– Du har vært på byen!

Under onsdagens Soccerex-arrangement i Manchester, pratet deltakerne om alt mellom himmel og jord. Noe ble formidlet her på united.no under og like etter arrangementet, og her følger mer av det som kom frem:

Om Class of 92-dokumentaren:

Butt: Vi var bekymret for at den ville bli slik som alle andre fotballdokumentarer, en sånn som alle har sett før og antakeligvis har gått lei av. Men dette var om en vennegjeng som vokste opp sammen og levde ut drømmen i en by som på den tiden var begynt å stå frem.

Hvem er filmens stjerne?

Neville: Jeg mener det må være Scholesy, ettersom ingen hadde hørt ham prate før!

Giggs: Men det har han gjort opp i de siste månedene.

Neville: Han var åpenbart veldig avslappet i filmen. Han fikk fortelle historier om den gang han var guttunge. Og når han er avslappet er Scholesy veldig morsom. Han er ganske vittig, på en sarkastisk måte, og det fremkommer tydelig i filmen. Han ble mer fremtredende enn noen andre fordi ingen hadde hørt ham si noe før. Nå fikk de endelig oppleve den virkelige Paul Scholes.

Er dere overrasket over at han nå har blitt så snakkesalig?

Giggs: Jeg er litt overrasket. Hvis du for ti år siden hadde sagt til Scholesy at han ville stå frem på tv og ha sin egen avisspalte, da ville han bedt deg stikke en viss plass. Han har imidlertid mange gode og interessante synspunkter, så det er veldig fint at han endelig lar høre fra seg.

Hvordan kom dere/kom ikke overens i ungdommen?

Neville: Han (peker på Giggs) var en bølle. Han var eldst av oss og pleide å få oss til å gjøre idiotiske ting i garderoben. Du måtte stå der og fortelle om venninnen din og hva du gjorde med henne.

Giggs: Du holdt ikke ut lenge, gjorde du vel? Det var ment som karakterbygging. Jeg måtte gjennom det samme.

Ryan, hvem var dine helter på førstelaget?

Giggs: Bryan Robson og Mark Hughes. Jeg var 13, 14 år og delte kantine med dem, og de var bare fem, ti meter unna. Av og til sto du i middagskø med dem.

Butt: Bryan Robson var min helt da jeg vokste opp som Manchester United-fan.

Phil, hvordan så du opp til din bror?

Neville: Han var ikke helten min! For å være ærlig, er Gary og jeg bestevenner. Men som de to andre sa, så ble vi blandet inn sammen med heltene våre. Vi rengjorde støvlene deres og vi vasket dusjen. Mark Hughes var nøye på disiplin og respekt. Han forlangte at vi skulle banke på førstelagsdøren som tegn på vår respekt. Det var en fin måte å bli oppdratt på, og noe de unge mangler nå til dags.

Giggs: Verden har endret seg, og jeg tror ikke det er så mange som må gjennom det samme som oss. Jeg synes at vi burde kunne forlange litt mer av de unge.

Hva huskes best fra debutkampen?

Giggs: Vi tapte. Det var på Old Trafford og gressmatten var forferdelig.  Jeg husker at Everton-stopperen Dave Watson, sparket til meg. Jeg tror jeg kom utpå som innbytter for Denis Irwin i 91. Vi tapte 2-0, og jeg og Danny Wallace spilte på topp. Jeg  husker bare at jeg storkoste meg, selv om det var mye bedre å debutere fra start mot City.

Mest minneverdige kamp?

Giggs: Champions League-finalen i 1999.

Neville: Jeg satt på innbytterbenken og så Bayern Münchens farger på troféet, og Lothar Matthäus som tok på det, kysset pokalen. Jeg var knust, helt utslått. Personlig var jeg klar til å gi opp.

Butt: Jeg husker egentlig ikke så mye fra kampen, men jeg har sett den en par ganger siden. Jeg vet bare at vi fikk juling. De burde ha vunnet med to eller tre. Noen vil kanskje si at vi hadde flaks som avgjorde kampen i løpet av tre overtidsminutter, men det lå i vår natur. Vi ble aldri fortalt at en kamp varer i 90 minutter. Vi fikk beskjed om at den varte i 96, 97 minutter.

Hvordan ser dere på Sir Alex Ferguson i dag?

Neville: Han kunne entre et rom og si nøyaktig hvem som følte seg bra og hvem som ikke gjorde det. Han var en pioner på alle områder, et geni. Jeg ville neppe ha vært her i dag om det ikke var for ham.

Giggs: Han syntes å vite når du hadde vært ute på byen. En dag sa han til meg: «Jeg vet at du har vært ute for du har barbert deg». Hver gang jeg var nybarbert sa han: «Du har vært ute». Han var en farsfigur for meg, en du kunne henvende deg til enten det gjalt noe på banen eller utenfor.

Var dere redd ham?

Butt: Ja. Vi har fortsatt respekt for ham og ser  ham som Sjefen. I våre øyne vil han alltid være det. En gang dukket han opp på skolen fordi jeg hadde oppført meg dårlig.

Giggs: Bare én gang?

Butt: Jeg husker en gang da jeg gikk inn på rektors kontor og tenkte: ‘Nå er jeg i trøbbel igjen. Hva har jeg gjort nå?’ Og så satt han der (SAF).  Da fôr det gjennom meg: ‘Jeg er død’.

Dette, og mye mer, kan du lese i The Telegraph.