«Beckham kommer! Har du lyst til å være med?»

– Hvis du får muligheten til å ta en selfie med Beckham, pappa, ja, da gjør du det.

Jeg vet at for mange er det å få et bilde med en stjerne, en autograf eller litt nærkontakt en del av supporter-greia, men jeg er bygd sånn at jeg nesten ikke kunne brydd med meg mindre. 

Nå var meldingen hjemmefra likevel klar nok før avreise til Manchester torsdag.

Plutselig hadde jeg nemlig fått muligheten til å være med på verdenspremieren på 99-filmen, som handler om den største sesongen i historien vår og som slippes på Amazon Prime på selveste 17. mai.

Jeg hadde egentlig bestilt fly denne torsdagen fordi det var billigere enn å reise fredag, og reisen skulle egentlig kun inneholde United-Arsenal og United-Newcastle, – eller «selvpining» som én av kompisene mine sa det etter at vi hadde tapt mot Crystal Palace.

Så ringte plutselig Andy Mitten.

– Har du lyst til å være med på en verdenspremiere. David Beckham kommer. Hvis du er i Manchester så ordner jeg deg inn!

For å si det sånn: Jeg trengte ikke betenkningstid før jeg svarte ja.

Det er likevel et eller annet med United denne sesongen som også fulgte dette. Ingenting skal være enkelt.

Da vi lettet fra Gardermoen satte jeg på headsettet, lyttet til en podkast, fikk servert noe mat og så flydde vi. Here we go. Meg og Beckham, liksom. Bare 5-6 timer unna.

Plutselig, litt vel fort, så innledet vi imidlertid landing og jeg kikket ut vinduet.

– Fjell? 

– Det er jo ikke fjell rundt Manchester?

– Har jeg ikke helt fått med meg at vi er på vei til Bergen eller Åndalsnes for en mellomlanding?

– Har jeg gått på feil fly? 

– Kan man egentlig gå på feil fly?

– Hvor er jeg egentlig nå?

Jeg satt bare og lo for meg selv. 

I en alder av 50 så ante jeg for første gang overhodet ikke hvor jeg var på en flyreise som skulle være ganske så avklart, fra A til B.

Til slutt så fikk jeg imidlertid svaret. Jeg hadde gått glipp av informasjonen om en «teknisk feil», flyet hadde på vei utover Nordsjøen vendt nesa hjemover og vi var på vei til å lande på Gardermoen igjen

Beckham føltes med ett litt lenger unna.

Til slutt fikk vi imidlertid beskjed om at et nytt fly, med et nytt crew, var på plass og avreise var cirka tre og en halv time før jeg trodde jeg kanskje kunne få se Beckham.

Problemet, som med United denne sesongen, er imidlertid at én ulykke sjelden kommer alene og da jeg omsider hadde landet i Manchester, kommet gjennom passkontrollen og fått bagasjen så var det selvsagt togstreik.

En ny halvtime å vente, og det ene toget som gikk i timen fra Manchester airport gikk 20 minutter før den teoretisk mulige selfien med en av verdens mest berømte menn.

45 minutter senere, etter togturen, et skifte til dress (obligatorisk på arrangementet) med en ustrøket skjorte under (beklager, mamma) og den 10 minutters spaserturen fra Supporterklubbens leilighet på Piccadilly og ned til Printworks, så var jeg imidlertid der. 

Min første - og trolig eneste/siste - verdenspremiere her i livet.

Det var rød løper med flere hundre United-fans ventende på utsiden, selv om jeg selvsagt ble geleidet inn sideinngangen sammen med andre vanlig dødelige.

Unos Eivind B. Holth var allerede på plass som akkreditert journalist, slik at han blant annet fikk en lengre prat med Jesper Blomqvist, mens jeg begynte å skjønne at det kunne bli vanskelig med den Beckham-selfien.

På billetten som tilhørte den sideinngangen jeg tuslet inn så stod det nemlig sal 2.

På den andre inngangen, den med rød løper, stod det sal 1.

Beckham-selfien føltes dermed lenger unna igjen.

I en ganske så avsperret lobby så så jeg imidlertid Peter Schmeichel og Jesper Blomqvist noen meter unna. Jeg så også Nicky Butt med familie, før vi så ble skyflet videre. Mot sal 2, på en kino som var stengt for alle vanlige mennesker hele kvelden, og hvor det var vakter som passet på at vi ikke gikk feil ved hver eneste mulige sving.

Sal 2 var flott nok, med både en gratis drikke og godteri inkludert, samt skinnstoler med god plass og innebygget fotskammel, hvis man ønsket det.

Jeg satt på rad fire, og skjønte vel raskt at David Beckham ikke kom til å se filmen her. I stedet så ble det på skjermen i forkant streamet intervjuer og innhold fra den røde løperen og lobbyen når stjernene kun, blant annet Beckham.

Så nær, men samtidig så langt unna, tenkte jeg.

Så kom plutselig Beckham.

Like før filmen startet så kom nemlig kanskje verdens mest berømte tidligere United-spiller og Gary Neville inn i salen for et lite intervju, til ganske så bra jubel. Ti meter fra meg på rad 4.

Da skal jeg innrømme at jeg stirret.

Det er noe med Beckhams aura som gjør at selv Gary Neville blir litt lillegutt ved hans side. I alle fall i en slags rød løper-setting som dette var. 

Som gjorde at da Gary svarte, og ja, Gary liker å snakke lenge, så ventet vi alle på at mikrofonen skulle sendes tilbake til Beckham igjen.

99 er en miniserie fordelt på tre episoder, hvor den første skal ta for seg utfordringene United slet med det første halve året, den andre visstnok skal handle om den vanvittige rekka med seirer fra jul og ut sesongen og til slutt en egen episode om «Solskjær has won it for United».

– Hver gang jeg ser glimt fra kampen, for eksempel på sosiale medier, så får jeg gåsehud, sa Neville foran oss.

– Det kan nok aldri bli bedre for United enn det var den sesongen, men samtidig håper jeg at vi om et par uker kan slå Manchester City og starte på noe nytt, så klubben igjen kan vokse.

– Den gangen da vi var unge så kom vi jo inn på et lag som allerede vant, og fem år etter så vant vi Champions League, fortsatte han.

– Dette er nok også den siste gangen hvor denne historien kan bli fortalt av alle som var med på skape den, understreket han - og tenkte nok blant annet på at Sir Alex nå er blitt 82 år gammel.

Da Beckham fikk mikrofonen la han til:

– Jeg vet at Gary egentlig ikke ser på den kampen lenger, men i motsetning til ham så gjør jeg faktisk det, fordi jeg liker å minnes på det øyeblikket, et veldig spesielt øyeblikk.

– Det startet jo ikke så bra den sesongen. For meg var dette også sesongen etter VM i 1998 (da han ble grovt hetset etter Englands exit), som var et tøft øyeblikk for meg, men starten på sesongen var vanskelig.

– For meg var likevel et av de beste øyeblikkene fra den sesongen faktisk åpningskampen mot Leicester. Jeg mener at vi lå under 2-1, og jeg scoret så målet som sikret uavgjort (i siste minutt). 

Se målet her:

– Fansens reaksjon og reaksjonene fra lagkameratene og manageren gjorde at jeg kjente på hvor viktig jeg var for laget og klubben, at jeg var en del av den familien, sa David Beckham noen meter foran meg.

Det ble med de ordene, det ble ingen selfie med ham og det var helt greit.

Jeg har allerede fortalt at jeg egentlig ikke bryr meg så mye om stjerner og sånne ting. Jeg har aldri navn bakpå United-drakta mi, det handler om klubben, ikke spillerne. De er stort sett bare her på lånt tid.

Likevel var det jo kult å få oppleve dette.

Det aller største var imidlertid filmen.

Så kan jeg ikke, grunnet en sperrefrist til 16. mai, gå i detalj om selve filmen eller da den tredje episoden, om Champions League-finalen, som vi fikk se.

Jeg kan imidlertid allerede fastslå at dette nok fort bli nok et fast innslag i læreboka om United. Jeg har sett en del ulike fotballdokumentarer nå, og for å være litt slem: Dette er ikke noe polert historie ala Haaland-dokumentarene eller Citys treblesuksess, som andre har produsert med svært varierende hell, etter min mening.

For meg ble essensen at denne gravde dypere enn det de fleste andre klarer, eller også vil.

Her snakker vi om verdenspremieren i en ny Uno-episode:

Like mye som dette ble en feiring av en historisk sesong så ble den episoden jeg så magisk fordi den hele tiden spilte på kontrasten til alt som hadde vært så vanskelig.

Uten å avsløre noe fra selve filmen:

Alle vet jo at United da ikke hadde vunnet serievinnercupen eller Champions League siden 1968. 

Alle vet at vi mistet ligagullet til Arsenal helt på tampen sesongen før.

Alle vet at en Beckham-dukke ble hengt utenfor en pub etter hans røde under Englands VM-exit sommeren før.

Alle kan eventuelt selv se at United lå på 10. plass på tabellen etter fem ligakamper, og ble smadret av Arsenal i den femte kampen.

Alle kan også se at United bare vant én av sju kamper i desember (tenk om det fantes sosiale medier, da, huttetu), og at vi i finalen manglet kanskje våre to beste spillere, i Roy Keane og Paul Scholes.

Det virket for meg også som om alle spillerne hadde bestemt seg for å virkelig si alt nøyaktig som det var, å snakke rett fra levra, om egne utfordringer, lagets utfordringer og har jeg noen gang hørt enkelte United-spillere banne så mye i en seriøs intervjusetting som dette? Jeg tror ikke det, men jeg tror de gjorde det fordi det er sånn de normalt prater med kompisene sine, det er sånn normal engelsk er og at det er sånn de ville fremstå. Ekte.

Hos meg stod hårene rett til værs da Sir Alex Ferguson dukket opp med en gang, jeg lo flere ganger og i ett øyeblikk like etter at seieren var sikret så kjente jeg, helt ærlig, at jeg ble litt våt i den ene øyekroken.

Akkurat det tror jeg ikke en gang at en Beckham-selfie ville gjort.

Det jeg så var altså nok til å allerede nå anbefale dette. Fotball handler jo om følelser og øyeblikk, og her kjente jeg på alle følelser. Det traff meg.

Jeg skal garantert enten på premieredagen 17. mai eller senest i påfølgende helg få med meg også de to første episodene.

Så lover jeg en mer dyptgående anmeldelse når sperrefristen er over 16. mai.