Svimeslått på trening
HISTORISK TIRSDAG Denne uken skal vi fortelle om hvordan livet kunne arte seg på treningsfeltet i de glade 1890-årene.
Da trekker vi like godt frem en kald, sur og plaskende regnfull høstdag i det Herrens året 1892.
Hvorfor vi har valgt ut nettopp denne treningsdagen, er fordi den var nære ved å ende så tragisk. Hva som skjedde, og hvordan, skal vi imidlertid komme tilbake til.
Aller først skal vi isteden ta en titt innom selve åstedet for hendelsen, et gjørmehull de kalte North Road Stadion. Her hadde Newton Heath-spillerne – altså forløperne til dagens Manchester United, holdt til helt siden klubben ble stiftet i 1878.
Kampforberedelser
Denne spesielle oktoberdagen var alle stjernespillerne, inkludert størrelser som Fred Erentz, Alf Farman, Willie Stewart og Bob Donaldson, som vanlig på plass. De skulle finpusse formen foran helgens bortekamp mot skogvokterne fra Nottingham Forest. Under overoppsyn av Alfred Harold Albut, klubbens strenge, men kyndige lagleder, og mannen som var ansvarlig for lagets resultater, prustet og peste, hostet og harket spillerne seg gjennom den ene blodslitende og melkesyreproduserende øvelsen etter den andre. Hver kjærkomne anledning til en pust mellom øktene måtte de benytte til å gni sort, tykk røyk ut av såre, blodskutte øyne; røyk som uavbrutt veltet ut fra forbipasserende lokomotiver som tøffet avgårde til eller fra den travle nabotomten — jernbanedepotet i Newton Heath.
Så til selve saken
Disse tilsynelatende idylliske forholdene må imidlertid ikke forstås dit hen at fotballspillere på slutten av 1800-tallet utelukkende levde et behagelig slaraffenliv, fritt for krav og bekymringer.
Akkurat det ville helt sikkert lagets toppscorer, Robert «just call me Bob» Donaldson (bildet) ha skrevet under på, og det uten å nøle.
Riktignok, og vel å merke, måtte han nok ha gjort det FØR denne omtalte treningsøkten, for etterpå var han neppe i stand til det. I hvert fall ikke på en stund.
Og dermed nærmer vi oss omsider sakens kjerne:
Mens noen av spillerne bedrev tradisjonell trening, som for eksempel jogging rundt banen, pumpet andre jern. En tredje gruppe var opptatt med fribryting, mens kretsen rundt skotske Willie Stewart var i full sving med å perfeksjonere sleggekasterteknikken! Alt for et godt resultat mot Nottingham, og alt etter tur. Sirkeltrening kalles det visst.
Enn så lenge hang også nevnte Mr. Donaldson godt med i trestegsgropen.
Måner og stjerner
Men så, på motsatt side av banen, var det lagkamerat Willie Stewarts (bildet) tur til å ta sin tørn i sleggeringen.
Med et godt grep rundt håndtaket begynte han rolig og konsentrert å rotere rundt sin egen akse. Sakte til å begynne med, så fortere, fortere og enda fortere!
Så, idet den skotske forsvarsspilleren begynte å bli småsvimmel, omtåket og desorientert, lot han det stå til.
Dermed løsnet han på grepet og slynget den lille kulen av gårde.
Så langt han kunne.
Samtidig, på motsatt side av banen, mens sleggen fór gjennom regndrevet over North Road, holdt nevnte Donaldson på med sitt. Profesjonell og fokusert som han var, hadde han mer enn nok med sine egne aktiviteter og alt annet enn interessert i å følge med på landsmann Stewarts.
Tabbe. Før Donaldson visste ordet av det gikk sikringen, og bekmørket senket seg.
Hva som skjedde?
Jo, idet Willie Stewarts innkommende prosjektil omsider hadde gitt etter for tyngdekraften og gått inn for landing, endte ferden i — ja, nettopp — den intetanende Bob Donaldson.
Til alt hell hadde sleggen bare så vidt sneiet lagets toppscorer, men likevel mer enn nok til resolutt å sende ham og langt inn i drømmeland.
Hendelsen kunne naturligvis fort ha gitt et tragisk utfall, men til alle tilstedeværendes store lettelse, våknet heldigvis den uheldige etter hvert til live.
Stablet på beina
Få dager etter skrekkopplevelsen på North Road stilte utrolig nok en mørbanket Bob Donaldson (opphavsmannen til uttrykket Donald-kul..?) til start mot Nottingham Forest på Town Ground i sheriffens egen hjemby.
Riktignok ikke i sin vante posisjon som senterløper, men derimot som ytre-venstre. Tanken var å gi ham mer plass å boltre seg på der ute på kanten, for derved å unngå de tyngste kroppsduellene inne sentralt.
Ekte nestekjærlighet altså, signert lagleder Alf Albut.
P.S.: Kampen mot «skogvokterne» endte uavgjort 1-1 etter Heathens-scoring av mannen på Donaldsons motsatte flanke, altså ytre-høyre, den tidligere nevnte Alf Farman.
