De skulle bare hjem ...

Tirsdag er det 66 år siden flytragedien i München.

Åtte United-spillere, tre United-ledere, åtte journalister, to av personalet ombord og to andre omkom i ulykken.

De to unge mennene så gjennom flyvinduet hvordan rullebanen ble dekket av snø. Sørpe og snø. De hadde vært på reisefot siden daggry. Nå skulle de hjem. Hjem til Manchester…

De to kameratene delte en felles skjebne. En gledelig skjebne. Begge skulle bli pappa for første gang.

Men det var en forskjell.

Den ene, Jackie Blanchflower, hadde fått beskjeden så sent som dagen før avreisen til Jugoslavia. Den andre, Roger Byrne, visste det ikke. Faktisk skulle han tragisk nok dø uten å få vite den store nyheten.

Og det var en ulikhet til. Selv om Jackie Blanchflower trivdes i kameratens selskap, skulle han ønske at han ikke var der i det hele tatt. I et fly på en rullebane i et iskaldt München. Han ville mye heller vært hjemme.

Nå var det over to måneder siden han spilte en kamp. Og å reise den lange veien tur-retur Beograd bare som «bagasje» – som han selv kalte det – var bortimot meningsløst.

For Roger Byrne derimot hadde turen vært strålende.

Riktignok hadde han fått en smell i venstre lår helgen før mot Arsenal. Manageren hadde derfor tatt med Geoff Bent som cover, men Tom Currys intensivbehandling under en varmelampe på hotellet i Beograd hadde gjort susen.

Litt irriterende å slippe inn tre mål i andre omgang, men 3-3 hadde uansett gitt avansement til semifinalen i Europacupen.

Nå satt han og tenkte tilbake på kvelden i forveien. Hvordan han og resten av laget hadde blitt overveldet av gjestfriheten jugoslavene hadde vist på banketten. Da de hadde dempet belysningen og båret inn desserten, iskrem med brennende stjerneskudd, hadde hele laget reist seg og applaudert.

Selv hadde han, som lagets kaptein, reist seg og sunget noen strofer av «We’ll meet again».

Sjefen, Mr. Busby, hadde sagt til de gjestfrie vertene at om de noen gang skulle komme til Manchester, ville døren for dem alltid være åpen.

Men nå satt både Byrne, Blanchflower og de andre i München og håpet det ikke ville drøye altfor lenge før de var hjemme. De hadde reist fra Beograd i en klar, blå himmel. I München var det grått og kaldt.

De hadde vært klare over at de måtte ned i den tyske byen for at flyet skulle få mer brennstoff. Det ble en pause i ventehallen.

– Ta på dere snøsko. Sko med knotter hjelper ikke mye her, ropte Duncan Edwards over skulderen. 

Han hadde vært førstemann ned flytrappen. I vinterfrakken så kolossen av en mann ut enda større ut enn vanlig. Alle bar vinterfrakk. Alle unntatt Roger Byrne. En treningsfreak.

Han påstod hardnakket at han holdt seg varm ved å trekke ekstra dype åndedrag.

– Er det noen som synes det er kaldt her, spurte han og sperret opp øynene til en forbløffet mine da noen ba ham å få stengt døren til ventehallen i en fart.

Byrne hadde vært sistemann inn.

Han så hvordan lagkameraten, vesle og smidige Eddie Colman,  elegant tråklet slalåm gjennom menneskemengden med hendene fulle av kopper glovarm kaffe og te.

Eric Thompson fra Daily Mail reiste seg og plasserte begge håndflatene på et bord som om han prøvde å trykke det ned.

– Hei Eddie, med den kroppsfinten der sendte du nesten bordet feil vei, ropte han.

Colman bare gliste tilbake.

Johnny Berry brukte tiden til å trekke opp elektriske leker i den vesle kiosken, leker han vurderte å kjøpe til sine barn. Men de aller fleste satt bare og ventet. De hadde ikke spist siden frokost i Beograd, men var blitt lovet måltid mellom München og Manchester.

Endelig kom beskjeden om at alle igjen kunne gå om bord. Matt Busby puset lettet ut. Det var bare litt over 48 timer til den viktige ligakampen mot Wolverhampton. Selve ligafinalen på toppen av tabellen.

Med elleve strake kamper uten tap visste Busby at United hadde et glimrende utgangspunkt.

Tilbake inne i flyet fikk kortspill-gjengen fikk kjapt fram kortstokken. Bill Foulkes, Albert Scanlon, David Pegg og Ken Morgans delte fireseteren som på et tog. Morgans satt og smådrømte litt.

Manageren hadde fortalt ham at Wales hadde vunnet play-off-kampen mot Israel kvelden i forveien. Nå var hans Wales for første gang klare for VM. Han var bare 18 år, men hadde fått tillit av Mr Busby. Kanskje kunne han komme med til sommerens verdensmesterskap?

Skrått over midtgangen satt et kortlag til i en seksseter. Ray Wood, Liam Whelan, Johnny Berry, pluss Byrne og Blanchflower.

– Harry, blir du med på kortspill?

Men Harry Gregg følte seg trett og ville sove. Han valgte derfor å gå lenger fram i flyet hvor det var flere tomme seter som han kunne strekke seg ut på. Dessuten gadd han ikke å diskutere med de andre da de insisterte på å spille med britiske mynter. Selv ønsket Gregg å kvitte seg med den jugoslaviske valutaen.

Bak kortgjengen, på høyre side av flyet, satt lagets myndige manager, Matt Busby. Bert Whalley okkuperte til en forandring nabosetet.

Den plassen var vanligvis forbeholdt Jimmy Murphy, Busbys trofaste assistent. Men Murphy var hjemme i Manchester. Han var også manager for Wales. Skjønt, Murphy følte mye sterkere forpliktelser for klubben. Etter den dramatiske 5-4-seieren over Arsenal sa Murphy til sjefen:

– Jeg vil mye heller reise til Beograd.

– Nei, Jimmy. Ved denne anledningen er plikten din med Wales, svarte Busby. Dermed var diskusjonen over før den var begynt.

Når Matt Busby tenkte seg om skulle han sant å si ikke ha vært med selv heller. Egentlig. Bare et par, tre dager før hadde han fått operert bort noen åreknuter i leggen som hadde plaget ham en stund. Ingen stor operasjon, men legene anbefalte likevel at han dro til et rehabiliteringshjem i Frankrike.

Frankrike!? Hvordan kunne han – som manager for Manchester United – sitte i Frankrike med beinet på en krakk mens laget reiste til Beograd for å spille kvartfinale i Europacupen? Uaktuelt!

Nå satt han og hans lag i dette British European Airways-flyet av typen Elizabethan. Det fantes riktignok raskere fly, som Dakota, men dette var sikkert. Trygt og sikkert.

Ingen Elizabethan-fly hadde noen gang krasjet eller styrtet, og akkurat dette flyet ble sett på som ekstra trygt. Fordi Dronningen selv hadde reist med det flere ganger.

Derfor satte de seg godt tilbake i setet da flyets to kapteiner endelig ga full gass nedover rullebanen.

Men plutselig, etter 400 meter, bremset i stedet flyet opp. Først rykkvis så flyet mistet fart, så enda mer så motorbrølet forsvant.

De to kapteinene, Ken Rayment og James Thain, var overrasket. De fikk imidlertid grønt lys av kontrolltårnet til et nytt forsøk bare ett minutt senere. Andre forsøk endte på samme måte.

Klokken var da 14.35. Passasjerene begynte å gjette på årsaken. Is på vingene? Vann fra sørpen på rullebanen som hadde ført til kortslutning i det elektriske? Imidlertid fikk den blide stemmen til flyvertinnen Margaret Bellis, snart slutt på teoriene da hun informerte om en «liten mekanisk feil», og at alle måtte inn i ventehallen på ny.

For andre gang ut i den bitende kulden. Oppholdet i ventehallen denne gang ble kort. Alle var glade, men mange også en smule overrasket. Over at tekniske problemer kunne bli fikset så kjapt.

Noen hadde begynt å ane at dette kunne drøye.

Duncan Edwards fikk sendt et telegram til sin hus-vertinne. «All flights cancelled. Flying tomorrow. Duncan», lød telegrammet.

– Kom igjen Dunc, sa Tom Curry.

Treneren hadde som vanlig jobben med å telle spillerne og være ansvarlig for at alle kom om bord i tide.

En han ikke tellet var journalisten Alf Clarke.  Og det var på hengende håret at Clarke rakk flyet før dørene ble lukket. Pustende og pesende løp  Manchester Evening Chronicle-journalisten over asfalten.

– Kom igjen «hurtigtog», nå vil vi hjem, fleipet noen av spillerne.

– Måtte bare ringe kontoret og fortelle om forsinkelsen. Det forundrer ikke meg om vi må bli natten over i München.

– Litt vel pessimistisk eller hva? For journalist-kollegene ville hjem.

Kanskje ikke like viktig grunn som en ligafinale mot Wolverhampton,  men også pressefolkene hadde sin agenda. Det årlige presseballet! En god tradisjon, og om flyet landet i rute 18.30 ville de fint nå ballet.

Selv om Clarke måtte tåle litt fleip, var ikke tonen så lystig lenger.

Matt Busby satt og veide for eller  imot om han – som manager – skulle reise seg og si at «nok fikk være nok», og heller bli natten over i München. Han likte dårlig de to mislykkede forsøkene på å lette.

Til slutt ble tanken på det viktige oppgjøret mot Wolves tungen på vektskålen. Busby lot være å varsle flypersonalet. Spillkortene ble lagt bort. Roger Byrne gravde seg dypt ned i setet. De med vindusplass satt og så ut for å se om de også den tredje gangen skulle stoppe nær enden av rullebanen.

Lengst bak satt Mark Jones, Tommy Taylor og Duncan Edwards. Pluss Eddie Colman.

Flere av spillerne lenger fram hadde bedt Colman «pelle seg bak». Som en munnrapp «busy body» ble han sett på som litt av en pest og plage. En moromann, men best i små porsjoner.

David Pegg var sistemann som satte seg. Det vil si; han satt egentlig lenger fram, men bråbestemte seg for å bytte sete.

– Det er ikke trygt der framme, sa Pegg og slo seg ned med Colman, Edwards, Taylor og Jones.

I cockpiten fikk Thain og Rayment en beskjed av kontrolltårnet de likte dårlig. De fikk to minutter på seg til å være på vingene.

Ingen tid for betenkninger.

– Munich, 609 Zulu Uniform er klar for takeoff.

Eksakt klokken 15.03.06 skyver Commander James Thain spakene på maks. For tredje gang brøler motorene på flight 609.

Langt bak i flyet gjør Liam Whelan korsets tegn og mumler Ave Maria.

Flyet akselerer. 100 knop. 110 knop. 117 knop. Thain ser vekselsvis ut gjennom vinduet og på instrumentbordet. Til sin forskrekkelse oppdager han at farten har sunket til 105.

Whelan roper halvhøyt «hvis dette er døden er jeg klar». Johnny Berry ser ut og registrerer at flyet ennå ikke er over bakken.

– Vi kommer alle til f…. dø, roper han.

En nervøs latter høres lenger bak.. Omtrent samtidig skriker co-pilot Ken Rayment «Gud, vi klarer det ikke».

For nå har flyet kjørt lenger enn rullebanen.

Gjerder, bygninger kommer nærmere og nærmere. Thain og Rayment setter inn alt de har av bremser.

Men det er for sent. Altfor sent…

Kontrasten fra den dundrende flymotoren via eksplosjonssmellet og til stillheten var drepende. Stillheten var på en måte verst. Det var belgmørkt.

Harry Gregg trodde først han var død. Så merket han at det rant blod fra pannen. Det var et hull i den ødelagte flykroppen. Ut av det så han rester fra flyet brenne. Han presset seg gjennom hullet. Det første mennesket han så var treneren Bert Whalley. Utvilsomt død.

Lenger fram lå kaptein Thain lyttet til stillheten. Så oppdaget han at det ikke var stille. Det kom en hvesende lyd. En illevarslende lyd.

Han reagerte spontant og instinktivt.

– Løp! Kom dere til h… vekk. Flyet kan eksplodere hvert sekund!

Thain og flere med ham løp.

Harry Gregg reagerte annerledes. En mann som aldri hadde vært redd for å stikke nesen sin inn i en konfrontasjon, det være seg verbalt eller fysisk.

– Kom igjen, det er fortsatt levende der inne. Let’s get stuck in, skrek han med sin umiskjennelige nordirske aksent.

Han fikk ingen andre med seg inn i den beksvarte, ødelagte flykroppen.

Han hørte barneskrik.

Under noe skrot fant han Vesna Lukic, en jente på 22 måneder. Vel ute med barnet i armene begynte Gregg å løpe, men ombestemte seg. Han ga barnet til flyvertinen, Rosemary Cheverton, og krøp tilbake inn i flykroppen. Der fant han barnets mor, Verena Lukic, hardt skadet, med brudd i begge leggene.

Gregg fikk også dratt klar Dennis Viollet, Bobby Charlton, og Matt Busby.

Gregg så febrilsk etter sin gode venn Jackie Blanchflower. Han lå tyve meter bortenfor. Fortsatt fastspent til flysetet og fortsatt ved bevissthet. Uten sjanse til å bevege kroppen, men øynene og hjernen registrerte alt rundt.

Han så at Roger Byrne var død. Byrnes venstrearm lå rett foran fjeset hans.

Blanchflower lå og så at Byrnes armbåndsur tikket trofast videre. Han tenkte over det absurde – at pulsen til kameraten slo ikke lenger, men maskineriet gikk sin gang. Til slutt så han Harry Gregg bøye seg ned.

Gregg tok av slipset og lagde en provisorisk fatle for den nesten avrevne armen til Blanchflower.

– Du er okay, sa Harry Gregg.

Han visste at han løy. 

Her kan du lese flere saker om München-tragedien.