresford øyeblikket kort og godt på følgende treffende vis:

– Shit!

– Det er situasjoner i en hver fotballspillers karriere som han gjenopplever til stadighet og som en gjerne skulle endret. Og dette er et av mine øyeblikk. Men det er ikke slik at jeg går i terapi for det, sier Beresford til FourFourTwo.

– I det øyeblikket vi slo Newcastle var vi for alvor i gang. Jeg har alltid sagt det om Eric, han scoret alltid viktige mål. Det var så mange 1-0-mål eller 2-1-mål. Det var ufattelig at han kunne gjøre det gang på gang, sa Ferguson i et intervju med Sky Sports etter sesongen.

Og så klikket Keegan

Våren 1996 vinner Braveheart Oscar for beste film. Mel Gibsons film om William Wallace,  den skotske hærføreren som gjorde opprør mot Kong Edward av England, blir en braksuksess på kinolerretet.

Og denne sesongen står slaget om Storbritannia igjen mellom en skotte og en engelskmann. Denne gangen er det imidlertid skotten som tar innersvingen på sin motpart.

Mens Manchester United går fra seier til seier, begynner Newcastle å slå sprekker. Kevin Keegans menn taper mot Arsenal, og de taper den vanvittige 4-3-kampen mot Liverpool.

Stan Collymore avgjør en heseblesende forestilling i sluttsekundene og Keegan henger som slagt over reklameskiltene.

– Tidenes Premier League-kamp, fastslo Sky Sports-kommentator Martin Tyler overfor US i 2013.

Presset på Newcastle-manageren hadde bygget seg opp i flere uker. Nå var han på bristepunktet.

17. april vinner United 1-0 mot Leeds på Old Trafford. 13 dager senere skal Newcastle møte Yorkshires stolthet, denne gang på Elland Road. Ferguson vet det er på tide  legge ekstra press på Newcastle.

Det er på tide med Mind Games.

Ingen håndterer dem bedre enn Ferguson og Keegan biter på agnet som en glupsk ferskvannsfisk som ikke har sett snurten av en feit flue på evigheter.

– Uansett hvem vi spilte mot på slutten av sesongen så hadde det laget en «Geordie» (kallenavn på en fra Newcastle, red. anm), som inderlig ønsket at Newcastle skulle vinne ligaen, sa Ferguson i et intervju med Sky Sports.

Før han la til at Leeds hadde kjempet ekstra hardt på Old Trafford og at han stilte spørsmål ved om de ville gjøre det samme mot Newcastle.

Newcastle vant på Elland Road, men det var intervjuet Kevin Keegan gjorde etter kampen som for alltid vil bli husket.

I Sky Sports studio satt Richard Keys på overtid av direktesendingen. Men han ignorerte produserens instendige bønn for å avslutte intervjuet med Keegan. Keys stahet sørget for at han fikk et av tidenes mest legendariske sitater.

– Dere må sende Alex Ferguson en tape med denne kampen, er det ikke det han ber om…jeg kan fortelle det nå om han ser på, freste Keegan med pekefingeren rettet mot kameralinsen.

– Vi kjemper fremdeles om denne tittelen. Han skal til Middlesbrough og må få et resultat der…

Så kom det:

«And I tell you, I will love it if we beat them. Love it».

Sikret dobbelen

Men på Riverside holdt United lekestue med vertene og vant 3-0.

Ligagullet var aldri truet denne dagen for 20 år siden, og uken etter sikret United seg sin andre «Double» på tre sesonger da Eric Cantona, selvfølgelig, ble matchvinner mot Liverpool på Wembley.

«Ooh Aah, Just a Little Bit» sang publikumsfavoritten Gina G under den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen i Oslo.

Da hadde allerede United-fansen sunget Ooh Aah i flere måneder allerede, og den franske frelseren hadde definitivt gitt dem «A Little Bit More».

Og enda litt til…