– Liam ba om å få slippe Beograd-reisen

Vi har tidligere fortalt historien om Geoff Bent i United-Supporteren.

Bent, som spilte i Roger Byrnes posisjon, ble kastet inn i troppen for Ron Cope fordi Byrne fikk en smell i den siste kampen før reisen til Beograd.

Byrne spilte likevel mot Røde Stjerne, og Bents død i flyulykken 1958 ble om mulig enda mer meningsløs. Cope har fortalt til US at han livet ut levde med skyldfølelse.

– Liam led av flyskrekk

Beretningen om at Liam Whelan kanskje også burde blitt spart for den skjebnesvangre reisen som for alltid forandret Manchester Uniteds historie, er ikke så kjent.

Storebror Christy Whelan (som ikke ønsker å bli avbildet) minnes hvordan Uniteds irske storscorer hadde gode grunner til å spørre om å få slippe den lange reisen til andre siden av jernteppet.

I en tid der lagene ikke hadde reserver, hadde ikke Whelan spilt et minutt siden det overraskende 0-1-tapet for Chelsea på Old Trafford 14. desember.

Whelan, som hadde scoret 33 mål sesongen før i liga og cup, hadde mistet plassen til sin nære venn Bobby Charlton.

Ja, Busby hadde før bortemøtet med Røde Stjerne mønstret ti lagoppstillinger på rad uten Whelan på laget, men manageren hadde sterke argumenter for å beholde 20-åringen Charlton i startelleveren.

Charlton hadde begynt å vise klare indikasjoner på at det var en unik storspiller på gang. På de ti nevnte kampene som Whelan ikke spilte, hadde Charlton scoret ti mål (og han skulle score to mål til i 3-3-kampen i Beograd). Det var årsaken til at Liam Whelan banket på døren til managerkontoret, og pent spurte om han i stedet kunne få reise hjem til Dublin for et par dager.

– Liam følte seg ikke bra. Han var blitt kraftig forkjølet. I tillegg tror jeg at han hadde planer om å gjøre noen forberedelser til sitt eget bryllup. Liam var forlovet med Ruby og bryllupet skulle stå til sommeren. Det gjorde ikke saken noe bedre at Liam led av flyskrekk. Når han var på hjemmebesøk hos oss i Dublin, tok han for eksempel alltid ferge, forteller Christy Whelan til united.no.

– Redd for signaleffekten

Old Traffords mektige manager skal ha forstått spillerens argumenter og vurderte også å gi etter for Whelans ønsker, men landet til slutt på at iren skulle bli med i 17-mannstroppen til Beograd.

– Bobby eller en av de andre spissene kunne jo bli skadet, men den egentlige grunnen til at Matt Busby sa nei var at det ikke ville se pent ut. Siden Liam hadde mistet plassen til Bobby, ville alle tro at Liam var sur eller fornærmet dersom han dro hjem til Dublin og derfor sa Matt nei. Men Liam var ikke sånn, han var ikke den typen i det hele tatt, understreker broren Christy.

– Han aksepterte og respekterte selvsagt sjefens beslutning. Han ble med til Beograd, men spilte, som alle nå vet, ikke kampen. Så … så var alt slutt. Herrens veier er uransakelige, sier Christy Whelan stille.

Storebroren sier til united.no at han skulle likt å vite Liams siste tanker før det smalt.

– Han likte jo aldri å fly. Han må ha følt skrekk, men jeg tror han søkte trøst hos Gud. Det er siden blitt kjent at han like før krasjet skal ha sagt «Hvis dette er slutten, er jeg klar», og jeg synes det forteller en del.

Storebroren har et klart minne om hvordan de fikk vite om den grusomme nyheten sent på ettermiddagen 6. februar 1958.

– Jeg husker det som om det var i går, begynner Christy Whelan med rusten røst, og fortsetter:

– Vi hadde fyr på peisen og jeg satt der og varmet føttene mine. Moren min og mine to søstre Bridie og Alice var på kjøkkenet og strøk tøy. Jeg hørte at det smalt i porten og jeg kikket ut og så at det var Charlie Jackson. Charlie var en god venn av familien og hadde trent Liam da han spilte for Home Farm. Han trodde vi hadde hørt nyheten om krasjet, men vi visste ingenting. Vi så imidlertid på fjeset hans at noe var galt. «Hva er det som er galt, Charlie? Guttene er hjemme i Manchester nå», sa moren min og pekte på uret på veggen. Stakkars mamma tenkte instinktivt på Liam, hun var alltid bekymret når han var på reise, men Charlie svarte: «Jeg er redd de ikke er det. Dessverre kommer jeg med grusomme nyheter … flyet med Manchester United har krasjet.»

Hverken Charlie Jackson eller Whelan-familien visste imidlertid der og da hvem som hadde overlevd og hvem som hadde mistet livet. Jackson hadde fått i oppdrag av Uniteds fungerende manager Jimmy Murphy om å bli hos Whelan-familien til navnene var bekreftet.

«Christy, jeg har dessverre dårlige nyheter»

– Vi fikk samlet hele familien. Venner og bekjente kom også. Huset var fullt av folk. Vi satt og lyttet til nyhetsbulletengene. Vi hørte at Geoff Bent var død. Så ble Tommy Taylor bekreftet død, deretter Eddie Colman, men ingenting om Liam.

Familien Whelan hadde ikke telefon, men gjennom en nabo som hadde telefon fikk storebror Christy beskjed om at Jimmy Murphy var på tråden.

– «Christy, jeg har dessverre dårlige nyheter. Liam klarte det ikke. Fra det som er igjen av Manchester United, sender jeg vår dypeste medfølelse», sa Jimmy til meg.

Noe av det storebror Whelan husker best er morens litt irrasjonelle reaksjon på nyheten.

Ifølge Christy Whelan møtte hun opplysningen om at sønnen Liam var død med ren og skjær vantro.

– Hun nektet å tro det. Hun insisterte på å lytte til flere nyheter i fall Jimmy hadde tatt feil. Hun sa til meg: «Christy, hvis Liam virkelig hadde vært død så hadde politiet vært på døren med offisielt dødsbudskap.» Det drøyde ikke lenge før politiet banket på døren og bekreftet det vi alle visste. Dødsbudskapet traff mamma hardt. Virkelig hardt …

Det ble ikke noe bryllup i Dublin den sommeren med Liam Whelan og hans Ruby. I stedet kom Liam hjem i en kiste. Det skjedde allerede 10. februar, fire dager etter flyulykken i München.

Tusener på tusener av mennesker sto i ærbødig respekt den kalde februardagen da begravelseskortesjen med Liam Whelan sakte beveget seg fra Dublin flyplass og inn mot Christ the King katolske kirke i Cabra, nær sentrale Dublin.

Det er blitt sagt at bare Michael Collins, irsk leder som ble skutt og drept i 1922, trakk flere mennesker til begravelsen enn Liam Whelan. Og til Collins’ kom det 500 000 …

– Oppmøtet var rett og slett utrolig! Jeg overdriver ikke, men den kvelden da kisten kom, sto det folk langs hele ruten fra flyplassen til Cabra der det ble holdt minneseremoni drøyt ti kilometer unna. Det samme neste morgen da han ble fraktet til Glasnevin Cemetery, der han er gravlagt, beretter storebroren.

Han legger ikke skjul på at han er stolt over broren som gikk bort bare 22 år gammel.

Det gjelder både fotballspilleren og mennesket Liam Whelan.

– Som person vil jeg beskrive ham som en ekte gentleman. Han var snill, mild og alltid vennlig. Han var ydmyk og så jordnær som det går an å bli. Han var like hyggelig mot alle. Når han var hjemme på helgevisitt eller ferie, så spilte han alltid fotball med ungene i gaten. Det var aldri nei i hans munn når de spurte. Det spilte ingen rolle om han var ligamester for Manchester United. Han var aldri høy på seg selv. Hvis han kunne glede ungene i nabostrøket ved å spille fotball med dem, gjorde han det. Det var fattige tider så ungene hadde forresten ingen fotball, men Liam kjøpte en ball som han og ungene kunne spille med.

Storebroren husker spesielt én episode før en landskamp for Irland.

– Liam spilte fotball med noen små gutter oppe i gaten. Moren vår så på klokken og ba meg gå ut og si til Liam at han måtte skynde seg, det nærmet seg avspark, humrer storebroren.

– Liam var så oppslukt med å spille fotball med ungene i ­gaten at han nesten glemte landskampen. Det gir deg en forestilling om hva slags person han var. Han var alltid snill, og spesielt mot barn. Han hadde blitt en fantastisk pappa, det er jeg sikker på, sier Christy Whelan ettertenksomt.

Uniteds irske spiller var ifølge broren sterkt knyttet til familien og hele Cabra-området av Dublin.

– Han kom hjem så ofte det lot seg gjøre. Når han for eksempel spilte borte mot Everton eller Liverpool, så tok han ferge etter kampen så han fikk lørdagskvelden hjemme. Jeg husker at vi sto på kaia og ventet på ham, og han møtte oss alltid med et stort smil. Jeg vil på ingen måte si at han mistrivdes i Manchester, men han var bare veldig hjemmekjær.

Søndag var Gudstjenesten obligatorisk for Liam Whelan.

– Han gikk alltid i Gudstjenesten søndag morgen. Når han var på hjemmebesøk vanket det middag hos mor etter Gudstjenesten, men middagen ble som regel forsinket fordi alle ville veksle noen ord med ham. Liam var for snill og for høflig til å si nei til en prat eller bare forklare at han måtte skynde seg hjem.

Som 13-åring begynte Liam Whelan å spille for Home Farm, den største klubben i distriktet. Storebror Christy spilte også på brukbart nivå og var ikke i tvil om at Liam ville nå langt.

– I alle år på Home Farm spilte han for kullet som var ett år eldre enn ham selv. Jeg var faktisk overrasket over at ingen lag oppdaget han tidligere.

Det gjorde imidlertid Billy Behan, Manchester Uniteds legendariske talentspeider i Irland. Mannen som tidligere hadde skaffet United Johnny Carey og som senere oppdaget Paul McGrath og Kevin Moran, for å nevne tre av mange.

– Det var vanlig med prøvespill, men Billy sa: «Ikke noe prøvespill. Vi gir Liam kontrakt umiddelbart.» Liam var 18 år da han dro over. Jeg tror egentlig ikke at Liam forstod hvor god han var. I 1956/57 scoret han 33 mål i liga og cup, det er en enorm prestasjon. Husk, han vant to ligagull, fikk landskamper og ble kåret til banens beste i FA-cupfinalen 1957. Jeg var på Wembley og så finalen. Liam ordnet billetter til hele familien. En stor og stolt dag for oss alle, selv om det ble ufortjent tap.

Christy Whelan viser til Manchester United-legenden Sir Bobby Charlton. Han mener det gir en liten indikasjon på hvor god broren hans var.

– Bobby Charlton skriver i sin biografi at han ønsket å bli verdens beste spiller, men så lenge han hadde Liam foran seg i køen så forstod han ikke hvordan han skulle klare det målet. Det sier i grunnen alt, mener Christy Whelan.

– Vi bannet aldri foran Billy

Tidligere United-spiller og manager Wilf McGuinness beskriver sin tidligere lagkamerat Liam «Billy» Whelan som en helgen, og forteller at de andre spillerne oppførte seg med respekt når de var sammen med den meget religiøse iren.

– Den beste måten å beskrive Billy på er rett og slett «en helgen». Det er ikke mange mennesker jeg vil kalle det, men Billy fortjener den betegnelsen, forteller McGuinness, og forklarer navnet han gir sin tidligere lagkompis slik:

– For oss var han alltid Billy. I Irland var han selvsagt Liam, men Billy er det engelske navnet på William og vi engelske kalte ham alltid Billy.

McGuinness var ikke med på den skjebnesvangre turen til Jugoslavia med retur via München, men spilte mange kamper sammen med sin to år eldre lagkompis. De to kjente hverandre godt og McGuinness har ingen betenkeligheter med å kalle Whelan enn god venn.

– Billy var hel ved. En tvers gjennom ærlig og redelig kar som alltid gjorde ting riktig. Han var katolikk og meget kristen, men han gjorde ikke noe stort vesen av sitt kristne synspunkt. Han skjøv på ingen måte sin tro og sin religiøse overbevisning over på andre. Han både respekterte og tolererte andre meninger og verdier, beretter 82-åringen videre.

United.no treffer Wilf McGuinness hjemme hos ham selv i Sale, rett syd for Manchester.

Her har han bodd helt siden han spilte i United. Det var da både han og Busby Babes var unge, kjekke menn og helter når de gikk på byen.

– Selv om Billy var kristen, hadde han ingen problemer med å være med oss andre spillere. Når Billy ble med oss på byen så oppførte han seg alltid ordentlig. Han var ikke typen som prøvde å sjekke opp jenter. Vi bannet aldri foran Billy. Hvis vi var litt uheldige med ordbruken, for eksempel i en diskusjon, mens han hørte på, sa vi alltid unnskyld til Billy. Vi gjorde aldri narr av ham fordi han aldri bannet, som de fleste av oss andre. Billy var bare en god person, minnes McGuinness.

På spørsmål om McGuinness kan trekke fram én kamp han spilte sammen med Whelan, velger McGuinness 2-2-bortekampen mot Sunderland på tampen av 1955/56-sesongen da ligagullet hadde blitt sikret syv dager tidligere.

– Det var en herlig kamp uten press siden vi allerede var mestere. Jeg husker at Billy og jeg gjorde hvert vårt mål, sier McGuinness med et smil om munnen, og fortsetter:

– På banen var Billy glimrende. Han hadde et fantastisk blikk for spillet. Han så muligheter som ingen andre gjorde. Han var god til å passere motstandere, og hans høyrefot var klinisk. Han kunne drible, og ikke minst gjøre mål! Den gutten hadde nese for mål. Han hadde en imponerende evne til å være på rett sted til rett tid.

Da tragedien skjedde reiste 20-årige McGuinness i alle begravelsene til sine venner og kamerater, og menneskehavet som hadde møtt opp i Dublin for å vise sin respekt for Whelan gjorde et sterkt inntrykk på den unge mannen fra Manchester.

– Jeg husker begravelsen hans godt. Det var enormt oppmøte for å hedre Billy. Unge og gamle, ja alle møtte opp. Hvis du ikke var syk eller forhindret av en annen grunn, møtte du i begravelsen til Billy. Sånn tror jeg det var i Dublin og omegn den dagen.