«Det er selvsagt altfor lite som skiller fra suksess til krise»

Hvis vi nå, enten med flaks eller fordi det meste plutselig fungerer, slår Arsenal kommende søndag så vil United fort fremstå som den største tittelutfordreren til City.

Men hvis vi ikke hadde klart å snu den grusomme starten mot Nottingham Forest til seier, hvis vi hadde tapt den kampen og så taper også mot Arsenal, så kunne vi kommende søndag fort stått med tre poeng, og ligget rundt nedrykksstreken på vei inn i landslagspausen.

Ja, vi kan faktisk legge til et element til, at hvis vi hadde fått mer som fortjent i den første kampen mot Wolverhampton, så kunne vi gått inn i nevnte landslagspause helt uten seier.

Så selvsagt er det altfor lite så langt som skiller dette United-laget fra suksess og krise.

I den første kampen mot Wolves så handlet det for meg rett og slett om for lav kvalitet på det meste som ble gjort med ball, noe som førte til balltap i en haug med ugunstige situasjoner og følgefeil over hele banen slik at det også så forferdelig ut uten ball.

Så vet jeg at fotballsupportere alltid trenger noen å skylde på, enkeltspillere fikk skylda, men det var en kollektiv svikt.

Mot Tottenham gikk laget tomt for energi den siste halvtimen, og alt som hadde vært tidvis bra eller også veldig bra, men uten uttelling den første timen, forsvant helt da den kampen skulle avgjøres.

Håpet mot Tottenham var jo også at vi nå skulle reise dit og kontre dem i senk, men vi var altså ikke gode nok til å avgjøre kampen til vår fordel. Sånn sett så er det lett å forstå skuffelsen.

Mot Nottingham Forest var det gufs fra fortiden, med mål imot etter egen corner. Vi fant igjen en måte å gjøre det vanskelig for oss selv på, og da vi forventet at laget satt spikeren i Forest-kista, med én mann mer, så fikk vi i stedet fullstendig kaos og mangel på kontroll.

Flere spillere er åpenbart ikke i toppform allerede nå, og det er lite i dette laget som gir oss tro på at de, under hardt press, skal klare å holde unna når det virkelig kniper denne sesongen. Akkurat som forrige sesong.

Så nærmer Rasmus Højlund seg starten på sitt United-eventyr, men det er fortsatt slik at vi trenger for mange sjanser på å score. Akkurat som forrige sesong.

Den tryggheten jeg satt med rundt Uniteds defensiv, i store deler av forrige sesong, i alle fall mot litt svakere lag, den er fortsatt ikke der, selv om det skal sies at det gradvis har blitt bedre i de tre første kampene.

Det hjelper imidlertid ikke at de fem bakerste kun holdt i to kamper før det måtte byttes til Forest-kampen og trolig må byttes på ny mot Arsenal. Man ønsker mer stabilitet bakerst.

Mason Mount og Luke Shaw har nemlig forsvunnet ut på en skadeliste der Kobbie Mainoo og nevnte Højlund og også Tyrell Malacia allerede befinner seg. Sky Sports spekulerer også i at Raphaël Varane er ute i seks uker.

Flere andre lag har også spillere ute med skader, men det er åpenbart ingen fordel å miste så mange brikker fra førstelaget når vi er i en periode hvor alt skal sette seg.

Kort oppsummert: Etter en sesong med soleklar fremgang, med tittel, to finaler, 3. plass med god margin ned til Liverpool på 5. plass (åtte poeng), så har de første par ukene av sesongen ikke gitt den fremgangen noen drømte om, andre håpet på og en del forventet eller rett og slett krever.

Jeg mener likevel det er altfor tidlig å krisemaksimere eller være overdrevent negativ.

Selv om Ten Hag forrige sesong bragte tilbake både troen og håpet så vet vi alle hvor vi har vært det siste tiåret. Det er det faktisk ikke lov å glemme.

Jeg påpeker også alltid en viktig ting, og jeg gjør det fordi det er sant: Så godt som ingen utvikling går rett til værs. Jeg skal ikke dra hele min faste regle, men på veien mot 90-100 poeng og Champions League-finaler så kollapset både Jürgen Klopp og Pep Guardiola underveis, Klopp også i sin andre sesong. På vei inn i sin tredje Arsenal-sesong så var det flere som ønsket Mikel Arteta sparket.

Det er også én svært viktig ting å glede seg over med United-laget så langt, og vi så det delvis også forrige sesong: Vi finner ofte måter å vinne fotballkamper på. Det er en stor styrke.

Nå er det liksom Ange Postecoglou og Roberto De Zerbi som er det store, selv om de ikke har oppnådd noe, og henholdsvis tapt 3-1 mot West Ham og røket ut av ligacupen på første forsøk med et sterkt lag.

United-omtalen så langt preges av negativitet, og jeg tror den bunner i utålmodighet, fordi man med Ten Hag har fått lukten av noe stort og fordi man alltid ønsker mer.

Det er greit, men vi har likevel plukket med oss seks av ni mulige poeng. Vi skulle selvsagt gjerne hatt ni og bedre prestasjoner, men se på Newcastle med 11 mot 10 mot Liverpool, se på deler av Liverpools spill, Chelsea, som kun har slått Luton, på Arsenal som rotet bort poeng mot Fulham med 11 mot 10, se på Brightons 1-3-tap for West Ham, Aston Villas 5-1-tap mot Newcastle og City som bare var noen få minutter fra poengtap mot Sheffield United, som er en klar nedrykkskandidat.

Det har altså ikke satt seg for så altfor mange.

Nå kommer jeg sikkert til å provosere litt, noen vil riste på hodet og andre igjen vil tenke at «han har virkelig ikke peiling», men la oss ta Tottenham-kampen, som jeg på grunn av jobben tok meg tid til å se igjen for å se om det virkelig stemte at de var så svak som mange tok til orde for.

Mason Mount var ikke elendig. Ei heller Casemiro. Fordi Yves Bissouma gled gjennom United-laget noen ganger, fordi Tottenham gled gjennom United-forsvaret noen ganger, så ble oppsummeringen at Uniteds midtbane fortsatt ikke hang sammen, at Mason Mount var så svak, at Casemiro muligens er for gammel og slike ting.

Jeg sier det igjen: Nei, det stemmer ikke, og hvis du ikke tror mg. Se den kampen igjen!

Det var den bortimot perfekte bortekamp i cirka en time. Vi gjør egentlig nok til både å score én, to eller også tre i den perioden. Posisjonelt, med Casemiro, med Mount og med Fernandes, så har vi egentlig full kontroll i én time borte mot Tottenham.

Så ser jeg allerede for meg hva noen av dere som har kommet så langt i denne teksten tenker: «Jo, men en kamp varer i 90 minutter. Vi tapte!». Det er også sant, men den første timen var det kun et par stygge feilpasninger som ga Tottenham sjanser i det hele tatt, med unntak av de få sekundene like før pause da de traff både stolpe og tverrligger. Så tok de ledelsen da Alejandro Garnacho helt glemte seg bort på venstrekanten.

Det var klasseforskjell, i vår favør, på bortebane, også taktisk.

Akkurat som jeg sikkert nå provoserer så blir jeg derfor provosert når noen eksperter, både betalte og de i sofaen, ikke klarer å levere bedre enn at «midtbanen er for åpen», og «Hva er det egentlig Ten Hag prøver på?» etter den kampen.

Midtbanen var nemlig ganske så strålende ganske så lenge i den nevnte kampen, og hva er det Ten Hag prøver på?

Nottingham Forest-kampen ble selvsagt annerledes etter 0-2 tidlig, men i hele sommer og i sesongstarten mener jeg at det jo vært ekstremt lett å se hvor mye mer United ønsker å presse motstander høyt enn tidligere. Det har vært ganske vanlig denne sesongen å se fem-seks United-spillere mindre enn 25 meter fra motstanders mål når de setter i gang. Mot Wolves hang det ikke sammen, men mot Spurs ble det mer enn bra nok til at de burde blitt slått.

Midtstopperne tar større sjanser enn før, Shaw og nå sist Dalot, har en enda klarere jobb som ekstra midtbanespiller inne sentralt i en del faser av spillet. Vi skal så langt det er mulig stå høyere, ingen kantspillere skal lenger jukse, det handler om å skape overtall  i de fleste soner på banen, det skal utfordres i bakrom og det er en viss frihet til å bidra til det – uansett om du er høyreback eller sentral midtbanespiller.

Det er et spill med mye større risiko, fordi vi står høyt, fordi vi kan vær mer utsatt for feil, men jeg synes det er tydelig. For meg virker det rett og slett som et grep som er tatt fordi Erik ten Hag mener at det må til for at vi skal komme dit vi en dag ønsker. Helt til topps.

Så tror jeg ikke at dette er sesongen hvor vi kommer til å utfordre City, vi er nok litt for tidlig ute, men spillet skal utvikles, vi skal bli bedre og vi skal samtidig komme oss trygt inn i topp-4 eller topp-5, som trengs for å nå Champions League neste sesong.

Jeg står hardt på at André Onana er et nydelig kjøp, som vil bidra til at vi blir bedre, selv om vi er i en situasjon i United hvor hver eneste feilpasning eller uventet opptreden fører til kritikk eller spørsmål. Også om ham.

Mason Mount hadde en veldig svak debut, men revansjerte seg skikkelig mot Tottenham. Han er en oppgradering av Christian Eriksen, i både arbeidsradius, motor, kjappe bein, presspill og også et ganske interessant pasningsspill, spesielt over korte flater. Når han er tilbake fra skade: Se på de kjappe entouchpasningene, gjerne gjennom ledd og bevegelsene hans etterpå.

Hvor mange fikk forresten med seg at han hadde tre gjenvinninger av ball langt inne på Tottenhams halvdel bare i løpet av de første 13 minuttene av den kampen? Hvem la merke til at Mount aldri lå ut av posisjon i den kampen? Jeg står på at det er latskap å skylde på Casemiro og Mount for det tapet. Om noe på midtbanen i den kampen skal tas så mener jeg at det må sees på Bruno Fernandes, som etter sitt unødvendige gule kort like før pause kom i en posisjon hvor han trakk seg fra så godt som samtlige dueller etter hvilen, og utover også traff dårlig med pasningsspillet sitt.

Nå kommer snart også Højlund, og selv om han selvsagt skal få tid på seg så er min soleklare vurdering etter å ha sett mange kamper med ham fra forrige sesong at her har vi endelig en spisstype som vi faktisk ikke har hatt på mange år. Vi må trolig ha litt is i magen, men dansken kommer til å gjøre oss bedre.

Så er det helt greit for meg at folk kanskje tenker at vi like gjerne burde beholdt De Gea, eller at Mount ikke var den de ønsket seg eller hvorfor ble det Højlund og ikke Kane eller Osimhen. Som jeg skrev innledningsvis så er det mye ved denne sesongstarten som også kunne vært bedre, men samtidig tror jeg fortsatt veldig sterkt på at både Onana, Mount og Højlund vil gjøre oss bedre.

Harry Kane dro i stedet til Bayern, Moises Caicedo endte i Chelsea, Declan Rice i Arsenal og verken Pavard eller Todibo ser ut til å komme, men vi har fått inn tre spillere som virkelig ønsket seg til oss. Det betyr noe for meg.

Så er jeg også blitt fortalt at Ten Hag likte og liker Harry Kane veldig godt, men til slutt så mente han at det var bedre å bruke penga på den måten United har gjort. Jeg synes han fortjener tilliten til å ta det valget.

Det er fortsatt enormt tidlig for Kobbie Mainoo, men Ten Hag ser ut til å ha en enorm tro på ham. Da er det i så fall en del enklere å forstå hvorfor en anvendelig Mount ble hentet i stedet for en klink sentral midtbanespiller som ville bremset 18-åringens muligheter.

Vær gjerne uenig i Ten Hags valg, men jeg synes både han og de nye spillerne fortjener mer respekt enn de har fått. Også i United-land.

Det betyr ikke at jeg mener at alt alltid skal hylles, men det går an å ha flere tanker i hodet samtidig. Igjen, alt er ikke svart-hvitt.

Det enkleste i verden er å være negativ, spesielt når ting ikke går helt på skinner.

En svak Wolves-kamp, en for dårlig avslutning mot Spurs, de to situasjonene i de fire første minuttene mot Forest, samt avslutningen på den kampen. Jo da, åpenbart ikke bra nok, men tenk resultatet i en svak åpningskamp mot Wolves, 1. omgangen mot Tottenham (og jeg mener selv altså den første timen der) og snuoperasjonen mot Forest.

Det er jo to måter å se dette på: Nummer 1: En dårlig prestasjon, et dårlig resultat og en dårlig prestasjon. Nummer 2: Et bra nok resultat, en lenge veldig god bortekamp og en snuoperasjon som viser styrke. Jeg mener at nummer 1 har fått for mye kredibilitet, når sannheten er en blanding av begge deler.

Ja, mye kunne vært bedre, men vi er altså nå i en posisjon hvor vi søndag kveld kan fremstå som den største utfordreren til City.

Jeg må forresten legge til én ting som irriterer meg, og denne gårs til alle – absolutt alle – som nå bidrar til å skape et narrativ hvor det virker som om United har VAR på sin side. Vi hadde VAR-marginer med oss mot Wolves, men enorme marginer imot med VAR mot Tottenham.

Mot Forest gjorde så dommeren og VAR jobben sin.

Det mest soleklare eksempelet er hvordan Marcus Rashford ble lagt i bakken. Det var en klink straffe hver dag av uka. Det er en straffe Rashford altfor sjelden får, så her fortjener både dommeren som dømte, og VAR, som korrekt lot avgjørelsen bli stående, ros.

Det er bare å se på beinet til Forest-spilleren i klippet under så forstår man det. Se hvordan han setter inn taklingen, og hvordan beinet så dunkes tilbake når han treffer Rashford. Hvis man går inn i en takling uten å treffe så ville aldri Forest-spillerens lår rikosjert tilbake på den måten.

Merk: Hvis tweeten ikke vises kan du se den her.

Rashford og Bruno Fernandes var begge involvert i alle de tre målene, noe som bare understreker hvor giftig en Rashford som fortsatt er lagt unna toppform kan være fra sin foretrukne kantrolle, og det gledet meg med Bruno – som bare to kamper ut i kapteinsperioden sin fikk massiv kritikk, også fra sine egne, etter Tottenham. Plutselig ble det å gi ham kapteinsbindet også en greie.

Det er liksom ingen ende på at det alltid skal være en syndebukk eller at noen skal tas.

Jeg har ingen problemer med å forstå følelser.

Jeg vet også hvordan et resultat kan overskygge alt av prestasjon når man skal reagere eller mene noe, men i en verden hvor selv en del seriøse aviser blir stadig mer tabloide (også i Norge) – og en haug med andre kun er opptatt av klikk, og bruker de enkleste virkemidlene og United for å få dem, så kan vi faktisk være en stor og viktig stemme motsatt vei.

Vi lever i en hverdag hvor tidligere engelske fotballspillere får betalt for å si mest mulig vrøvl for å skape oppmerksomhet, engasjement og klikk. Mitt råd: Ikke vær som dem! Ikke bli med på den dansen.

Nå er det altså Arsenal borte, og selv om de også har snublet litt ut i denne sesongen så skal jeg være så ærlig å innrømme at selv om United hadde vært strålende i sesonginnledningen så vil alt av poeng på Emirates være bra. En seier vil være strålende. Vi har ikke vunnet der i Premier League etter at Arteta kom inn.

Jeg har nevnt at vi med seier plutselig vil trekkes frem som en gullfavoritt, men samtidig skjønner de fleste at det blir vanskelig. Og hvis vi taper den så er det alltid uforutsigbar og sånn sett ekle Brighton i neste kamp. Hvordan skal det gå?

Som jeg begynte: Det har vært for lite som skiller suksess fra krise, og jeg er veldig spent på hvordan det ser ut etter de to neste kampene der.

Følelsen etter denne sesongstarten er nemlig at de fleste lagene som er forventet på øvre halvdel kan slå hverandre, og vi ønsker oss jo til en hverdag hvor det ikke er tilfelle for oss. Det soleklare målet for denne sesongen er at vi får en kvalitet i eget spill som gjør at vi kan gå til de aller fleste kamper med en ro, vel vitende om at disse gutta har den kvaliteten som er nødvendig i de fleste faser av spillet. Den har ikke vært der nå, men jeg tror vi kommer dit.

Spørsmålet er mest hvor lang tid det tar.