Til minne om Neville Neville

Få kjenner Manchester United bedre enn Andy Mitten. Som mangeårig sjef for United We Stand og etter et langt liv som United-supporter følger han United verden rundt. Han bor delvis i Barcelona og delvis i Manchester, og jobber som journalist for flere store fotballblader, deriblant FourFourTwo og United-Supporteren. Han skriver fast for både united.no og United-Supporteren.

Om Neville Neville

Av Andy Mitten (oversatt av Steinar Madsen)

Manchester United hadde beseiret City 4-2 i derbyet og Neville Neville strålte. Hans to sønner spilte ikke lenger for Manchester United, men han gikk fortsatt på kampene, akkurat slik Ted Beckham gjorde det.

Begge to hevdet å være United-fans lenge før sønnene deres havnet i klubben, og begge fortsatte å gå på kamper etter at de dro videre – riktignok ikke på like mange som før.

Neville, som selv kalte seg «Nev» for å dempe effekten av å ha samme fornavn som etternavn, var lykkelig over at rødt hadde slått blått i april 2015, men han var også ute på et oppdrag som ikke hadde noe med fotball å gjøre. Han ville ha hjelp til å få spredt budskapet om den kommende semifinalen i nettball. Den involverte Manchester Thunder, et lag ledet av datteren hans, Tracey. Hun skulle senere bli landslagssjef for England.

– Kan du få det ut på sosiale medier, spurte han.

– Vi har laget en reklamevideo for kampen. Gary, Phil og Scholesy er med på den.

Nevilles nettballstøtte skulle senere ta ham til Australia, til nettball-VM 2015, etter at Sydney trakk det lengste strået mot Manchester i kampen om å få arrangere mesterskapet.

Neville produserte to trippelvinnere og kapteinen for Englands nettballandslag. Dette var ingen profesjonell idrettsutøver som pushet sine barn til å gjenta hans suksess, men en cricketgal lastebilsjåfør fra et av de fattigste områdene i Bury, en arbeiderklasseby og markedsplass to mil nord for Manchester.

Burys befolkning skjøt i været da folk flyttet dit fra Manchesters nordre deler etter krigen. Det finnes et betydelig antall av både United- og City-fans i Bury, pluss tilhengere av Bury FC. Sistnevnte anser Bolton som sine store rivaler. Til gjengjeld ser Bolton på United som sin store rival, noe de ikke er.

– På skolen i Bury var du enten United eller City, og jeg var United, minnes den tidligere Ipswich- og irske landslagsspilleren Matt Holland.

– Min far var Bolton-fan og Peter Reid den store helten, så min første fotballkamp fant sted i Bolton da jeg var fire år gammel.

– Han begynte å ta meg til United-kamper tidlig på 80-tallet, da Atkinson var manager. Jeg var tilstede på kampen da Bryan Robson skrev under på et bord ute på gressteppet.

Gary Neville gikk på skolen sammen med Holland.

– Min og Garys mor pleide å spille nettball og stikkball sammen, minnes Holland.

– Min far kjente hans far, Neville, og Philip var noen år yngre. Gary var en veldig god fotballspiller, og en av få i årsklassen under som vi lot spille sammen med oss på lekeplassen.

– Jeg forlot Bury og opprettholdt ikke kontakten med Gary. Han sparket til meg i første hjemmekamp i Premier League med Ipswich, og traff meg på ankelen. På grunn av ham måtte jeg forlate banen etter 60 minutter. Men det er ikke noe fiendskap mellom oss. Jeg synes han var en strålende fotballspiller, og nå er han en veldig dyktig ekspertkommentator. Vi hilser på hverandre nå og da, men stort sett blir det med det.

Den tidligere engelske landslagsspilleren Gary Southgate kom fra Bury. Han var nabo med United-fan Ian Wilkinson.

– United er den mest populære klubben i Bury, sier Wilkinson, som har tilbrakt hele sitt liv i Royal Navy.

– Jeg har sett United rundt omkring i verden. Jeg har reist overalt med marinen, og alltid forsøkt å følge United. Med forbedret teknologi er det blitt enklere enn noen gang. Tidligere samlet vi oss rundt en høyttaler for å høre den knakende lyden av BBC World Service, hvis kampkommentarer stadig vekk ble forstyrret av elektriske «pip» fra radaren.

– De britiske styrkenes kringkastingstjeneste er blitt bedre, og om du er om bord på et av de større skipene får du sett kampene direkte. Selv var jeg på ørkenøvelse i Oman og lyttet til kommentarene fra Uniteds comeback mot Spurs i 2001. Men det har ikke bestandig vært like problemfritt. Jeg forlot skipet i Suez-kanalen for å se europacupfinalen på Kairo Hilton. Vi var underveis til Den persiske gulf og jeg hadde sett oss vinne ligaen på Malta og FA-cupen på en USAF-base på Kreta. Det tok sin tid å forklare det til amerikanerne.

Men Bury er lite, med kun 70.000 innbyggere.

– I utlandet blir jeg ofte spurt hvor jeg kommer fra. Da svarer jeg alltid Manchester; aldri Bury eller England, sier Wilkinson.

– Svaret er bestandig det samme: «United, Bobby Charlton, George Best Ryan Giggs…»

Den gamle materialforvalteren Norman Davies, bodde også i Bury. Davies jobbet på Old Trafford i 23 år. Han la ut 588 draktsett mens han sørget for at noen av fotballens største navn alltid var kledd for anledningen. Han var god kamerat med en annen Bury-beboer, Ron Wood, som eide Birthday-kjeden sammen med Bryan Robson. Wood var en stor United-fan som har sett dem spille rundt omkring i verden.

Davies’ datter giftet seg med min egen far. Davies kom i rampelyset i 1995, da han eskorterte Eric Cantona mot garderoben etter en utvisning, bare for å bli hjelpeløs tilskuer til at franskmannen rev seg løs av hans grep og kung-fu-sparket en fan. Davies, som var en nær venn av Sir Alex Ferguson, døde i 2008 etter en lang kamp mot kreft.

Selv befant jeg meg på det tidspunktet i Marseille hvor jeg intervjuet Cantona. Dermed ble det jeg som brakte nyheten til ham. Han ble opprørt over beskjeden, mens Ferguson uttalte følgende:

– Manchester United har mistet en av sine største tilhengere, mens jeg har mistet en kjær venn. Norman var større enn livet selv og ble elsket av alle som kjente ham.

Fergusons ord var slett ikke platte kommentarer – han avbrøt ferien for å være tilstede i begravelsen. Min far åpnet døren, og der sto Ferguson! De gikk sammen til begravelsen, hvor Ferguson holdt tale om verdien av lojalitet.

Neville Neville, som døde i forrige uke, går inn i rekken med Davies, som han kjente, og de mange andre Reds som har forlatt oss. De fleste spillerforeldre er anonyme, men Neville, som representerte sine sønner som deres agent, var et kjent ansikt på Uniteds bortekamper, hvor han hjalp mange med billetter. Han ble hedret med en sang, til tonene av David Bowies «Rebel, Rebel».
Neville Neville, they’re in defence
Neville Neville, their future’s immense
Neville Neville, they ain’t half bad
Neville Neville, the name of their dad.

Egentlig skulle jeg ha møtt Gary i Manchester i forrige uke. Han hadde akseptert innbydelsen til 25-årsjubileumet for Trafford Football Club, min lokale klubb som spiller sine kamper på Englands åttende nivå, seks og en halv kilometer fra Old Trafford. Det er en herlig familieklubb som spiller på en flott liten bane med gressvoller som tribune. Gary skulle delta uten betaling – og han hadde latt oss få avholde middagen på Hotel Football.

To dager før mottok jeg en e-mail fra sekretæren hans. Der sto det at et familieanliggende hadde ført til at han måtte dra utenlands. Derfor ville han ikke være i stand til å stille. Det var merkelig, for vanligvis ville han ha kontaktet meg direkte, og jeg hadde pratet med ham flere ganger i dagene forut.

En dag senere begynte jeg å motta telefoner fra journalister som spurte om jeg visste noe om at Neville Neville hadde hatt et hjerteinfarkt. Jeg ønsket ikke å si noe om hva jeg visste, og heller ikke å ringe Gary for å finne det ut. Men jeg fikk brakt på det rene at han var dratt til Australia. Dagen etter kom nyheten om at faren var død som følge av et hjerteinfarkt i Sydney. Han ble 65 år gammel, og er så mye i Uniteds tanker at spillerne bar sorte armbind mot Spurs.

Trist nok vil Neville Neville aldri mer bli å se på Old Trafford eller i Bury. Men han vil bli godt husket som en mann som bidro sterkt til idrettens fremme, både i og utenfor Manchester, på flere måter enn bare en.