«Jeg nektet å tro at navnet var ekte, en kunne ikke hete George Best og være så god»

Forfatter og United-supporter (siden 1973) Thor Gotaas har skrevet en ny bok - «Fotballdilla – lukten av 1970-tallet».

Boka handler om å ha dilla på fotball som gutt i 1970-åra og er en hylles til det og den tiden. Til Tippekampen og alt det magiske den var.

I den handler det dermed også noe om United - om George Best, Bobby Charlton, Martin Buchan, cupfinalen i 1977, Uniteds turer til Norge, med Gotaas på tribunen og United-effekter som bestilles fra England. Det hele krydret med bilder fra klassiske fotballkort og avis- og magasinutklipp.

United.no har fått tillatelse til å gjengi fra litt av United-teksten.

Fra fotballdilla - lukten av 1970-tallet:

Jeg likte United. Særlig en av spillerne, George Best, som ble favoritten, selv om han rotet det til mye, festet og delvis ødslet bort talentet sitt på slutten av karrieren. 

Jeg nektet å tro at navnet var ekte, en kunne ikke hete George Best og være så god. Far sa at best betydde det samme på engelsk. Det gjorde det enda mer mystisk. 

Jeg visste lite om engelske etternavn, men hadde aldri hørt at noen andre het det. Jeg grublet mye og trodde han tok et kunstnernavn da han begynte å bli god til å spille fotball. Eller ble han god fordi han het Best? 

Jeg skjønner fortsatt ikke at noen kan bli født med det etternavnet, ha et slikt playboyaktig utseende og bli en så god fotballspiller. Det var for mye som stemte. Men i den tida jeg fikk interessen, skled han ut av United og preget ikke norske nyheter så mye. Likevel leste vi om mannen i aviser og fotballblader. 

I 1977 kom George Best, Bobby Charlton, Denis Law og Francis Lee til Jordal Amfi for en innekamp. 

Selvsagt dro vi dit – far, onkel Per og brødrene mine. Vi kikket som falker fra langt oppe på tribuna, prøvde å se best mulig og avkle de store gutta hemmelighetene deres; hva gjorde dem så gode? Hvordan var teknikken? 

For å vise storhet måtte de drible, i hvert fall George Best – alle ventet på dribleserier og lekre tekniske detaljer. På raske løp og uventede finter. 

Stjernene småløp ut i rampelyset som på sirkus og fikk et tonn med norsk jubel. Der var han, som jeg hadde lest om i avisa og blader, bare så vidt sett i glimt på fjernsyn. 

George Best, en verdensstjerne i hvit drakt. Flagrende, svart hår og slank i beina, rask og med et rykk som en tobeint gepard. 

Publikum gispet når han fikk ballen og klappet etter noen driblinger, enkelte helt vanlige, andre på typisk Best-måte hvor han ålte seg ut av en trengt situasjon og lirket med seg ballen. Snudde seg på et frimerke, som onkel Per sa. Åssen var det mulig? Og samtidig holde balansen og være i full kontroll, lure gode motspillere. Alt virket så lett. 

Han tryllet litt med ballen og viste glimt av teknikken sin, men det var ikke ordentlig fotball. Det var show. En forestilling foran et sultent publikum som likte alt, det holdt bare se de store gutta på nært hold. 

Foruten United handler det altså om både tippekampen, engelsk fotball mer generelt og de engelske fotballbladene som man etter hvert fikk tak i, men også oppveksten i Brummundal og trening og kamper med «Dala», som de omtalte klubben som. Kort sagt: Om det å ha fotballdilla (og være United-supporter) som ung på 70-tallet.

Boka kan bestilles her!
(Merk: Utsolgt nå, men kan forhåndsbestilles alleredes nå og nytt opplag kommer cirka 10. januar)