«Fansen bør rette skytset mot Glazers, ikke Arnold»

Av: Andy Mitten, oversatt av Bjarte Valen

Manchester United-ledelsen opptrådte vinglete før avgjørelsen om Mason Greenwoods fremtid i klubben ble tatt.

Det tok dessuten for lang tid å lande på konklusjonen som flertallet av fansen, basert på flere undersøkelser, ønsket: Mason Greenwood bør ikke spille for klubben igjen!

Det var en følelsesladet, splittende og trist sak der det ikke er noen vinner. 

Da nyheten om at United planla å hente Greenwood tilbake ble kjent var ikke reaksjonene til å ta feil av, og United lyttet, omsider, til fansen.

Før Uniteds endelige avgjørelse ble kjent, var min forståelse av situasjonen at Manchester United var forberedt på å hente Mason Greenwood tilbake i spillergruppen.

Journalistene som fulgte United i USA denne sommeren, inkludert meg selv, var av den oppfatningen at en avgjørelse, og påfølgende kunngjøring, om Greenwoods fremtid, ville skje før sesongen startet. Informasjonen vi fikk tydet på det, men likevel skjedde det ikke.

The Athletic presenterte så en sak om Manchester Uniteds videre planer med Mason Greenwood. United benektet mange av påstandene i artikkelen, forklarte først at det ikke var tatt en avgjørelse, og senere at klubben ikke gjorde en helomvending i beslutningen om å beholde Greenwood. 

Det er ikke mange som fester lit til den forklaringen. 

Legg til en dårlig start på sesongen, en salgsprosess som står i stampe ni måneder etter at klubben tilsynelatende ble lagt ut for salg samt nederlaget mot Spurs, og der har du oppskriften på en sommerstorm av sinne og frustrasjon.

Slik var det også for ett år siden. Et sviende 0-4-nederlag mot Brentford i London ble bensin på frustrasjonsbålet som allerede brant heftig etter 17 år med Glazer-familien som eiere. Glazer-familien fikk i sin tid, på meget kontroversielt vis, grønt lys til å gjennomføre sitt oppkjøp med betydelige lån og sørget dermed for at United gikk fra overskudd til å bli en klubb med enorm gjeld. 

Dette kontinuerlige sinnet har økt presset på klubbens ledelse denne uken og ikke minst administrerende direktør Richard Arnold. Nylig fikk han en klar oppfordring fra TV-kjendisen og United-supporteren Rachel Riley om at han burde trekke seg.

Hun er i sin fulle rett til å ha den meningen, og mange vil være enige med henne.

Jeg er ikke blant dem.

Jeg har vært redaktør av United We Stand siden 1989 og har intervjuet alle toppsjefene i United siden den gang. Alle har blitt sterkt kritisert av fansen, selv da United vant både The Double og The Treble.

Jeg kan ikke se at det vil endre seg i fremtiden. Bare det faktum at de stiller til intervju blir møtt med kritikk uansett om spørsmålene er tøffe og direkte. Disse intervjuene gir deler av fansen en anledning til å fyre løs mot klubblederne. Utover det, er det ingenting av det lederne på Old Trafford foretar seg som blidgjør fansen.

Å være sjef i United er en prestisjetung jobb men det er også en uriaspost.

Noen må ta upopulære avgjørelser. Fansen lar seg ikke begeistre av tidligere regnskapsførere eller bankfolk i dress. Det burde de heller ikke, men det betyr ikke at all kritikk er berettiget. 

Om Manchester United faktisk blir solgt til Sir Jim Ratcliffes INEOS eller Qatar-baserte Sjeik Jassim, vil fansen snart vende tilbake til sine gamle vaner.

Når det er sagt, listen er lagt så lavt under Glazer-eierskapet at den som følger etter bør kunne dra nytte av det.

Om vi en stakket stund ser bort fra de etiske betenkelighetene med budet fra Qatar, er det knapt noen som kan være så ille som Glazers, og når vi først er i gang med eierskapet:

Jeg har ikke hørt en eneste ting som tyder på at klubben vil bli solgt med det første. Ja, jeg vet at det er deprimerende!

Det er ingen automatikk i det, men likevel fullt mulig, at Richard Arnold mister jobben når, eller mer presist slik det nå ser ut om, Glazer-familien selger United.

Det er helt vanlig at nye klubbeiere kommer inn med sine egne nøkkelpersoner, eller halve jordkloden om man overtar Chelsea. Arnold kan også velge å gå frivillig og ville trolig fått en solid fallskjerm med seg på veien ut av Old Trafford. Det vil i så fall være hans avgjørelse, men det er ikke det som bør skje nå. 

Kritikken mot Arnold og lederne rundt ham er berettiget etter håndteringen av Greenwood-saken. Han burde ha søkt bedre og uavhengige råd og samtidig konsultert veldedige organisasjoner mot vold i hjemmet. 

Men han bør ikke miste jobben.

Arnold har vært en bra mann for United under vanskelige omstendigheter. Sjefene hans er foraktet av en samlet supporterskare og rivalene har langt bedre ressurser.

Arnold tar også mye juling på vegne av Joel Glazer, eieren og styreformannen som kaller seg selv United-fan, men som ikke var til stede på en eneste United-kamp da klubben nylig gjestet USA.

Etter en årrekke med knallhard kritikk om mangel på kommunikasjon og atmosfære på Old Trafford og en følelse av at klubben så ned på sine egne fans, har Richard Arnold styrt United nærmere fansen. I motsetning til tidligere ledere har han lyttet til fansen og kommet fansens ønsker i møte på flere områder.

United var et ledende eksempel på hvordan man burde opptre under covid-pandemien. Klubben samarbeidet med lokalsamfunnet og veldedige organisasjoner, og bestemte at ingen ansatte skulle permitteres.

«Min intensjon har vært å sette meg inn i situasjonen til fansen som går på kampene, for å se hvordan vi bør gjøre ting fra fansens ståsted. Ikke klubbens», sa Arnold til meg.

«Barna mine går på kamp, kameratene mine har sesongkort. Jeg får direkte tilbakemeldinger fra dem. Vi har frosset og faktisk redusert prisene på de billigste billettene. Vi ønsker å gjøre det så rimelig som mulig for flest mulig. Vi vurderer også praksisen rundt billettildelingen med sikte på å gjøre den så rettferdig og åpen som mulig. Dette gjør vi for å avlive mytene om at billettene går til sponsorer, spillere eller bekjente. Vi er strenge og bestemte i vår praksis om at flest mulig av bortebillettene skal gå til ordinære fans. Det er langt flere fans som får tilgang på bortebilletter nå en tidligere og det er en åpenhet om hvordan tildelingen skjer og hvilke kriterier som gjelder.»

Den enorme elefanten i rommet er fremdeles Glazer-familien. Samtidig styres United relativ stabilt akkurat nå, og Arnold skal ha en stor del av æren for det.

Han har vært i klubben siden 2008, og skjønte tidlig at Uniteds forretningsmodell innebar å stå på egne ben og ikke stole på noen andre. De kommersielle inntektene økte betydelig med Arnold i førersetet i markedsavdelingen.

Manager Erik ten Hag har gjort mye riktig på kort tid siden han begynte i klubben. Med Arnolds støtte har nederlenderen håndtert vanskelige saker, som for eksempel Cristiano Ronaldo-bråket, så godt som man kunne forvente.

United-garderoben tjener på det. Resultatene har også blitt bedre. Laget endte på tredjeplass og løftet et trofé for første gang på syv år.

Richard Arnold, den tidligere rugbyspilleren som fremdeles elsker rugby, vil aldri bli elsket av fansen. Han uttaler seg sjelden i media fordi han vet at alt han sier vil bli vridd mot ham i uker som de vi nå har vært gjennom.

Han har hatt noen dårlige uker, og det samme har Manchester United hatt.

Skytset bør imidlertid rettes mot Glazer-familien og deres uforsonlige stil.

Ikke mot en av deres ansatte som faktisk har bygget broer og i motsetning til eierne både lytter til fansen og kommer dem i møte på flere områder.