«Vi skal ha høye krav. Vi er United!»

I 30 år har fotballen, og særlig Manchester United, vært mitt friminutt. En pause fra hverdagens små og store utfordringer, noen timer i uken hvor ingenting annet betyr noe. 

Uansett hva som skjer i livet for øvrig har jeg sett frem til kamp og gledet meg til å se laget mitt spille. Slik har det vært også de ti siste årene tross varierende resultater.

Det er imidlertid i ferd med å skje noe. Jeg opplever oftere og oftere å nesten grue meg litt til kamp. Jeg forbereder meg på tap, på enkle pasningsfeil, dårlig utnyttede sjanser og spillere som stadig kommer på etterskudd. Jeg lar meg selv dras ned av kommentarfeltene og klikksakene om hvor dårlige United er og at det er krise i klubben.