«En gang konge, alltid konge»

KONSERTANMELDELSE: ERIC CANTONA, BÆRUM KULTURHUS, 7. APRIL 2024

Av: Espen A. Amundsen

Foto: Tor Erik Danielsen

Denne saken ble først publisert på popklikk.no, og senere sendt til United.no for fri bruk. 

En eller annen gang i 1969 eller 1970

En gang for lenge siden kom faren min hjem fra en arbeidsreise i London. Fra kofferten plukket han opp en vimpel med frynser og et stort bilde av en mann i rød drakt med hvit krage som stirret mot meg. På vimpelen stod det Manchester United & England. Akkurat hva jeg tenkte der og da husker jeg ikke, men om jeg skal tippe ble jeg trolig både glad og en smule forvirret. For verken faren min eller jeg hadde særlig peiling på Manchester United og fyren med den litt dårlige sleiken. Om jeg skal fable litt videre ser jeg for med faren min på Heathrow på jakt etter en presang til guttungen. Jeg ser han står der – litt stressa og smådesperat – mens blikket hans skanner butikkene. Og der, litt til høyre for innsjekkingen ser han dem – vimplene. Og vips så står han der, og plukker med seg en vilkårlig vimpel som ser fin ut i vrimler av vimpler, løper til kassa og puster lettet ut. 

Akkurat det valget faren min tok den dagen er et av de viktigste valgene han tok for meg. For fra det øyeblikket jeg mottok vimpelen noen timer senere på Bekkelaget i Oslo, har det kun vært et lag for meg. Manchester United. Hadde faren plukket med seg en vimpel med bilde av Billy Bonds hadde det blitt West Ham United. For det faktum at det var den snille faren min som ga den til meg betydde ALT! 

Våren 1974 foran et sykkelstativ

Jeg står ved sykkelstativet på Bekkelaget skole og stirrer mot Narvesen-kiosken ved Holtet stasjon. Kiosken der jeg kjøpte mitt første forballblad – Shoot – med et fargebilde av Manchester United-spilleren Willie Morgen. Det første – av svært mange fotballbilder- som havnet på veggen på gutterommet mitt. Jeg stirrer med håp i blikket. For to dager tidligere har United, i gule drakter om jeg ikke husker feil, spilt uavgjort borte mot Southampton. Målscorer: nysigneringen Jim McCalliog. Håper lever – vi er ikke nede ennå! Jeg kan fremdeles kjenne hvordan lykkefølelsen invaderte kroppen min foran sykkelstativet i april 1974. En lykkefølelse som falt i grus da min gamle helt Denis Law scorer for Manchester City og sender laget mitt ned i andre divisjon.

November 1992

Manchester United kjøper Eric Cantona. Min favorittspiller gjennom tidene. Glem Messi, Maradona, Platini og Beckenbauer. Det finnes bare en konge i fotballhistorien, og han ble født den 24. mai 1966 i Marseilles, Frankrike. 

Bærum kulturhus den 7. april 2024

Kompisen min og jeg sitter og spiser pizza og drikker øl på restauranten Fellini rett overfor Bærum kulturhus. På utsiden av vinduet strømmer det stadig flere mennesker i retning kulturhuset. Mange med kragen brettet opp, og så godt som alle i røde og hvite drakter. Vi snakker med iver om det vi snart skal oppleve. En konsert med min store fotballhelt Eric Cantona. Kompisen min, som holder med Luton Town, digger også mannen. Vi snakker om årene Cantona herjet i engelsk fotball, og at jeg så FA-cup finalen mot Liverpool i 1996 hjemme hos ham. Kampen som sikret United The Double i 1996, da Eric Cantona, etter å ha tatt et skritt bakover, på magisk vis dundret ballen i mål på volley i det 86 minutt. Noen minutter senere hever kaptein Cantona pokalen over hodet. Rett før vi forlater restauranten tikker resultatet mellom Manchester United og Liverpool inn. 2-2. Litt surt siden vi ledet 2-1, men likevel et bedre resultat enn fryktet.

Salen fylles opp raskt med det glimrende bandet Elbow fra Bury, Greater Manchester, i bakgrunnen. Og så skjer det. En pianist og en cellist, omgitt av diverse pedaler, entrer scenen, mens Cantonas stemme fyller rommet i cirka 20 sekunder før han, rett i ryggen, entrer scenen og fremfører en mørk, men stemningsfull versjon av «Russian Roulett. Iført dress, (sol)briller og rødoransje sko maner han, godt hjulpet av en intens cello, fram teksten med mørk snakkestemme, en tekst som avslutter på følgende vis: 

 «And you can see my heart, beating//You can see it through my chest//I’m terrified but I’m not leaving//I know that I must pass this test//So just pull the trigger»

Stemningen er satt. Cantonas franskengelske uttale fungere utmerket. Det snakkesynges, det pustes og det peses. Koreografi og lyssettingen er fenomenal fra første stund. Man skjønner raskt at Cantonas iscenesettelsen av seg selv som sanger er nøye gjennomtenkt og at han mener alvor. Det er sangeren og ikke fotballspilleren som står på scenen. Noe som fremkommer med all tydelighet på hans nydelige fremførelse av dagens andre låt, «I’l Make My Own Heaven», en sang som sender tankene til Leonard Cohens musikalske univers. Og nå har han også plassert en stilig hatt på hodet.

Publikums forventninger stiger underveis, for det er ingen tvil om at artisten Cantona og hans to glimrende medmusikanter, har mye på hjertet. Fremførelsen av låtene oppleves som både intense, ektefølte og jorda. Cantona synger med alt han har og hans tilstedeværelse på scenen er altoppslukende. Bevegelsesradiusen hans er minimal og han beveger seg sakte, men han gjør det med stil og stor innlevelse. Ofte med øynene lukket, samtidig som høyrearmen hans oppleves som et instrument som brukes for å markere og understreke de store følelsene tekstene hans ofte omfavner.

Iscenesettelsen og stemningen er av det dramatiske slaget, noe som i stor grad skyldes den fantastiske lyssettingen, der dualiteten mellom det lyse og det mørke gis stor plass akkurat som i tekstene Cantona fremfører. Lys som sveiper gjennom mørket, åpner opp smale lyskorridorer og henter trollmannens skikkelse frem fra mørket. Når konturene av Cantonas skikkelse vandrer inn i lyset med ryggen mot publikum, er der umulig ikke å tenke på bildene som surret rundt i hodet mitt da han ble utestengt fra fotballen i et halvt år. Noe som igjen får meg til å tenke på den ikoniske Nike-reklamen: «‘66 was a great year for English fotball. Eric was born. En reklameplakat jeg fikk rammet inn og som hang i leiligheten min da jeg studerte. 

I løpet av en time og tjuefem minutter fremfører Cantona en musikalsk forestilling fylt med 18 sanger jeg bare hadde hørt bruddstykker av før konserten. Sanger fremført på engelsk, spansk og fransk. Og ja, jeg skriver forestilling, for i motsetning til de fleste konsertene jeg besøker, er dette en herlig blanding av låter utført med innlevelse pakket inn i et nøye og svært fascinerende og velregissert show. Godt hjulpet av to medmusikanter på piano og cello som leverte til terningkast sju, og den uhyre effektive lyssettingen, erobrer Cantona rommet med hjelp av en en dyp, malmfull stemme som fyller rommet. Eric er en modig mann, dette er ikke noe han er nødt til å gjøre. Selvtillit og karismatisk tilstedeværelse er like attraktivt i Bærum Kulturhus som på Old Trafford. Å hevde at mannen er i besittelse av en helt unik utstråling, vil være en sterk underdrivelse. Cantona kom, sang og vant hele kongeriket uten å lage noe stort nummer av hvem han en gang var. 

At han tillater seg noen språklige krumspring og tøyset litt med den språklige forvirringen han bidrar med ved synge på flere språk, er spesielt forfriskende. Noe som også kan sies om de små plystresoloene han fletter inn i enkelte av sangene. Men fotball og Manchester United blir ikke nevnt med et eneste ord. Og de gangene publikum slenger inn noen fotballsanger som omhandlet ham, takket han kjapt og høflig før han kastet seg inn i musikken igjen. 

Låtene kan best beskrives som ballader som fremføres med store doser patos. Typ fransk visetradisjon møter Leonard Cohen og Nick Cave. Låter som «I’m Just Another Unknown Lover», «The Friends We Lost», «Where Love Is Hanging Out», treffer litt ekstra hardt, men jeg overrumples faktisk en smule over at kvaliteten på låtene holder et såpass høyt nivå. 

Da Cantona annonserer at det kun er en sang igjen og tittelen er «You Will Never See Me Again», er der umulig ikke å trekke på smilebåndet. Noe som selvfølgelig resulterer i at publikum trampeklapper gjengen inn på scenen igjen, der «I Love You So Much» blir fremført med store doser kjærlighet og empati. En sang der Cantona takker for alt han har fått oppleve. En tekst om måker, sardiner og kjærligheten til alle som har støttet ham, inklusive publikum i Bærum kulturhus. Vi snakker en vaskeekte kjærlighetserklæring «made In heaven» for de av som elsker Manchester United (og Eric Cantona).

Sterkt kost, med andre ord. Så sterk at jeg i løpet av noen sekunder blir forvandlet til guttungen ved sykkelstativet og vips så står jeg foran scenen 50 år senere og mottar en high five fra kongen over alle konger. Et stort øyeblikk for en voksen mann som en gang for veldig lenge siden fikk en vimpel av faren sin, en vimpel som var begynnelsen på en vidunderlig reise med fortid, nåtid og fremtid. 

Anmeldelse: Konsert med Eric Cantona