Det var desember, og José Mourinho var altså sent på dør.
Det ble - utrolig nok, i alle fall for de fleste nordmenn, Ole Gunnar Solskjær, klubblegenden, som alltid hadde drømt om å overta United, som skulle redde sesongen.
Plutselig var det Solskjær-mania både i Norge og utlandet, og starten gjorde ingenting for å endre det.
Annonse
22. desember tok nordmannen med seg sine menn til sin første kamp, borte mot Cardiff. Marcus Rashford scoret etter tre minutter, United scoret fem totalt, United vant de åtte første kampene, Paul Pogba så ut som den milliarden han cirka kostet, United leverte på alle sylindre og det tok to måneder og 11 kamper til United igjen tapte - hjemme mot Paris Saint-Germain i Champions League, 0-2.
Gutta freste bare videre, både i liga og FA-cup og da returkampen i Paris skulle spilles så fikk vi mirakelet i Paris. United vant 3-1 og slo ut den oljerike og hardtsatsende klubben, mot alle odds.
Det ble nærmest et folkekrav om at den midlertidige skulle bli den permanente, at eventyret skulle få fortsette - selv om et par tap fulgte.
28. mars 2019 ble kristiansunderen så bekreftet som Uniteds nye og permanente manager.
Skjermbilde. Ole Gunnar Solskjær. Permanent manager.
Dessverre er det ikke absolutt alle eventyr som ender lykkelig, og selv om det var en masse fantastiske øyeblikk med nordmannen ved roret så skulle dette etter hvert også skjære seg.
Med Solskjær som midlertid manager hadde eventyret vært av ypperste klasse, men med Solskjær som permanent manager vant United bare to av de ti siste kampene.
Barcelona var altfor sterke i Champions League-kvartfinalen, og med den elendige sesongavslutningen kollapset United også i topp fire-kampen i Premier League.
Så var det mange forklaringer på det, men nordmannen hadde i alle fall skapt ny tro og nytt håp før sitt første sommervindu.
Annonse
Solskjær begynte med å forsterke bakfra. Han fikk midtstopperen Mourinho aldri fikk og som også Pep Guardiola ønsket i Harry Maguire, og etter å ha startet med en oversikt over 804 høyrebacker (ja, Ed Woodward skrøt senere av det), så ble Aaron Wan-Bissaka hentet til høyrebacken. I tillegg kom hurtigtoget Daniel James.
I rekken av gode øyeblikk med Solskjær ved roret så ble også Chelsea smadret med hele 4-0 i ligaåpningen, men det ble raskt også tøffere.
Tap mot lag som Crystal Palace, West Ham og Bournemouth og for mange uavgjorte kamper førte til at det tidlig i desember, med United midt på Premier League-tabellen og etter et tap mot Astana i Europa League, ble spekulert i at nordmannen ville få sparken hvis det ble tap mot Tottenham og Manchester City i de to neste kampene.
Solskjærs første redningsaksjon ble imidlertid vellykket. Begge lag ble slått 2-1, og i januar fikk han på plass det som er og blir en av Uniteds viktigste spillere etter Ferguson-æraen, Bruno Fernandes.
Portugiseren tok United med storm, og leverte straffemål, viktige scoringer og nøkkelpasninger på løpende bånd. Et United-lag på etterskudd på mange fronter ble plutselig som et sultent dyr som får ferten av blod og bare vil ha mer.
Chelsea ble slått, City ble slått og etter at Bruno kom inn på tampen av januarvinduet tapte ikke United en eneste gang i resten av Premier League-sesongen.
All fotball ble selvsagt også stanset i mars denne sesongen, på grunn av Covid, men da det hele startet opp igjen i juni så fortsatte fremgangen.
United hadde ligget på 8. plass i ligaen da nyttårsrakettene ble skutt opp, men etter mål av Bruno Fernandes og Jesse Lingard borte mot Leicester i siste serierunde var 3. plassen og en retur til Champions League i boks.
Annonse
United var også favoritter til å vinne hele Europa League, der sluttspillet, grunnet Covid, var en slags miniturnering i Tyskland, men til tross for en tidlig 1-0-ledelse og en masse avslutninger så ble det tap i semifinalen mot Sevilla, etter at United skjøt med løskrutt og motstanderne var kliniske.
United hadde også tapt FA-cupsemifinalen mot Chelsea tidligere den sommeren, og disse tapene ble etter hvert brukt mot nordmannens United-periode. Han klarte aldri å få United over linja når det virkelig gjaldt.
Til tross for den skuffende avslutningen så hadde Bruno Fernandes' inntreden gitt håp. Nå måtte det bare bygges riktig videre.
Slik gikk det imidlertid ikke.
Akkurat som etter Mourinhos 2. plass et par sesonger tidligere så fikk ikke Solskjær de spillerne han ønsket seg før Champions League-comebacket. Donny van de Beek, Alex Telles, Edinson Cavani, Facundo Pellistri og Amad Diallo var ikke spillerne som skulle klare å ta United nok videre.
Etter bare sju poeng på seks kamper var det igjen krise i United-land.
Igjen så fant imidlertid Solskjærs United noe ekstraordinært når det var helt avgjørende.
Etter en fryktelig sesongstart så tapte United plutselig bare én gang i ligaen fra november til mai. I januar ledet United en liten periode også Premier League, før et tap for Sheffield United og for mange uavgjorte tok livet av tittelkampen.
Solskjærs United klokket imidlertid inn til en pen 2. plass i ligaen.
Så var det disse cupene da.
City hadde igjen stanset United i ligacupsemifinalen, men Roma ble smadret i Europa League-semifinalen takket være en 6-2-seier på Old Trafford.
Annonse
Nå var det «bare» spanske Villarreal som skilte United fra Solskjærs første trofé.
Igjen skulle det imidlertid vise seg at det bare ble nesten for United. Den gangen viktige Harry Maguire forsvant ut med skade like før finalen, og etter en jevn affære måtte det straffer til for å skille lagene.
Alle Uniteds 10 utespillere scoret på sine straffer, men det gjorde dessverre også alle Villarreals spillere. Til slutt var det keepernes tur, og da feilet David de Gea fra straffemerket. Solskjær og United hadde tapt.
Likevel, 6. plass var blitt til 3. plass og 2. plass i Premier League.
Det var radet opp med semifinaler i de fleste cupturneringer, og nå hadde laget fått prøve seg i en europacupfinale.
De fleste drømte nå om det neste steget - det som skulle ta United tilbake helt til topps.
