Så 55 av 56 kamper live i én sesong, og ofret egen konfirmasjon for United: – Jeg er nok litt sær

Denne saken stod på trykk i sesongens første utgave av medlemsmagasinet United-Supporteren.

12 år etter at han gikk videre fra Supporterklubben har Jon Martin Henriksen denne sesongen returnert som programleder for podkast-satsingen med UNO. 

Tirsdag kveld er han å se sammen med resten av UNO-gjengen i en live-podkast på Eldorado, og det er fortsatt noen ledige billetter til de som vil være med.

– Så hvordan endte du opp med tømmene i Uno?

– Fredrik Filtvedt ringte meg og lurte på om jeg visste om noen som kunne være interessert i å lede en podkast, fordi de skulle starte. «Kan ikke dere to bare gjøre det selv», svarte jeg, «for dere er jo flinke nok», men han sa de hadde lyst til å ha meg med.

– Jeg følte at jeg egentlig ikke hadde tid, men så tenkte jeg meg litt om, og så ringte han opp igjen og presiserte at jeg var førstevalget, og jeg synes jo at de to er veldig hyggelige gutter og jeg har ikke jobbet med fotball på en stund, så jeg sa ja da jeg fikk det til å gå opp med timeplanen.

 – Så du tenkte deg litt om, altså?

– Ja, fordi jeg i utgangspunktet hadde lagt fotballen litt bak meg, sånn jobbmessig. Men så slo det meg at jeg da ville få en fin grunn til å bli involvert i United igjen. Det er jo fortsatt viktig for meg, så forespørselen vekket et eller annet i meg.

– En drømmesignering

Henriksen er de siste årene profilert først og fremst gjennom Spårtsklubben på VGTV og har etter hvert fått et ansikt mange i Norge kjenner igjen. 

Men i og rundt Supporterklubben har den blide og joviale østfoldingen vært kjent lenge, stadig i nærheten av der Manchester United spiller sine kamper. Så langt han sett laget live 200 ganger, pluss-minus, forteller han i intervjuet som gjennomføres et par timer før Manchester United møter rivalen Leeds på Ullevaal. Som han avbrøt deler av ferien for å komme hjem til.

Han ble i en alder av 19 år den første rendyrkede redaktøren for united.no, tilbake i 2009, og har siden den gang dekket Premier League for TV 2 og vært sportsjournalist i VG. Før han dreide karrieren inn mot TV-formatet.

Men nå er han altså tilbake i supporterklubbsammenheng, hvor han hver mandag tar turen til lydstudioet sentralt i Oslo, prater seg gjennom aktuelle temaer og forsvinner ut igjen.

En oppgave mange mener han løser perfekt. Ikke minst de to han jobber tettest med.

– Jon Martin er en drømmesignering for oss. Han blander det faglige med det lettbeinte og har et glimt i øyet. Det er en fryd å være en del av dette, og fint å lære av og kunne utvikle seg, sier Fredrik N. Filtvedt, som heller ikke er noen nykommer i mediesammenheng etter flere år i både Supporterklubben, VG og Dagbladet.

Ambisiøs målsetting

De har selvfølgelig vært inn­om Manchester Uniteds 3. plass i ligaen, påfølgende Champions League-plass, samt de nye spillerne Mason Mount, André Onana og Rasmus Højlund. Men også eiersituasjonen, Mason Greenwood og behandlingen av David de Gea er bare noe av det som har blitt heftig diskutert og analysert. Og noen spesialutgaver har vi også fått, som de to kontrastfylte sesongene i 2012/13 (avslutningen til Sir Alex) og 2013/14 (David Moyes). For ikke å snakke om United-relaterte historier de har opplevd selv.

– Bruker du mye tid på forberedelser?

– Det er gutta som står for det tekniske, og forberedelsene ligger i at vi ser kamper og følger med United i det daglige. I form av manus og sånne ting, er jeg ikke forberedt i det hele tatt, men vi er jo halv-enige om temaene på forhånd. Nøkkelen til en god podkast i denne sjangeren, er at det ikke er skrevet ferdig noe sted, men at vi lar det bli som det blir.

– Hvordan håper du vi lyttere opplever Uno?

– Vi kan jo ikke erobre verden, for vi snakker jo norsk, men det skal være en podkast som ikke står noe tilbake for andre som lager United-innhold på lyd. Fredrik og Eivind er veldig tett på, de jobber med dette hver dag, så de har kilder, og vi sitter inne med mange gode historier siden vi har jobbet med United over tid, alle tre.

Så 55 av 56 kamper live

I 2009/2010-sesongen, da han bodde i Manchester, var han på 55 av Uniteds totalt 56 kamper. Etter et redaksjonsmøte i Oslo ble han sittende askefast uten å komme seg på Manchester-derbyet på Etihad. Men tilbake til spørsmålet om hva Uno skal være, er det også viktig at de er ute når noe skjer, alltid dagen etter kamp.

– I tillegg skal lytterne gjerne bli litt klokere om hvorfor ting skjer i eller rundt klubben, noe jeg synes vi får til. I all ydmykhet.

– Og din egen rolle i dette?

– Jeg skal trekke de to tørrpinnene litt i gang. De er jo litt forknytte noen ganger, Fredrik og Eivind, så vi jobber med å løse dem opp. Og det synes jeg vi er i ferd med å få til.

På spørsmålet om hvordan det er å være tilbake i supporterklubbsammenheng, føler han han først og fremst at han har blitt gammel, fra da han som 16-åring begynte å skrive frivillig.

– Siden den gang har det blitt en mye mer profesjonell og større organisasjon. Supporterklubben har tatt store steg digitalt og har hengt veldig med i utviklingen. Og det er gøy å se at nye mennesker har kommet til, samtidig som mange av dem jeg jobbet med for mange år siden, fortsatt er der. Så det er en fin miks av kontinuitet og nye folk. Uten Supporterklubben hadde jeg ikke jobbet med det jeg jobber med i dag, på sett og vis. Så jeg har mye å takke dem for, og derfor synes jeg det er hyggelig å ta i et tak igjen.

Reiser ofte, men med få

Ikke bare har han en forkjærlighet for å se United live, det er bortekampene i Europa som ligger United-hjertet nærmest. Noe som kan bli dyrt, for en bortekamp i eksempelvis Ukraina (før krigen) med tre mellomlandinger, koster.

– Men det har jo vært helt nydelige opplevelser, da. Jeg hadde gjort det samme igjen hver eneste gang om jeg kunne. Jeg har blitt kjent med utrolig mange kule mennesker, både norske og engelske.

Han har oftest reist sammen med en gjeng på tre-fire nordmenn som han har vært på de dårligste hotellene og de kjipeste bortekampene med.

– Men du bygger jo karakter ved å stå å fryse i Odessa og se United spille en heller kjedelig kamp. På de turene reiser du ikke først og fremst på grunn av kampen, men like mye for opplevelsen. Du drar til steder du ellers ikke ville sett, spiser mat og drikker øl du ellers ikke ville fått tak i. Det er en tråd jeg skal ta opp igjen etter hvert.

– Har du mange venner og bekjente i Manchester?

– Jeg har jo det, jeg har bodd der selv, så det har vært en utrolig stor del av meg. Jeg får ikke vært så mye over som jeg var før, men podkasten gir meg muligheten til å ha en liten fot innenfor igjen.

– Hvordan ble du United-supporter?

– Den klassiske med en far som holder med United. Han var tidlig ute med å reise til Manchester, på 1970-tallet, med charterfly til London, og de var der derfor én uke av gangen. Det var han og en kompis og de beskrev Manchester som et høl, rett og slett, fordi det var bare forurensning og dritt. Det er mye der som har tatt store steg siden den gang.

Maskingevær og super-trøkk

– Har du noe du definerer som største United-opp­levelse?

– Oi, sier han og tenker seg godt om.

– Det er vel Moskva, da vi slo Chelsea i Champions League-finalen i 2008.

– Det var et sykt døgn, for jeg var med på turen til Supporterklubben. Jeg husker vi landet i Moskva tidlig på dagen med et charterfly. UEFA hadde vedtatt noen regler om alkoholnekt, så du fikk ikke tak i noe å drikke på. 

– Til slutt så vi det sto en fyr med maskingevær utenfor et sted, en vakt, som vi gikk bort til. Det viste seg at inne i det lokalet ble servert alkohol ulovlig og det var fullt av United-supportere der, og super-trøkk. Så vi gikk inn og dro senere på Luzhniki stadion, der det ble både ekstraomganger og straffekonk. Med et par timers tidsforskjell var det natta da kampen var over, og vi reiste direkte til flyplassen. 

– Plutselig følte jeg at jeg sto på Oslo S igjen og lurte på hva som egentlig hadde truffet meg. Det var et absurd døgn.

Av andre store opplevelser nevner han Michael Owens 4-3-mål på overtid mot City og flere seirer på Anfield.

– Og bunnpunkt?

– David Moyes-kampen borte mot Olympiakos, i Athen. Det var ordentlig trist å dra til Hellas og se United så dårlig, og bli så rundspilt. Da skjønte man at den troppen ikke lenger spiller for manageren sin. Absolutt alt ved den opplevelsen var mørkt.

Sær supporter

Faktisk setter Jon Martin såpass pris på å reise at han takket nei til konfirmasjonsgaver og selskap hjemme i Sarpsborg. Han reiste heller på Old Trafford for å overvære Manchester United-Birmingham i 2005, dagen før datoen for flyulykken 47 år i forveien. 

United-Supporteren skrev en egen artikkel den gangen om 14-årige Jon Martin og formulerte blant annet at Roy Keane satte i gang selskapet med å klirre i glasset med kampens første scoring.

– Var dét din første tur?

– Nei, den første turen hadde jeg på vårparten i The Treble-sesongen, hjemme mot Everton.

Han bruker ikke så mye tid på United med mange, han ser på Manchester United som noe han har med noen – noen veldig gode venner han alltid henger med når han reiser. US-redaktør Lars Morten Olsen er én av dem.

– Men jeg har ikke noe behov for å markere at jeg heier på United, jeg går aldri med drakt eller har ikke noen supportereffekter her hjemme, sier han og ser seg rundt i stua i boligen hjemme i Oslo.

– Jeg har nok blitt en sånn typisk supporter som ser United på bortekamper, for de er litt sånn. Jeg flyttet til England som ung, og fikk det inn den gangen.

– Samtidig merker jeg at det stadig gir meg mindre og se United hjemme mot eksempelvis Southampton. Så jeg er nok en litt sær supporter, det har jeg alltid vært, men det trives jeg godt med.

Favorittspiller – tross alt

– Har du bestemt deg for når nok er nok for din del? Det skjer jo noe rundt klubben nå som kan bli et vendepunkt for mange.

– Det skal mye til for at jeg skrur av bryteren. 

– Men det er ikke noen tvil om at fotballen blir mer usjarmerende for hver sesong. Og så er det en gang sånn at om Qatar kommer inn på eiersiden i United, så er regelverket som det er. Du ser det i Newcastle, du har sett det i Chelsea, og du ser det i City. Det er ingenting som stopper noen fra å gå inn og gjøre det sånn. Men i en ideell verden skulle jeg helst sett at ingen bare kunne gå inn og kjøpe en fotballklubb på den måten.

– Men det som er litt fint, er at det aldri har vært en styreformann eller en eier i United som har vært populær. Så jeg tror ikke at en Qatar-relatert eier kan kjøpe Manchester United og bli en helt på Old Trafford, slik Abramovich ble det i Chelsea.

 – Er du opptatt av historien og er det i så fall en spesiell del som fascinerer deg?

– Ja, og det jeg synes er gøy med historien til United, er at mange har en oppfatning av at det er en klubb som ikke sparker managere. Men hvis du ser på historien, har United alltid sparket managere. 

– David Moyes kloret seg fast til det da han fikk seksårskontrakt den gangen. Og at det er en klubb som gir managere tid, men det er bare Busby og Ferguson, to utopiske karakterer, som har fått tid i Manchester United. Alle andre har fått fyken.

– United har ellers en unik historie til fotballklubb å være, hvordan den startet, med Newton Heath og jern­banearbeiderne, som er dypt fascinerende. Så har du flyulykken, selvfølgelig.

– Det er en klubb som har rykket ned og som har vært mange runder gjennom tørketrommelen, men akkurat nå er vi inne i en skuldertrekkperiode, i hvert fall fram til vi vet hvem som blir klubbens eiere.

– En slags post-Ferguson blues, med perioder hvor jeg ser kamper fordi jeg føler at jeg må, litt sånn av gammel vane. Som under Ralf Rangnick. Men det skal sies at det ser bedre ut nå, med Ten Hag, enn noen annen gang etter at Ferguson ga seg.

 – Har du noen favorittspiller?

– Er det fortsatt lov å si Giggs? Jeg er venstrebeint selv og sto og sparka ute i hagen. Sparka, sparka, sparka og sparka, faktisk, men hadde aldri hurtigheten eller kroppen, bare så det er sagt. Men det var Giggs for min del.

– Jeg var også så heldig at da jeg bodde i Manchester, fikk jeg møte han en del ganger da han var president i Supporterklubben, med egen spalte i United-Supporteren. Jeg møtte ham blant annet da jeg skrev den spalten for ham. 

– Det sies at en ikke skal møte heltene sine live, men all den tid jeg fordømmer det han har blitt anklaget for å ha gjort utenfor banen, har han vært strålende mot meg. Og utrolig hyggelig. Så det er Ryan Giggs, med Paul Scholes hakk i hæl for min del. (Etter at intervjuet med Jon Martin ble gjennomført, kom meldingen om at det ikke blir noen videre straffeforfølgelse rundt voldsanklager mot Ryan Giggs, og at han dermed er frikjent, red.anm.)

Trives best med TV-produksjon

– Får du noen reaksjoner på at du heier på United, en typisk mainstreamklubb for mange som følger ­engelsk fotball?

– Nei, nå har det gått så dårlig såpass lenge at jeg nesten heller vil si at vi får medynk. Men det er klart, da jeg jobbet med Premier League for TV 2 kunne jeg kjenne litt på det vredet der, for alle visste hvem jeg holdt med.

– Men det har aldri plaget meg, og sånne hatmailer og sånt tar jeg med stor ro.

– Får dere mange tilbakemeldinger fra lytterne på podkasten?

– Ja, over alt, noe jeg synes har vært kjempehyggelig. Folk virker fornøyde, og de er engasjerte og stiller spørsmål som vi bruker som godt innhold hos oss. Vi er fornøyde med lyttertallene allerede, men vi er ikke ferdige med å vokse. Nesten alle i Norge har nå en smarttelefon, så vi kan ikke være fornøyde før alle medlemmene i Supporterklubben hører på.

 – Er det snakk om én sesong til for din del, eller blir du med en stund?

– Utgangspunktet mitt er å være med så lenge jeg får lov. Jeg synes det er veldig gøy å kunne jobbe litt med hobbyen igjen, og det passer timeplanen min sånn som det er nå.

– Man kan jo få inntrykk av at du jobber mer enn hundre prosent?

– Forskjellen på meg og andre er at jobben min er synlig, så det virker nok sikkert som om jeg jobber mer enn jeg gjør. Jeg har full jobb, liksom, men kan ofte både hente tidlig og levere sent i barnehagen.

Henriksen sa opp ansettelsesforholdet med VGTV i fjor, til fordel for å bli leid inn som selvstendig, nettopp for i større grad å styre egen hverdag med tanke på både fritid og eventmarkedet.

Det er i TV- og underholdningsbransjen han kjenner kallet. Uten at det må være foran kamera.

– Det virker kanskje sånn, men jeg er egentlig ikke oppmerksomhetssøkende. Så lenge jeg synes det er gøy, ønsker jeg å jobbe med noe på TV, men like gjerne bak kameraet.

Denne høsten er han å se på Forræder på TV 2, tirsdag er det live-podkast på Eldorado Kino i Oslo og i november lages det podkast for de reisende i Manchester i forbindelse med hjemmekampen mot Luton.

Men ikke forvent å se programlederen på pub mens det er kamp.

– Enten må jeg se kampene på stadion eller hjemme. Jeg må rett og slett være i fred når jeg ser Manchester United spille, sier Jon Martin Henriksen.

Her kan du høre episoden etter 2-1-seieren mot Brentford: