«Det er definitivt grunn til bekymring»

De siste dagene har ikke vært spesielt gode for kvinnelaget til Manchester United. 

Lucía García, kanskje klubbens beste spiller i 2023/24-sesongen, forlater United. Det samme gjør klubbkaptein Katie Zelem. Det er ventet at toppscorer Nikita Parris kommer til å forlate United. Bekreftelsen om Mary Earps – som har spilt samtlige 102 av Uniteds toppdivisjonskamper – kommer nok snart. Burvokteren spiller etter alt å dømme for Paris Saint-Germain neste sesong.

Earps bekreftet i et intervju med Sky Sports News i mai hva som ville avgjøre fremtiden hennes.

– Jeg har spurt klubben om noen bekreftelser om hva de ønsker å oppnå, og når jeg har de svarene vil jeg kunne ta en avgjørelse. Det er opp til klubben, sa Earps. 

Hun har åpenbart ikke fått de avklaringene hun ønsket seg, og det handler om mer enn bare egen kontrakt. 

Hver for seg er det nok mulig å erstatte disse spillerne. García er meget god, men det finnes andre gode vinger der ute. Katie Zelem har en utrolig dødballfot, og har vært en viktig leder, men mange har lenge ment at hennes begrensninger uten ball har vært et problem for United-midtbanen. Earps er ikke helt der hun var for noen år siden. Parris hadde lenge en kjempesesong, men hun mistet plassen på laget mot slutten av sesongen. 

Det er likevel noe med hele totalen som gjør at det definitivt er grunn til bekymring spesielt med forrige sommer (da Alessia Russo og Ona Batlle dro) friskt i minnet. United fremstår som en klubb på vei ned, og ikke på vei opp, og slik skulle det ikke vært bare halvannen måned etter at United vant FA-cupfinalen på Wembley etter å ha smadret Tottenham 4-0.

Krisefølelsen handler uansett på ingen måte bare om spillerlogistikk. 

Det at kvinnelaget kastes ut fra egen bygning det kommende året, for å gi plass til herrelaget, har definitivt ikke blitt godt tatt imot blant verken United-supportere eller supportere av andre lag. Spillerne skal også være misfornøyde, og det er ikke akkurat vanskelig å forstå hvorfor. Altfor lenge måtte de klare seg med dårlige løsninger, og når de så endelig fikk skikkelige fasiliteter, så tok det bare ett år før de må tilbake i brakker. 

Da føler en nok ikke at en er i en klubb som ønsker å satse skikkelig, og nå fremstilles United og Reading (hvor hele klubben står i fare) som skrekkeksempler, og spillerorganisasjonen PFA har blitt blandet inn.

Forhåpentligvis vil det også gagne kvinnelaget på sikt at Carrington som helhet skal forbedres, men på kort sikt bidrar det til misnøye og tillitsproblemer.

Daily Mail skriver at flere agenter har indikert at de kommer til å unngå å la spillerne sine signere for United for øyeblikket, og en kilde kaller United-organisasjonen «a shitshow». 

Jeg lurer på hva Casey Stoney tenker om det hele. Frustrasjonen over dårlige treningsfasiliteter skal jo ha vært en vesentlig del av grunnen da hun tok avgjørelsen om å slutte i United i 2021. 

– Dette er et kjent problem i United. Damelaget er blitt nedprioritert gang på gang, uttaler Andrine Hegerberg til NRK.

Alt dette har uansett bare blitt forsterket ytterligere av noen av Sir Jim Ratcliffes-uttalelser til Bloomberg, og i de fleste artikler om dette i det siste har dette blitt trukket frem. En ting er at Ratcliffe innrømmet at de ikke hadde involvert seg nevneverdig når det gjelder kvinnelaget ennå, noe som virker litt overraskende med tanke på hvor detaljerte de ellers skal ha vært i sin gjennomgang av klubben. En annen ting var det at Ratcliffe formulerte det som at de foreløpig heller har fokusert på «førstelaget». 

Som om ikke United har to førstelag. 

I utgangspunktet kan vi legge godviljen til, og tenke på det som en klønete formulering, men med alt dette andre som foregår, så bidrar det uansett bare til å forsterke følelsen av at kvinnelaget er mer en ettertanke enn et genuint satsingsområde. Det ser ut som et mønster, og ikke som enkeltstående problemer, og det er mange ting her som ikke har blitt nevnt også. 

Da jeg så rundt meg under FA-cupfinalen , og så et rødt hav på et utsolgt Wembley, så føltes det ikke som om optimismen rundt kvinnelaget ville synke så kraftig på halvannen måned. Sir Jim Ratcliffe og INEOS har blitt kritisert for kvinnesatsingen (eller snarere mangelen på det) i sykkelsporten tidligere, og en trenger virkelig ikke at United fremstår som en sinke på dette området etter at en latterlig lenge ikke engang hadde et kvinnelag. 

Joda, det er ikke like mye penger i kvinnefotballen, men mye av grunnen til det er jo at kvinnefotballens store popularitet førte til at det i rundt 50 år var forbudt med kvinnefotball, noe som i dag selvsagt virker så idiotisk at det er vanskelig å begripe. Populariteten er uansett definitivt på vei opp. Det ser en på tilskuertallene, og Arsenals kvinnelag skal fra nå av ha Emirates Stadium som sin hovedstadion, og ikke bare ha enkeltkamper foran 60 000 tilskuere der.

Nå har United en jobb å gjøre med å rette opp inntrykket som har blitt skapt. De må vise ved handling at en fortsatt har ambisjoner om Champions League-fotball, og sørge for at ikke både supportere og spillere mister troen. 

United.no vet at det jobbes med nye spillere, og minst én nysignering skal allerede være i boks, men det må nok en del til på det området for at ikke misnøyen skal bli stor. Heldigvis skal det ikke like stor pengebruk til for å utgjøre en stor forskjell i kvinnefotballen som når en skal investere i spillere til herrelaget.

Det er en del spillere i troppen som gjør at jeg ikke er så pessimistisk – jeg er blant annet utrolig spent på hva vi får se fra 18 år gamle Emma Watson om hun holder seg skadefri – men samtidig har jeg ikke glemt at United i 2023/24 stort sett så klart verre ut enn i 2022/23, og at en del av spillerne (og supporterne) vil ha Marc Skinner ut, men at han likevel fikk ny kontrakt.

United gikk fra 56 poeng i 2022/23 til 35 poeng (21 poeng færre!) i 2023/24-sesongen. 

Det kan ikke fortsette i den retningen – men enda viktigere er det at United sørger for at kvinnelagets spillere og supportere føler seg som mer enn en uviktig parentes.