– Bare tre spillere har tatt «Rashford-veien»

Neil Ryan formulerer seg nesten lyrisk. United-supporteren treffer han på Uniteds treningsfelt i forkant av 62-årsmarkeringen av München-ulykken.

Han snakker om Manchester Uniteds stolte arv og tradisjon med å få fram spillere fra eget akademi og gi ungdommen sjansen på A-laget.

Uniteds U18-trener vet hva han snakker om. Hans egen far, Jim Ryan, ble hentet til United som 17-åring og gikk rett inn på et sterkt juniorlag med blant andre George Best. 19 år gammel ble Jim Ryan «kastet utpå» av Matt Busby på A-laget. Jim Ryan ble senere mangeårig trener i United, og bidro sterkt til å få fram en ny generasjon unge spillere.

Nå har Neil tatt over stafettpinnen. Slekt skal følge slekters gang, som det heter i julesalmen.

– Når du tenker på alle de menneskene, alle de trenerne, som opp gjennom årene har fått fram den ene spilleren etter den andre, så er det ingen tvil om at her har det vært pionerarbeid av ypperste sort med ungdoms­arbeid. Utvikle egne spillere og våge å gi dem sjansen. Arven etter Busby Babes lever den dag i dag. Det er fortsatt hjerteslagene til klubben. Busby Babes lever sterkt også nå.

– Det må være en utfordring det å forsøke å leve opp til Uniteds stolte tradisjon og arv med å få fram egne spillere samtidig som konkurransen fra andre klubber er blitt mye sterkere fordi United er ikke alene om å ønske seg lovende talenter…

– Helt klart. United var jo pionerer som hentet spillere ikke bare fra lokalområdet, men også Duncan Edwards fra Midlands, Bobby Charlton fra nordøst, Liam Whelan fra Irland for å nevne noen. United var først med det. Vi var best i landet til å rekruttere under Sir Matt og Jimmy Murphy.

– Nå i 2020 ser du hvordan klubber over hele landet investerer i akademier, spesielt i Premier League. Utfordringen som følger med den utviklingen er at du i dag må være veldig tidlig på for å hente en spiller. Mange talenter går til en klubb når de er åtte eller ni år, og etter dagens regler så kan du egentlig ikke signere en unggutt når han først har skrevet under opp for en annen Premier League-klubb.

– Det er en stor utfordring for oss! Det blir investert så mye penger i akademier over hele verden, og i den tøffe konkurransen må vi forsøke å ikke bare hente lovende talenter, men også å utvikle dem gode nok for førstelaget. Det er ikke lett, men vi klarer det noen ganger. For meg som U18-trener er det en sann glede å se unge spillere ta steget opp til førstelaget.

– Din far, Jim, kom til United som 17-åring under Sir Matt. Hvor viktig er det å videreføre forståelsen av klubbens ungdomskultur til dagens unge spillere?

– Jeg er heldig som har vokst opp med Manchester United. Riktignok spilte han ikke for United lenger da jeg ble født, men han var en del av 1968-troppen til Sir Matt som vant Europacupen, og årene i United hadde satt dype spor. Siden ble han jo ansatt som trener og var det helt til han gikk av som pensjonist for få år siden.

– Jeg kjenner historien og klubbens verdier som å utvikle unge spillere og ikke minst gi dem sjansen. Det er mange eksempler på det og det tar nesten pusten fra deg når du tenker på den unike rekorden på 82 år og over fire tusen strake kamper. Jeg vokste opp med kulturen og som fotballspiller selv forstod jeg hva det kreves for å slå gjennom her.

– Det handler om å videreføre tradisjonen ledd etter ledd, men også å gjøre det i dagens moderne samfunn og en stadig utviklende fotball. Unge spillere kan være en egen rase noen ganger, men det er opp til oss å opprettholde og utvikle de stolte tradisjonene også for fremtiden.

– Kan du si litt om prosessen en akademispiller går gjennom for nå førstelaget – hvis han når førstelaget?

– Enhver spiller har egentlig sin egen vei. Ta for eksempel Marcus Rashford som kom hit da han var syv år gammel. Han har gått gjennom hvert alderstrinn, gjort det bra hele veien, opp til juniorlaget. Plutselig hopper han over U23-laget og går altså direkte fra junior til førstelaget, klarer å beholde plassen sin der og blir stjerne på landslaget. Marcus sin vei til toppen er egentlig en fantastisk historie i seg selv.

– Jesse Lingard sin vei var litt annerledes. Også han kom hit tidlig, gikk gjennom alderstrinnene fram til juniorlaget der det kulminerte med å vinne FA Youth Cup. Deretter fikk han smaken av førstelaget før han gikk på hele fire utlån. Uten å være i rampelyset som alltid følger med Manchester United, høstet Jesse massevis med erfaring ute på lån. Med det i bagasjen kom han tilbake hit, spilte seg inn på førstelaget og deretter landslaget.

– Så har du spillere som gikk hele veien uten å klare å etablere seg som Manchester United-spillere, men som likevel fikk en flott fotballkarriere. Danny Drinkwater, Michael Keane og Craig Cathcart er bare tre av mange eksempler. Det er viktig å huske at også disse spillerne er Manchester United-spillere. De har likevel Manchester Uniteds DNA i seg hele karrieren og hele livet. Når jeg ser Michael Keane i dag så tenker jeg fortsatt på han som en United-spiller og jeg er sikker på at han føler det sånn selv også.

– Prosessen er som du forstår forskjellig fra spiller til spiller for hvordan de eventuelt når førstelaget.

– Men Rashford-veien må være veldig sjelden?

– Definitivt. Veldig sjelden. I farten kommer jeg på kun tre hvis du snakker om de siste 30-40 årene. Marcus Rashford, Ryan Giggs og Norman Whiteside. Det er der vi trenere må være flinke, hele tiden å tenke på hver enkelt, hva som er det beste neste steget fordi det er så individuelt. Kanskje er det beste å gå på lån, men i så fall til hvilken klubb og hvilket nivå?

– Jonny Evans, for eksempel, gikk til Royal Antwerp i Belgia og lærte mye der, mens David Beckham fikk fin erfaring i Preston. Fellesnevneren er at spillerne må ha besluttsomhet, talent, karakterstyrke og en indre «drive» til å få ut potensialet i talentet sitt.

– Det må være vanskelig å vite om en spiller vil tjene på å gå på lån eller om han utvikles bedre i United?

– Ja, og der kommer erfaringen inn. Vi trenerne, sammen med manageren, drøfter hva som er best. Noen ganger får vi ikke svaret før etterpå.

– Axel Tuanzebe gikk til Aston Villa, hadde en fantastisk sesong for Villa som endte med opprykk, og nå presser han hardt på for en plass på førstelaget her.

– Andre går på lån og blir skuffet, men kanskje hver opplevelse kan bli sett på som en nyttig erfaring uansett om de hadde fotballsuksess på lån eller ikke. De kan bruke den erfaringen til å ta neste steg.

– Hvordan vurderer du årets U18-lag?

– Troppen i år er ganske stor, men den er også yngre enn den bruker å være. Vi har spillere som kan spille på U18-laget, men som ikke gjør det.

– En av dem er Mason Greenwood, han er fast med førstelaget nå, nokså åpenbart med det talentet. Teden Mengi er et annet eksempel. En meget god forsvarer som har utviklet seg så raskt at han har gått rett opp på U23-laget.

– Derfor kan du kanskje si at årets tropp er litt tynt besatt med styrke og erfaring, men samtidig er det hva utvikling av spillere handler om. Den fysiske utviklingen varierer i den alderen og derfor er også resultatene litt opp og ned.

– Det jeg imidlertid kan si med sikkerhet er at vi er godt fornøyde med progresjonen til mange av spillerne. Det har vært noen tøffe kamper og en fin læringskurve for dem. Det kan bli seirer og det kan bli tap, men å utvikle hver enkelt er det viktigste slik at de kan nå sitt potensial.

– Du kjenner disse guttene. Hvor motiverende er det for dem å ha førstelagsspillerne ved sidelinjen nå og da, bare for å følge med?

– Det er meget motiverende. Det handler om familiefølelsen det er her i denne klubben. Vi har mange juniorspillere som er involvert rundt førstelaget hele tiden. Det er veldig bra samvær. Hver uke ser du førstelagsspillere stå ved sidelinjen og se på juniorlaget spille. De viser sin støtte som i seg selv er en verdi.

– Ta for eksempel Marcus Rashford. Han kommer ofte til meg og spør om utviklingen til den eller den på U18-laget. Han har selv gått gjennom systemet og viser genuin interesse.

– Og med Mason… i fjor sto A-lagsspillerne og kikket på ham, i år spiller de sammen med ham!

– For meg er det viktig at den koblingen og den kulturen opprettholdes og overlever i denne klubben. Sånn har det alltid vært her. Det skal være en familiefølelse når du er en Man United-spiller, enten du er på akademiet eller på førstelaget eller på kvinnelaget. Du kan gjerne kalle United-spillerne på tvers av alderskullene for søsken. De hjelper og støtter hverandre med å slå gjennom. Det er kanskje noe United er unike på, og det er uten tvil noe å være stolt av.

– United har en stolt og fantastisk tradisjon med FA Youth Cup. Ingen har vunnet turneringen flere ganger enn oss, ingen har slått Busby Babes’ fem på rad, men vi har ikke vunnet den siden 2011 med Pogba, Lingard, Keane og de andre. Hva sier du til guttene for å prøve å motivere dem til å ta tilbake den pokalen til Old Trafford?

– Jeg snakket faktisk med dem så sent som i dag om viktigheten av FA Youth Cup. Jeg forklarte Uniteds historie med FA Youth Cup med Busby Babes, 1964-laget med George Best og 1992-laget med Beckham, Giggs og Neville og de andre. Jeg ønsker at spillerne skal omfavne utfordringen.

– Ved å snakke om alle de storhetene så legger jeg selvsagt også press på dem. Det er en fin balansegang. Å sette press på dem for å levere når det gjelder er bra for utviklingen. De absolutt beste klarer det. Samtidig er det viktig å ikke legge så mye press på unge skuldre at de blir nervøse. Når alt kommer til alt, er de bare «kids». De kommer til å gjøre feil, de vil ha gode dager og de vil ha dårlige dager.

– FA Youth Cup er en turnering som er umulig å spå. Du ser små lag slå store lag, det skjer hvert år. Men jeg ønsker å utfordre dem, teste dem, få dem opp på den plattformen så de kan gå ut og vise hva de er gode for.

PS! United slo ut Leeds i turneringen og er klare for kvartfinale mot Wigan.

– Til slutt; hvor bevisste og hvor kunnskapsrike er juniorene på Uniteds stolte historie?

– Når det gjelder de lokale spillerne som går gradene her, så får de stadige påminnelser om klubbens stolte tradisjon og arven etter Busby Babes med Duncan Edwards og de andre.

– Vi har jo bilder av dem på veggene, vi har eks-spillere som kommer og forteller om klubbens historie. Vi er også bevisste på å velge rett tid for dem for å gi dem denne opplæringen. Vi viser dem dokumentarfilmen om Busby Babes og flyulykken, og når en spiller forlater denne klubben er det ingen tvil om at han kjenner til den historien, kulturen og den stolte arven av hva ungdomsutvikling betyr her.

– Når vi henter en spiller på 15, 16 år, kanskje fra et annet land, må vi ta igjen alt som de lokale har lært siden de var syv eller åtte. For de som kommer hit forholdsvis sent, 14, 15 eller 16 år, må vi sørge for at de lærer fort. De må lære hva det betyr å være Manchester United-spiller og hvilke krav som stilles.

– Akkurat det er et stort ansvar på mine og de andre treneres skuldre, som vi aldri må glemme. Vi må få guttene til å forstå hva det betyr å spille for United. Det er selve nøkkelen til vår utvikling. Det skylder vi Sir Matt og det skylder vi Sir Alex.