«Kampen bak kulissene kan definere styrkeforholdet mellom klubbene de neste ti årene»

Den ene manageren er, etter eget ønske, på vei ut og vil gjøre alt for å gi seg på topp.

Den andre har hastverk med å få orden på resultatene. Om ikke risikerer han, ufrivillig, å måtte slå følge med kollegaen.

Men selv om verdens øyne vil være rettet mot det som skjer på Old Traffords innbydende gressmatte søndag ettermiddag, er det som nå skjer i styrerommene til de to klubbene av langt større betydning.

I alle fall i et langsiktig perspektiv. 

Kampen bak kulissene

Lykke til med å forklare det til de knappe 75 000 tilskuerne som vil være til stede på Old Trafford når Jürgen Klopps og Erik ten Hags respektive mannskap barker sammen i kvartfinalen i FA-cupen. 

Det er nemlig ikke mange grupperinger av mennesker som lever mer i øyeblikket enn fotballsupportere. Forrige, og eneste, gang Liverpool slo United i FA-cupen på Old Trafford, i januar 1921, var det knappe syv uker før Warren G. Harding ble tatt i ed som USAs 29. president. At det er over 103 år siden er det få om noen som vil bry seg på på Old Trafford på søndag. 

Alt handler om avansement til semifinalen på Wembley og retten til å sole seg i glansen av sin egen fortreffelighet og favorittklubbens prestasjoner. 

FA-cupens status har utvilsomt blitt satt på en prøve de siste tiårene. Ikke har den det økonomiske insentivet som Champions League kan skilte med, ei heller den kommersielle tiltrekningskraften til Premier League. 

Verdens eldste nasjonale cupturnering har imidlertid en romantikk ved seg som er umulig å ignorere, særlig når gigantene barker sammen. 

Og det gjør de nå. 

Rivaliseringen mellom United og Liverpool har lenge vært indrefileten i engelsk fotball. Det vil den også forbli i overskuelig fremtid. Klubbenes historie, merittene, managerne, spillerne og ikke minst supporterne sørger for det. 

Med unntak av et relativt begrenset antall tilfeller der de to gigantene i engelsk fotball har jaktet de samme spillerne, har den intense rivaliseringen først og fremst blitt utspilt på gressmatten eller i forbindelse med kampene. 

Men knapt noen gang tidligere, og i alle fall ikke i moderne tid, har Manchester United og Liverpool samtidig stått overfor så betydelige veivalg som det tilfellet er nå. Kampen som foregår bak kulissene handler ikke først og fremst om en plass i FA-cupens semifinale eller supporternes midlertidige selvproklamerte rett til å hovere etter søndagens batalje. 

Valgene som nå tas i de to klubbenes respektive styrerom kan være med å definere styrkeforholdet mellom United og Liverpool de neste ti årene.

Sir Jim Ratcliffes oppkjøp i Manchester United sørger for at klubben står midt oppe i den største strukturelle endringen i nyere tid. Det er allerede klart at Manchester United får en ny administrativ sjef i Omar Berrada. Forhandlingene med Newcastle om å få kjøpt sportsdirektør Dan Ashworth fri fra kontrakten med Newcastle fortsetter. Både Southamptons sportsdirektør Jason Wilcox og kollegaen hans i Crystal Palace, Dougie Freedmann, kobles til nye jobber i United. 

Sjelden har administrative nyheter i Manchester United vært mer interessante enn det vi er vitne til denne vinteren og våren. 

Samtidig har Erik ten Hag sitt fulle hyre med å redde stumpene av en skuffende sesong. 

Den nye lederkabalen tar form

Presset på nederlenderen er utvilsomt formidabelt, men det har vært knapt noen seriøse rapporter som har lekket ut fra Carrington som tyder på at Ten Hag vil få sparken i nær fremtid. 

Forklaringen er trolig ganske enkel. 

Ratcliffe og INEOS tar med seg filosofien fra forretningsverdenen som har tjent dem så vel. 

De bygger en ny organisasjon fra toppen. 

Det viktigste er ikke å bytte en manager nå for å oppnå langsiktig suksess. Det som i stedet har det umiddelbare fokuset er å få inn kompetansen i form av nye ledere og nøkkelpersoner. Når disse er på plass, kan disse lederne ta den grundige evalueringen av om Ten Hag er rett mann for United eller ei. 

Trives best utenfor rampelyset

Liverpools eiere, Fenway Sports Group (FSG) med John W. Henry i spissen, hadde visst om Jürgen Klopps planer en liten stund allerede. Nå var det tid for å informere resten av verden. 

Nyheten om at Jürgen Klopp ville gi seg som Liverpool-manager etter sesongen, kom som en stor overraskelse. 

Det samme kan ikke sies om medias reaksjon. 

Akkurat som forventet begynte spekulasjonene umiddelbart om hvem som skulle erstatte tyskeren. For FSG var imidlertid ikke det viktigste å få en avklaring på hvem som skulle erstatte Klopp. 

Det viktigste var å få på plass mannen som skulle ta avgjørelsen. 

Michael Edwards kom første gang til Liverpool i 2011 og var klubbens sportsdirektør fra 2016 til 2022. Edwards spilte en sentral rolle i kjøpene av Virgil van Dijk, Roberto Firmino, Sadio Mane og Alisson, men var også kjent for å oppnå gode priser for spillerne som ble solgt. 

Metodisk, analyserende og med en forkjærlighet for teknologiske nyvinninger, sørget Edwards for at Liverpool økte treffprosenten på overgangsmarkedet betydelig. 

Akkurat slik stillingsinstruksen til en sportsdirektør tilsier. 

Jürgen Klopp skal etter sigende ha hatt den daværende Leverkusen-spilleren Julian Brandt på ønskelisten. Edwards skal ha overbevist Klopp om at det var bedre å gå for Mohamed Salah. 

Det sies at de beste fotballdommerne er de du knapt legger merke til. Det er fristende å si det samme om klubbledere. 

Verken Omar Berrada eller Dan Ashworth har hatt for vane å stikke nesen frem i tide og utide, men duoen er selvsagt klar over fokuset som vil komme på dem som personer i en klubb som Manchester United.

En som derimot fikk jobbe uten særlig fokus på egen person var Edwards. 

Det finnes knapt bilder av ham, og da Liverpool vant Champions League-finalen mot Tottenham i 2019, skal Edwards ha tatt bilder av de andre kollegene i støtteapparatet fremfor å posere med deg digre Champions League-bøtta selv. 

Edwards skal først ha takket nei til å returnere til Liverpool som sportsdirektør, men da han fikk tilbudet om en mer overordnet sportslig rolle i FSG, ble fristelsen for stor til å se nei. 

Liverpool vil trolig snart kunngjøre at Bournemouths tidligere tekniske direktør Richard Hughes vil bli ny sportsdirektør på Anfield. Det vil, klokelig nok, være enda en administrativ ansettelse før man fininnstiller siktet på hvem som bør fylle tomrommet etter Klopp på Liverpools managerbenk. 

Den tidligere United-sjefen Ed Woodward skal en gang ha forsøkt å friste Jürgen Klopp med å hevde at Manchester United var som et Disneyland for voksne. Det er fullt mulig at Woodward var tilfreds med den metaforen, men for Jürgen Klopp var det trolig det siste tyskeren ønsket å høre. 

I stedet  kunne Klopp i flere år jobbe med en målrettet sportsdirektør som holdt en særdeles lav profil og som det knapt fantes bilder av hos nyhetsbyråene.

Om  Edwards treffer like bra med den neste Liverpool-manageren gjenstår å se. Det skal i grunnen godt gjøres, men FSG har fått sin mann tilbake og de stoler på hans vurderinger. 

Det samme gjør Sir Jim Ratcliffe ved å overlate til Sir Dave Brailsford og INEOS sin sportssjef Jean-Claude Blanc å legge den nye lederkabalen til Uniteds sportslige apparat.

Hvordan den vil se ut er det trolig bare de innerste kretser i United som har en formening om nå. Etter knappe elleve år med langt på vei mislykkede forsøk på å erstatte Sir Alex Ferguson, en mann som på lang vei var Manchester United, er det befriende å innse at det er en erkjennelse av at det kanskje ikke var managerne i seg selv som var det største problemet i Manchester United det siste tiåret. 

Det var kompetansen til de som tok avgjørelsene. 

Og ikke minst strukturen. 

Eller rettere sagt, mangel på en sådan. 

Poeng, titler og pokaler blir ikke delt ut på styrerommene. Det er resultatene på banen som avgjør. Men for at resultatene skal bli gode, må strukturen være god. 

Det er lenge siden Manchester United og Liverpool stod foran så omfattende administrative utfordringer som det klubbene nå gjør. 

At de to gigantene i engelsk fotball gjør det samtidig, er ikke bare uvanlig. 

Det er helt unikt. 

Og gjør egentlig rivaliseringen mellom gigantene i engelsk fotball bare enda mer intrikat, fascinerende og spennende.