Matthew BusbyDe samme fremmøtte fikk imidlertid også se elleve United-aktører som spilte med hjertet langt utenpå trøyen. Dette var utvilsomt sesongbeste fra den kanten.
Hva innsats, lidenskap, tæl og vinnervilje angår, kunne ingen, selv ikke med sin beste vilje, ha mistenkt dette laget for å stå med ett og et halvt bein i avgrunnen.
Da så Tom Manley sendte United i en velfortjent ledelse, og senere fikk følge på scoringslisten av Jack Cape, var det klart at heltemodige rødtrøyer hadde overvunnet sin verste frykt. Redningsoperasjonen var komplett.
Manchester United ville fortsatt være en 2. divisjonsklubb når høsten tok til. Millwall derimot, var fortapt.
Samtidig, på den andre siden av Manchester, nærmere bestemt på Moss Side, var City et av de beste lagene i England. De hadde utvilsomt et mesterskapslag på gang, og løftet FA-cupen på Wembley bare en uke før Uniteds skjebnekamp. En av cupmesterne bar navnet Alexander Matthew Busby, populært kalt Matt Busby!
1934/35: Lysere tider
1934/35 ble en helt annerledes og langt bedre historie for Manchester United. Sammen med sin bror, William (som på Old Trafford kun fikk spille reservelagsfotball) ble spissen George Mutch kjøpt fra skotske Arbroath.
Det ble en umiddelbar suksess. Med 18 mål på 40 ligakamper i debutsesongen, bidro den unge skotten sterkt til at United klatret hele 15 plasser fra året før. Dermed ble sesongen avsluttet på en meget akseptabel femteplass.
1935/36: Endelig et trofé
Og enda bedre skulle det bli, faktisk så bra at klubben etter den påfølgende 1935/36-sesongen, kunne løfte sitt første trofé siden 1911. United knivet lenge med Charlton om 2. divisjonsmesterskapet, og sikret til slutt pokalen etter fire seire og to uavgjorte på de seks siste ligarundene. Ja, faktisk ble sesongen avsluttet med hele 19 strake ligakamper uten nederlag, i en rekke som strakk seg fra 18. januar til og med sesongpunktum den 2. mai.
Spesielt tre spillere hadde tørt krutt i støvlene denne sesongen: George Mutch (21 mål), Harry Rowley (19) og Tommy Bamford (16). Troikaen sto altså for 56 av Uniteds i alt 85 ligascoringer.
1936/37: Opp og ned er like langt
Optimismen var nå tilbake i Manchester; ja, den hadde også spredt seg langt inn i Uniteds styrerom. Dette førte til at manager Duncan — kanskje noe overilt — ble innvilget en ny femårskontrakt. Vi sier overilt, for bare ett år senere lød det igjen gråt og tenners gnissel fra alle kroker og kriker i den røde delen av Manchester.
Til tross for en heroisk avslutning med kun ett tap på seks kamper, endte gjensynet med eliten på 21. plass. Dette førte ugjenkallelig til nedrykk, og det i samme sesong som de lyseblå fra Moss Side vant ligaen!
I slutten av november hadde for øvrig en ung mann ved navn Walter Winterbottom fått sin debut for United. Han ble aldri den store spilleren klubben hadde håpet, men senere, fra 1946-1963, skulle han gjøre langt større lykke som England-manager.
1937/38: Duncan drar
Uansett; ved starten av 1937/38 var Manchester United tilbake i 2. divisjon, et opphold som ble innledet med en skikkelig måltørke. Bamford og Mutch scoret ikke som før, og allerede før september var omme ble sistnevnte solgt til Preston. Med dette salget kunne United, om ikke annet, glede seg over et pent, lite overskudd. Spilleren som bare tre år tidligere hadde kostet klubben £800, innbrakte nå £5.000.
Men så, etter en periode med bare fire scoringer og to seire på åtte kamper, ba Scott Duncan plutselig om å bli løst fra kontrakten. Han ønsket å forlate Old Trafford til fordel for tilsvarende jobb i Southern League-klubben Ipswich Town.
Sett fra et United-synspunkt hadde ikke klubben så mye å tape på å etterkomme anmodningen, og dermed ble det tatt farvel med mannen som i vel fem år hadde ledet klubben gjennom gode, så vel som langt mindre gode, tider.
Og typisk nok; med Scott Duncans fratreden skulle alle sluser åpne seg. Allerede i første kamp uten skotten ved roret, ble det målkalas da rødtrøyene stormet frem til 7-1-seier i bortemøtet med Chesterfield. Fire av målene ble satt inn av Tommy Bamford, en mann som etter hvert avsluttet sesongen etter 14 mål på 23 kamper.
Porter overtar
Hvem var det så som tok over som United-manager etter Scott Duncan? Jo, det var den ukjente skotten, Jimmy Porter. Ukjent, fordi han i få eller ingen bøker krediteres som klubbens manager.
Hvorvidt han rent formelt ble gitt tittelen «manager» er uansett irrelevant, men det er helt klart at det var Porter, og ingen andre, som heretter styrte skuta fram til ligaen ble suspendert etter utbruddet av 2. verdenskrig. Ja, faktisk ble han sittende i jobben helt til mars 1944.
Porter ble hentet til Old Trafford fra Bury, der han hadde jobbet som talentspeider etter mange år som aktiv spiller. Gjennom de fem og et halvt årene han etter hvert tilbrakte som United-manager, hadde han med seg trener Tom Curry og sekretær Walter Crickmer, to menn som senere skulle miste sine liv i München-ulykken.
Tre debutanter
Høsten 1937 fikk vi også debuten til tre unge spillere — Johnny Carey, Jack Rowley og Stan Pearson, en trio som i mer enn 15 år skulle sette sine sterke preg på Manchester United.
18 år gamle Johnny Carey ble den første av disse til å få sin ilddåp, som ytre-venstre i et hjemmetap mot Southampton i slutten av september. Siden skulle han få ytterligere 343 opptredener i rødt — de aller fleste av dem på høyrebackplass, som klubbens ledestjerne og kaptein. Sett i forhold til de £250 United måtte ut med da han ble kjøpt fra Dublin-klubben St. James’ Gate i november 1936, antall kamper og graden av suksess spilleren med tiden skulle få, er dette kjøpet utvilsomt et av de beste United noen gang har gjort.
En snau måned etter Careys debut, og bare 15 dager etter sin 17-årsdag, var det Jack Rowleys tur til å tre frem i rampelyset. Spisstalentet fikk knapt tid til å summe seg etter £3.000-overgangen fra AFC Bournemouth bare et døgn tidligere, før han ble kastet ut på dypt vann i 1-0-seieren over Sheffield Wednesday.
Og så, tretten dager ut i november, til og med i den allerede omtalte 7-1-seieren over Chesterfield, fikk vi for første gang stifte bekjentskap med den 18 år gamle indreløperen Stan Pearson. Han var et produkt av den sagnomsuste ungdomsklubben Salford Adelphi Lads’ Club, og tok den korte turen til Old Trafford like før jul i 1935.
Til sammen skulle disse tre med tiden spille mer enn 1100 liga- og cupkamper for Manchester United, i en tidsperiode uten europacupfotball og der heller ikke Ligacupen var oppfunnet ennå. Trioen vant FA-cupen sammen i 1948, og var fortsatt fremtredende medlemmer av klubbens førstelag da United i 1952 kapret sin tredje ligatittel, den første på 41 år.
Tilbake til toppen
Denne blandingen av ungdom og rutine som United benyttet i 1937/38-sesongen, skulle vise seg å være oppskriften til et liv i opprykkskampen. Til slutt måtte det fotofinish til før avgjørelsen falt. Aston Villa var vinnere av 2. divisjon, det kunne ikke diskuteres, men hvem skulle slå følge med den opprykksklare Birmingham-klubben?
Foran på målkvotient
Sheffield United hadde pustet Manchesters røde i nakken hele veien, og nå, på dommens dag, sto de to klubbene likt på poeng. Regnestaven måtte hentes frem, for i de dager var det målsnitt, ikke målforskjell, som var normen.
Resultatet av regnestykket var at Manchester Uniteds snitt på 1.640 (målforskjell 82-50) var bedre enn Sheffield Uniteds 1.304 (målforskjell 73-56). Dermed kunne Manchesters røde kaste tynnslitte nerver overbord og slippe jubelen løs. Etter bare én sesong i underetasjen var klubben tilbake blant kremen av engelsk fotball.
1938/39: Klamrer seg fast med bravur
Spørsmålet som nå gjensto å besvare var hvorvidt United omsider var sterke nok til å overleve blant de aller beste, eller om en ny sesong med 1. divisjonsfotball på Old Trafford atter en gang ville ende med dunder og brak.
Våren 1939 ble svaret ble avgitt, og det med dokumentasjon på at United hadde avsluttet et svært så turbulent tiår, sportslig så vel som økonomisk, med en høyst respektabel 14. plass. Dette var klubbens beste ligaplassering siden 1928/29, og en indikasjon på at klubben gikk lysere tider i vente.
Men, dessverre, de som trodde at de mørke skyene omsider var blåst bort, tok skammelig feil. Det ulmet i Europa, en ny verdenskrig var i emning, og høsten 1939 smalt det.
